📥
Original tekst

Case of JERONOVICS v. LATVIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-07-05
PublisertEMDN-2010-44898.
Saksgang44898/10
Viktighetsnivå1
KlagerViktors Jeronovičs
InnklagetLatvia
Konklusjon
Preliminær innsigelse behandlet sammen med sakens materielle del og avvist (Artikkel 34 - Offer)
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Effektiv etterforskning)(Prosessuelt aspekt)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 34
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 35 -3
EMK art 37
EMK art 37 -1
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) effective investigation
(art. 34) individual applications
(art. 34) victim
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 35-1) six month period
(art. 35-3) ratione materiae
(art. 37) striking out applications
(art. 37-1) striking out applications
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) effektiv etterforskning
(art. 34) individklager
(art. 34) offer
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 35-1) seksmånedersperiode
(art. 35-3) ratione materiae
(art. 37) stryking av klager
(art. 37-1) stryking av klager
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
Rettspraksis
Aksoy v. Turkey, 18 December 1996 no. 21987/93, § 95, Reports 1996 VI
Aleksentseva and Others v. Russia (nos. 75025/01, 75026/01, 75028/01, 75029/01, 75031/01, 75033/01, 75034/01, 75036/01, 76386/01, 77049/01, 77051/01, 77052/01, 77053/01, 3999/02, 5314/02, 5384/02, 5388/02, 5419/02 and 8192/02, decisions of 4 September 2003, 23 March 2006, and judgment of 17 January 2008, §§ 14-17
Assenov and Others v. Bulgaria, 28 October 1998 no. 24760/94, § 102, Reports 1998 VIII
Baybora and Others v. Cyprus (dec.), no. 77116/01, 22 October 2002
Bochan v. Ukraine (no. 2) [GC], no. 22251/08, § 44, ECHR 2015
Bonomo and Others v. Italy (dec.), nos. 17634/11 and 164 other applications, 9 April 2015
Bouyid v. Belgium [GC], no. 23380/09, §§ 114-123, 28 September 2015
Brecknell v. the United Kingdom, no. 32457/04, §§ 66-67, 27 November 2007
Bulut and Yavuz v. Turkey, (dec.) no. 73065/01, 28 May 2002
Büyükdağ v. Turkey, no. 28340/95, § 64, 21 December 2000
Canbek v. Turkey (dec.), no. 5286/10, 13 January 2015
Chiragov and Others v. Armenia [GC], no. 13216/05, § 220, ECHR 2015
Denisov v. Russia (dec.), no. 33408/03, 6 May 2004
Egmez v. Cyprus, no. 30873/96, § 70, ECHR 2000 XII
El-Masri v. «the former Yugoslav Republic of Macedonia» [GC], no. 39630/09, §§ 182-185, ECHR 2012
Gäfgen v. Germany [GC], no. 22978/05, ECHR 2010
Galstyan v. Armenia, no. 26986/03, § 39, 15 November 2007
Giuliani and Gaggio v. Italy [GC], no. 23458/02, § 301, ECHR 2011 (extracts)
H. v. Iceland (dec.) no. 29785/07, 27 September 2011
Hackett v. the United Kingdom (dec.), no. 34698/04, 10 May 2005
Haralambie v. Romania, no. 21737/03, § 70, 27 October 2009
Harrison and Others v. the United Kingdom, nos. 44301/13, 44379/13 and 44384/13, § 51, 25 March 2014
Hazar and Others v. Turkey (dec.), no. 62566/00 et seq., 10 January 2002
Ielcean v. Romania (dec.), no. 76048/11, 7 October 2014
Josipović v. Serbia (dec.), no. 18369/07, 4 March 2008
Kelly v. the United Kingdom, no. 10626/83, Commission decision of 7 May 1985, Decisions and Reports (DR) 42, p. 205
Labita v. Italy [GC], no. 26772/95, § 131, ECHR 2000 IV
Mocanu and Others v. Romania [GC], nos. 10865/09, 45886/07 and 32431/08, ECHR 2014 (extracts)
Musayeva and Others v. Russia (dec.), no. 74239/01, 1 June 2006
Mustafa Tunç and Fecire Tunç v. Turkey [GC], no. 24014/05, § 172, 14 April 2015
Nachova and Others v. Bulgaria [GC], nos. 43577/98 and 43579/98, § 123, ECHR 2005 VII
Prystavska v. Ukraine (dec.), no. 21287/02, 17 December 2002
Ramsahai and Others v. the Netherlands [GC], no. 52391/99, § 324, ECHR 2007 II
Rantsev v. Cyprus and Russia, no. 25965/04, § 197, ECHR 2010 (extracts)
Rezgui v. France (dec.), no. 49859/99, ECHR 2000-XI
Sapeyan v. Armenia, no. 35738/03, § 21, 13 January 2009
Schulz v. Germany (dec.), no. 4800/12, 31 March 2015
Sroka v. Poland (dec.), no. 42801/07, 6 March 2012
Stanev v. Bulgaria [GC], no. 36760/06, § 252, ECHR 2012
Stanimirović v. Serbia, no. 26088/06, § 29, 18 October 2011
Tahsin Acar v. Turkey (preliminary objection) [GC], no. 26307/95, §§ 75-77, ECHR 2003 VI
Tucka v. the United Kingdom (no. 1) (dec.), no. 34586/10, § 14, 18 January 2010
Tuna v. Turkey, no. 22339/03, §§ 58-63, 19 January 2010
Union of Jehovah's Witnesses and Others v. Georgia (dec.), no. 72874/01, 21 April 2015
Varnava and Others v. Turkey [GC], nos. 16064/90, 16065/90, 16066/90, 16068/90, 16069/90, 16070/90, 16071/90, 16072/90 and 16073/90, § 157, ECHR 2009
Volokhy v. Ukraine, no. 23543/02, § 37, 2 November 2006
Williams v. the United Kingdom (dec.) no. 32567/06, 17 February 2009
Withey v. the United Kingdom (dec.), no. 59493/00, ECHR 2003-X
Yașa v. Turkey, 2 September 1998 no. 22495/93, § 74, Reports of Judgments and Decisions 1998 VI
Younger v. the United Kingdom (dec.), no. 57420/00, ECHR 2003-I
Žarković and Others v. Croatia (dec.), no. 75187/12, 9 June 2015
Žarskis v. Latvia (dec.), no. 33695/03, § 38, 17 March 2009
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A34, EMKN A35, EMKN A37, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt statens avvisning av å gjenoppta straffesak mot politimenn, etter å ha anerkjent konvensjonsbrudd i en ensidig erklæring overfor Domstolen, var i strid med artikkel 3.

Fakta:

Klageren var en latvisk statsborger, som i 1998 ble arrestert mistenkt for blant annet grov vold. I september 2000 ble han idømt ni års fengselsstraff. Klageren hevdet overfor statsadvokaten at han hadde blitt utsatt for mishandling av politimenn som hadde forsøkt å få ham til å tilstå. Straffesak ble åpnet mot politimennene for misbruk av offentlig myndighet, men saken ble henlagt på grunn av manglende bevis.

I 2001 klaget klageren saken inn for Domstolen, hvor han blant annet klaget på mishandlingen og mangelen på effektiv etterforskning. Staten innga en ensidig erklæring til Domstolen, hvor den anerkjente krenkelse av artikkel 3, og ga klageren erstatning. Som følge av erklæringen, avgjorde Domstolen å stryke klagen fra sakslisten 10. februar 2009. Klageren forsøkte deretter å få saken gjenåpnet, men dette ble avvist.

Klageren brakte en ny sak inn for Domstolen 26. juli 2010. Kammeret avstod jurisdiksjon til fordel for storkammeret 3. februar 2015.

Tredjepartsintervensjon fra Helsinki Foundation for Human Rights.

Anførsler:

Klageren anførte krenkelse av artikkel 3 og 13, under henvisning til at statsadvokatens avvisning av gjenåpning av de to straffesakene som angikk klageren, hadde fratatt ham ethvert rettsmiddel.

Staten imøtegikk klagerens anførsler, og anførte i tillegg at saken måtte avvises.

Domstolens vurderinger:

Domstolen bemerket først at klageren hadde anført konvensjonskrenkelse både når det gjaldt manglende gjenåpning av straffesaken mot klageren, og når det gjaldt straffesaken mot politimennene som klageren anførte hadde mishandlet ham. Domstolen konstaterte at førstnevnte del av anførselen ble avvist av Domstolen i avgjørelsen fra 9. oktober 2012, og at Domstolen i denne saken var begrenset til å ta stilling til myndighetenes manglende gjenåpning av etterforskningen av påstandene om politimennenes mishandling. Domstolen vurderte deretter statens anførsel om at saken måtte avvises som følge av at anførslene ikke falt inn under konvensjonen, at klageren ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler, at han ikke hadde overholdt seksmånedersfristen og at han ikke hadde status som offer. Domstolen bemerket at statens ensidige erklæring måtte tolkes av Domstolen, for å vurdere vilkårene i både den ensidige erklæringen og i Domstolens egen avgjørelse om å stryke saken fra sakslisten. Domstolen fant at statens avvisningsinnsigelser var så tett knyttet til den materielle delen av klagerens anførsel, at de måtte vurderes sammen med sakens materielle del.

Domstolen gikk deretter over til å vurdere om det forelå krenkelse av artikkel 3. I avgjørelsen hvor klagerens sak ble strøket fra sakslisten uttalte ikke Domstolen uttrykkelig om staten var forpliktet til å utføre en effektiv etterforskning, eller om en slik forpliktelse falt bort som følge av anerkjennelse av krenkelse og betaling av kompensasjon. Domstolen måtte derfor avgjøre om en slik forpliktelse kunne leses ut av statens ensidige erklæring, og fra avgjørelsen om å stryke klagen fra sakslisten, eller om avvisningen av å ta opp igjen etterforskningen utgjorde manglende overholdelse av prosessuelle forpliktelser som fortsatte å gjelde også etter strykingen. Domstolen fant at det ikke var grunn til å gjeninnsette klagen som ble strøket 10. februar 2009 på sakslisten. Domstolen fant det likevel relevant at avgjørelsen henviste til klagerens mulighet til å anvende andre tilgjengelige rettsmidler for å få oppreisning, som en forutsetning for å stryke klagen fra sakslisten. Dette måtte medføre en forpliktelse for staten til å tilby klageren et rettsmiddel i form av en prosess for å etterforske mishandling utført av statstjenestemenn. Å betale kompensasjon var ikke tilstrekkelig. Domstolen bemerket at muligheten for stryking av klager som følge av en ensidig erklæring ikke var ment som en måte å omgå klagerens motstand mot et forlik, eller for å tillate staten å unnslippe ansvaret for krenkelse av de mest grunnleggende rettighetene i Konvensjonen. Domstolen fant derfor at betaling av kompensasjon og anerkjennelse av konvensjonsbrudd ikke var tilstrekkelig til at staten oppfylte sin prosessuelle plikt etter artikkel 3. Etter nasjonal lov kunne klageren be om gjenåpning av etterforskningen som følge av nye omstendigheter, noe han benyttet seg av. Anmodningen om gjenåpning ble avvist, grunngitt med at statens ensidige erklæring ikke utgjorde nye omstendigheter. Selv om Konvensjonen i utgangspunktet ikke ga rett til å få en sak gjenåpnet, fant Domstolen at den kunne vurdere om myndighetene hadde behandlet klagerens anmodning på en måte som stred mot deres forpliktelse til å gjennomføre en effektiv etterforskning. Domstolen fant at juridiske hindringer i nasjonal lov ikke kunne unnta staten fra denne forpliktelsen. Hvis ikke kunne myndighetene begrense seg til å utbetale erstatning ved tilfeller av forsettlig mishandling utført av statstjenestemenn, og ikke gjøre nok for å straffeforfølge de ansvarlige. Domstolen bemerket at dette ville føre til at forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling ble i praksis ineffektivt. Domstolen fant at klageren ikke hadde fått fordelen av en effektiv etterforskning. Domstolen konkluderte med ti mot syv stemmer at det forelå en krenkelse av artikkel 3.

Domstolen vurderte deretter klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 13. Domstolen fant at det ikke forelå et separat spørsmål under artikkel 13, under henvisning til drøftelsen av artikkel 3. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at det ikke var nødvendig å behandle denne anførselen.