📥
Original tekst

Case of SCHATSCHASCHWILI v. GERMANY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2015-12-15
PublisertEMDN-2010-9154.
Saksgang9154/10
Viktighetsnivå1
KlagerSwiadi Schatschaschwili
InnklagetTyskland
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 6+6-3-d - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Straffeprosess
Artikkel 6-1 - Forsvarlig behandling) (Artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang
Artikkel 6-3-d - Avhør av vitner)
Rimelig erstatning avvist (for sent fremmet) (Artikkel 41 - Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 + EMK art 6 -3-d
EMK art 6 -1
EMK art 6 -3-d
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) criminal proceedings
(art. 6-1) fair hearing
(art. 6-3-d) examination of witnesses
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) straffeprosess
(art. 6-1) forsvarlig behandling
(art. 6-3-d) avhør av vitner
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
Rettspraksis
A.G. v. Sweden (dec.), no. 315/09, 10 January 2012
Aigner v. Austria, no. 28328/03, §§ 41-43, 10 May 2012
Al-Khawaja and Tahery v. the United Kingdom ([GC], nos. 26766/05 and 22228/06, ECHR 2011
Asadbeyli and Others v. Azerbaijan, nos. 3653/05, 14729/05, 20908/05, 26242/05, 36083/05 and 16519/06, § 134, 11 December 2012
Beggs v. the United Kingdom, no. 25133/06, §§ 156-159, 6 November 2012
Bobeș v. Romania, no. 29752/05, §§ 39-40, 9 July 2013
Brzuszczyński v. Poland, no. 23789/09, §§ 85 88, 17 September 2013
Cevat Soysal v. Turkey, no. 17362/03, §§ 76-79, 23 September 2014
Chmura v. Poland, no. 18475/05, §§ 50-51, 3 April 2012
D.T. v. the Netherlands (dec.), no. 25307/10, § 50, 2 April 2013
Damir Sibgatullin v. Russia, no. 1413/05, §§ 54-56, 24 April 2012
Fąfrowicz v. Poland, no. 43609/07, §§ 56 63, 17 April 2012
Gabrielyan v. Armenia, no. 8088/05, 10 April 2012
Gäfgen v. Germany [GC], no. 22978/05, §§ 163 and 175, ECHR 2010
Gani v. Spain, no. 61800/08, 19 February 2013
Garofolo v. Switzerland (dec.), no. 4380/09, §§ 52-53 and 56-57, 2 April 2013
Gonzáles Nájera v. Spain (dec.), no. 61047/13, §§ 54-56, 11 February 2014
Heglas v. the Czech Republic, no. 5935/02, § 84, 1 March 2007
Horncastle and Others v. the United Kingdom, no. 4184/10, §§ 150-151, 16 December 2014
Hümmer v. Germany, no. 26171/07, 19 July 2012
Imbrioscia v. Switzerland, 24 November 1993 no. 13972/88, § 36, Series A no. 275
Jalloh v. Germany [GC], no. 54810/00, § 94, ECHR 2006 IX
Khodorkovskiy and Lebedev v. Russia, nos. 11082/06 and 13772/05, §§ 709-16, 25 July 2013
Kostecki v. Poland, no. 14932/09, §§ 65-67, 4 June 2013
Lučić v. Croatia, no. 5699/11, §§ 79-80, 27 February 2014
Lüdi v. Switzerland, 15 June 1992 no. 12433/86, § 43, Series A no. 238
Matytsina v. Russia, no. 58428/10, §§ 163-65, 27 March 2014
McGlynn v. the United Kingdom (dec.), no. 40612/11, §§ 23-24, 16 October 2012
Mitkus v. Latvia, no. 7259/03, §§ 101-102 and 106, 2 October 2012
N.C. v. Italy [GC], no. 24952/94, § 56, ECHR 2002 X
Nechto v. Russia, no. 24893/05, §§ 119-127, 24 January 2012
Nikolitsas v. Greece, no. 63117/09, §§ 35-37, 3 July 2014
Pichugin v. Russia, no. 38623/03, §§ 196-200, 23 October 2012
Prăjină v. Romania, no. 5592/05, 7 January 2014
Rosin v. Estonia, no. 26540/08, 19 December 2013
Rudnichenko v. Ukraine, no. 2775/07, §§ 105-110, 11 July 2013
Salduz v. Turkey [GC], no. 36391/02, ECHR 2008
Salikhov v. Russia, no. 23880/05, §§ 1165-118 et seq., 3 May 2012
Şandru v. Romania, no. 33882/05, §§ 62-70, 15 October 2013
Sarkizov and Others v. Bulgaria, nos. 37981/06, 38022/06, 39122/06 and 44278/06, § 58, 17 April 2012
Schenk v. Switzerland, 12 July 1988 no. 10862/84, § 45, Series A no. 140
Scholer v. Germany, no. 14212/10, § 60, 18 December 2014
Sellick and Sellick v. the United Kingdom (dec.), no. 18743/06, §§ 54-55, 16 October 2012
Sică v. Romania, no. 12036/05, §§ 73-77, 9 July 2013
Štefančič v. Slovenia, no. 18027/05, §§ 42-47, 25 October 2012
Suldin v. Russia, no. 20077/04, §§ 56-59, 16 October 2014
Taxquet v. Belgium [GC], no. 926/05, §§ 83-84, ECHR 2010
Trampevski v. the former Yugoslav Republic of Macedonia, no. 4570/07, §§ 44-45, 10 July 2012
Tseber v. the Czech Republic, no. 46203/08, 22 November 2012
Vronchenko v. Estonia, no. 59632/09, § 58, 18 July 2013
Windisch v. Austria, 27 September 1990 no. 12489/86, § 23, Series A no. 186
Yevgeniy Ivanov v. Russia, no. 27100/03, §§ 45-50, 25 April 2013
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A35, EMKN A41

Fakta:

Klageren var en georgisk statsborger, som i 2006 ranet leiligheten til to litauiske kvinner, sammen med en medskyldig. I februar 2007 ranet klageren to latviske kvinner, sammen med flere andre medskyldige. De to kvinnene i det andre ranet forklarte seg for politiet, og ble også avhørt av en forhørsdommer, ettersom de ønsket å reise tilbake til Latvia. På dette tidspunktet var klageren ikke informert om etterforskningen. Kort tid etter avhøret av forhørsdommeren reiste de to vitnene til Latvia, og i mars 2007 ble klageren arrestert.

Førsteinstansdomstolen innkalte de to latviske kvinnene til rettssaken, men begge vitnene nektet å møte på grunn av psykiske problemer. Førsteinstansdomstolen kontaktet latviske myndigheter for hjelp, men dette førte heller ikke til at vitnene møtte. Etter flere forsøk på å komme i kontakt med vitnene, fant førsteinstansdomstolen at avhørene av vitnene kunne føres som bevis. Førsteinstansdomstolen dømte klageren for to tilfeller av grovt ran, grov utpressing og tvang.

Klageren anket avgjørelsen, men ankedomstolen avviste anken som åpenbart ugrunnet. Klageren anket til konstitusjonsdomstolen, men konstitusjonsdomstolen avviste anken uten behandling.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 12. februar 2010, og i dom 17. april 2014 [no. 9154/10], avsagt i kammer, konkluderte Domstolen med at det ikke forelå noen krenkelse av artikkel 6. Saken ble 8. september 2014 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra klageren.

Tredjepartsintervensjon fra Tsjekkia.

Anførsler:

Klageren anførte at hans rettergang ikke hadde vært rettferdig, og at prinsippet om likeverdige muligheter («equality of arms») hadde blitt krenket, ettersom verken klageren eller hans forsvarer hadde fått mulighet til å utspørre vitnene til det ene påståtte lovbruddet. Klageren mente dette krenket hans rettigheter etter artikkel 6 (1) og (3)(d).

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først de generelle prinsippene som ble framsatt i Al-Khawaja and Tahery v. The United Kingdom [GC] (nos. 26766/05 and 22228/06). I den saken ble det slått fast at der det er nødvendig å vurdere utsagn fra vitner som ikke er til stede og blir utspurt under rettssaken som bevis, må det tas utgangspunkt i en tretrinns vurdering. Det første spørsmålet er om det var en god grunn for at vitnet var fraværende. Det andre spørsmålet er om vitnets utsagn var eneste eller avgjørende grunnlag for domfellelse. Det tredje spørsmålet som må vurderes er om det forelå tilstrekkelige utbalanserende faktorer som kompenserte for forsvarets ulemper som følge av at uprøvde bevis ble tillatt fremmet, og som etter en helhetlig vurdering sikret en rettferdig rettergang. Domstolen utdypet disse prinsippene gjennom å vurdere hvordan de tre spørsmålene skal vurderes i forhold til hverandre. Domstolen vurderte først om mangel på en god grunn for et vitnes fravær i seg selv utgjorde en krenkelse av artikkel 6 (1) og (3), noe Domstolen svarte benektende. Deretter vurderte Domstolen om tilstrekkelige utbalanserende faktorer er nødvendige dersom beviset ikke er det eneste eller avgjørende grunnlaget for domfellelse. Domstolen fant at den må ta stilling til om det foreligger tilstrekkelige utbalanserende faktorer uavhengig av om beviset er det eneste eller avgjørende grunnlaget for domfellelse, ettersom Domstolen skal vurdere om prosessen i helhet var rettferdig.

Domstolen anvendte deretter disse prinsippene på denne aktuelle saken. Det første Domstolen vurderte var om det var en god grunn til at vitnene ikke deltok i rettssaken. Domstolen fant at førsteinstansdomstolen gjorde alt som var rimelig innenfor det eksisterende regelverket for å sikre at vitnene deltok i rettssaken. Det forelå altså en god grunn, fra førsteinstansdomstolens synspunkt, for at vitnene ikke deltok, og at uttalelsene de hadde avgitt til politiet som resultat ble tillatt ført som bevis. Domstolen vurderte deretter om vitnenes utsagn var eneste eller avgjørende bevis for klagerens domfellelse. Domstolen slo fast at vitnenes uttalelser ikke var eneste bevis, men at det var avgjørende for klagerens domfellelse. De øvrige bevisene som forelå var annenhåndskunnskap og indisier. Domstolen vurderte deretter om det forelå tilstrekkelige utbalanserende faktorer som kompenserte for ulempene som følge av at vitnenes uttalelser ble ført som bevis. Domstolen bemerket at de nasjonale domstolene behandlet uttalelsene med varsomhet, og at det forelå enkelte andre bevis som styrket vitnenes uttalelser. Dette var likevel ikke tilstrekkelig til å rette opp det at klageren eller hans forsvarer ikke fikk mulighet til å stille spørsmål til vitnene på noe stadium av prosessen, og Domstolen fant at prosessen ikke hadde vært rettferdig. Domstolen konkluderte med ni stemmer mot åtte at det forelå en krenkelse av artikkel 6 (1) og (3)(d).