📥
Original tekst

Case of J.K. and OTHERS v. SWEDEN (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-08-23
PublisertEMDN-2012-59166.
Saksgang59166/12
Viktighetsnivå1
KlagerJ.K. og to andre klagere
InnklagetSverige
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 3 - forbud mot tortur (Artikkel 3 - utvisning) (betinget) (Irak)
Økonomisk tap - krav avvist (Artikkel 41 - økonomisk tap)
Rimelig erstatning)
Ikke-økonomisk tap - konstatering av krenkelse tilstrekkelig (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) expulsion
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 41) pecuniary damage
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) utvisning
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 41) økonomisk skade
Rettspraksis
Bahaddar v. the Netherlands, 19 February 1998 no. 25894/94, § 45, Reports 1998 I
Chahal v. the United Kingdom, 15 November 1996 no. 22414/93, § 98, Reports 1996-V
Collins and Akaziebie v. Sweden (dec.), no. 23944/05, 8 March 2007
D.N.W. v. Sweden, no. 29946/10, §§ 42 and 45, 6 December 2012
F.G. v. Sweden [GC], no. 43611/11, ECHR 2016
F.H. v. Sweden, no. 32621/06, § 102, 20 January 2009
H.L.R. v. France, 29 April 1997 no. 24573/94, Reports of Judgments and Decisions 1997 III
Hilal v. the United Kingdom, no. 45276/99, ECHR 2001-II
Hirsi Jamaa and Others v. Italy [GC], no. 27765/09, § 116, ECHR 2012
Labita v. Italy [GC], no. 26772/95, § 119, ECHR 2000 IV
M.A. v. Cyprus, no. 41872/10, § 133, ECHR 2013 (extracts)
M.S.S. v. Belgium and Greece [GC], no. 30696/09, § 286, ECHR 2011
Müslim v. Turkey, no. 53566/99, §§ 72-76, 26 April 2005
N. v. Finland, no. 38885/02, §§ 154-155, 26 July 2005
NA. v. the United Kingdom, no. 25904/07, 17 July 2008
Nizamov and Others v. Russia, nos. 22636/13, 24034/13, 24334/13 and 24528/13, § 50, 7 May 2014
R.C. v. Sweden, no. 41827/07, § 55, 9 March 2010
R.J. v. France, no. 10466/11, § 42, 19 September 2013
S.H. v. the United Kingdom, no. 19956/06, §§ 69-71, 15 June 2010
S.H.H. v. the United Kingdom, no. 60367/10, § 71, 29 January 2013
Saadi v. Italy [GC] no. 37201/06, ECHR 2008
Said v. the Netherlands, no. 2345/02, § 49, ECHR 2005 VI
Salah Sheekh v. the Netherlands, no. 1948/04, 11 January 2007
Sufi and Elmi v. the United Kingdom, nos. 8319/07 and 11449/07, 28 June 2011
T.I. v. the United Kingdom (dec.), no. 43844/98, ECHR 2000-III
Venkadajalasarma v. the Netherlands, no. 58510/00, § 63, 17 February 2004
Bahaddar c. Pays-Bas, 19 février 1998 no. 25894/94, § 45, Recueil 1998 I
Chahal c. Royaume-Uni, 15 novembre 1996 no. 22414/93, § 98, Recueil 1996-V
Collins et Akaziebie c. Suède (déc.), n° 23944/05, 8 mars 2007
D.N.W. c. Suède, n° 29946/10, §§ 42 et 45, 6 décembre 2012
F.G. c. Suède [GC], n° 43611/11, CEDH 2016
F.H. c. Suède, n° 32621/06, § 102, 20 janvier 2009
H.L.R. c. France, 29 avril 1997 no. 24573/94, Recueil des arrêts et décisions 1997 III
Hilal c. Royaume-Uni, n° 45276/99, CEDH 2001-II
Hirsi Jamaa et autres c. Italie [GC], n° 27765/09, § 116, CEDH 2012
Labita c. Italie [GC], n° 26772/95, § 119, CEDH 2000 IV
M.A. c. Chypre, n° 41872/10, § 133, CEDH 2013 (extraits)
M.S.S. c. Belgique et Grèce [GC], n° 30696/09, § 286, CEDH 2011
Müslim c. Turquie, n° 53566/99, §§ 72-76, 26 avril 2005
N. c. Finlande, n° 38885/02, §§ 154-155, 26 juillet 2005
NA. c. Royaume-Uni, n° 25904/07, 17 juillet 2008
Nizamov et autres c. Russie, nos 22636/13, 24034/13, 24334/13 et 24528/13, § 50, 7 mai 2014
R.C. c. Suède, n° 41827/07, § 55, 9 mars 2010
R.J. c. France, n° 10466/11, § 42, 19 septembre 2013
S.H. c. Royaume-Uni, n° 19956/06, §§ 69-71, 15 juin 2010
S.H.H. c. Royaume-Uni, n° 60367/10, § 71, 29 janvier 2013
Saadi c. Italie [GC] n° 37201/06, CEDH 2008
Said c. Pays-Bas, n° 2345/02, § 49, CEDH 2005 VI
Salah Sheekh c. Pays-Bas, n° 1948/04, 11 janvier 2007
Sufi et Elmi c. Royaume-Uni, nos 8319/07 et 11449/07, 28 juin 2011
T.I. c. Royaume-Uni (déc.), n° 43844/98, CEDH 2000-III
Venkadajalasarma c. Pays-Bas, n° 58510/00, § 63, 17 février 2004
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt myndighetenes avgjørelse om å avslå søknad om asyl og vedta retur til Irak innebar en krenkelse av artikkel 3.

Fakta:

Klagerne var en irakisk statsborger, hans kone og deres sønn. Den irakiske mannen hadde hatt et næringsforhold til de amerikanske styrkene på Camp Victory fra begynnelsen av 1990-tallet. I 2004 hadde mannen (førsteklageren) blitt utsatt for et drapsforsøk, blitt skutt i magen og måtte ligge på sykehus i tre måneder. I 2005 ble broren hans kidnappet av al-Qaida-medlemmer, som truet med å drepe ham på grunn av førsteklagerens samarbeid med amerikanerne. En stund etter ble det plassert en bombe utenfor huset deres. I 2008 ble datteren skutt mens hun kjørte bil, og hun døde senere på sykehuset. Etter dette flyttet klagerne rundt i Baghdad, og lagerbeholdningen til mannen ble angrepet flere ganger av al-Qaida-medlemmer. Klagerne flyktet deretter til Sverige, og søkte om asyl der, men fikk avslag. Svenske myndigheter fattet så vedtak om retur til Irak.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 13. september 2012. I dom 4. juni 2015, avsagt i kammer [no. 59166/12], konkluderte Domstolen under dissens med at det ikke forelå en krenkelse av artikkel 3. Saken ble 25. august 2015 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra staten.

Anførsler:

Klagerne anførte at det forelå krenkelse av artikkel 3. Klagerne argumenterte med at de på bakgrunn av opplevelsene i Irak og den svekkede sikkerhetssituasjonen i landet ville stå overfor en reell risiko for å bli utsatt for behandling som var i strid med artikkel 3, dersom de ble sendt tilbake til landet.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen bemerket innledningsvis at tidspunktet for vurderingen av risiko for mishandling var tidspunktet for domstolsbehandlingen, siden klagerne ikke var sendt ut av landet ennå. Vurderingstemaet var derfor om klagerne ville stå overfor en reell risiko for forfølgelse dersom de ble returnert til Irak, sett i lys av dagens situasjon. Domstolen aksepterte statens argument om at den generelle sikkerhetssituasjonen i Irak ikke innebar en slik risiko for brudd på artikkel 3 at det var et generelt behov for internasjonal beskyttelse for asylsøkere. Domstolen gikk derfor videre til å vurdere klagernes individuelle situasjon, med særlig søkelys på mannen, siden det var hans aktiviteter som var grunnlaget for asylsøknaden. Med hensyn til klagernes anførsel om at mannen ville stå overfor en reell risiko for mishandling i Irak på grunn av næringsforholdet til amerikanske myndigheter og deltakelse i offentlig og politisk debatt, fant Domstolen at klagerne hadde sannsynliggjort en sterk indikasjon på at de ville fortsette å stå overfor en slik risiko fra ikke-statlige aktører. Derfor kom Domstolen til at det lå på myndighetene å avvise noen tvil om en slik risiko. Klagerne hadde anført at Domstolen i kammeravgjørelsen hadde lagt hele bevisbyrden på klagerne og at tvilen ikke hadde kommet dem til gode. For det andre anførte de at myndighetene hadde avvist bevisene de hadde fremlagt, uten å ha undersøkt dem. Staten hadde på sin side anført at dokumentene som klagerne la fram for å underbygge påstandene om hendelsesforløpet i Irak, var enkle og av liten bevismessig verdi. Staten stilte videre spørsmålstegn ved hvorfor klagerne ikke hadde gitt mer detaljerte forklaringer om for eksempel deltakelse i politisk debatt under asylsøkerintervjuene. Staten mente dette svekket klagernes troverdighet. Domstolen bemerket at de ulike asylinstansene ikke hadde tatt opp disse forholdene i sine vurderinger. Domstolen fant det uansett ikke nødvendig å avklare bevisspørsmålene, siden den fant at de nasjonale avgjørelsene ikke hadde utelukket en fortsatt risiko fra al-Qaida. På tidspunktet for avgjørelsene fremsto det, ifølge Domstolen, som om al-Qaidas handlingsrom hadde minsket, sammen med gruppens infiltrasjon i myndighetene. Men det fremsto også, på bakgrunn av rapporter, at personer som hadde samarbeidet med amerikanere etter krigen hadde blitt, og fortsatte å bli, angrepet av al-Qaida. Siden den første klageren tilhørte en slik utsatt gruppe, og siden rapportene ikke støttet statens anførsel om at trusselen fra al-Qaida opphørte da næringsforholdet til mannen gjorde det, fant Domstolen at klagerne ville stå overfor en reell risiko for fortatt forfølgelse fra ikke-statlige aktører, dersom de ble sendt tilbake til Irak. Domstolen vurderte deretter hvorvidt nasjonale myndigheter ville klare å tilby tilstrekkelig beskyttelse for klagerne, dersom de ble returnert. Den tok utgangspunkt i flere rapporter og la til grunn at det var svakheter både med hensyn til kapasiteten og integriteten til det irakiske sikkerhets- og rettssystemet. Den komplekse og flyktige generelle sikkerhetssituasjonen tilsa at irakiske myndigheters evne til å beskytte borgerne måtte anses som nedsatt. Situasjonen i landet hadde ifølge Domstolen klart forverret seg siden 2011 og 2012, da de svenske myndighetene fattet sine vedtak. Spesielt var situasjonen for de som var en del av en utsatt gruppe, og i dette tilfellet klagerne i denne konkrete saken, slik at Domstolen ikke var overbevist om at de ville få tilstrekkelig beskyttelse mot al-Qaida eller andre grupper. Domstolen kom til at det med hensyn til sikkerhetssituasjonen og klagernes personlige forhold forelå en reell risiko for mishandling dersom klagerne returnerte til Irak. Domstolen konkluderte derfor med at retur ville innebære et brudd på artikkel 3.