📥
Original tekst

Case of IZZETTI DOGAN and OTHERS v. TURKEY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-04-26
PublisertEMDN-2010-62649.
Saksgang62649/10
Viktighetsnivå1
KlagerIzzettin Doğan og 202 andre klagere
InnklagetTyrkia
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 9 - Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (Artikkel 9-1 - Religionsfrihet)
Krenkelse av artikkel 14+9-1 - Forbud mot diskriminering (Artikkel 14 - Diskriminering)(Artikkel 9-1 - Religionsfrihet Artikkel 9 - Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet)
Ikke-økonomisk skade - konstatering av krenkelse tilstrekkelig (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 9
EMK art 9 -1
EMK art 9 -2
EMK art 14
EMK art 14 + EMK art 9 -1
EMK art 41 -
(art. 9) freedom of thought conscience and religion
(art. 9-1) freedom of religion
(art. 9-2) necessary in a democratic society
(art. 9-2) protection of public order
(art. 14) prohibition of discrimination
(art. 14) comparable situation
(art. 14) discrimination
(art. 14) religion
(art. 14) objective and reasonable justification
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
margin of appreciation
proportionality
/
(art. 9) tanke-, samvittighets- og religionsfrihet
(art. 9-1) religionsfrihet
(art. 9-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 9-2) beskyttelse av offentlig orden
(art. 14) forbud mot diskriminering
(art. 14) sammenliknbar situasjon
(art. 14) diskriminering
(art. 14) religion
(art. 14) objektiv og tilfredsstillende begrunnelse
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
skjønnsmargin
forholdsmessighet
Rettspraksis
Abdulaziz, Cabales and Balkandali v. the United Kingdom, 28 May 1985 no. 9214/80, § 71, Series A no. 94
Arrowsmith v. the United Kingdom, no. 7050/75, Commission's report of 12 October 1978, DR 19
Ásatrúarfélagid v. Iceland, no. 22897/08, 18 September 2012
Association Cultuelle du Temple Pyramide v. France, no. 50471/07, §§ 34 35, 31 January 2013
Association des Chevaliers du Lotus d'Or v. France, no. 50615/07, §§ 33 34, 31 January 2013
Association Les Témoins de Jéhovah v. France, no. 8916/05, § 53, 30 June 2011
Bayatyan v. Armenia [GC], no. 23459/03, ECHR 2011
Buscarini and Others v. San Marino [GC], no. 24645/94, § 34, ECHR 1999-I
Campbell and Cosans v. the United Kingdom, 25 February 1982 no. 7511/76, § 36, Series A no. 48
Carson and Others v. the United Kingdom [GC], no. 42184/05, § 61, ECHR 2010
Case «relating to certain aspects of the laws on the use of languages in education in Belgium» (merits), 23 July 1968 no. 1474/62, p. 34, § 9, Series A no. 6
Cha'are Shalom Ve Tsedek v. France [GC], no. 27417/95, ECHR 2000 VII
Cumhuriyetçi Eğitim ve Kültür Merkezi Vakfi v. Turkey, no. 32093/10, 2 December 2014
D.H. and Others v. the Czech Republic [GC], no. 57325/00, § 175, ECHR 2007 IV
Darby v. Sweden, 23 October 1990 no. 11581/85, § 45, Series A no. 187
Delfi AS v. Estonia [GC], no. 64569/09, § 120, ECHR 2015
Dogru v. France, no. 27058/05, § 72, 4 December 2008
E.B. v. France [GC], no. 43546/02, § 48, 22 January 2008
Eweida and Others v. the United Kingdom, nos. 48420/10, 59842/10, 51671/10 and 36516/10, ECHR 2013
Fernández Martínez v. Spain [GC], no. 56030/07, ECHR 2014 (extracts)
Folgerø and Others v. Norway [GC], no. 15472/02, ECHR 2007 III
Gorzelik and Others v. Poland [GC], no. 44158/98, § 92, ECHR 2004 I
Hämäläinen v. Finland [GC], no. 37359/09, § 107, ECHR 2014
Hasan and Chaush v. Bulgaria [GC], no. 30985/96, ECHR 2000 XI
Hasan and Eylem Zengin v. Turkey, no. 1448/04, § 66, 9 October 2007
Kalaç v. Turkey, 1 July 1997 no. 20704/92, § 27, Reports of Judgments and Decisions 1997 IV
Kimlya and Others v. Russia, nos. 76836/01 and 32782/03, § 86, ECHR 2009
Kokkinakis v. Greece, 25 May 1993 no. 14307/88, Series A no. 260-A
Kurić and Others v. Slovenia [GC], no. 26828/06, §§ 388-389, ECHR 2012 (extracts)
Leyla Şahin v. Turkey [GC], no. 44774/98, §§ 105-121, ECHR 2005-XI
Magyar Keresztény Mennonita Egyház and Others v. Hungary, nos. 70945/11, 23611/12, 26998/12, 41150/12, 41155/12, 41463/12, 41553/12, 54977/12 and 56581/12, § 108, ECHR 2014 (extracts)
Maktouf and Damjanović v. Bosnia and Herzegovina [GC], nos. 2312/08 and 34179/08, § 94, ECHR 2013 (extracts)
Manoussakis and Others v. Greece, 26 September 1996 no. 18748/91, Reports 1996 IV
Mansur Yalçin and Others v. Turkey, no. 21163/11, §§ 70-74, 16 September 2014
Metropolitan Church of Bessarabia and Others v. Moldova, no. 45701/99, ECHR 2001-XII
Miroļubovs and Others v. Latvia, no. 798/05, § 90, 15 September 2009
Moscow Branch of the Salvation Army v. Russia, no. 72881/01, ECHR 2006 XI
Mouvement raëlien suisse v. Switzerland [GC], no. ; 16354/06, § 50, ECHR 2012 (extracts)
Nachova and Others v. Bulgaria [GC], nos. 43577/98 and 43579/98, § 145, ECHR 2005 VII
Perry v. Latvia, no. 30273/03, § 55, 8 November 2007
Pretty v. the United Kingdom, no. 2346/02, § 82, ECHR 2002 III
Religionsgemeinschaft der Zeugen Jehovas and Others v. Austria, no. 40825/98, 31 July 2008
S.A.S. v. France [GC], no. 43835/11, § 55, ECHR 2014 (extracts)
Savez crkava «Riječ života» and Others v. Croatia, no. 7798/08, 9 December 2010
Serif v. Greece, no. 38178/97, § 53, ECHR 1999-IX
Sinan Ișik v. Turkey, no. 21924/05, § 46, ECHR 2010
Sindicatul «Păstorul cel Bun» v. Romania [GC], no. 2330/09, §§ 136-138, ECHR 2013 (extracts)
Stec and Others v. the United Kingdom (dec.) [GC], nos. 65731/01 and 65900/01, § 40, ECHR 2005-X
The Church of Jesus Christ of Latter-Day Saints v. the United Kingdom, no. 7552/09, § 34, 4 March 2014
Vallianatos and Others v. Greece [GC], nos. 29381/09 and 32684/09, ECHR 2013 (extracts)
Valsamis v. Greece, 18 December 1996 no. 21787/93, § 27, Reports 1996 VI
X and Others v. Austria [GC], no. 19010/07, § 94, ECHR 2013
Young, James and Webster v. the United Kingdom, 13 August 1981 no. 7601/76, § 63, Series A no. 44
Ždanoka v. Latvia [GC], no. 58278/00, § 96, ECHR 2006 IV
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A9, EMKN A14, EMKN A9, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt statens manglende anerkjennelse av en religion var i strid med retten til religionsfrihet i Artikkel 9.

Fakta:

Klagerne er 203 tyrkiske statsborgere, som alle bekjenner seg til religionen Alevi. I juni 2005 innga klagerne en begjæring til statsministeren hvor de klaget på at religionsdepartementet begrenset sin virksomhet til kun én retning innenfor Islam, og at klagernes religion ble ekskludert. Klagerne mente av deres rettigheter hadde blitt krenket, og viste blant annet til restriksjoner knyttet til deres steder for tilbedelse. I august 2005 avviste statsministerens kontor klagernes forespørsler.

1.919 medlemmer av Alevi-troen, inkludert klagerne, reiste deretter søksmål for den administrative domstolen, under henvisning til at de ble vilkårlig behandlet. Den administrative domstolen avviste saken i juli 2007. Klagerne anket avgjørelsen, men den øverste administrative domstolen avviste anken i februar 2010.

Klagerne brakte saken inn for Domstolen 31. august 2010. Kammeret avstod jurisdiksjon til fordel for storkammeret 25. november 2014.

Anførsler:

Klagerne anførte at deres rett til å gi uttrykk for sin religion ikke hadde blitt tilstrekkelig beskyttet i nasjonal lov, i strid med artikkel 9. Klagerne anførte også at de var ofre for diskriminering, i strid med artikkel 14 sammenholdt med artikkel 9.

Staten imøtegikk klagernes anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 9. Domstolen fant at saken skulle vurderes under statens negative forpliktelser, og at det ikke var nødvendig å vurdere statens positive forpliktelser. Domstolen fant at myndighetenes avvisning av klagernes forespørsler utgjorde en mangel av anerkjennelse av klagernes religion, som fikk mange konsekvenser for religionsutøvelsen og religionens organisasjon og finansiering. Det forelå dermed et inngrep i klagernes rett til religionsfrihet, og spørsmålet var derfor om inngrepet kunne rettferdiggjøres. Domstolen fant at inngrepet var foreskrevet ved lov, og at inngrepet hadde sin bakgrunn i et saklig formål, nemlig beskyttelse av offentlig orden. Domstolen gikk deretter over til å vurdere om inngrepet kunne sies å være nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen vurderte først statens forpliktelse til nøytralitet og upartiskhet overfor religioner. Under henvisning til tidligere rettspraksis bemerket Domstolen at kun de øverste religiøse myndighetene i et religiøst samfunn, og ikke staten eller nasjonale domstoler, kan avgjøre hvilken trosretning samfunnet tilhører. Domstolen fant derfor at staten holdning overfor klagernes religion krenket religionens rett til uavhengig eksistens. Domstolen fant at statens holdning til klagernes religion ikke tok religionens særegne trekk i betraktning, noe som gjorde at religionen ble rammet av en lov som inneholdt flere vesentlige forbud. Domstolen fant derfor at statens holdning overfor klagernes religion, de religiøse skikkene og religionens steder for tilbedelse var uforenlig med statens plikt til nøytralitet og upartiskhet, og med religiøse samfunns rett til uavhengig selvstyre. Domstolen vurderte deretter i hvor stor grad troende som bekjenner seg til klagernes religion hadde frihet til å utøve sin tro. Domstolen slo fast at klagernes religion falt innenfor lovbestemmelser som medførte flere forbud, for eksempel når det gjaldt bruken av visse titler på religiøse ledere og steder for tilbedelse. Domstolen fant at friheten til å utøve troen var i stor grad avhengig av lokale myndigheters velvilje, noe som gjorde at Domstolen tvilte på den reelle friheten til å utøve sin tro. Domstolen fant også at klagernes religion stod overfor mange problemer, blant annet når det gjaldt organisasjon av deres religiøse liv, manglende status for de religiøse lederne, og en rekke andre juridiske, organisatoriske og økonomiske problemer. Domstolen var derfor ikke overbevist om at friheten til å utøve sin tro, som staten ga klagernes religion, var tilstrekkelig til at de fikk fullt ut utøve sine rettigheter etter artikkel 9. Domstolen gikk deretter over til å behandle spørsmålet om statens skjønnsmargin. Staten slo fast at statene har en viss skjønnsmargin når det gjelder samarbeid med ulike lokalsamfunn, men at staten i denne saken hadde overskredet denne skjønnsmarginen. Domstolen vurderte så om det var av betydning at det var diskusjon innad i klagernes religion om religionens grunnleggende læresetninger og behovene til det religiøse samfunnet. Domstolen fant at slik uenighet ikke endret statusen som et religiøst samfunn, og rettighetene etter artikkel 9. Domstolen konkluderte med at inngrepet ikke kunne sies å være nødvendig i et demokratisk samfunn, og kom med tolv mot fem stemmer til at det forelå en krenkelse av artikkel 9.

Domstolen vurderte deretter klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med artikkel 9. Domstolen fant at klagerne kunne hevde å være i en sammenliknbar situasjon som andre innbyggere som hadde fått juridisk anerkjennelse av sin religion. Domstolen bemerket at klagernes religion, uavhengig av dens stilling innenfor muslimsk teologi, var en religiøs overbevisning som var dypt forankret i statens samfunn og historie. Domstolen fant at klagerne, som troende, ble behandlet dårligere enn de som fikk tilgang til religiøse offentlige tjenester. Domstolen viste til flere ulemper klagerne ble utsatt for som følge av forskjellsbehandlingen, blant annet manglende anerkjennelse av steder for tilbedelse, tilnærmet ingen statlig finansiering og de troende fikk ingen nytte av de religiøse offentlige tjenestene. Domstolen fant at statens behandling av klagernes religion var åpenbart uforholdsmessig, og at forskjellsbehandlingen klagerne hadde blitt utsatt for ikke hadde noen objektiv og tilfredsstillende begrunnelse. Domstolen konkluderte med seksten mot en stemmer at det forelå en krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med artikkel 9.