📥
Original tekst

Case of BAKA v. HUNGARY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-06-23
PublisertEMDN-2012-20261.
Saksgang20261/12
Viktighetsnivå1
KlagerAndrás Baka
InnklagetUngarn
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Sivilprosess
Artikkel 6-1 - Adgang til domstolen
Borgerlige rettigheter og plikter
Avgjørelse (sivil))
Krenkelse av artikkel 10 - Ytringsfrihet -{generell} (Artikkel 10-1 - Ytringsfrihet)
Økonomisk og ikke-økonomisk tap - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Økonomisk tap
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 10
EMK art 10 -1
EMK art 10 -2
EMK art 41 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) civil proceedings
(art. 6-1) access to court
(art. 6-1) civil rights and obligations
(art. 6-1) determination (civil)
(art. 10) freedom of expression -{general}
(art. 10-1) freedom of expression
(art. 10-2) necessary in a democratic society
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 41) pecuniary damage
margin of appreciation
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) sivilprosess
(art. 6-1) adgang til domstolen
(art. 6-1) borgerlige rettigheter og plikter
(art. 6-1) avgjørelse (sivil)
(art. 10) ytringsfrihet -{generell}
(art. 10-1) ytringsfrihet
(art. 10-2) nødvendige i et demokratisk samfunn
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 41) økonomisk tap
skjønnsmargin
Rettspraksis
Aktaș v. Turkey, no. 24351/94, § 79, ECHR 2003 V (extracts)
Albayrak v. Turkey, no. 38406/97, §§ 40-42, 31 January 2008
Animal Defenders International v. the United Kingdom [GC], no. 48876/08 § 108, ECHR 2013 (extracts)
Association Ekin v. France, no. 39288/98, § 61, ECHR 2001 VIII
Axel Springer AG v. Germany [GC], no. 39954/08, § 90, 7 February 2012
Bayer v. Germany, no. 8453/04, § 38, 16 July 2009
Bochan v. Ukraine (no. 2) [GC], no. 22251/08, § 42, ECHR 2015
Boulois v. Luxembourg [GC], no. 37575/04, §§ 90-91, ECHR 2012
Boyle and Rice v. the United Kingdom, 27 April 1988 no. 9659/82, § 52, Series A no. 131
Castells v. Spain, 23 April 1992 no. 11798/85, §§ 47-48, Series A no. 236
Colombani and Others v. France, no. 51279/99, § 66, ECHR 2002 V
Creangă v. Romania [GC], no. 29226/03, §§ 88-90, 23 February 2012
D.H. and Others v. the Czech Republic [GC], no. 57325/00, §§ 177-179, ECHR 2007 IV
Delfi AS v. Estonia [GC], no. 64569/09, § 131, ECHR 2015
Di Giovanni v. Italy, no. 51160/06, 9 July 2013
Dzhidzheva-Trendafilova v. Bulgaria (dec.), no. 12628/09, 9 October 2012
Efendiyeva v. Azerbaijan, no. 31556/03, § 59, 25 October 2007
El Masri v. the former Yugoslav Republic of Macedonia [GC], no. 39630/09, §§ 151-152, ECHR 2012
Fadeyeva v. Russia, no. 55723/00, § 79, ECHR 2005 IV
Fruni v. Slovakia, no. 8014/07, § 145, 21 June 2011
G. v. Finland, no. 33173/05, 27 January 2009
Golder v. the United Kingdom, 21 February 1975 no. 4451/70, § 36, Series A no. 18
Guja v. Moldova [GC], no. 14277/04, § 52, ECHR 2008
Handyside v. the United Kingdom, 7 December 1976 no. 5493/72, Series A no. 24
Harabin v. Slovakia, no. 58688/11, 20 November 2012
Henryk Urban and Ryszard Urban v. Poland, no. 23614/08, § 53, 30 November 2010
Ivanova v. Bulgaria, no. 52435/99, §§ 83-84, 12 April 2007
Juričić v. Croatia, no. 58222/09, 26 July 2011
Karaduman and Tandoğan v. Turkey, nos. 41296/04 and 41298/04, § 9, 3 June 2008
Kayasu v. Turkey, nos. 64119/00 and 76292/01, 13 November 2008
Kudeshkina v. Russia, no. 29492/05, §§ 79-100, 26 February 2009
Kuznetsov and Others v. Russia, no. 184/02, § 87, 11 January 2007
Kyprianou v. Cyprus [GC], no. 73797/01, §§ 171 and 181, ECHR 2005 XIII
Lindon, Otchakovsky-Laurens and July v. France [GC], nos. 21279/02 and 36448/02, § 46, ECHR 2007-IV
Lombardi Vallauri v. Italy, no. 39128/05, §§ 45-56, 20 October 2009
Makhmudov v. Russia, no. 35082/04, §§ 68-73, 26 July 2007
Mamère v. France, no. 12697/03, §§ 23-24, ECHR 2006 XIII
Markovic and Others v. Italy [GC], no. 1398/03, § 99, ECHR 2006 XIV
Morice v. France [GC], no. 29369/10, 23 April 2015
Nachova and Others v. Bulgaria [GC], nos. 43577/98 and 43579/98, § 147, ECHR 2005-VII
Nedelcho Popov v. Bulgaria, no. 61360/00, 22 November 2007
Ohneberg v. Austria, no. 10781/08, § 25, 18 September 2012
Oleksandr Volkov v. Ukraine, no. 21722/11, ECHR 2013
Olujić v. Croatia, no. 22330/05, 5 February 2009
Özpinar v. Turkey, no. 20999/04, § 30, 19 October 2010
Pellegrin v. France [GC], no. 28541/95, ECHR 1999 VIII
Perinçek v. Switzerland [GC], no. 27510/08, § 196, ECHR 2015 (extracts)
Pitkevich v. Russia (dec.), no. 47936/99, 8 February 2001
Poyraz v. Turkey, no. 15966/06, §§ 55-57, 7 December 2010
Roche v. the United Kingdom [GC], no. 32555/96, § 119, ECHR 2005 X
Roland Dumas v. France, no. 34875/07, § 43, 15 July 2010
Savino and Others v. Italy, nos. 17214/05, 20329/05 and 4 2113/04, §§ 68-69, 28 April 2009
Stanev v. Bulgaria [GC], no. 36760/06, § 230, ECHR 2012
Steel and Morris v. the United Kingdom, no. 68416/01, § 95, ECHR 2005-II
Stran Greek Refineries and Stratis Andreadis v. Greece, 9 December 1994 no. 13427/87, §§ 47-50, Series A no. 301 B
Sükut v. Turkey (dec.), no. 59773/00, 11 September 2007
Sürek v. Turkey (no. 1) [GC], no. 26682/95, § 61, ECHR 1999-IV
Tsanova Gecheva v. Bulgaria, no. 43800/12, 15 September 2015
Vilho Eskelinen and Others v. Finland [GC], no. 63235/00, ECHR 2007 II
Vistiņš and Perepjolkins v. Latvia [GC], no. 71243/01, § 99, 25 October 2012
Vogt v. Germany, 26 September 1995 no. 17851/91, § 53, Series A no. 323
Wille v. Liechtenstein [GC], no. 28396/95, ECHR 1999 VII
Zander v. Sweden, 25 November 1993 no. 14282/88, § 24, Series A no. 279 B
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A10, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt avsettelsen av en høyesterettspresident før tiden var i strid med artikkel 6 (1) og artikkel 10.

Fakta:

Klageren var en ungarsk statsborger, som hadde vært dommer i Domstolen i sytten år. Den 22. juni 2009 ble han valgt av det ungarske parlamentet til å være høyesterettspresident og president for det nasjonale justisrådet. Utvelgelsen var på seks år, og skulle altså ta slutt i 2015.

Gjennom sine embeter uttrykte klageren seg flere ganger om forskjellige lovendringsforslag som angikk rettsapparatet. Gjennom innføringen av ny konstitusjon i 2011, ble navnet på høyesterett vedtatt endret. To medlemmer av parlamentsflertallet uttalte at det eneste som skulle endres ved den nye loven var navnet på høyesterett, og at den nye lovgivningen ikke ville bli brukt til å avsette personer valgt til embeter under den gamle lovgivningen. Kort tid etter en tale klageren holdt i parlamentet, ble det foreslått å avslutte klagerens mandat, noe parlamentet vedtok. Klagerens stilling som høyesterettspresident endte 1. januar 2012, tre år for tidlig. Ifølge lovendringen ble det innført et krav om at høyesterettspresidenten måtte ha fem års erfaring som dommer i staten, hvor tid som dommer i en internasjonal domstol ikke ble medregnet. Klageren var derfor ikke lenger kvalifisert til å være høyesterettspresident.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 14. mars 2012, og i dom 24. mai 2014 [no. 20261/12], avsagt i kammer, konkluderte Domstolen enstemmig med at det forelå krenkelse av artikkel 6 (1) og artikkel 10. Saken ble 15. desember 2014 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra staten.

Tredjepartsintervensjon fra Hungarian Helsinki Committee, Hungarian Civil Liberties Union, Eötvös Károly Insititute, Helsinki Foundation for Human Rights i Polen og International Commission of Jurists.

Anførsler:

Klageren anførte at han hadde blitt nektet adgang til en domstol for å forsvare sine rettigheter etter å ha blitt avsatt som høyesterettspresident, og at dette utgjorde en krenkelse av artikkel 6 (1). Klageren anførte videre krenkelse av artikkel 10, under henvisning til at det var meningene han ga offentlig uttrykk for som førte til avsettelsen som høyesterettspresident. Klageren anførte også at det forelå krenkelse av artikkel 13 sammenholdt med artikkel 10, og krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med artikkel 6 (1) og artikkel 10.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6. Domstolen vurderte først om artikkel 6 kunne anvendes i klagerens tilfelle. Den første delen av denne vurderingen var om det forelå en rettighet som klageren kunne påberope seg etter nasjonal rett. Ifølge nasjonal lov skulle klagerens mandat som høyesterettspresident vare i seks år, med mindre den ble avsluttet som følge av gjensidig avtale, oppsigelse fra klageren eller avskjedigelse. Domstolen fant at det derfor hadde eksistert en rett for klageren til å fullføre perioden som høyesterettspresident. Dette var også støttet av konstitusjonelle prinsipper om domstolenes uavhengighet og dommeres stillingsvern. Klageren kunne altså hevde å ha krav på beskyttelse mot å bli avsatt som høyesterettspresident i perioden mandatet varte. Domstolen bemerket at mandatet ble avsluttet som følge av ny lovgivning, men at dette ikke kunne fjerne hans rett til å hevde sine rettigheter etter den relevante lovgivningen på tidspunktet han ble valgt som høyesterettspresident. Den andre delen av vurderingen av om artikkel 6 kunne anvendes var om rettigheten til klageren var «borgerlig». For å vurdere dette tok Domstolen utgangspunkt i vilkårene utviklet i Vilko Eskelinen-saken. Vilko Eskelinen-testen består av to vilkår, som begge må være oppfylt for at artikkel 6 ikke skal kunne anvendes. Det første vilkåret er at nasjonal lov uttrykkelig nekter adgang til domstolen for den aktuelle stillingen. Domstolen fant at klageren ikke uttrykkelig hadde blitt ekskludert fra adgang til en domstol, men adgangen hadde blitt hindret av den for tidlige avslutningen av mandatet. Den nye lovgivningen hindret ham fra å utfordre avsettelsen under lovgivningen han ellers hadde hatt rett på. Domstolen fant at den måtte vurdere om adgang til domstolen hadde blitt nektet av lovgivning før den nye lovgivningen ble vedtatt. Domstolen bemerket at nasjonal lovgivning som nekter adgang til domstolen må være i tråd med rettsstatsprinsippet, som forbyr lover fra å være rettet mot én spesifikk person, slik situasjonen var for klageren. Domstolen fant derfor at det ikke kunne sies at nasjonal lov uttrykkelig nektet adgang til domstolen for spørsmålet om lovstridigheten av avsettelsen av klageren. Ettersom de to vilkårene i Vilko Eskelinen-testen er kumulative, var det ikke nødvendig for Domstolen å ta stilling til testens andre vilkår. Domstolen konkluderte med at artikkel 6 kunne anvendes på klagernes anførsel. Domstolen gikk deretter over til å vurdere om det forelå en krenkelse av artikkel 6 (1). Domstolen bemerket at avsettelsen av klageren som høyesterettspresident ikke ble etterprøvd, eller var åpen for etterprøving, av noen form for domstol. Bakgrunnen for denne manglende rettslige etterprøvingen var lovgivning som det var tvilsomt om var i tråd med rettsstatsprinsippet. Domstolen bemerket den økte betydningen av prosessuell rettferdighet knyttet til avsettelse eller oppsigelse av dommere i internasjonale avtaler og domstoler og i Europarådet. Domstolen fant at staten hadde svekket selve kjernen av klagerens rett til adgang til en domstol. Domstolen konkluderte med femten mot to stemmer at det forelå en krenkelse av artikkel 6 (1).

Domstolen behandlet deretter klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 10. Domstolen vurderte først om det forelå et inngrep. Domstolen viste til tidligere praksis der Domstolen hadde kommet til at artikkel 10 kunne anvendes på avsettelse eller utnevnelse av dommere, dersom inngrepene hadde sin bakgrunn i klagerens uttalelser. I denne saken hadde ingen nasjonal domstol vurdert klagerens anførsler, eller grunnene for avsettelsen. Domstolen måtte derfor vurdere sakens faktum i sin helhet, og slo fast at bevisterskelen var «utover enhver rimelig tvil». Domstolen bemerket at klageren flere ganger, som høyesterettspresident og president for det nasjonale justisrådet, hadde gitt offentlig uttrykk for kritiske meninger rundt flere lovgivningsforlag som påvirket domstolene. Til tross for bekreftelser fra to medlemmer av parlamentsflertallet og regjeringen om at den nye lovgivningen ikke ville bli brukt til å avsette personer valgt til embeter under den gamle lovgivningen, ble forslag om å avslutte klagerens mandat offentliggjort og forelagt parlamentet kort etter at klageren ga en tale i parlamentet i november 2011. Domstolen bemerket at avgjørelsen om å avsette klageren ble vedtatt på påfallende kort tid. Domstolen fant, alle hendelsene sett i sammenheng, at det var sannsynliggjort at det var sammenheng mellom klagerens utøvelse av sin ytringsfrihet og avslutningen av mandatet hans. Bevisbyrden skiftet derfor til staten. Domstolen fant at staten ikke hadde sannsynliggjort at avsettelsen av klageren ble vedtatt som følge av endringer av stillingen som høyesterettspresident. Domstolen fant derfor at avsettelsen av klageren som høyesterettspresident var en følge av klagerens utøvelse av sin ytringsfrihet, og utgjorde et inngrep. Domstolen måtte deretter vurdere om inngrepet kunne rettferdiggjøres etter artikkel 10 (2). Når det gjaldt spørsmålet om inngrepet var foreskrevet ved lov, fant Domstolen at det var noe tvil knyttet til lovligheten av den aktuelle lovgivningen. Domstolen la likevel til grunn at inngrepet var foreskrevet ved lov, ettersom inngrepet krenket artikkel 10 av andre grunner. Domstolen vurderte deretter om inngrepet hadde sin bakgrunn i et saklig formål. Staten anførte at inngrepet hadde sin bakgrunn i formålet om å bevare autoriteten og upartiskheten til domstolene. Domstolen fant at den ikke kunne akseptere dette formålet, ettersom avsettelsen av klageren var i strid med formålet om uavhengighet. Domstolen bemerket at det i utgangspunktet ikke var nødvendig å vurdere om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn, dersom inngrepet ikke hadde sin bakgrunn i et saklig formål. Domstolen fant likevel at det i denne saken var viktig å vurdere også om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen slo fast at inngrepet hadde sin bakgrunn i kritikken klageren hadde gitt uttrykk for gjennom sin profesjonelle kapasitet som høyesterettspresident og president for det nasjonale justisrådet. Domstolen bemerket at det ikke bare var hans rett, men også hans plikt å uttale seg om lovforslag som angikk domstolene. Klagerens kritikk hadde ikke gått utover strengt profesjonell kritikk av lovendringene, og gjaldt saker av offentlig interesse. Klagerens uttalelser var derfor gjenstand for høy grad av beskyttelse under ytringsfriheten, og inngrep måtte granskes nøye, med tilsvarende smal skjønnsmargin for staten. Klagerens avsettelse kunne ikke forsones med bevaringen av domstolenes uavhengighet. Domstolen fant at avsettelsen av klageren uten tvil hadde en avkjølende effekt på både hans og andre dommeres deltakelse i offentlig debatt om lovendringer som påvirker domstolene. Domstolen viste videre til drøftelsen under artikkel 6 (1), og at inngrepet ikke hadde hatt tilstrekkelig mekanismer for å hindre misbruk. Domstolen fant at det ikke var grunnlag for å si at inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen konkluderte med femten mot to stemmer at det forelå en krenkelse av artikkel 10.

Domstolen vurderte videre klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 13 sammenholdt med artikkel 10. Domstolen slo fast at artikkel 6 er lex specialis overfor artikkel 13, og at kravene etter artikkel 13 absorberes av de strengere kravene oppstilt i artikkel 6. Domstolen konkluderte enstemmig med at det ikke var nødvendig å drøfte anførselen om krenkelse av artikkel 13 sammenholdt med artikkel 10, sett i lys av drøftelsen under artikkel 6.

Domstolen vurderte til slutt klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med artikkel 6 (1) og artikkel 10. Domstolen fant at anførselen under artikkel 14 i hovedsak var den samme som anførselen under artikkel 6 (1) og artikkel 10. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at det ikke var nødvendig å behandle anførselen om krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med artikkel 6 (1) og artikkel 10.