📥
Original tekst

Case of A and B v. NORWAY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-11-15
PublisertEMDN-2011-24130.
SaksgangFollo tingrett TFOLL-2008-155151 - Borgarting lagmannsrett LB-2009-57764 - Høyesterett HR-2010-1613-A.
Oslo tingrett TOSLO-2009-92884 - Borgarting lagmannsrett LB-2009-193810 - Høyesterett HR-2010-1840-U. EMD 24130/11 og EMD 29758/11
Viktighetsnivå1
KlagerA og B
InnklagetNorge
Konklusjon
Ingen krenkelse av syvende protokoll artikkel 4 - Rett til ikke å bli stilt for retten eller straffet to ganger- {generell} - (Rett til ikke å bli stilt for retten eller straffet to ganger
Straffbar handling).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK prot 7 art 4 -
(p7-4) right not to be tried or punished twice-{general}
(p7-4) criminal offence
(p7-4) right not to be tried or punished twice
/
(p7-4) rett til ikke å bli stilt for retten eller straffet to ganger- {generell}
(p7-4) straffbar handling
(p7-4) rett til ikke å bli stilt for retten eller straffet to ganger
Rettspraksis
Achour v. France [GC], no. 67335/01, § 44, ECHR 2006 IV
Boman v. Finland, no. 41604/11, 17 February 2015
Carlberg v. Sweden (dec.), no. 9631/04, 27 January 2009
Engel and Others v. the Netherlands, 8 June 1976 no. 5100/71, § 82, Series A no. 22
Franz Fischer v. Austria, no. 37950/97, § 29, 29 May 2001
Glantz v. Finland, no. 37394/11, 20 May 2014
Göktan v. France, no. 33402/96, § 51, ECHR 2002 V
Gradinger v. Austria, 23 October 1995 no. 15963/90, § 51, Series A no. 328 C
Grande Stevens and Others v. Italy, nos. 18640/10, 18647/10, 18663/10, 18668/10 and 18698/10, 4 March 2014
Haarvig v. Norway (dec.), no. 11187/05, 11 December 2007
Janosevic v. Sweden, no. 34619/97, §§ 68-71, ECHR 2002-VII
Jussila v. Finland [GC], no. 73053/01, § 43, ECHR 2006 XIV
Kapetanios and Others v. Greece, nos. 3453/12, 42941/12 and 9028/13, §72, 30 April 2015
Klass and Others v. Germany, 6 September 1978 no. 5029/71, § 68, Series A no. 28
Kudła v. Poland [GC], no. 30210/96, § 152, ECHR 2000 XI
Lucky Dev v. Sweden, no. 7356/10, 27 November 2014
Maaouia v. France [GC], no. 39652/98, § 36, ECHR 2000-X
Manasson v. Sweden (dec.), no. 41265/98, 8 April 2003
Mjelde v. Norway (dec.), no. 11143/04, 11 February 2007
Muslija v. Bosnia and Herzegovina, no 32042/11, 14 January 2014
Nykänen v. Finland, no. 11828/11, 20 May 2014
Österlund v. Finland, no. 53197/13, 10 February 2015
Phillips v. the United Kingdom, no. 41087/98, § 34, ECHR 2001 VII
R.T. v. Switzerland (dec.), no. 31982/96, 30 May 2000
Rinas v. Finland, no. 17039/13, 27 January 2015
Rosenquist v. Sweden (dec.), no. 60619/00, 14 September 2004
Ruotsalainen v. Finland, no 13079/03, 16 June 2009
Sismanidis and Sitaridis v. Greece, nos. 66602/09 and 71879/12, 9 June 2016
Stec and Others v. the United Kingdom (dec.) [GC], nos. 65731/01 and 65900/01, § 48, ECHR 2005 X
Storbråten v. Norway (dec.), no. 12277/04, 1 February 2007
Synnelius and Edsbergs Taxi AB v. Sweden (dec.), no. 44298/02, 17 June 2008
Taxquet v. Belgium [GC], no. 926/05, § 83, ECHR 2010
Tomasović v. Croatia, no. 53785/09, 18 October 2011
Västberga Taxi Aktiebolag and Vulic v. Sweden, no. 36985/97, §§ 79-82, 23 July 2002
Sergey Zolotukhin v. Russia [GC], no. 14939/03, ECHR 2009
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN P7 A4

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt det utgjorde krenkelse av forbudet mot gjentatt straffeforfølgning (dobbeltstraff) i syvende protokoll artikkel 4 at to personer først ble ilagt tilleggsskatt og deretter straffedømt for det samme forholdet.

Fakta:

Klagerne var to norske statsborgere, A og B. Klagerne eide, sammen med E.K., selskapet Estora Investment Ltd, som var registrert på Gibraltar. T.F. og G.A. eide selskapet Strategic Investment AS, som var registrert i Samoa/Luxemburg. I 2001 kjøpte Estora og Strategic aksjer i selskapet Wnet AS. Disse aksjene ble senere solgt videre til Software Innovation AS, til en høyere pris. A overførte sin andel av overskuddet til det Gibraltar-registrerte selskapet Banista Holting Ltd, der han var eneaksjonær. Utbyttet fra denne, og andre, transaksjoner, ble ikke oppgitt til skattemyndighetene i Norge. I 2005 innledet skattemyndighetene bokettersyn mot Software Innovation AS, og i 2007 ble T.F. anmeldt. Anmeldelsen førte i sin tur til at det ble tatt ut tiltalebeslutning om grovt skattesvik mot flere personer, blant annet A og B.

A ble i utgangspunktet avhørt som vitne. Den 14. desember 2007 ble han pågrepet og avga forklaring som siktet. Den 26. august 2008 ble han varslet om skjønnslikning, i et brev som henviste til etterforskningen. Den 14. oktober 2008 ble han tiltalt for brudd på likningsloven. Den 24. november 2008 ble han skjønnsliknet av skattekontoret. Han ble ilagt tilleggsskatt på 30 prosent, i tillegg til den opprinnelige skatten han skyldte. A betalte både den utestående skatten og tilleggsskatten, og anket ikke avgjørelsen. Den 2. mars 2009 ble A dømt i tingretten for grovt skattesvik, til ett års fengsel. I dommen tok tingretten hensyn til at A allerede hadde blitt utsatt for en alvorlig sanksjon i form av tilleggsskatt. A anket, og anførte at han i henhold til syvende tilleggsprotokoll artikkel 4 hadde blitt straffeforfulgt og straffet to ganger for den samme straffbare handlingen. Lagmannsretten avviste anken hans. A anket videre til Høyesterett, som dømte ham til samme straff som tingretten. Et sentralt spørsmål i saken var om tilleggsskatten utgjorde to etterfølgende rettsforfølgelser, eller om de to sakene måtte anses som parallelle. Høyesterett kom, blant annet på grunnlag av EMDs praksis, til at det siste var tilfellet.

B ble skjønnsliknet den 5. desember 2008, og ble også ilagt tilleggsskatt på 30 prosent. Han betalte den utestående skatten og tilleggsskatten, og anket ikke vedtaket. I mellomtiden (den 11. november 2008) hadde påtalemyndigheten tiltalt B for grovt skattesvik. Den 30. september 2009 ble han funnet skyldig for dette, og dømt til ett års fengsel. Også i denne saken ble det i straffeutmålingen tatt hensyn til at han hadde blitt ilagt tilleggsskatt. B anket til lagmannsretten, og anførte at tilleggsskatten utgjorde en skranke mot videre straffeforfølgning etter syvende tilleggsprotokoll artikkel 4. Lagmannsretten avviste anken, og ankeutvalget nektet anken fremmet for Høyesterett.

Klagerne klaget inn saken for Domstolen henholdsvis den 28. mars 2011 og den 26. april 2011. Den 23. november 2013 ble sakene bestemt forent av kammeret. Den 7. juli 2015 avsto kammeret jurisdiksjon til fordel for storkammeret.

Tredjepartsintervensjon fra Bulgaria, Tsjekkia, Hellas, Frankrike, Moldova og Sveits.

Anførsler:

Klagerne anførte at det forelå en krenkelse av syvende tilleggsprotokoll artikkel 4. De mente at de hadde blitt straffeforfulgt og straffet to ganger for det samme straffbare handlingen. Dette fordi de hadde blitt avhørt av påtalemyndigheten som siktede, blitt tiltalt, blitt pålagt tilleggsskatt (som de hadde betalt) og deretter blitt dømt i straffesakene.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagen til A. Domstolen vurderte først om prosessen rundt ileggelsen av tilleggsskatten var å anse som en «straffesak» i henhold til syvende tilleggsprotokoll artikkel 4. Domstolen aksepterte Høyesteretts konklusjon om at prosessen som medførte en tilleggsskatt på 30 prosent utgjorde en «straffesak». Domstolen vurderte deretter om de straffbare handlingene som medførte tilleggsskatt og straffeforfølgelse utgjorde «samme straffbare forhold». Domstolen bemerket at anvendelsen av bestemmelsen, og beskyttelsen som ne bis in idem-prinsippet gir, ikke er avhengig av hvilken rekkefølge sakene blir gjennomført i. Det avgjørende er forholdet mellom de to straffbare handlingene. Domstolen var også enig i Høyesteretts konklusjon om at de faktiske omstendighetene som lå til grunn for ileggelse av tilleggsskatt og straffedom (altså manglende informasjon i selvangivelsen) var tilstrekkelig like til at de to sakene kunne bli ansett som «det samme straffbare forhold» (idem). Dette var heller ikke bestridt av partene. Det var riktignok et ekstra faktisk element av «skattesvik» i straffesaken, men dette endret ikke Domstolens oppfatning. Domstolen la til grunn at skattesaken måtte anses som endelig (final), noe som kunne ha utgjort en skranke mot videre straffeforfølgning. Domstolen gikk ikke videre inn på temaet, fordi den mente at vilkåret om at prosessene var «tilstrekkelig forbundet i innhold og tid» var oppfylt, slik at de utgjorde en integrert reaksjon på de straffbare handlingene. Så vurderte Domstolen om det forelå «duplisert» straffeforfølgning. Den så da på formålene med sanksjonene. De nasjonale myndighetene hadde anført at handlingene til A gjorde det nødvendig å pålegge to ulike reaksjoner: En administrativ sanksjon og en straffesanksjon. Formålet med tilleggsskatten var først og fremst å motivere skattebetalerne til å overholde plikten til å gi skattemyndighetene komplett og riktig informasjon, og å styrke grunnlaget for det nasjonale skattesystemet. Staten argumenterte for at dette var en forutsetning for en fungerende stat, og et fungerende samfunn. Staten anførte videre at straffereaksjonen på sin side ikke bare fungerte som et preventivt virkemiddel. Den hadde også et straffeformål, i de tilfeller der mangelen på korrekt og komplett informasjon også innebar et klanderverdig skattesvik. Domstolen bemerket at den ikke hadde noen grunn til å stille spørsmål ved hvorfor den nasjonale lovgivningen regulerte manglende skattebetaling gjennom en integrert, tosidig (dual) prosess, både som forvaltningssak og straffesak. Domstolen aksepterte også at de norske myndighetene hadde behandlet de mer alvorlige sidene ved skattesviket i straffesaken og ikke i den administrative saken. Domstolen fant videre at det måtte ha vært forutsigbart for A at det kunne blir aktuelt med parallelle saker som kunne få flere utfall. Domstolen mente derfor at han fra begynnelsen av måtte ha visst at det kunne oppstå både en straffesak og en sak om tilleggsskatt. Domstolen bemerket at både straffeprosessen og den administrative prosessen hadde blitt gjennomført parallelt og at de var forbundet med hverandre. Faktaene som kom fram i den ene saken hadde blitt lagt til grunn i den andre saken. Med hensyn til forholdsmessigheten av den totale straffen, hadde det ved straffeutmålingen blitt tatt hensyn til den ilagte tilleggsskatten.

Domstolen behandlet deretter klagen til B. Heller ikke her så Domstolen grunn til å stille spørsmål ved myndighetenes valg om å håndtere Bs forhold gjennom en integrert, tosidig prosess (forvaltningssak og straffesak). Muligheten for at ulike straffesanksjoner kunne bli kombinert måtte ha vært forutsigbar for B, ifølge Domstolen. Forvaltningssaken og straffesaken hadde blitt gjennomført parallelt, og de var forbundet med hverandre. Fakta som kom fram i den ene saken hadde blitt lagt til grunn i den andre saken, og med hensyn til forholdsmessigheten av den samlede straffen hadde det ved straffeutmålingen i straffesaken blitt tatt hensyn til den ilagte tilleggsskatten.

Domstolen konkluderte med at det ikke forelå noen indikasjoner på at A eller B hadde blitt utsatt for en uforholdsmessig urettferdighet som følge av den bestridte integrerte behandlingen av sakene deres. I begge saker hadde det vært en «tilstrekkelig nær forbindelse», både i innhold og tid, mellom avgjørelsen om å ilegge tilleggsskatt og den påfølgende straffedommen. Sakene måtte derfor bli ansett som deler av det samlede sanksjonssystemet i nasjonal rett, hvor begge sanksjoner kunne bli aktuelle dersom det forelå feil i selvangivelsen som medførte en feilaktig skattevurdering.

Domstolen kom til at verken A eller B kunne sies å ha blitt stilt for retten eller straffet to ganger i en straffesak for en straffbar handling som de allerede hadde blitt endelig frifunnet eller dømt for, jf. syvende protokoll artikkel 4. Domstolen konkluderte derfor med at det ikke forelå noen krenkelse av bestemmelsen i A eller B sin sak.