📥
Original tekst

Case of NOVRUK and OTHERS v. RUSSIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (3. avdeling) - Dom
Dato2016-03-15
PublisertEMDN-2011-31039.
Saksgang31039/11, 48511/11, 76810/12, 14618/13, 13817/14
Viktighetsnivå1
KlagerMikhail Novruk og fire andre klagere
InnklagetRussland
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 14+8 - Forbud mot diskriminering (Artikkel 14 - Diskriminering) (Artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv
Artikkel 8-1 - Respekt for sitt familieliv
Respekt for sitt privatliv)
Ingen krenkelse av artikkel 34 - Individklager (Artikkel 34 - Hindre retten til å klage)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 14
EMK art 14 + EMK art 8
EMK art 34
EMK art 35
EMK art 41
EMK art 46 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for family life
(art. 8-1) respect for private life
(art. 14) prohibition of discrimination
(art. 14) discrimination
(art. 14) other status
(art. 14) objective and reasonable justification
(art. 34) individual applications
(art. 34) hinder the exercise of the right of petition
(art. 35) admissibility criteria more ...
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 46) binding force and execution of judgments
(art. 46) systemic problem
margin of appreciation
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt privatliv
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 14) forbud mot diskriminering
(art. 14) diskriminering
(art. 14) annen status
(art. 14) objektiv og tilfredsstillende begrunnelse
(art. 34) individklager
(art. 34) hindre retten til å klage
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 46) dommers bindende kraft og deres iverksettelse
(art. 46) systematisk problem
skjønnsmargin
Rettspraksis
Abdulaziz, Cabales and Balkandali v. the United Kingdom, 28 May 1985 no. 9214/80, §§ 59-62, Series A no. 94
Abramyan and Others v. Russia (dec.), nos. 38951/13 and 59611/13, 12 May 2015
Akdivar and Others v. Turkey, 16 September 1996 no. 21893/93, § 105, Reports 1996-IV
Aksoy v. Turkey, 18 December 1996 no. 21987/93, § 105, Reports 1996-VI
Alajos Kiss v. Hungary, no. 38832/06, § 42, 20 May 2010
Baumann v. France, no. 33592/96, § 47, ECHR 2001-V (extracts)
Broniowski v. Poland [GC], no. 31443/96, § 194, ECHR 2004 V
Burden v. the United Kingdom [GC], no. 13378/05, § 60, ECHR 2008
Carson and Others v. the United Kingdom [GC], no. 42184/05, §§ 61 and 70, ECHR 2010
Centre for Legal Resources on behalf of Valentin Câmpeanu v. Romania [GC], no. 47848/08, §§ 158-159, ECHR 2014
Chassagnou and Others v. France [GC], nos. 25088/94, 28331/95 and 28443/95, §§ 91-92, ECHR 1999 III
D.H. and Others v. the Czech Republic [GC], no. 57325/00, § 175, ECHR 2007-IV
Demir and Baykara v. Turkey [GC], no. 34503/97, § 85, ECHR 2008
Dickson v. the United Kingdom [GC], no. 44362/04, § 81, ECHR 2007 V
Dulaș v. Turkey, no. 25801/94, § 81, 30 January 2001
Ezzouhdi v. France, no. 47160/99, § 35, 13 February 2001
Fedotova v. Russia, no. 73225/01, §§ 49-52, 13 April 2006
G.N. and Others v. Italy, no. 43134/05, § 119, 1 December 2009
Gablishvili v. Russia, no. 39428/12, §§ 58-59, 26 June 2014
Gazsó v. Hungary, no. 48322/12, §§ 32-33 and 35, 16 July 2015
Glor v. Switzerland, no. 13444/04, §§ 53-56, ECHR 2009
Gülmez v. Turkey, no. 16330/02, § 60, 20 May 2008
Hornsby v. Greece, 19 March 1997 no. 18357/91, § 40, Reports of Judgments and Decisions 1997 II
Hutten-Czapska v. Poland [GC], no. 35014/97, §§ 235-237, ECHR 2006 VIII
I.B. v. Greece, no. 552/10, ECHR 2013
K. and T. v. Finland [GC], no. 25702/94, § 150, ECHR 2001 VII
Keegan v. Ireland, 26 May 1994 no. 16969/90, § 44, Series A, no. 290
Keles v. Germany, no. 32231/02, § 66, 27 October 2005
Kiyutin v. Russia, no. 2700/10, § 53, ECHR 2011
Nolan and K. v. Russia, no. 2512/04, 12 February 2009
Konstantin Markin v. Russia [GC], no. 30078/06, §§ 162-163, ECHR 2012 (extracts)
Kosheleva and Others v. Russia, no. 9046/07, §§ 20-29, 17 January 2012
Kurt v. Turkey, 25 May 1998 no. 24276/94, §§ 159-160, Reports 1998-III
Lindheim and Others v. Norway, nos. 13221/08 and 2139/10, § 137, 12 June 2012
Lopata v. Russia, no. 72250/01, § 156, 13 July 2010
Marckx v. Belgium, 13 June 1979 no. 6833/74, § 31, Series A no. 31
Maslov v. Austria [GC], no. 1638/03, § 63, ECHR 2008
Matyar v. Turkey, no. 23423/94, § 159, 21 February 2002
Ndangoya v. Sweden (dec.), no. 17868/03, 22 June 2004
Nogolica v. Croatia (dec.), no. 77784/01, ECHR 2002 VIII
Öztürk v. Turkey [GC], no. 22479/93, §§ 45-46, ECHR 1999 VI
Pikić v. Croatia, no. 16552/02, §§ 29-33, 18 January 2005
Popov v. Russia, no. 26853/04, § 249, 13 July 2006
Radovanovic v. Austria, no. 42703/98, § 37, 22 April 2004
Raichinov v. Bulgaria (dec.), no. 47579/99, 1 February 2005
Riđić and Others v. Serbia, nos. 53736/08, 53737/08, 14271/11, 17124/11, 24452/11 and 36515/11, § 72, 1 July 2014
Rutkowski and Others v. Poland, nos. 72287/10, 13927/11 and 46187/11, 7 July 2015
Ryabov v. Russia, no. 3896/04, §§ 60-65, 31 January 2008
S.L. v. Austria, no. 45330/99, § 31, 9 January 2003
Savriddin Dzhurayev v. Russia, no. 71386/10, § 264, ECHR 2013 (extracts)
Schalk and Kopf v. Austria, no. 30141/04, § 94, ECHR 2010
Scoppola v. Italy (no. 2) [GC], no. 10249/03, § 148, 17 September 2009
Selmouni v. France [GC], no. 25803/94, § 74, ECHR 1999 V
Shalya v. Russia, no. 27335/13, § 16, 13 November 2014
Slivenko v. Latvia [GC], no. 48321/99, §§ 94, 97, ECHR 2003 X
Stanev v. Bulgaria [GC], no. 36760/06, §§ 254-255, ECHR 2012
Statileo v. Croatia, no. 12027/10, § 165, 10 July 2014
Tănase v. Moldova [GC], no. 7/08, § 176, ECHR 2010
Tarariyeva v. Russia, no. 4353/03, §§ 118-122, ECHR 2006 XV (extracts)
Thlimmenos v. Greece [GC], no. 34369/97, § 40, ECHR 2000 IV
Üner v. the Netherlands [GC], no. 46410/99, § 59, ECHR 2006 XII
Urbárska Obec Trenčianske Biskupice v. Slovakia, no. 74258/01, § 148, 27 November 2007
Vachkovi v. Bulgaria, no. 2747/02, § 58, 8 July 2010
Vallianatos and Others v. Greece [GC], nos. 29381/09 and 32684/09, § 73, ECHR 2013 (extracts)
Vladimir Sokolov v. Russia, no. 31242/05, § 80, 29 March 2011
W.J. and D.P. v. the United Kingdom, no. 12513/86, Commission decision of 13 July 1987
Yilmaz v. Germany, no. 52853/99, §§ 48-49, 17 April 2003
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A14, EMKN A8, EMKN A34, EMKN A35, EMKN A41, EMKN A46

Saken omhandler:

Saken reiser spørsmål om avslag på oppholdstillatelse for utenlandske borgere som er HIV-positive.

Fakta:

De fem klagerne er moldovske, ukrainske, usbekiske og kasakhstanske statsborgere. I tidsperioden 2003 til 2011 flyttet samtlige klagere til Russland. Første-, andre- og tredjeklageren giftet seg og fikk barn med russiske statsborgere. Fjerdeklageren flyttet dit for å være i nærheten av familien sin. Femteklageren dro for å studere i 2006, og siden 2007 har han bodd der med partneren sin. Samtlige klagere søkte om oppholdstillatelse og måtte gjennomføre medisinske undersøkelser som inkluderte en obligatorisk HIV-test. Klagerne fikk i perioden 2003-2012 vite at de var HIV-positive. Samtlige klagere fikk derned avslag på søknaden om oppholdstillatelse med henvisning til utlendingslovens regler om at oppholdstillatelse bare ble gitt til utlendinger som kunne vise at de ikke var HIV-smittet. Førsteklageren anket avgjørelsen om avslag, men denne ble avvist først av distriktsdomstolen og deretter regionaldomstolen. De øvrige klagerne fikk heller ikke medhold i retten. Enkelte av klagerne ble i tillegg beordret om å forlate landet ellers ville de bli tvangsutsendt.

Anførsler:

Klagerne anførte krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med artikkel 8 under henvisning til diskriminering på grunnlag av deres helsestatus.

En av klagerne anførte krenkelse av artikkel 34 under henvisning til at politiets besøk hjemme hos klageren og stevningen av partneren hans, som også var klagerens rettslige representant i saken, innebar en hindring i retten til å klage.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen uttalte innledningsvis at de fem klagene kunne forenes til felles behandling på grunn av lik faktisk og rettslig bakgrunn. Domstolen avviste deretter myndighetens anførsel om at nasjonale rettsmidler ikke var uttømt og fant heller ingen annen grunn til å avvise klagen. Domstolen uttalte at selv om artikkel 8 ikke innebærer en rett til å slå seg ned i et bestemt land eller oppnå oppholdstillatelse, må statene håndheve immigrasjonsregler i samsvar med utlendingens menneskerettigheter, og særlig retten til respekt for privat- og familielivet og forbudet mot diskriminering. Domstolen slo etter dette fast at faktum i saken faller innenfor anvendelsesområdet for artikkel 8. Det neste spørsmålet var om «helse» faller innenfor samlebegrepet «annen status» i artikkel 14. Domstolen bemerket at artikkel 14 ikke eksplisitt inkluderer helsetilstand som et diskrimineringsgrunnlag, men bestemmelsen er ikke uttømmende, og under henvisning til tidligere rettspraksis bekreftet Domstolen at helsetilstand er omfattet av «annen status». Deretter vurderte Domstolen om klagerne befant seg i en sammenlignbar situasjon med andre utlendinger. Domstolen minnet om at diskriminering betyr forskjellsbehandling av personer i like eller lignende situasjoner uten en objektiv og tilfredsstillende begrunnelse. Siden myndighetene ikke viste til andre rettsregler da søknadene ble avvist, var det utelukkende helsestatusen som medførte forskjellig behandling fra andre utlendinger som ikke var HIV-positive. Domstolen fant etter dette at klagerne befant seg i en sammenlignbar situasjon. Det neste spørsmålet var om forskjellsbehandlingen var objektivt og tilfredsstillende begrunnet. Under henvisning til tidligere praksis understreket Domstolen at HIV-smittede må leve med en rekke utfordringer og er en sårbar gruppe. Dette medfører at staten har en smal skjønnsmargin når det gjelder forskjellsbehandling av denne gruppen på grunnlag av helsestatus. Selv om det kan godtas visse begrensninger for å unngå spredning av farlige sykdommer, minnet Domstolen om at HIV isolert sett ikke er en trussel for offentlig helse, da sykdommen ikke smitter ved vanlig kontakt mellom mennesker. En unnlatelse av å innvilge oppholdstillatelse for HIV-positive utlendinger er basert på en antagelse om at de vil oppføre seg på en måte som sprer sykdommen, noe som ikke har grunnlag i fakta og er basert på en generalisering av denne gruppen. Domstolen fremhevet at klagerne levde i familieforhold, og uttalte at den påståtte risikoen for farlig eller risikabel oppførsel kun var en hypotese uten støtte i fakta eller bevis. Domstolen konstaterte at avgjørelser basert på fordommer om en gruppe individer på bakgrunn av deres helsetilstand uten å ta hensyn til klagernes familiebånd, ikke kan sies å være i samsvar med forbudet mot diskriminering i artikkel 14. Domstolen påpekte også at avgjørelsen om å erklære klagerne uønsket i landet ikke hadde noen tidsbegrensning og i realiteten medførte et permanent forbud mot å returnere til landet. Et slikt forbud var etter Domstolens syn altfor strengt og uforholdsmessig. I lys av europeisk og internasjonal konsensus knyttet til avskaffelse av begrensninger på opphold for HIV-positive utlendinger som en særlig sårbar gruppe konstaterte Domstolen at nasjonale myndigheter ikke hadde tungtveiende grunner eller objektiv begrunnelse for forskjellsbehandlingen. Domstolen konkluderte etter dette med at artikkel 14 sammenholdt med artikkel 8 var krenket.

Domstolen gikk deretter over til å behandle anførselen om krenkelse av artikkel 34. Domstolen gjentok viktigheten av et effektivt system for individklager hvor klagere eller potensielle klagere fritt kan kommunisere med Domstolen uten å bli gjenstand for press fra nasjonale myndigheter. «Press» i denne sammenhengen gjelder ikke bare direkte tvang eller trusler, men også andre upassende indirekte handlinger eller kontakt med tanke på å motvirke at klagerne bringer saken inn for Domstolen. I den foreliggende saken tok myndighetene kontakt med klagerens rettslige representant og gjennomførte et intervju av ham. Intervjuet omhandler klagerens familiesituasjon, utdanning, ansettelser og immigrasjonsstatus. Enkelte spørsmål var personlige, men Domstolen uttalte at klagerens representant ikke syntes å føle seg tvunget til å avgi forklaring. Domstolen konstaterte etter dette at intervjuet handlet om å samle informasjon knyttet til saken, slik at nasjonale myndigheter kunne forberede sine anførsler for Domstolen, og fant at det ikke ble utøvd press. Domstolen konkluderte med at artikkel 34 ikke var krenket.

Domstolen behandlet avslutningsvis spørsmålet om iverksettelse av pilotdom-prosedyre etter artikkel 46, og reiste spørsmål om hvorvidt det eksisterte et systematisk problem når det gjaldt nektelse av oppholdstillatelse for HIV-positive utlendinger eller erklæring om at disse er uønsket i landet. Domstolen uttalte at et strukturelt problem stammer fra mangelfull lovgivning og tiltak basert på slik lovgivning som medfører gjentakende saker for Domstolen. Dette kunne være tilfelle i den foreliggende saken, fremholdt Domstolen. Det har imidlertid skjedd en rettslig utvikling i landet når det gjelder beskyttelse av rettighetene til HIV-positive, blant annet gjennom en dom fra forfatningsdomstolen fra mars 2015. Domstolen påpekte at det forelå et utkast til et lovforslag som gjennomfører forfatningsdomstolens avgjørelse, men uttrykte også bekymring for at omfanget av den foreslåtte loven er begrenset til utlendinger som har ektefeller, foreldre eller barn som har permanent opphold i landet. Det var heller ikke klart om loven kunne gis tilbakevirkende kraft for de som allerede var utestengt fra landet. Domstolen fant etter dette at dersom de tiltakene som gjennomføres av nasjonale myndigheter viser seg å være utilstrekkelig, kan Domstolen revurdere behovet for iverksettelse av pilotdom-prosedyre for denne typen saker.