📥
Original tekst

Case of M. and M. v. CROATIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Dom
Dato2015-09-03
PublisertEMDN-2013-10161.
Saksgang10161/13
ViktighetsnivåCase Reports
KlagerM. og M.
InnklagetKroatia
Konklusjon
Resterende avvist
Krenkelse av Artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Effektiv etterforskning)(prosessuelt aspekt)
Ingen krenkelse av Artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Positive forpliktelser)
Ingen krenkelse av Artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8 - Positive forpliktelser)
Krenkelse av Artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8 - Positive forpliktelser
Artikkel 8-1 - Respekt for sitt familieliv
Respekt for sitt privatliv)
Krenkelse av Artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8-1 - Respekt for sitt familieliv)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) effective investigation
(art. 3) positive obligations
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8) positive obligations
(art. 8-1) respect for family life
(art. 8-1) respect for private life
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) non-pecuniary damage
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) effektiv etterforskning
(art. 3) positive forpliktelser
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8) positive forpliktelser
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt privatliv
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) ikke-økonomisk skade
Rettspraksis
A. v. the United Kingdom, 23 September 1998 no. 25599/94, Reports of Judgments and Decisions 1998 VI
Bevacqua and S. v. Bulgaria, no. 71127/01, § 65, 12 June 2008
Costello-Roberts v. the United Kingdom, 25 March 1993 no. 13134/87, § 30, Series A no. 247 C
Dimitar Shopov v. Bulgaria, no. 17253/07, § 47, 16 April 2013
Đorđević v. Croatia, no. 41526/10, ECHR 2012
Eberhard and M. v. Slovenia, no. 8673/05 and 9733/05, 1 December 2009
Fernández Martínez v. Spain, [GC], no. 56030/07, § 126, ECHR 2014 (extracts)
Gluhaković v. Croatia, no. 21188/09, 12 April 2011
Gutsanovi v. Bulgaria, no. 34529/10, § 136, ECHR 2013 (extracts)
Ireland v. the United Kingdom, 18 January 1978 no. 5310/71, § 167, Series A no. 25
Jalloh v. Germany [GC], no. 54810/00, § 68, ECHR 2006 IX
Kopf and Liberda v. Austria, no. 1598/06, §§ 46-49, 17 January 2012
Krzak v. Poland, no. 51515/99, § 24, 6 April 2004
Labita v. Italy [GC], no. 26772/95, § 120, ECHR 2000 IV
M.P. and Others v. Bulgaria, no. 22457/08, 15 November 2011
Olsson v. Sweden (no. 1), 24 March 1988 no. 10465/83, § 59, Series A no. 130
Opuz v. Turkey, no. 33401/02, ECHR 2009
P. and S. v. Poland, no. 57375/08, § 95, 30 October 2012
Perez v. France [GC], no. 47287/99, § 70, ECHR 2004 I
Pretty v. the United Kingdom, no. 2346/02, § 61, ECHR 2002 III
Raninen v. Finland, 16 December 1997 no. 20972/92, § 32, Reports of Judgments and Decisions 1997 VIII
Remetin v. Croatia (no. 2), no. 7446/12, § 120, 24 July 2014
Remetin v. Croatia, no. 29525/10, § 75, 11 December 2012
S.I. v. Slovenia, no. 45082/05, § 69, 13 October 2011
Sahin v. Germany [GC], no. 30943/96, §§ 68-78, ECHR 2003 VIII
Şerife Yiğit v. Turkey [GC], no. 3976/05, § 52, 2 November 2010
Sommerfeld v. Germany [GC], no. 31871/96, §§ 66-75, ECHR 2003 VIII (extracts)
Šorgić v. Serbia, no. 34973/06, § 55, 3 November 2011
Stanev v. Bulgaria [GC], no. 36760/06, § 203, ECHR 2012
Sultan Öner and Others v. Turkey, no. 73792/01, § 134, 17 October 2006
Svinarenko and Slyadnev v. Russia [GC], nos. 32541/08 and 43441/08, §§ 118 and 138, 17 July 2014
T.P. and K.M. v. the United Kingdom [GC], no. 28945/95, § 72, ECHR 2001 V (extracts)
W. v. Slovenia, no. 24125/06, 23 January 2014
W. v. the United Kingdom, 8 July 1987 no. 9749/82, §§ 62 and 64, Series A no. 121
X and Y v. the Netherlands, 26 March 1985 no. 8978/80, § 22, Series A no. 91
X. v. Germany, no. 6699/74, Commission decision of 15 December 1977, Decisions and Reports (DR) 11, pp. 16 and 24
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A8, EMKN A35, EMKN A41

Fakta:

Klagerne er en mor (andreklageren) og hennes datter (førsteklageren), som er kroatiske statsborgere. Siden skilsmisse i 2007 hadde faren omsorgen for datteren. Under farens omsorg var datteren angivelig utsatt for ulik fysisk og psykisk mishandling. Moren tok datteren med til politiet for å anmelde et forhold som skjedde 1. februar 2011. Faren skal da ha slått datteren i ansiktet, klemt halsen hennes og kjeftet på henne. De påfølgende årene ble datteren fulgt opp av psykolog og familien ble holdt under oppsyn av sosialtjenesten. I mars 2011 ble det reist tiltale mot faren for legemsbeskadigelse med grunnlag i den nasjonale straffeloven. Saken verserte fremdeles i førsteinstansen på det tidspunkt klagen ble vurdert av Domstolen, mer enn 4 år etter saksanlegg. Samtidig som det ble reist tiltale mot faren anla moren søksmål med krav om omgjøring av barnefordelingsavgjørelsen som ga faren omsorgen for datteren. Hennes krav om å få tilkjent midlertidig omsorg ble avvist, med den begrunnelse at sosialarbeidere og fagkyndige mente det ikke var risiko for ytterligere mishandling. Datteren, som hadde uttrykt et sterkt ønske om å få bo med moren, utviklet problemer med selvskading og fortsatte å bo hos faren mot sin vilje.

Anførsler:

Klagerne anførte krenkelse av artikkel 3 og artikkel 8 under henvisning til nasjonale myndigheters manglende straffeforfølgning av faren for barnemishandling og unnlatelsen av å fjerne førsteklageren fra farens omsorg. Klagerne anførte at staten ikke hadde oppfylt sine positive forpliktelser etter konvensjonen.

Staten imøtegikk klagerens anførsler og anførte i tillegg at saken måtte avvises.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet innledningsvis statens krav om at saken måtte avvises på grunn av klagernes manglende uttømming av nasjonale rettsmidler samt manglende overholdelse av seksmånedersfristen. Domstolen fant at det ikke forelå grunnlag for avvisning av klagen.

Domstolen behandlet så spørsmålet om hvorvidt den påståtte handlingen 1. februar 2011 kunne utgjøre nedverdigende behandling etter artikkel 3, noe Domstolen besvarte bekreftende. I redegjørelsen for statens positive forpliktelser etter konvensjonen uttalte Domstolen at staten må anerkjenne den særlige sårbarheten hos et offer for vold i nære relasjoner. Domstolen uttalte deretter at de positive forpliktelsene etter artikkel 3 omfatter en plikt til å forhindre mishandling myndighetene kjente eller burde ha kjent til og plikt til å gjennomføre en effektiv etterforskning på bakgrunn av påstander om mishandling. Domstolen fremholdt videre at selv om det i saker om barnemishandling vil foreligge en risiko for falske anklager og manipulering av barn, tilsa bevisene i denne konkrete saken at det var tilstrekkelig grunnlag for å kunne hevde at barnemishandling har funnet sted, noe som utløste en etterforskningsplikt for nasjonale myndigheter. Domstolen fant videre at førsteklagerens anførte krenkelse av artikkel 8 når det gjaldt de voldelige handlingene som ble utøvd av faren, må sies å konsumeres av anførselen etter artikkel 3 på dette punktet. Domstolen vurderte videre om staten hadde overholdt sine positive forpliktelser etter artikkel 3. Domstolen bemerket at i stedet for å tiltale faren for alle de aktuelle straffebudene gjaldt tiltalen kun skade på person. Domstolen fremholdt videre at etterforskning etter artikkel 3 krever en viss hurtighet, og fremgangsmåten må som helhet tilfredsstille de kravene som følger av artikkel 3. Videre påpekte Domstolen at straffesaken så langt har pågått i mer enn fire år, og fant at en slik forsinkelse ikke var forenelig med kravet til hurtighet. Det forelå etter dette en krenkelse av statens positive forpliktelser etter artikkel 3.

Hva gjaldt klagernes anførsel om krenkelse av den positive forpliktelsen til å hindre risikoen for videre mishandling, uttalte Domstolen at nasjonale myndigheter etter den omstridte hendelsen 1. februar 2011 gjennomførte tilstrekkelige tiltak for å hindre gjentakelse, blant annet tilsyn for å følge med på utøvelsen av foreldremyndigheten i familien. Domstolen konkluderte derfor med at det ikke var tale om krenkelse av statens positive forpliktelser etter artikkel 3 på dette punktet.

I vurderingen av andreklagerens sak viste Domstolen til tidligere praksis og uttalte at mishandling av barn kan føre til krenkelse av foreldrenes rett til respekt for sitt privat- og familieliv. Domstolen fant imidlertid at det ikke var tale om brudd på andreklagerens rett på respekt for sitt privat- og familieliv på dette punktet, under henvisning til at nasjonale myndigheter hadde overholdt sine forpliktelser når det gjaldt beskyttelse av førsteklageren mot mishandling etter artikkel 3.

Domstolen uttalte videre at det var nødvendig med en selvstendig vurdering etter artikkel 8 når det gjaldt førsteklagerens uttalte ønske om å få bo hos moren og hennes rett til å bli hørt. Domstolen påpekte at fellesskapet mellom barn og foreldre er en grunnleggende del av «familieliv» etter artikkel 8 og at det i «privatliv» ligger en rett til personlig autonomi. Som barn vil denne autonomien nødvendigvis være noe begrenset, men i takt med utvikling og modenhet vil barnet ha en rett til å bli hørt. Domstolen uttalte at selv om barnefordelingssaken har pågått i mer enn fire år og fremdeles er verserende, kan det ikke være nødvendig at klagerne må vente ytterligere på det endelige utfall av saken. Domstolen påpekte at barn som særlig sårbare individer er berettiget til effektiv beskyttelse. Domstolen slo fast, med henvisning til tidligere praksis, at forsinkelsen i barnefordelingssaken i seg selv kan være tilstrekkelig for å konstatere brudd på statens positive forpliktelser etter artikkel 8. Selv om artikkel 8 ikke uttrykkelig omfatter prosessuelle rettigheter må en beslutningsprosess uansett være rettferdig og betryggende for å beskytte de interesser som er vernet av artikkel 8. Barn som er i stand til å formulere sin egen mening, men som ikke gis anledning til å bli hørt eller får uttrykt sin oppfatning, kan ikke sies å være tilstrekkelige involvert i beslutningsprosessen. Domstolen fremholdt videre at førsteklageren var moden og gammel nok til å formulere sin egen mening i dette tilfellet, og det kunne vanskelig rettferdiggjøres at hennes ønsker i løpet av den mer enn fire år lange saksgangen fremdeles ikke har blitt hørt. Domstolen konkluderte etter dette med at det forelå en krenkelse av artikkel 8, og fant også tilsvarende krenkelse av artikkel 8 når det gjaldt andreklagerens rett til respekt for sitt privat- og familieliv i denne sammenhengen.