📥
Original tekst

Case of F.G. v. SWEDEN (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-03-23
PublisertEMDN-2011-43611.
Saksgang43611/11
Viktighetsnivå1
KlagerF.G.
InnklagetSverige
Konklusjon
Resterende avvist
Ingen krenkelse av artikkel 2 - Retten til liv (Artikkel 2 - Utvisning) (Betinget) (Iran)
Ingen krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Utvisning) (Betinget) (Iran)
Krenkelse av artikkel 2 - Retten til liv (Artikkel 2 - Utvisning) (Betinget) (Iran)
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Utvisning) (Betinget) (Iran)
Økonomisk tap - krav avvist (Artikkel 41 - Økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 2
EMK art 3
EMK art 35
EMK art 37
EMK art 37 -1
EMK art 37 -1-c
EMK art 41 -
(art. 2) right to life
(art. 2) expulsion
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) expulsion
(art. 35) admissibility criteria
(art. 37) striking out applications
(art. 37-1) striking out applications
(art. 37-1-c) continued examination not justified
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) pecuniary damage
/
(art. 2) retten til liv
(art. 2) utvisning
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) utvisning
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 37) stryking av klager
(art. 37-1) stryking av klager
(art. 37-1-c) videre behandling av klagen kan ikke forsvares
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) økonomisk tap
Rettspraksis
A.A. v. Switzerland, no. 58802/12, § 41, 7 January 2014
A.G. v. Sweden (dec.), no. 22107/08, 6 December 2011
Abdulaziz, Cabales and Balkandali v. the United Kingdom, 28 May 1985 no. 9214/80, § 67, Series A no. 94
Ali Muradi and Selma Alieva v. Sweden (dec.), no 11243/13, §§ 44-45, 25 June 2013
Al-Jedda v. the United Kingdom [GC], no. 27021/08, § 117, ECHR 2011
Andreyev v. Estonia (dec.), no. 42987/09, 22 January 2013
Atayeva and Burman v. Sweden (striking out), no. 17471/11, §§ 19-24, 31 October 2013
Atsaev v. the Czech Republic (dec.), no. 14021/10, 7 July 2015
B.Z. v. Sweden (striking out), no. 74352/11, §§ 17 20, 18 December 2012
Bayatyan v. Armenia [GC], no. 23459/03, § 110, ECHR 2011
Beldjoudi v. France, 26 March 1992 no. 12083/86, §§ 79 and 86, Series A no. 234-A
Boujlifa v. France, 21 October 1997 no. 25404/94, § 42, Reports of Judgments and Decisions 1997 VI
Chahal v. the United Kingdom, 15 November 1996 no. 22414/93, Reports 1996-V
Collins and Akaziebie v. Sweden (dec.), no. 23944/05, 8 March 2007
Etanji v. France (dec.), no. 60411/00, 1 March 2005
Eweida and Others v. the United Kingdom, nos. 48420/10, 59842/10, 51671/10 and 36516/10, § 81, ECHR 2013
F.H. v. Sweden, no. 32621/06, § 72, 20 January 2009
Giuliani and Gaggio v. Italy [GC], no. 23458/02, §§ 179-80, 24 March 2011
H. v. Norway (dec.), no. 51666/13, 17 February 2015
H.L.R. v. France, 29 April 1997 no. 24573/94, §41, Reports 1997 III
Hakizimana v. Sweden (dec.), no. 37913/05, 27 March 2008
Hilal v. the United Kingdom, no. 45276/99, § 60, ECHR 2001-II
Hirsi Jamaa and Others v. Italy [GC], no. 27765/09, ECHR 2012
I.A. v. the Netherlands (dec.), no. 76660/12, 27 May 2014
Isman v. Switzerland (dec.), no. 23604/11, 21 January 2014
K.A.B. v. Sweden, no. 886/11, § 67, 5 September 2013
Kaboulov v. Ukraine, no. 41015/04, § 99, 19 November 2009
L.M. and Others v. Russia, nos. 40081/14, 40088/14 and 40127/14, § 108, 15 October 2015
M. and Others v. Bulgaria, no. 41416/08, §§ 105 and 143, 26 July 2011
M.A. v. Sweden (dec.), no. 28361/12, 19 November 2013
M.E. v. Denmark, no. 58363/10, § 51, 8 July 2014
M.E. v. Sweden, no. 71398/12, §§ 32-33, 26 June 2014
M.S.S. v. Belgium and Greece [GC], no. 30696/09, ECHR 2011
Mamatkulov and Askarov v. Turkey [GC], nos. 46827/99 and 46951/99, § 67, ECHR 2005-I
Mamazhonov v. Russia, no. 17239/13, §§ 132 133, 23 October 2014
Maslov v. Austria [GC], no. 1638/03, §§ 87-95, ECHR 2008
Mocanu and Others v. Romania [GC], nos. 10865/09, 45886/07 and 32431/08, § 314, ECHR 2014 (extracts)
N. v Sweden, no. 23505/09, 20 July 2010
N. v. Finland, no. 38885/02, § 167, 26 July 2005
NA. v. the United Kingdom, no. 25904/07, § 119, 17 July 2008
Nada v. Switzerland [GC], no. 10593/08, § 245, ECHR 2012
Nizamov and Others v. Russia, nos. 22636/13, 24034/13, 24334/13 and 24528/13, § 50, 7 May 2014
Nizomkhon Dzhurayev v. Russia, no. 31890/11, § 113, 3 October 2013
O.G.O. v. the United Kingdom (dec.), no. 13950/12, 18 February 2014
Othman (Abu Qatada) v. the United Kingdom, no. 8139/09, § 261, ECHR 2012 (extracts)
Ouabour v. Belgium, no. 26417/10, § 65, 2 June 2015
P.Z. and Others v. Sweden (striking out), no. 68194/10, §§ 14-17, 18 December 2012
Pellumbi v. France (dec.), no. 65730/01, 18 January 2005
R.C. v. Sweden, no. 41827/07, § 52, 9 March 2010
S.A.S. v. France [GC], no. 43835/11, § 55, 1 July 2014
S.F. and Others v. Sweden, no. 52077/10, 15 May 2012
Saadi v. Italy [GC], no. 37201/06, ECHR 2008
Salah Sheekh v. the Netherlands, no. 1948/04, § 136, 11 January 2007
Sarwari v. Austria (dec.), no. 21662/10, 3 November 2011
Savriddin Dzhurayev v. Russia, no. 71386/10, § 155, ECHR 2013 (extracts)
Söderman v. Sweden [GC], no. 5786/08, § 125, ECHR 2013
Sufi and Elmi v. the United Kingdom, nos. 8319/07 and 11449/07, §§ 214-218, 28 June 2011
T.A. v. Sweden, no. 48866/10, § 37, 19 December 2013
Tarakhel v. Switzerland [GC], no. 29217/12, ECHR 2014 (extracts)
Tukhtamurodov v. Russia (dec.), no. 21762/14, 20 January 2015
Üner v. the Netherlands [GC], no. 46410/99, § 54, ECHR 2006-XII
Vijayanathan and Pusparajah v. France, 27 August 1992, § 46, Series A no. 241 B
Vilvarajah and Others v. the United Kingdom, 30 October 1991 no. 17550/90, §§ 107-108, Series A no. 215
X and Others v. Austria [GC], no. 19010/07, § 163, ECHR 2013
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A2, EMKN A3, EMKN A35, EMKN A37, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken reiser spørsmål om hvorvidt utvisning av en iransk statsborger krenker artikkel 2 og 3.

Fakta:

Klageren er en iransk statsborger som i november 2009 kom til Sverige og søkte politisk asyl. Utlendingsmyndighetene intervjuet klageren i mars 2010. Klageren la frem dokumentasjon på at han hadde konvertert til kristendommen etter ankomst i Sverige, men han ønsket ikke å påberope seg dette som grunnlag for asyl, da han mente det var et privat anliggende. Klageren redegjorde for sin politiske fortid. Han jobbet sammen med regimekritikere og opprettet ulike nettsider. Han ble arrestert i Iran i april 2007, i juni 2009 og igjen i september 2009. I november 2009 ble klageren innkalt til å møte for revolusjonsdomstolen i Iran. Han fikk hjelp til å komme seg ut av landet. Utlendingsmyndighetene i Sverige avslo klagerens asylsøknad, blant annet under henvisning til at klagerens politiske engasjement var begrenset og ikke medførte risiko for forfølgelse eller mishandling ved retur til hjemlandet. Klageren anket til migrasjonsdomstolen og viste til politiske og religiøse grunnlag for asyl, men anken førte ikke frem. Klageren henvendte seg til ankedomstolen, men anken ble avvist og vedtaket om utvisning ble rettskraftig. Klageren anmodet om utsettelse av utvisningen, og viste til at han hadde konvertert fra islam til kristendommen. Myndighetene reiste spørsmål ved at klageren ikke tidligere hadde påberopt seg religiøse grunner for asyl og mente at konverteringen ikke kunne anses som en ny omstendighet i saken. Anken til migrasjonsdomstolen førte heller ikke frem. Migrasjonsdomstolen pekte på at myndighetene allerede kjente til at klageren hadde konvertert før vedtaket om utvisning ble fattet.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 12. juli 2011. Utvisningen ble utsatt etter beslutning om midlertidig forføyning 25. oktober 2011. I dom 16. januar 2014 [no. 43611/11], avsagt i kammer, konkluderte Domstolen med at det ikke forelå krenkelse av artikkel 2 eller 3. Saken ble 2. juni 2014 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra klageren.

Anførsler:

Klageren anførte at utvisning innebar en risiko for behandling i strid med artikkel 2 og 3 grunnet hans politiske fortid og konversjon.

Staten imøtegikk klagerens anførsler og anførte i tillegg at saken måtte strykes fra sakslisten og at klageren ikke hadde status som offer.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først statens preliminære innsigelser. Staten anførte at vedtaket om utvisning var foreldet og ikke kunne håndheves. Domstolen slo fast at klageren på nytt kunne søke om asyl og at han derfor ikke hadde mistet sin status som offer etter konvensjonen. Domstolen uttalte også at saken reiser viktige spørsmål angående statens plikter i asylsaker og la til grunn at respekten for menneskerettighetene som definert i konvensjonen og dens protokoller krevde en fortsatt behandlingen av klagen.

Domstolen gikk over til å behandle anførselen om krenkelse av artikkel 2 og 3. Domstolen minnet om at utvisning av et individ kan stride mot artikkel 3. Domstolen uttalte videre at konkrete argumenter må tale for at individet risikerer behandling i strid med artikkel 3. Domstolen bemerket også at mishandlingen klageren risikerer må oppfylle et visst minstenivå av alvorlighet. Den generelle situasjonen i landet samt klagerens personlige situasjon og omstendighetene må vurderes, og Domstolen understreket at ikke enhver voldelig situasjon vil medføre en risiko som krenker artikkel 3. Domstolen anvendte disse generelle prinsippene i den konkrete saken og behandlet først klagerens politiske aktiviteter i hjemlandet. Domstolen bemerket at det generelle voldsnivået i et land kan ha en slik alvorlighetsgrad at det faller innenfor artikkel 3, men dette gjelder kun i de mest ekstreme situasjoner, og det var ikke tilfellet i denne saken. Domstolen vurderte deretter klagernes individuelle situasjon. Utlendingsmyndighetene vurderte klagerens politiske engasjement som vagt og udetaljert. Etter 2009 hadde klageren heller ikke mottatt nye stevninger fra revolusjonsdomstolen og familien hans i Iran hadde ikke blitt gjenstand for represalier. Domstolen fant etter dette at utvisning ikke ville krenke artikkel 2 og 3 når det gjaldt klagerens politiske aktivisme. Domstolen gikk over til å vurdere klagerens konvertering til kristendommen. Domstolen konstaterte at klageren snakket godt engelsk og hadde erfaring med data og internett. I tillegg var han regimekritisk, og Domstolen betvilte at klageren ikke kjente til risikoen for konvertitter i hjemlandet. Domstolen fant heller ikke grunn til å tro at klageren ikke hadde fått juridisk bistand til å forstå denne risikoen. Når det gjaldt statens forpliktelser uttalte Domstolen at myndighetene ble klar over at klageren hadde konvertert og dermed tilhørte en gruppe som potensielt kunne utsettes for behandling i strid med artikkel 2 og 3 ved utvisning. Til tross for dette foretok ikke myndighetene en grundig vurdering av klagerens konversjon eller utøvelsen av hans religiøse tro. Konverteringen ble heller ikke ansett som en ny omstendighet i saken. Domstolen uttalte at artikkel 2 og 3 er absolutte, og klageren skal ikke gi avkall på beskyttelsen som bestemmelsene gir. Domstolen minnet om at statlige myndigheter er forpliktet til vurderer all tilgjengelig informasjon før de fatter vedtak om utvisning, uavhengig av klagerens opptreden. Domstolen la til grunn at statlige myndigheter må vurdere sakens materielle side, utviklingen i den generelle situasjonen i Iran samt særlige omstendigheten knyttet til klageren situasjon. Domstolen konkluderte etter dette med at det ville være en krenkelse av artikkel 2 og 3 dersom klageren utvises uten en vurdering av konsekvensene av at klageren har konvertert.