📥
Original tekst

Case of BIAO v. DENMARK (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-05-24
PublisertEMDN-2010-38590.
Saksgang38590/10
Viktighetsnivå1
KlagerOusmane Biao og Asia Adamo Biao
InnklagetDanmark
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 14 + 8 - Forbud mot diskriminering (Artikkel 14 - Diskriminering) (Artikkel 8 - Rett til respekt for privat- og familieliv - Artikkel 8-1 Respekt for familieliv)
Ikke-økonomisk skade - tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 14
EMK art 14 + EMK art 8
EMK art 41 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for family life
(art. 14) prohibition of discrimination
(art. 14) discrimination
(art. 14) national origin
(art. 14) race
(art. 14) objective and reasonable justification
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
margin of appreciation
proportionality
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 14) forbud mot diskriminering
(art. 14) diskriminering
(art. 14) nasjonal opprinnelse
(art. 14) rase
(art. 14) objektiv og tilfredsstillende begrunnelse
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke- økonomisk skade
skjønnsmargin
forholdsmessighet
Rettspraksis
Andrejeva v. Latvia [GC], no. 55707/00, § 87, ECHR 2009
Burden v. the United Kingdom [GC], no. 13378/05, § 60, ECHR 2008
C. v. Belgium, 7 August 1996 no. 21794/93, § 38, Reports 1996 III
Carson and Others v. the United Kingdom [GC], no. 42184/05, ECHR 2010
Clift v. the United Kingdom, no. 7205/07, §§ 56-58, 13 July 2010
D.H. and Others v. the Czech Republic [GC], no. 57325/00, ECHR 2007-IV
Dhahbi v. Italy, no. 17120/09, § 47, 8 April 2014
E.B. v. France [GC], no. 43546/02, §§ 47-48, 22 January 2008
Engel and Others v. the Netherlands, 8 June 1976 no. 5100/71, § 72, Series A no. 22
F.N. v. the United Kingdom (dec.), no. 3202/09, § 37, 17 September 2013
Fabris v. France [GC], no. 16574/08, § 56, ECHR 2013 (extracts)
Gaygusuz v. Austria, 16 September 1996 no. 17371/90, § 42, Reports of Judgments and Decisions 1996 IV
Hämäläinen v. Finland [GC], no. 37359/09, § 108, ECHR 2014
Hode and Abdi v. the United Kingdom, no. 22341/09, 6 November 2012
Hugh Jordan v. the United Kingdom, no. 24746/94, § 154, 4 May 2001
J.M. v. Sweden (dec.), no. 47509/13, § 40, 8 April 2014
Jeunesse v. the Netherlands [GC], no. 12738/10, § 107, 3 October 2014
Kjeldsen, Busk Madsen and Pedersen v. Denmark, 7 December 1976 no. 5095/71, § 56, Series A no. 23
Konstantin Markin v. Russia [GC] (no. 30078/06, ECHR 2012 (extracts)
Koua Poirrez v. France, no. 40892/98, § 46, ECHR 2003-X
Kurić and Others v. Slovenia [GC], no. 26828/06, § 427, ECHR 2012 (extracts)
Nachova and Others v. Bulgaria [GC], nos. 43577/98 and 43579/98, §145, ECHR 2005 VII
Osman v. Denmark, 38058/09, § 58, 14 June 2011
Ponomaryovi v. Bulgaria, no. 5335/05, ECHR 2011
Ramsahai and Others v. the Netherlands [GC], no. 52391/99, § 376, ECHR 2007 II
S.A.S. v. France [GC], no. 43835/11, § 161, ECHR 2014 (extracts)
Şerife Yiğit v. Turkey [GC], no. 3976/05, § 70, 2 November 2010
Söderman v. Sweden [GC], no. 5786/08, § 125, ECHR 2013
Stec and Others v. the United Kingdom (dec.) [GC], nos. 65731/01 and 65900/01, §§ 39-40, ECHR 2005 X
Stummer v. Austria [GC], no. 37452/02, § 89, ECHR 2011
Timishev v. Russia, nos. 55762/00 and 55974/00, § 56, ECHR 2005 XII
Valentin v. Denmark, no. 26461/06, § 82, 26 March 2009
Vallianatos and Others v. Greece [GC], nos. 29381/09 and 32684/09, ECHR 201
Vasileva v. Denmark, no. 52792/99, § 50, 25 September 2003
X and Others v. Austria [GC], no. 19010/07, ECHR 2013
Zakayev and Safanova v. Russia, no. 11870/03, § 40, 11 February 2010
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A14, EMKN A8, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt danske myndigheters nektelse av klagernes familiegjenforening utgjør krenkelse av artikkel 8 alene og artikkel 8 sammenholdt med artikkel 14.

Fakta:

Førsteklageren er en dansk statsborger som ble født i Toga. Han har bodd i Danmark i ni år, jobbet der i seks og tidligere vært gift med en dansk statsborger. Andreklageren er fra Ghana og har ghanesisk statsborgerskap, men flyttet til Sverige etter at hun ble gift med førsteklageren. Sammen har de en sønn som ble født i Sverige, men som har dansk statsborgerskap. Ekteparet søkte om familiegjenforening i Danmark, men ble nektet under henvisning til at klagerne ikke oppfylte kravet om at par som søker familiegjenforening ikke må ha sterkere tilknytning til et annet land enn Danmark («tilknytningskravet»). Dansk utlendingslov unntok statsborgere som hadde hatt statsborgerskap i over 28 år fra dette tilknytningskravet («28-årsregelen»), men unntaket kom ikke til anvendelse for førsteklageren som bare hadde hatt statsborgerskap i to år da han søkte familiegjenforening. Klagerne anket beslutningen til lagmannsretten og Høyesterett, men beslutningen ble opprettholdt.

Anførsler:

Klagerne anførte at myndighetenes nektelse av å gi dem familiegjenforening utgjorde krenkelse av artikkel 8 om retten til respekt for sitt familieliv, samt krenkelse av artikkel 8 sammenholdt med artikkel 14 om forbud mot diskriminering. Under sistnevnte anførsel henviste klagerne til at den danske utlendingslovens «28-årsregel» innebar en indirekte diskriminering av danske statsborgere som opparbeidet seg statsborgerskap senere i livet og som hadde en annen etnisitet enn dansk.

Staten imøtegikk klagernes anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 8 sammenholdt med artikkel 14. Det var ubestridt at «28-årsregelen» behandlet danske statsborgere forskjellig, avhengig av hvor lenge de hadde hatt dansk statsborgerskap. Domstolen vurderte først om denne forskjellsbehandlingen utgjorde en diskriminering i konvensjonens forstand. Etter en gjennomgang av sakens fakta kom Domstolen til at «28-årsregelen» innebar en indirekte diskriminering mellom danske statsborgere som hadde fått statsborgerskap ved fødselen eller blitt adoptert til Danmark før fylte seks år, og de statsborgerne som opparbeidet seg statsborgerskap på et senere tidspunkt. Domstolen vektla at statsborgere som opparbeidet seg statsborgerskap på et senere tidspunkt var den eneste gruppen statsborgere som ikke dro nytte av «28-årsregelen». Statsborgere som hadde fått statsborgerskap ved fødselen eller ved adopsjon ble unntatt fra tilknytningskravet etter fylte 28 år, mens statsborgere som fikk statsborgerskap på et senere tidspunkt måtte vente vesentlig lengre. Domstolen bemerket at selv om disse statsborgerne de facto ikke behøvde å vente i 28 år fordi tilknytningskravet lenge før den tid ville være oppfylt, hindret det ikke at regelen hadde en prejudisiell uproposjonal virkning på statsborgere som, i likhet med førsteklageren, hadde fått dansk statsborgerskap i voksen alder. Domstolen bemerket videre at ettersom disse statsborgerne som regel vil være av en annen etnisitet enn dansk, innebar «28-årsregelen» også en indirekte diskriminering på bakgrunn av etnisk opprinnelse. Domstolen fant det ikke nødvendig å vurdere om det forelå et legitimt formål i konvensjonens forstand. Domstolen oppstilte heller et krav om særlig tungtveiende grunner, urelatert til etnisitet, for at forskjellsbehandlingen kunne anses som legitim. Domstolen bemerket at staten hadde bevisbyrden på dette punktet. I vurderingen av om tungtveiende grunner forelå, anså Domstolen statens argumenter som spekulative. Domstolen viste særlig til statens argument om at «28-årsregelen» kunne forsvares fra et integreringsperspektiv fordi integrering er vanskelig for familier som generasjon etter generasjon søker familiegjenforening med utenlandske ektefeller fra deres eller foreldrenes hjemland. Videre påpekte Domstolen at vesentlige momenter ikke kunne vektlegges i vurderingen, slik som at klageren hadde bodd i Danmark i mer enn ni år, jobbet der i over seks år og hadde vært gift med en dansk statsborger i fire år. Domstolen konkluderte etter dette med tolv mot fem stemmer at det forelå krenkelse av artikkel 8 sammenholdt med artikkel 14.

Deretter gikk Domstolen over til klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 8 alene. Domstolen viste til den foregående drøftelsen og konkluderte med fjorten mot tre stemmer at det ikke var nødvendig å vurdere om det også forelå krenkelse av artikkel 8 alene.