📥
Original tekst

Case of L.E. v. GREECE (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Dom
Dato2016-01-21
PublisertEMDN-2012-71545.
Saksgang71545/12
Viktighetsnivå1
KlagerL.E.
InnklagetHellas
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 4 - Forbud mot slaveri og tvangsarbeid (Artikkel 4-1 - Menneskehandel)
Krenkelse av artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Straffeprosess
Artikkel 6-1 - Rimelig tid)
Krenkelse av artikkel 13 - Retten til et effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 4
EMK art 4 -1
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 13
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 4) prohibition of slavery and forced labour
(art. 4-1) trafficking in human beings
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) criminal proceedings
(art. 6-1) reasonable time
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 13) effective remedy
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction more ...
(art. 41) non-pecuniary damage
positive obligations
/
(art. 4) forbud mot slaveri og tvangsarbeid
(art. 4-1) menneskehandel
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) straffeprosess
(art. 6-1) rimelig tid
(art. 13) retten til et effektivt rettsmiddel
(art. 13) effektivt rettsmiddel
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning more ...
(art. 41) ikke-økonomisk skade
positive forpliktelser
Rettspraksis
Amadayev v. Russia, no 18114/06, § 68, 3 July 2014
Chapman v. Belgium (dec.), no 39619/06, § 34, 5 March 2013
Dink v. Turkey, nos. 2668/07, 6102/08, 30079/08, 7072/09 and 7124/09, § 76, 14 September 2010
Doğan and Others v. Turkey, nos. 8803/02 8811/02, 8813/02 and 8815- 8819/02, § 113, ECHR 2004 VI (extracts)
Giuliani and Gaggio v. Italy [GC], no 23458/02, §§ 244-246, ECHR 2011 (extracts)
Glykantzi v. Greece, no 40150/09, 30 October 2012
Gongadze v. Ukraine, no 34056/02, § 155, ECHR 2005 XI
Gorou v. Greece (no 2) [GC], no 12686/03, § 26, 20 March 2009
Jarnevic and Profit v. Greece, no 28338/02, § 21, 7 April 2005
Kudła v. Poland [GC], no 30210/96, § 156, ECHR 2000 XI
M. and Others v. Italy and Bulgaria, no 40020/03, § 169, 31 July 2012
Maiorano and Others v. Italy, no 28634/06, § 105, 15 December 2009
Manoussakis and Others v. Greece, 26 September 1996 no. 18748/91, § 33, Reports of Judgments and Decisions 1996 IV
Marikanos v. Greece (dec.), no 49282/99, 29 March 2001
McKerr v. the United Kingdom, no 28883/95, § 121, ECHR 2001 III
Okkali v. Turkey, no 52067/99, § 58, ECHR 2006 XII (extracts)
Osman v. the United Kingdom, 28 October 1998 no. 23452/94, §§ 115-117, Reports 1998 VIII
Parlak, Aktürk and Yay v. Turkey (dec.), nos. 24942/94, 24943/94 and 25125/94, 9 January 2001
Paul and Audrey Edwards v. the United Kingdom, no 46477/99, §§ 69-73, ECHR 2002 II
Perez v. France [GC], no 47287/99, § 70, ECHR 2004 I
Rantsev v. Cyprus and Russia, no 25965/04, ECHR 2010 (extracts)
Siliadin v. France, no. 73316/01, §§ 7 and 89, ECHR 2005 VII
Taymuskhanovy v. Russia, no 11528/07, § 75, 16 December 2010
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A4, EMKN A6, EMKN A13, EMKN A35, EMKN A41

Fakta:

Klageren er en nigeriansk statsborger som kom til Hellas sammen med K.A. i juni 2004. Klageren hadde blitt lovet jobb på en nattklubb mot å betale K.A. en pengesum og love at hun ikke skulle si noe til politiet. Ved ankomst ble klageren fratatt passet sitt og tvunget inn i prostitusjon. Klageren søkte asyl i juli 2004, men møtte ikke opp på mottakssenteret hvor hun fikk plass. I august 2005 ble klageren arrestert for prostitusjon og ulovlig opphold i landet. Klageren ble frikjent, men arrestert på nytt i mars 2006. Klageren ble dømt, men deretter frikjent av ankeinstansen. I november samme år ble klageren arrestert for prostitusjon og ble plassert i varetekt i påvente av utvisning, da hun ikke hadde oppholdstillatelse. Klageren anmeldte K.A. og hans kone D.J. under henvisning til at hun var offer for menneskehandel og var blitt tvunget til prostitusjon. Saken ble henlagt. Klageren anmodet påtalemyndigheten om å vurdere saken på nytt og ønsket å slutte seg til saken som sivil part. I august 2007 ble det anlagt straffesak, og D.J. ble arrestert og varetektsfengslet i mai 2011. Den nasjonale domstolen fant at D.J. ikke var medskyldig, men at også hun hadde blitt utnyttet av K.A. Etter dette ble klagerens oppholdstillatelse fornyet til november 2014.

Anførsler:

Klageren anførte krenkelse av artikkel 4 under henvisning til at hun var offer for menneskehandel og ble tvunget til prostitusjon.

Videre anførte klageren at sakens lange varighet og den manglende adgangen til et effektivt rettsmiddel innebar en krenkelse av artikkel 6(1) og artikkel 13.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen slo innledningsvis fast at artikkel 4 kom til anvendelse i saken, og at det ikke forelå grunnlag for å avvise klagen. Når det gjaldt artikkel 4 uttalte Domstolen at bestemmelsen verner en grunnleggende verdi i demokratiske samfunn og at bestemmelsen pålegger statene positive forpliktelser til å beskytte ofre som er utsatt for menneskehandel. Domstolen la til grunn at den gjeldende nasjonale lovgivningen ga klageren effektiv beskyttelse mot menneskehandel. Når det gjaldt de tiltak som ble gjort for å beskytte klageren uttalte Domstolen at nasjonale myndigheter fikk kunnskap om at klageren var offer for menneskehandel i november 2006. I tiden før denne datoen var det ikke klart at klageren var utsatt for slike forhold, og klageren hadde heller ikke benyttet seg av tilbudet om plass på asylmottak. Domstolen bemerket videre at da situasjonen ble kjent for nasjonale myndigheter tok politiet affære og iverksatte etterforskning av klagerens påstand. Utvisning av klageren ble også innstilt og klageren fikk oppholdstillatelse. Domstolen fremholdt videre at til tross for at situasjonen var kjent for myndighetene ble ikke klageren formelt anerkjent som offer for menneskehandel før i august 2007. Domstolen bemerket videre at klagerens første anmeldelse ble henlagt og at klageren selv måtte være pådriver for å få saken opp på nytt og først da ble det reist tiltale og straffesaken ble satt i gang. Domstolen konstaterte at nasjonale myndigheter ikke hadde oppgitt noen spesiell grunn for forsinkelsen som varte i mer enn fem måneder. Når det gjaldt etterforskningen påpekte Domstolen at den led av flere svakheter, blant annet at politiet ikke utvidet søket etter K.A. og at det gikk det mer enn fire år fra straffesaken ble anlagt i august 2007 til høring ble gjennomført. Politiet hadde heller ikke gjort konkrete forsøk på å finne K.A. eller opprette kontakt med nigerianske myndigheter. Domstolen fant etter dette at statlige myndigheter ikke hadde overholdt de prosessuelle forpliktelsene etter artikkel 4, og konkluderte med at bestemmelsen var krenket.

Domstolen gikk over til å behandle anførselen om krenkelse av artikkel 6, og slo fast at det gikk omtrent to og et halvt år fra tidspunktet klageren ønsket å slutte seg til straffesaken som sivil part i januar 2007 frem til den fastsatte datoen for høringen i juli 2009, som dessuten ble utsatt da de tiltalte ikke var funnet enda. Domstolen påpekte at det gikk mer enn fem år mellom januar 2007 og tidspunkt for dom i april 2012. Domstolen fant etter dette at varigheten av prosessen, som gjaldt bare ett rettsnivå, var overdreven og ikke tilfredsstilte kravet til «rimelig tid» i artikkel 6(1), og konkluderte med at bestemmelsen var krenket.

Når det gjaldt adgangen til et effektivt rettsmiddel viste Domstolen til rettspraksis og uttalte at det nasjonale rettssystemet ikke hadde et effektivt rettsmiddel til rådighet som var i overensstemmelsene med kravene etter artikkel 13. Da det manglet et rettsmiddel klageren kunne benytte seg av for å håndheve retten til rettergang innen rimelig tid, konkluderte Domstolen med at det forelå krenkelse av artikkel 13.