📥
Original tekst

Case of ALIMOV. v. TURKEY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2016-09-06
PublisertEMDN-2013-14344.
Saksgang14344/13
Viktighetsnivå1
KlagerBakhtiyor Alimov
InnklagetTyrkey
Konklusjon
Preliminære innsigelser behandlet sammen med sakens materielle del og avvist (Artikkel 35-1 - Uttømming av nasjonale rettsmidler)
Resten avvist
Krenkelse av Artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-1 - Lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
Artikkel 5-1-f- Utsendelse)
Krenkelse av Artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-2- Informasjon om grunnene til pågripelsen
Skal underrettes straks)
Krenkelse av Artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-4 - Vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen)
Krenkelse av Artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-5 - Erstatning)
Krenkelse av Artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Nedverdigende behandling) (Materielt aspekt)
Krenkelse av artikkel 13+3 - Retten til effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel) (Artikkel 3 - Forbud mot tortur
Nedverdigende behandling)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-f
EMK art 5 -2
EMK art 5 -4
EMK art 5 -5
EMK art 13
EMK art 13 + EMK art 3
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) degrading treatment
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) lawful arrest or detention
(art. 5-1-f) expulsion
(art. 5-2) information on reasons for arrest
(art. 5-2) prompt information
(art. 5-4) review of lawfulness of detention
(art. 5-5) compensation
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 13) effective remedy
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) nedverdigende behandling
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
(art. 5-1-f) utsendelse
(art. 5-2) informasjon om grunnene til pågripelsen
(art. 5-2) skal underrettes straks
(art. 5-4) vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen
(art. 5-5) erstatning
(art. 13) rett til et effektivt rettsmiddel
(art. 13) effektivt rettsmiddel
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
Rettspraksis
A.D. and Others v. Turkey, no. 22681/09, § 127, 22 July 2014
Abdolkhani and Karimnia v. Turkey (no. 2), no. 50213/08, 27 July 2010
Aliev v. Turkey, no. 30518/11, § 56, 21 October 2014
Alver v. Estonia, no. 64812/01, § 50, 8 November 2005
Amie and Others v. Bulgaria, no. 58149/08, § 63, 12 February 2013
Ananyev and Others v. Russia, nos. 42525/07 and 60800/08, 10 January 2012
Ashot Harutyunyan v. Armenia, no. 34334/04, § 99, 15 June 2010
Bakhmutskiy v. Russia, no. 36932/02, §§ 91-92, 25 June 2009
Benediktov v. Russia, no. 106/02, § 31, 10 May 2007
Blečić v. Croatia [GC], no. 59532/00, § 68, ECHR 2006 III
Constantin Modarca v. the Republic of Moldova, no. 37829/08, § 20, 13 November 2012
Dbouba v. Turkey, no. 15916/09, §§ 53-54, 13 July 2010
Dougoz v. Greece, no. 40907/98, § 46, ECHR 2001 II
Gorbulya v. Russia, no. 31535/09, §§ 47-48, 6 March 2014
Guliyev v. Russia, no. 24650/02, §§ 31-33, 19 June 2008
Idalov v. Russia [GC], no. 5826/03, § 94, 22 May 2012
Kalashnikov v. Russia, no. 47095/99, §§ 95-103, ECHR 2002 VI
Kehayov v. Bulgaria, no. 41035/98, § 66, 18 January 2005
Khodorkovskiy v. Russia, no. 5829/04, §§ 106-108, 31 May 2011
Kokoshkina v. Russia, no. 2052/08, § 59, 28 May 2009
Kudła v. Poland [GC], no. 30210/96, ECHR 2000 XI
Kyriacou Tsiakkourmas and Others v. Turkey, no. 13320/02, § 279, 2 June 2015
Logothetis and Others v. Greece, no. 740/13, §§ 37-48, 25 September 2014
Lutokhin v. Russia, no. 12008/03, §§ 40-43, 8 April 2010
M.S.S. v. Belgium and Greece [GC], no. 30696/09, §§ 216-234, ECHR 2011
Mironovas and Others v. Lithuania, nos. 40828/12, 29292/12, 69598/12, 40163/13, 66281/13, 70048/13 and 70065/13, § 143, 8 December 2015
Musaev v. Turkey, no. 72754/11, 21 October 2014
Neshkov and Others v. Bulgaria, nos. 36925/10, 21487/12, 72893/12, 73196/12, 77718/12 and 9717/13, § 199, 27 January 2015
Nurmagomedov v. Russia (dec.), no. 30138/02, 16 September 2004
Seleznev v. Russia, no. 15591/03, §§ 34-36, 26 June 2008
Sergey Babushkin v. Russia, no. 5993/08, § 34, 28 November 2013
Shamayev and Others v. Georgia and Russia, no. 36378/02, ECHR 2005 III
Shkurenko v. Russia (dec.), no. 15010/04, 10 September 2009
Story and Others v. Malta, nos. 56854/13, 57005/13 and 57043/13, § 110, 29 October 2015
Struc v. the Republic of Moldova, no. 40131/09, § 63, 4 December 2012
Sudarkov v. Russia, no. 3130/03, § 40, 10 July 2008
T. and A. v. Turkey, no. 47146/11, § 86, 21 October 2014
Tehrani and Others v. Turkey, nos. 32940/08, 41626/08 and 43616/08, § 79, 13 April 2010
Valašinas v. Lithuania, no. 44558/98, §§ 103 and 107, ECHR 2001 VIII
Van der Leer v. the Netherlands, judgment of 21 February 1990 no. 11509/85, Series A no. 170 A, p. 13, § 28
Varga and Others v. Hungary, nos. 14097/12, 45135/12, 73712/12, 34001/13, 44055/13, and 64586/13, § 74, 10 March 2015
Visloguzov v. Ukraine, no. 32362/02, § 45, 20 May 2010
Walker v. the United Kingdom (dec.), no. 34979/97, ECHR 2000 I
Yarashonen v. Turkey, no. 72710/11, §§ 54-66, 24 June 2014
Zakharkin v. Russia, no. 1555/04, § 123, 10 June 2010
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A5, EMKN A13, EMKN A3, EMKN A35, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt behandlingen som en usbekisk flyktning ble utsatt for av den tyrkiske stat utgjorde et brudd på artikkel 3, 5 og/eller 13.

Fakta:

Klageren var en usbekisk statsborger som flyktet fra Usbekistan til Tyrkia med familien sin. Kona ble innvilget oppholdstillatelse, men klageren ble ikke innvilget tillatelse, fordi han ikke kunne betale det nødvendige gebyret for tillatelsen. Klageren med familie reiste til Ukraina for å søke helsehjelp til kona. Klageren fikk da en bot fra de tyrkiske myndighetene på grunn av det ulovlige oppholdet i Tyrkia, og ble forbudt å komme tilbake igjen til landet for en periode på fem år. Familien prøvde deretter å reise tilbake til Tyrkia. Klageren ble holdt igjen og plassert i arrest for avviste passasjerer på flyplassen, i påvente av tilbakesending til Ukraina. Klageren søkte der om asyl på nytt. Søknaden ble avvist, og klageren påklaget vedtaket. Han ble deretter, i påvente av behandlingen av klagen, sendt til Kumkapi utlendingsinternat. Til sammen satt klageren 68 dager i arrest på flyplassen og 36 dager i utlendingsinternat, til sammen 104 dager.

Anførsler:

Klageren anførte for det første at det forelå brudd på artikkel 5 (1), (2), (3) og (4), fordi han hadde blitt ulovlig frihetsberøvet uten mulighet til bestride lovligheten av det, og at han ikke hadde blitt tilstrekkelig informert om grunnene for frihetsberøvelsen. Klageren anførte at det forelå brudd på artikkel 5 (5) fordi han ikke hadde rett til erstatning under nasjonal rett for disse forholdene. Til sist anførte klageren krenkelse av artikkel 13, sett i sammenheng med artikkel 3.

Staten imøtegikk klagerens anførsler og anførte i tillegg at klageren ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler når det gjaldt anførselen om krenkelse av artikkel 13, sett i sammenheng med artikkel 3.

Domstolens vurderinger:

Innledningsvis avviste Domstolen anvendelsen av artikkel 5(3).

Retten kom til at klagen vedrørende artikkel 13 kunne behandles under vurderingen av artikkel 5 (4), fordi sistnevnte var lex specialis.

Domstolen behandlet så anførselen om brudd på artikkel 5(1). Klageren hadde anført at frihetsberøvelsen manglet hjemmel i nasjonal lov. Domstolen henviste til tidligere rettspraksis, der den hadde funnet at tyrkisk lov manglet klare juridiske bestemmelser som etablerte en prosedyre for å beordre arrest med utvisning som siktemål. Domstolen fant ingen aspekter ved den foreliggende sak som skilte seg fra de tidligere sakene, og fant derfor at det forelå brudd på artikkel 5(1).

Domstolen behandlet deretter anførselen om brudd på artikkel 5(2). Domstolen bemerket at selv om partene var uenige om hvorvidt det ble gitt en begrunnelse for frihetsberøvelsen i det hele tatt, så var det uansett ikke gitt «tilstrekkelig raskt», dersom myndighetenes påstand om at underretting ble gitt to uker etter arresten, ble lagt til grunn. Det fremkom heller ikke av dokumentene i saken at klageren ble informert om grunnene for den fortsatte arresten da han ble overført til utlendingsinternat. Domstolen kom derfor til at det forelå krenkelse av artikkel 5(2).

Videre behandlet domstolen anførselen om brudd på artikkel 5(4) og (5). Myndighetene hadde anført at klageren hadde kunnet klage til forvaltningsdomstolen for å bestride lovligheten av frihetsberøvelsen. Klageren hadde anført at rettsmidlene ikke var effektive i praksis. Domstolen bemerket at den i en rekke tidligere saker hadde kommet til at det forelå krenkelse av artikkel 5(4) og (5). I flere saker hadde Domstolen konkludert med at det tyrkiske rettssystemet ikke ga personer i liknende situasjon som klageren et rettsmiddel der de kunne oppnå prøving av lovligheten av frihetsberøvelsen de hadde blitt utsatt for, og heller ikke erstatning. Siden myndighetene ikke hadde gitt eksempler på saker der forvaltningsdomstolene raskt hadde undersøkt en asylsak og tilkjent erstatning, så Domstolen ingen grunn til å fravike tidligere konklusjoner. Domstolen hadde også funnet at klageren ikke hadde blitt tilstrekkelig informert om grunnene for frihetsberøvelsen, og at retten til å klage dermed var uten substans. Domstolen konkluderte derfor med at det forelå brudd både på artikkel 5(4) og (5).

Så behandlet Domstolen anførselen om brudd på artikkel 3, både alene og i sammenheng med artikkel 13. Klageren hadde klaget på forholdene både ved arresten på flyplassen og ved utlendingsinternatet. Han klaget særlig på at fasilitetene var overfylte, og at han ikke hadde blitt tillatt utendørsaktivitet ved noen av stedene. Han hadde også anført at han ikke hadde noen effektive nasjonale rettsmidler tilgjengelig, slik at han kunne klage på forholdene. Domstolen avgjorde innledningsvis at seks-månedersregelen for klage etter artikkel 3 og 13 var oppfylt, fordi de to periodene som klageren satt i arrest måtte ses i sammenheng, som en «vedvarende situasjon». Videre kom Domstolen til at anførselen om at denne delen av klagen måtte avvises fordi klageren ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler, hadde så sterk sammenheng med anførselen om mangel på rettsmidler, at det måtte behandles materielt. Domstolen bemerket at den i en rekke tidligere saker hadde drøftet og avvist liknende anførsler om uttømming av rettsmidler fra staten. Den fant ingen grunn til å fravike funnene i de sakene. Domstolen understreket også at klageren ikke hadde hatt noen juridisk bistand i løpet av arresten, og at det uansett forhindret ham fra å anvende tilgjengelige rettsmidler. Domstolen avviste derfor statens anførsel og konkluderte med at det forelå krenkelse av artikkel 13 sett i sammenheng med artikkel 3.

Til sist behandlet Domstolen anførselen om brudd på artikkel 3, sett alene, og om forholdene ved flyplassen og utlendingsinternatet, alene eller kumulativt, utgjorde krenkelse. Med hensyn til flyplassen tok Domstolen utgangspunkt i prinsippet om at en klager må presentere detaljerte og konsistente beskrivelser av fakta og frembringe noe bevis til støtte for anklagene når vedkommende skal klage på forholdene ved arrest. Den bemerket at det i praksis kan være ganske vanskelig for en anholdt person å samle bevis. Domstolen flytter derfor bevisbyrden fra klageren til myndighetene, i tråd med rettspraksis. Domstolen understreket at selv om den hadde bedt om det, så hadde ikke myndighetene levert dokumenter som underbygget troverdigheten til statens påstander om størrelsen og antallet innsatte på flyplassarresten. Domstolen aksepterte derfor klagerens anførsel om at flyplassarresten var overfylt. Når det gjaldt utlendingsinternatet, hadde staten heller ikke her levert tilfredsstillende dokumentasjon på antallet personer som var innsatt der, eller fordelingen av fanger, på tross av oppfordring til det fra Domstolen. Mangelen på utendørsaktivitet var også et vektig moment i vurderingen. Det var klart at klageren ikke hadde fått én times daglig utendørsaktivitet i tråd med anbefalingene fra Den europeiske torturkomité, fordi de innsatte ble sluppet ut «da været tillot det». Domstolen understreket at tilgangen til utendørsaktivitet er en så fundamental del av beskyttelsen til frihetsberøvede personer, at det ikke kunne bli overlatt til myndighetenes skjønn og diskresjon. Domstolen konkluderte derfor med at forholdene i den samlede perioden gikk utover det uunngåelige nivået av lidelse som arrest vil medføre, og gikk over terskelen for nedverdigende behandling etter artikkel 3. Domstolen kom derfor til at det forelå krenkelse av artikkel 3.