📥
Original tekst

Case of R.B. v. HUNGARY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (4. avdeling) - Dom
Dato2016-04-12
PublisertEMDN-2012-64602.
Saksgang64602/12
Viktighetsnivå1
KlagerR.B.
InnklagetUngarn
Konklusjon
Resterende avvist (Artikkel 35-3 - Åpenbart grunnløs)
Krenkelse av artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8 - Positive forpliktelser
Artikkel 8-1 - Respekt for sitt privatliv)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 14
EMK art 35
EMK art 35 -3
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) degrading treatment
(art. 3) effective investigation
(art. 3) positive obligations
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8) positive obligations
(art. 8-1) respect for private life
(art. 14) prohibition of discrimination
(art. 14) discrimination
(art. 14) national minority
(art. 14) race
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-3) manifestly ill-founded
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
margin of appreciation
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) nedverdigende behandling
(art. 3) effektiv etterforskning
(art. 3) positive forpliktelser
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8) positive forpliktelser
(art. 8-1) respekt for sitt privatliv
(art. 14) forbud mot diskriminering
(art. 14) diskriminering
(art. 14) nasjonal minoritet
(art. 14) rase
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-3) åpenbart grunnløs
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
skjønnsmargin
Rettspraksis
Abdu v. Bulgaria, no. 26827/08, §§ 23-31, 11 March 2014
Abdulaziz, Cabales and Balkandali v. the United Kingdom, 28 May 1985 no. 9214/80, § 67, Series A no. 94
Aksu v. Turkey [GC], nos. 4149/04 and 41029/04, § 58, ECHR 2012
B.S. v. Spain, no. 47159/08, § 41, 24 July 2012
Begheluri and Others v. Georgia, no. 28490/02, § 100, 7 October 2014
Borbála Kiss v. Hungary, no. 59214/11, §§ 25-26, 26 June 2012
Budayeva and Others v. Russia, nos. 15339/02, 21166/02, 20058/02, 11673/02 and 15343/02, § 110, ECHR 2008 (extracts)
Ciubotaru v. Moldova, no. 27138/04, § 49, 27 April 2010
Costello-Roberts v. the United Kingdom, 25 March 1993 no. 13134/87, § 36, Series A no. 247 C
Đorđević v. Croatia, no. 41526/10, ECHR 2012
East African Asians v. United Kingdom, nos. 4403/70 and others, Commission report of 14 December 1973, Decisions and Reports 78, pp. 57 and 62, §§ 196 and 207
El Masri v. «the former Yugoslav Republic of Macedonia» [GC], no. 39630/09, § 196, ECHR 2012
Gäfgen v. Germany [GC], no. 22978/05, § 131, ECHR 2010
Gubacsi v. Hungary, no. 44686/07, §§ 31-32, 28 June 2011
Hilal v. the United Kingdom (dec.), no. 45276/99, 8 February 2000
Horváth and Vadászi v. Hungary (dec.), no. 2351/06, 9 November 2010
Identoba and Others v. Georgia, no. 73235/12, §§ 63-65, 12 May 2015
Ivan Vasilev v. Bulgaria, no. 48130/99, § 56, 12 April 2007
Khan v. Germany, no. 38030/12, § 35, 23 April 2015
Koky and Others v. Slovakia, no. 13624/03, §§ 223-25, 12 June 2012
Krumpel and Krumpelova v. Slovakia, no. 56195/00, § 43, 5 July 2005
Kurt v. Turkey, 25 May 1998 no. 24276/94, §§ 133-34, Reports of Judgments and Decisions 1998-III
Labita v. Italy [GC], no. 26772/95, § 120, ECHR 2000-IV
Matko v. Slovenia, no. 43393/98, § 95, 2 November 2006
Members of the Gldani Congregation of Jehovah's Witnesses and Others v. Georgia, no. 71156/01, 3 May 2007
Moldovan and Others v. Romania (no. 2), nos. 41138/98 and 64320/01, § 111, ECHR 2005-VII (extracts)
Nachova and Others v. Bulgaria [GC], nos. 43577/98 and 43579/98, ECHR 2005 VII
Osman v. the United Kingdom, 28 October 1998 no. 23452/94, § 116, Reports of Judgments and Decisions 1998 VIII
P.F. and E.F. v. the United Kingdom (dec.), no. 28326/09, 23 November 2010
S. and Marper v. the United Kingdom [GC], nos. 30562/04 and 30566/04, § 66, ECHR 2008
Sandra Janković v. Croatia, no. 38478/05, §§ 46-47, 5 March 2009
Šečić v. Croatia, no. 40116/02, 31 May 2007
Selmouni v. France, [GC], no. 25803/94, § 101, ECHR 1999-V
Tavli v. Turkey, no. 11449/02, 9 November 2006
Tyrer v. United Kingdom, 25 April 1978 no. 5856/72, § 33, Series A no. 26
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A8, EMKN A14, EMKN A35, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken reiser spørsmål om hvorvidt verbal trakassering og trusler overfor en person som tilhører rom-minoriteten innebærer en krenkelse av artikkel 3. Saken reiser også spørsmål om statlige myndigheters plikt til å etterforske slike hendelser, samt spørsmål om krenkelse av retten til privatliv.

Fakta:

Klageren er en ungarsk statsborger med rom-opprinnelse. Den 6. mars 2011 gjennomførte et høyreorientert politisk parti en demonstrasjon. Uken før og etter demonstrasjonen ble det organisert marsjer i nabolagene til romfolk. Politiet var til stede store deler av tiden. Klageren befant seg utenfor huset sitt sammen med barnet sitt og noen bekjente da fire personer passerte huset og ropte til dem og kom med truende utsagn. Den ene svingte en øks mot klageren, men ble holdt tilbake av de andre. Den 7. april 2011 anmeldte klageren de ukjente gjerningsmennene, med påstand om vold mot en person som tilhører en etnisk minoritet, trakassering og forsøk på legemskrenkelse. Politiet iverksatte etterforskning av påstanden om trakassering. Klagerens sak ble forenet til behandling med en lignende anmeldelse fra samme dag. Den 14. juli samme år ble klagerens sak henlagt. Politiet uttalte at straffeansvar ikke kunne etableres når truslene var av generell art. Den 7. oktober samme år ble det åpnet en ny etterforskning når det gjaldt klagerens anklage om trakassering. Klagerens advokat anmodet påtalemyndigheten om at etterforskningen også måtte omfatte vold mot en person som tilhører en etnisk gruppe, men anmodningen ble avslått flere ganger. Den 2. februar 2012 ble saken igjen henlagt da ingen av vitnene kunne bekrefte klagerens påstand om at hun ble truet. Klageren påklaget avgjørelsen, men den ble opprettholdt av påtalemyndigheten. Klageren anla privat straffesak, men prosessen ble innstilt da klageren trakk tilbake anklagen av frykt for represalier.

Anførsler:

Klageren anførte krenkelse av artikkel 3 under henvisning til at den verbale mishandlingen og truslene klageren ble utsatt for innebar umenneskelig og nedverdigende behandling.

Klageren anførte videre krenkelse av artikkel 3 sammenholdt med artikkel 14 under henvisning til at statlige myndigheter ikke hadde gjort nok for å etablere et rasistisk motiv for mishandlingen.

Klageren anførte videre at statlige myndigheter verken hadde anvendt den relevante nasjonale straffelovgivningen eller overholdt sine positive forpliktelser etter artikkel 8.

Staten imøtegikk klagerens anførsler, og anførte i tillegg at saken måtte avvises grunnet manglende uttømming av nasjonale rettsmidler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen uttalte først at anførselen om krenkelse av artikkel 3 isolert sett, og artikkel 3 sammenholdt med artikkel 14, kunne behandles under ett. Domstolen minnet om at mishandlingen må oppfylle et visst minstenivå av alvorlighet for å falle inn under artikkel 3, og at denne vurderingen er relativ og avhengig av sakens omstendigheter. Domstolen viste til tidligere praksis og uttalte at også mishandlingens hensikt og underliggende intensjon må vurderes. Domstolen konstaterte videre at diskriminering på grunn av rase i seg selv kan være nedverdigende behandling etter artikkel 3. Videre fremholdt Domstolen at diskriminerende bemerkninger og rasistiske fornærmelser uansett må anses som en skjerpende omstendighet i vurderingen etter artikkel 3. Domstolen uttalte at klageren ikke ble utsatt for fysisk skade, men la til grunn at demonstrasjonen var planlagt og motivert av etniske fordommer. Domstolen sammenlignet saken med tidligere praksis, og uttalte at selv om høyreorienterte grupper var til stede i klagerens nabolag i flere dager, var de under politiets oppsyn og det skjedde ingen konfrontasjon mellom romfolket og demonstrantene. Domstolen fremholdt videre at selv om ytringene var diskriminerende, var de ikke så alvorlige at de medførte slik frykt eller smerte som er nødvendig for at artikkel 3 skal komme til anvendelse. Domstolen fant etter dette at minstenivået av alvorlighet ikke var oppfylt i denne saken, og avviste denne delen av klagen som åpenbart grunnløs, jf. artikkel 35(3)(a) og (4).

Domstolen gikk over til å vurdere anførselen om krenkelse av artikkel 8, og behandlet først klagerens anførsel om at statlige myndigheter ikke hadde gjennomført en effektiv etterforskning. Domstolen avviste innledningsvis statens anførsel om at klagen måtte avvises grunnet manglende uttømming av nasjonale rettsmidler. Domstolen behandlet realiteten i saken, og minnet om at begrepet privatliv ikke kan defineres uttømmende. Personlig autonomi er et viktig prinsipp som ligger til grunn for rettighetene i artikkel 8, og kan omfatte flere aspekter av den fysiske og sosiale identiteten til et individ. Under henvisning til rettspraksis konstaterte Domstolen at også etnisk identitet må ansees som et slikt aspekt. Domstolen påpekte at negative stereotypier av en gruppe kan påvirke gruppens identitetsfølelse og selvsikkerhet. Under henvisning til tidligere praksis framholdt Domstolen at behandling som ikke oppfyller minstenivået av alvorlighet etter artikkel 3, likevel kan innebære en krenkelse av retten til privatliv etter artikkel 8. Klageren ble støtt og traumatisert av demonstrasjonene mot romfolket, samt den verbale mishandlingen klageren opplevde. Domstolen understreket at de ulike hendelsene var rettet mot klageren som del av en etnisk minoritet, noe som påvirker klagerens privatliv. Domstolen påpekte at statlige myndigheter ikke bare har en plikt til å avstå fra inngrep i individenes rettigheter, men også positive forpliktelser til å sikre respekten for privatlivet. Når det gjelder gjennomføringen av disse forpliktelsene nyter staten en vid skjønnsmargin. Domstolen påpekte imidlertid at ved etterforskning av voldelige hendelser har staten plikt til å treffe alle nødvendige tiltak for å avdekke rasistiske motiver og etablere hvorvidt rasisme eller fordommer har spilt en rolle i hendelsene. Domstolen påpekte at klageren allerede i den første anmeldelsen hevdet å være offer for et rasistisk motivert angrep, men politiet hadde fokusert kun på påstanden om trakassering. Klageren anmodet flere ganger om at etterforskningen skulle utvides til også å omfatte vold mot en person som tilhører en etnisk gruppe, men til ingen nytte. Domstolen uttalte at det var grunn til å tro at klageren ble truet på grunn av hennes etniske opprinnelse. Domstolen understreket også at hendelsen ikke var et engangstilfelle, men ledd i en pågående fiendtlig innstilling overfor romfolket. Domstolen bemerket også at den nasjonale straffelovgivningen som gjaldt trakassering ikke viste til rasistiske motiver. Domstolen konstaterte at nasjonale myndigheter ikke hadde beskyttet klageren mot integritetskrenkelser. Domstolen fant etter dette at etterforskningen var mangelfull og konkluderte med at statens positive forpliktelse etter artikkel 8 var krenket.

Domstolen gikk deretter over til å behandle anførselen om myndighetenes passivitet under de pågående demonstrasjonene. Domstolen uttalte at selv om demonstrasjonene var en påkjenning for klageren, var politiets opptreden rimelig og ikke i strid med myndighetenes plikter etter artikkel 8 på dette punktet. Domstolen la vekt på at politiarbeid i et moderne samfunn er utfordrende, og de positive forpliktelsene som pålegges staten må tolkes på en slik måte at de ikke pålegger myndighetene en uforholdsmessig tung byrde. Domstolen konkluderte etter dette med at denne delen av klagen var åpenbart grunnløs og måtte avvises i samsvar med artikkel 35(3)(a) og (4).