📥
Original tekst

Case of V.M. and OTHERS v. BELGIUM (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-11-17
PublisertEMDN-2011-60125.
Saksgang60125/11
Viktighetsnivå1
KlagerV.M og andre
InnklagetBelgia
Konklusjon
Strøket fra listen (Artikkel 37-1 - Stryking av klager
Artikkel 37-1-c - Videre behandling kan ikke lenger forsvares).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 37
EMK art 37 -1
EMK art 37 -1-c -
(art. 37) striking out applications
(art. 37-1) striking out applications
(art. 37-1-c) continued examination not justified
/
(art. 37) stryking av klager
(art. 37-1) stryking av klager
(art. 37-1-c) videre behandling kan ikke lenger forsvares
Rettspraksis
Ali v. Switzerland, 5 August 1998 no. 24881/94, § 32, Reports of Judgments and Decisions 1998 V
Diallo v. the Czech Republic, no. 20493/07, §§ 44-47, 23 June 2011
Ibrahim Hayd v. the Netherlands (dec.), no. 30880/10, § 10, 29 November 2011
K. and T. v. Finland [GC], no. 25702/94, § 140, ECHR 2001 VII
Kadzoev v. Bulgaria (dec.), no. 56437/07, § 7, 1 October 2013
M.H. and Others v. Cyprus (dec.), no. 41744/10, § 14, 14 January 2014
M.Is. v. Cyprus (dec.), no. 41805/10, § 20, 10 February 2015
Ramzy v. the Netherlands (striking out), no. 25424/05, § 64, 20 July 2010
Sharifi and Others v. Italy and Greece, no. 16643/09, 21 October 2014
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A37

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt det at klagerne ikke lenger hadde kontakt med sin advokat, utgjorde grunn til å stryke klagen fra listen, jf. artikkel 37.

Fakta:

Klagerne var syv serbiske statsborgere (to foreldre og deres fem barn) som hadde søkt om asyl i Frankrike. Den eldste datteren, som hadde en funksjonsnedsettelse, døde etter at klagen ble sendt inn til Domstolen. Søknaden til klagerne ble avvist, blant annet fordi klagerne ikke hadde svart på innkallingen til møte med institusjonen som håndterte slike søknader, og fordi de skrevne uttalelsene deres var for vage til at asyl kunne innvilges på grunnlag av dem. Familien dro deretter tilbake til Serbia, før de på nytt forsøkte å søke asyl i Belgia, i 2011. De belgiske myndighetene anmodet franske myndigheter om å ta tilbake asylsøkerne på grunnlag av Dublin-forordningen, noe Frankrike aksepterte. De belgiske myndighetene fattet deretter et utvisningsvedtak. Klagerne tok kontakt med advokat for å påklage vedtaket. Utvisningsvedtaket - og gjennomføringen - ble utsatt da andreklageren ble gravid og fødte et barn. Etter at utsettelsen av utvisningsvedtaket gikk ut på dato, ble familien vist bort fra mottaket, og dro deretter til Brussel, til et transittmottak. De fikk deretter billetter og rom på et annet mottak. I den første saken for Domstolen (se under) var det tvist om de hadde blitt bortvist derfra igjen på grunn av manglende papirer, eller om de ikke hadde møtt opp. Til sist aksepterte klagerne støtte til å reise hjem til Serbia i 2011. Den eldste datteren døde der noen måneder etter. Ankeinstansen for asylsaker i Belgia opphevet deretter det opprinnelige utvisningsvedtaket. Med hensyn til eventuelle brudd på artikkel 3, slo ankeinstansen fast at det ikke var forelagt tilstrekkelige anførsler eller informasjon om problemer ved mottakelsessituasjonen i landet, for eksempel med hensyn til medisin til datteren. Den belgiske staten anket avgjørelsen til den øverste administrative domstolen. Anken ble avvist fordi den belgiske stat ikke hadde noen interesse i å anke når klagerne hadde forlatt landet, i mer enn tre måneder. Da hadde ikke lenger den belgiske stat ansvar for dem i henhold til Dublin-forordningen.

Saken ble bragt inn for domstolen 27. september 2011. Klagerne anførte at levekårene deres i Belgia ikke var i overenstemmelse med kravene som fulgte av artikkel 3, og at den eldste datteren deres hadde dødd som følge av det. De anførte også at vedtaket om bortvisning utsatte dem for livsfare. De anførte også at de i den sammenhengen ikke hadde tilstrekkelige rettsmidler.

Den 7. juli 2015 avsa Domstolen i kammer dom [no. 60125/11] om at det forelå brudd på artikkel 3 med hensyn til forholdene ved mottakene (dissens). Det ble ikke fastslått brudd på artikkel 2 med hensyn til dødsfallet til den eldste datteren (enstemmig). Det ble også konstatert krenkelse av artikkel 13 sett i sammenheng med artikkel 2 og 3, med hensyn til effektiviteten til anken mot bortvisningsvedtaket (dissens). Den 14. desember 2015 ble saken besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra staten.

Anførsler:

Klagerne anførte at levekårene de hadde blitt utsatt for i Belgia utgjorde krenkelse av artikkel 3, og at datteren til første- og andreklageren hadde dødd som følge av forholdene. De anførte også at utsendelsesvedtaket fra Belgia hadde medført at de ble utsatt for forhold som utgjorde krenkelse av artikkel 3.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først det forhold at klagernes advokat ikke hadde klart å få kontakt med dem siden behandlingen i kammeret, og at hun ikke visste adressen deres. Advokaten anførte at saken likevel kunne føres for Domstolen. Hun hadde heller ikke klart å spore dem opp i forkant av storkammersaken. Staten kommenterte ikke eksplisitt denne situasjonen, men poengterte at fraværet av klagerne medførte at de ikke fikk kommentert de nye bevisene som var lagt frem for Domstolen, og som ifølge staten viste at klagerne ikke hadde oppsøkt det siste mottakssenteret. Domstolen vurderte derfor behovet for å føre saken videre, i henhold til artikkel 37. Den understreket at det var viktig at klagernes representant hadde kontakt med klagerne under prosessen, og at den kontakten ble opprettholdt. Særlig viktig var det fordi det ville gi informasjon om klagernes situasjon og interesse i å forfølge klagen. Domstolen bemerket at klagerne i dette tilfellet ikke hadde lykkes i å gi advokaten deres kontaktinformasjon. Derfor forsto den det slik at klagerne ikke lenger hadde interesse av sakens fremgang, og at de ikke lenger hadde intensjon om å forfølge saken, i henhold til artikkel 37(1)a. Den understreket at selv om advokaten hadde kompetanse til å representere klagerne overfor Domstolen under hele prosessen, så rettferdiggjorde ikke den kompetansen i seg selv en videre undersøkelse av saken. Det at klagerne ikke fikk svart på de nye bevisene som var lagt frem, medførte ifølge Domstolen at det ikke kunne gjennomføres en meningsfull undersøkelse av saken. Med hensyn til advokatens anførsel om at kontaktproblemene skyldes boligsituasjonen i Serbia, uttalte Domstolen at siden klagerne dro tilbake av egen fri vilje, og fortsatte å ha kontakt med advokaten sin også etter dette, så skyldtes ikke den manglende kontakten noen handling fra de belgiske myndighetenes side. Det var ingenting som tilsa at klagerne ikke skulle kunne klare å holde kontakt med advokaten sin. Domstolen kommenterte også advokatens bekymring om at klagerne ville miste fordelen ved den avsagte kammeravgjørelsen, dersom klagen ble strøket fra listen. Den bekreftet at dommen fra underinstansen ville bli opphevet dersom saken ble strøket, men at den konsekvensen ikke var de belgiske myndighetenes skyld. Det var det forhold at klagerne ikke opprettholdt kontakten med sin advokat som var årsaken. Domstolen understreket også at klagerne, dersom det ble aktuelt, kunne anmode om at saken ble henvist tilbake på listen, etter artikkel 37(2). Domstolen konkluderte derfor med at klagen måtte strykes fra listen.