📥
Original tekst

Case of KHAN v. GERMANY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-09-21
PublisertEMDN-2012-38030.
Saksgang38030/12
Viktighetsnivå1
KlagerFarida Kathoon Khan
InnklagetTyskland
Konklusjon
Strøket fra listen (Art. 37-1) Stryking av klager
Artikkel 37-1-c- Videre behandling kan ikke lenger forsvares.
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 37
EMK art 37 -1
EMK art 37 -1-c
EMK art 41 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8) expulsion
(art. 37) striking out applications
(art. 37-1) striking out applications
(art. 37-1-c) continued examination not justified
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) costs and expenses
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privatliv og familieliv
(art. 8) utvisning
(art. 37) stryking av klager
(art. 37-1) stryking av klager
(art. 37-1-c) videre behandling kan ikke lenger forsvares
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) saksomkostninger og utgifter
Rettspraksis
A.A. v. Belgium (dec.), no. 66712/13, 19 May 2015
Abdi Mohammed v. the Netherlands (dec.), no. 2738/11, 4 December 2012
Atayeva and Burmann v. Sweden (striking out), no. 17471/11, §§ 19 24, 31 October 2013
Atmaca v. Germany (dec.), no. 45293/06, 6 March 2012
B.Z. v. Sweden (striking out), no. 74352/11, §§ 17 20, 18 December 2012
El Majjaoui and Stichting Touba Moskee v. the Netherlands (striking out) [GC], no. 25525/03, §§ 39 40, 20 December 2007
F.G. v. Sweden [GC], no. 43611/11, § 73, 23 March 2016
F.I. and Others v. the United Kingdom (dec.), no. 8655/10, 15 March 2011
H.S. and Others v. Belgium (dec.), no. 10973/12, 24 March 2015
I.A. v. the Netherlands (dec.), no. 76660/12, 27 May 2014
Isman v. Switzerland (dec.), no. 23604/11, § 24, 21 January 2014
Kovačić and Others v. Slovenia [GC], nos. 44574/98, 45133/98 and 48316/99, § 276, 3 October 2008
L.T. v. Belgium (dec.), no. 31201/11, 12 March 2013
M.E. v. Sweden (striking out) [GC], no. 71398/12, §§ 32 and 33, 8 April 2015
Ozbeek v. the Netherlands (dec.), no. 40938/09, 9 October 2012
P.Z. and Others v. Sweden (striking out), no. 68194/10, §§ 14 17, 18 December 2012
S.S. v. the Netherlands (dec.), no. 67743/14, 1 September 2015
Sharifi v. Switzerland (dec.), no. 69486/11, 4 December 2012
Shevanova v. Latvia (striking out) [GC], no. 58822/00, § 55, 7 December 2007
Sisojeva and Others v. Latvia (striking out) [GC], no. 60654/00, § 132, ECHR 2007 I
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A37, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt en utvisningssak skulle avvises fra Domstolen fordi det omstridte utvisningsvedtaket ikke lenger ville bli opprettholdt av myndighetene.

Fakta:

Klageren var en pakistansk statsborger. Hun ble i 2005 dømt til forvaring på et psykiatrisk sykehus, fordi hun hadde drept en person i psykotisk tilstand. I 2009 vedtok myndighetene å utvise henne til Pakistan, fordi hun utgjorde en fare for samfunnssikkerheten som veide tyngre enn hennes egen interesse i ikke å bli utvist. Dette på tross av hennes oppholdstillatelse og lange opphold i landet. Klageren påklaget vedtaket, men anken ble avvist. Hun anket også denne avgjørelsen, men ble avvist av den føderale konstitusjonsdomstolen i desember 2011. Klageren ble prøveløslatt i november 2011, til et skjermet bosted, og fortsatte å jobbe på sykehusvaskeriet.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 19. juni 2012, og under dissens fant Domstolen i dom 23. april 2015 [no. 38030/12] at det ikke forelå brudd på artikkel 8. Den 14. september 2015 ble saken besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra klageren.

Anførsler:

Klageren anførte at utvisningsvedtaket representerte et brudd på artikkel 8.

Staten imøtegikk klagerens anførsler. Staten anførte også at saken måtte strykes fra sakslisten etter artikkel 37(1)b.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først statens anførsel om at saken måtte strykes fra sakslisten etter artikkel 37(1)b fordi klageren ikke kom til å bli utvist i medhold av det opprinnelige utvisningsvedtaket. Domstolen henviste til tidligere praksis, der saker ble vurdert som «løst» i henhold til artikkel 37(1)b, dersom en klager som tidligere hadde fått et utvisningsvedtak fikk permanent oppholdstillatelse. I noen saker hadde Domstolen, selv om klageren ikke hadde fått permanent oppholdstillatelse, likevel funnet at den ikke lenger kunne forsvare en videre behandling av saken, jf. artikkel 37(1)c. Dette gjaldt i saker der det var klart for Domstolen at klageren ikke sto overfor noen risiko, enten i øyeblikket eller i overskuelig fremtid, for å bli utvist eller bli gjenstand for behandling som krenket artikkel 8. Et annet moment var også at borgeren ville kunne påklage et eventuelt nytt vedtak i alle instanser. I den foreliggende saken bemerket Domstolen at myndighetene garanterte for at klageren ikke ville, eller sto i risiko for, å bli utvist i medhold av det opprinnelige vedtaket, som var gjenstand for klagen. Domstolen fant heller ikke grunn til å betvile at staten, ved et nytt vedtak, ville gi klageren en grundig medisinsk undersøkelse, som ville ta tid, og at myndighetene ville ta hensyn til tiden som hadde gått etter det opprinnelige vedtaket. Domstolen betvilte heller ikke statens anførsler om at klageren ville ha tilgang til å klage på et nytt vedtak gjennom nasjonale rettsmidler og eventuell ny klage til Domstolen. Under hensyn til tilsynsmekanismens subsidiære natur, konkluderte Domstolen med at videre behandling av saken ikke lenger kunne forsvares. Det var heller ikke andre, spesifikke forhold ved saken som likevel talte for en behandling av den. Domstolen kom derfor til at klagen måtte strykes fra sakslisten.