📥
Original tekst

Case of FRUMKIN v. RUSSIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (3. avdeling) - Dom
Dato2016-01-05
PublisertEMDN-2012-74568.
Saksgang74568/12
Viktighetsnivå1
KlagerYevgeniy Vladimirovich Frumkin
InnklagetRussland
Konklusjon
Resterende avvist
Krenkelse av artikkel 11 - Forsamlings- og foreningsfrihet (Artikkel 11-1 - Rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-1 - Lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse)
Krenkelse av artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Straffeprosess
Artikkel 6-1 - Forsvarlig behandling)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 10
EMK art 11
EMK art 11 -1
EMK art 11 -2
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) lawful arrest or detention
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) criminal proceedings
(art. 6-1) fair hearing
(art. 10) freedom of expression -{general}
(art. 11) freedom of assembly and association
(art. 11-1) freedom of peaceful assembly
(art. 11-2) necessary in a democratic society
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) non-pecuniary damage
positive obligations
proportionality
/
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) straffeprosess
(art. 6-1) forsvarlig behandling
(art. 10) ytringsfrihet -{generell}
(art. 11) forsamlings- og foreningsfrihet
(art. 11-1) rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger
(art. 11-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) ikke-økonomisk skade
positive forpliktelser
forholdsmessighet
Rettspraksis
Achouguian v. Armenia, no. 33268/03, § 89, 17 July 2008
Alekseyev v. Russia, nos. 4916/07, 25924/08 and 14599/09, § 80, 21 October 2010
Al-Khawaja and Tahery v. the United Kingdom [GC], nos. 26766/05 and 22228/06, § 118-19, ECHR 2011
Ananyev and Others v. Russia, nos. 42525/07 and 60800/08, 10 January 2012
Barberà, Messegué and Jabardo v. Spain, 6 December 1988 no. 10590/83, § 77, Series A no. 146
Barraco v. France, no. 31684/05, 5 March 2009
Bulut v. Austria, 22 February 1996 no. 17358/90, § 47, Reports 1996 II
Christian Democratic People's Party v. Moldova (no. 2), no. 25196/04, § 23, 2 February 2010
Cisse v. France, no. 51346/99, §§ 51-52, ECHR 2002 III
Coster v. the United Kingdom [GC], no. 24876/94, § 104, 18 January 2001
Delta v. France, 19 December 1990 no. 11444/85, § 35, Series A no. 191
Denisenko and Bogdanchikov v. Russia, no. 3811/02, § 104, 12 February 2009
Drieman and Others v. Norway (dec), no. 33678/96, 4 May 2000
Engel and Others v. the Netherlands, 8 June 1976 no. 5100/71, §§ 82-83, Series A no. 22
Éva Molnár v. Hungary, no. 10346/05, §§ 42-43, 7 October 2008
Ezeh and Connors v. the United Kingdom [GC], nos. 39665/98 and 40086/98, §§ 69-130, ECHR 2003-X
Ezelin v. France, 26 April 1991 no. 11800/85, Series A no. 202
Fáber v. Hungary, no. 40721/08, 24 July 2012
Galstyan v. Armenia, no. 26986/03, § 114, 15 November 2007
Gerger v. Turkey [GC], no. 24919/94, § 46, 8 July 1999
Giulia Manzoni v. Italy, 1 July 1997 no. 19218/91, § 25, Reports 1997 IV
Giuliani and Gaggio v. Italy [GC], no. 23458/02, § 251, ECHR 2011 (extracts)
Grishin v. Russia, no. 30983/02, § 83, 15 November 2007
Gün and Others v. Turkey, no. 8029/07, 18 June 2013
Kasparov and Others v. Russia, no. 21613/07, 3 October 2013
Kudrevičius and Others v. Lithuania [GC], no. 37553/05, 15 October 2015
Lavents v. Latvia, no. 58442/00, § 125, 28 November 2002
Lucà v. Italy, no. 33354/96, § 39, ECHR 2001 II
Makhmudov v. Russia, no. 35082/04, § 82, 26 July 2007
Malofeyeva v. Russia, no. 36673/04, §§ 99-101, 30 May 2013
Melich and Beck v. the Czech Republic, no. 35450/04, § 49, 24 July 2008
Menesheva v. Russia, no. 59261/00, § 95, ECHR 2006 III
Navalnyy and Yashin v. Russia, no. 76204/11, 4 December 2014
Nemtsov v. Russia, no. 1774/11, 31 July 2014
Osmani and Others v. the former Yugoslav Republic of Macedonia (dec.), no. 50841/99, 11 October 2001
Oya Ataman v. Turkey, no. 74552/01, ECHR 2006 XIII
Plattform «Ärzte für das Leben» v. Austria, 21 June 1988 no. 10126/82, § 34, Series A no. 139
Polyakov v. Russia, no. 77018/01, §§ 34-37, 29 January 2009
Popov v. Russia, no. 26853/04, § 183, 13 July 2006
Primov and Others v. Russia, no. 17391/06, § 155, 12 June 2014
Protopapa v. Turkey, no. 16084/90, § 108, 24 February 2009
Rai and Evans (dec.), nos. 26258/07 and 26255/07, 17 November 2009
Romanova v. Russia, no. 23215/02, § 84, 11 October 2011
S. and Marper v. the United Kingdom [GC], nos. 30562/04 and 30566/04, § 101, ECHR 2008
Schatschaschwili v. Germany [GC], no. 9154/10, § 107 et seq., 15 December 2015
Schwabe and M.G. v. Germany, nos. 8080/08 and 8577/08, § 92, ECHR 2011
Sergey Kuznetsov v. Russia, no. 10877/04, § 45, 23 October 2008
Solakov v. «the former Yugoslav Republic of Macedonia», no. 47023/99, § 57, ECHR 2001 X
Stankov and the United Macedonian Organization Ilinden v. Bulgaria, nos. 29221/95 and 29225/95, § 77, ECHR 2001-IX
Steel and Others v. the United Kingdom, 23 September 1998 no. 24838/94, § 92, Reports 1998 VII
Taranenko v. Russia, no. 19554/05, 15 May 2014
Taxquet v. Belgium [GC], no. 926/05, § 84, ECHR 2010
the United Macedonian Organization Ilinden and Ivanov v. Bulgaria, no. 44079/98, § 99, 20 October 2005
United Communist Party of Turkey and Others v. Turkey, 30 January 1998 no. 19392/92, § 47, Reports of Judgments and Decisions 1998-I
Vidal v. Belgium, 22 April 1992 no. 12351/86, § 33, Series A no. 235 B
Ziliberberg v. Moldova (dec.), no. 61821/00, 4 May 2004
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A5, EMKN A6, EMKN A10, EMKN A11, EMKN A35, EMKN A41

Fakta:

Klageren var en russisk statsborger, som 6. mai 2012 deltok i en politisk demonstrasjon, hvor målet var å protestere mot gjennomføringen av valget til den lovgivende forsamlingen (statsdumaen) i 2011 og presidentvalget i 2012. Demonstrasjonen begynte fredelig, men endte med sammenstøt mellom politiet og demonstrantene, og resulterte i mange arrestasjoner.

Demonstrasjonen ble godkjent av myndighetene, og sammen med arrangørene av demonstrasjonen avgjorde myndighetene at de skulle følge samme planer for forsamlingen som en tidligere demonstrasjon. Under den tidligere demonstrasjonen hadde forsamlingsområdet omfattet parken som lå i sammenheng med torget hvor demonstrantene skulle samles. Et kart som ble publisert på nettsidene til bymyndighetene omfattet også denne parken. Politiet utarbeidet en intern sikkerhetsplan, hvor sikkerhetsstyrkene bestod av mer enn 8 000 politi og militære.

Ifølge myndighetene deltok omtrent 8 000 personer i forsamlingen, mens forsamlingsarrangørene satte antall deltakere til 25 000. Etter en fredelig marsj nådde demonstrantene torget, hvor parken var avstengt og tilgang til parken var blokkert av opprørspoliti. Som følge av endringen av forsamlingsområdet bestemte fire av forsamlingslederne å sette i gang en «sitt ned»-aksjon. Politiet ba en av arrangørene om å kunngjøre at demonstrasjonen var avsluttet, men de fleste demonstrantene og media fikk ikke med seg denne beskjeden. Opprørspolitiet begynte deretter å spre folkemengden, og arresterte noen av demonstrantene. Flere personer ble i etterkant dømt for å ha deltatt i demonstrasjonen.

Ifølge klageren ble han arrestert for ikke å følge politiets ordre om å forlate plassen, noe han ikke var i stand til ettersom folkemengden gjorde det umulig å forlate stedet. Ifølge staten ble han arrestert noe senere på kvelden, fordi han hindret trafikken på stedet og ikke hadde etterfulgt politiets ordre om å flytte seg.

Klageren ble tatt med til politistasjonen, og tiltalt for å ha hindret trafikken og for ikke å adlyde politiets ordre. Han ble holdt varetektsfengslet fram til mai 2012, hvorpå han ble funnet skyldig av førsteinstansdomstolen og idømt en fengselsstraff på 15 dager med administrativ frihetsberøvelse. Klageren anket avgjørelsen, men andreinstansdomstolen opprettholdt førsteinstansdomstolens avgjørelse. Klageren anket videre, men også da ble førsteinstansdomstolens avgjørelse opprettholdt.

Anførsler:

Klageren anførte at hans rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger var krenket i strid med artikkel 11. Klageren anførte videre at arrestasjonen og varetektsfengslingen hadde vært vilkårlig og ulovlig, og dermed en krenkelse av artikkel 5. Klageren anførte også at hans rett til en forsvarlig og offentlig behandling av saken hadde blitt krenket i strid med artikkel 6. Klageren anførte at artikkel 18 hadde blitt krenket, under henvisning til at sikkerhetstiltakene under forsamlingen og tiltakene mot klageren hadde sin bakgrunn i formålet om å undergrave hans rett til forsamlingsfrihet og ytringsfrihet, og hadde blitt anvendt for politiske formål. Klageren anførte også at hans rettigheter etter artikkel 3 og 13 hadde blitt krenket.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 11. Domstolen bemerket at forsamlingsfriheten er grunnleggende i et demokratisk samfunn, som det likevel finnes flere unntak fra. Unntakene må tolkes innskrenkende, og restriksjoner må påvises å være nødvendige. Stater har en viss - men ikke ubegrenset - skjønnsmargin når det gjelder vurderingen av om restriksjoner er nødvendige i et demokratisk samfunn. Domstolen fant at klagerens anførsler gjaldt to ulike situasjoner, nemlig statens forpliktelse til å sikre den fredelige gjennomføringen av forsamlingen, og klagerens arrestasjon og fengsling.

Når det gjaldt spørsmålet om gjennomføringen av forsamlingen bemerket Domstolen at anvendelsen av sikkerhetstiltak ved offentlige forsamlinger var på den ene siden en begrensning av utøvelsen av retten til forsamlingsfrihet, og på den andre siden også en del av statens positive forpliktelser til å sikre den fredelige gjennomføringen av forsamlingen og sikkerheten til alle borgerne. Domstolen vurderte først om myndighetene benyttet seg av alle rimelige midler for å sikre at forsamlingen ble gjennomført på en fredelig måte. Domstolen fant at det i alle fall var en stilltiende enighet om at parken skulle være en del av forsamlingsområdet under forsamlingen i mai 2012. Domstolen vurderte deretter demonstrantenes «sitt ned»-aksjon. Domstolen fant at lederne av aksjonen krevde at politiet åpnet opp tilgang til parken, og at aksjonen var fredelig. Domstolen slo fast at det var sentralt at politiet kommuniserte med lederne av «sitt ned»-aksjonen for å formidle sitt ståsted åpent, tydelig og omgående, både om de ville akseptere eller avvise kravet, eller forsøke å komme til et kompromiss. Domstolen kom til at staten hadde gjort utilstrekkelige forsøk på å kommunisere med protestlederne for å løse spenningen som hadde oppstått som følge av endringen av forsamlingsområdet. Sikkerhetsplanen til politiet hadde ikke utpekt hvem som skulle ha kontakt med arrangørene, noe Domstolen fant var en slående utelatelse gitt den grundige forberedelsen av sikkerheten. Myndighetene hadde også mislykkes med å reagere konstruktivt på hendelsesforløpet etter hvert som det utviklet seg. Domstolen fant at myndighetene ikke engang hadde oppfylt minstekravene til kommunikasjon med forsamlingslederne, noe som var en sentral del av deres positive forpliktelse for å sikre en fredelig forsamling, for å forhindre uorden og sikre sikkerheten til alle involverte. Domstolen konkluderte derfor med at det forelå en krenkelse av artikkel 11 når det gjaldt statens positive forpliktelse til å sikre gjennomføringen av forsamlingen.

Domstolen gikk deretter over til å vurdere spørsmålet om klagerens arrestasjon og fengsling. Domstolen fant at klageren hadde oppholdt seg innenfor avsperringene, og hadde oppført seg fredelig gjennom hele forsamlingen. Domstolen anerkjente at statens aksjon mot de som ble anklaget for lovbrudd begått 6. mai 2012 på forsamlingsplassen var motivert av myndighetenes frykt for ulovlige teltleire. Klageren hadde derimot ikke blitt arrestert og straffet for brudd på reglene om offentlig forsamling, men etter trafikkreglene. Domstolen kom til at selv om arrestasjonen, fengslingen og straffen var i tråd med nasjonal lov og hadde sin bakgrunn i et av de saklige formålene i artikkel 11 (2), var tiltakene grovt uforholdsmessige sett i forhold til formålet. Arrestasjonen og fengslingen hadde også som konsekvens at klageren og andre ble avskrekket fra å delta i demonstrasjoner eller delta aktivt i opposisjonspolitikk. Denne nedkjølende effekten («chilling effect») ble forsterket av det store antallet arrestasjoner som ble gjennomført den dagen, som fikk stor medieoppmerksomhet. Domstolen konkluderte enstemmig med at det forelå en krenkelse av artikkel 11, både når det gjaldt statens forpliktelse til å sikre den fredelige gjennomføringen av forsamlingen, og klagerens arrestasjon og fengsling

Domstolen behandlet deretter klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 5. Domstolen fant at lengden på administrativ frihetsberøvelse som hovedregel ikke skal overstige tre timer. Ettersom myndighetene ikke oppga noen bestemte grunner for hvorfor de ikke løslot klageren tidligere, var den trettiseks timer lange frihetsberøvelsen uberettiget og vilkårlig. Domstolen fant at klagerens rett til frihet hadde blitt krenket som følge av mangel på begrunnelse og rettslig grunnlag for å holde klageren fengslet. Domstolen konkluderte enstemmig med at det forelå en krenkelse av artikkel 5 (1).

Domstolen vurderte videre klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6. Domstolen fant at prosessen mot klageren sett i helhet hadde blitt utført i strid med hans rett til forsvarlig behandling. Domstolen bemerket særlig at de eneste bevisene mot ham ikke hadde blitt prøvd i den rettslige behandlingen, ettersom de nasjonale domstolene hadde basert sin avgjørelse kun på standardiserte dokumenter som politiet hadde utarbeidet, og hadde nektet øvrige bevis fremmet. Domstolen konkluderte enstemmig med at det forelå en krenkelse av artikkel 6 (1) og (3)(d).

Domstolen gikk deretter over til klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 18. I lys av konklusjonene etter vurderingen av artikkel 5, 6 og 11 fant Domstolen at det ikke var nødvendig å behandle anførselen om krenkelse av artikkel 18.

Domstolen vurderte til slutt klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 3 og 13. Domstolen fant at staten ikke hadde noe effektivt rettsmiddel når det gjaldt klager på forholdene rundt varetektsfengsling. Fristen på seks måneder etter artikkel 35 begynte derfor å løpe fra det tidspunktet klageren ble løslatt. Klageren ble løslatt 8. mai 2012, og klaget saken inn til Domstolen 9. november 2012. Klagen ble derfor framsatt for sent, og Domstolen avviste anførselen som for sent framsatt etter artikkel 35 (1) og (4).