📥
Original tekst

Case of KOCHEROV and SERGEYEVA v. RUSSIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (3. avdeling) - Dom
Dato2016-03-29
PublisertEMDN-2013-16899.
Saksgang16899/13
Viktighetsnivå1
KlagerVitaliy Mikhaylovich Kocherov og Anna Vitalyevna Sergeyeva
InnklagetRussland
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8-1 - Respekt for sitt familieliv)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 41 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for family life
(art. 8-2) necessary in a democratic society
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
margin of appreciation
proportionality
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 8-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
skjønnsmargin
forholdsmessighet
Rettspraksis
A.K. and L. v. Croatia, no. 37956/11, § 94, 8 January 2013
Abramyan and Others v. Russia (dec.), nos. 38951/13 and 59611/13, §§ 76-96, 12 May 2015
Bajsultanov v. Austria, no. 54131/10, §§ 53-54, 12 June 2012
Baumann v. France, no. 33592/96, § 47, ECHR 2001-V (extracts)
Denisov v. Russia (dec.), no. 33408/03, 6 May 2004
Dudgeon v. the United Kingdom, 22 October 1981 no. 7525/76, § 67, Series A no. 45
E.P. v. Italy, no. 31127/96, § 64, 16 November 1999
Elsholz v. Germany [GC], no. 25735/94, §§ 49-50, ECHR 2000 VIII
Hokkanen v. Finland, 23 September 1994 no. 19823/92, § 55, Series A no. 299 A
Ignaccolo Zenide v. Romania, no. 31679/96, § 94, ECHR 2000-I
Johansen v. Norway, 7 August 1996 17383/90, Reports of Judgments and Decisions 1996-III
Jovanovic v. Sweden, no. 10592/12, § 77, 22 October 2015
K. and T. v. Finland [GC], no. 25702/94, § 178, ECHR 2001-VII
Keegan v. Ireland, 26 May 1994 no. 16969/90, § 50, Series A no. 290
Kroon and Others v. the Netherlands, 27 October 1994 no. 18535/91, § 32, Series A no. 297 C
Kutzner v. Germany, no. 46544/99, §§ 65-67, ECHR 2002 I
Martynets v. Russia (dec.), no. 29612/09, 5 November 2009
Nelson v. the United Kingdom, no. 74961/01, §§ 12-13, 1 April 2008
Nogolica v. Croatia (dec.), no. 77784/01, ECHR 2002 VIII
Nuutinen v. Finland, no. 32842/96, § 128, ECHR 2000-VIII
Olsson v. Sweden (no. 1), 24 March 1988 no. 10465/83, § 81, Series A no. 130
Otto v. Germany (dec.), no. 21425/06, 10 November 2009
Pikić v. Croatia, no. 16552/02, §§ 29-33, 18 January 2005
Riđić and Others v. Serbia, nos. 53736/08, 53737/08, 14271/11, 17124/11, 24452/11 and 36515/11, § 72, 1 July 2014
Sahin v. Germany [GC], no. 30943/96, § 65, ECHR 2003 VIII
Saviny v. Ukraine, no. 39948/06, 18 December 2008
Schneider v. Germany, no. 17080/07, § 108, 15 September 2011
Selmouni v. France [GC], no. 25803/94, § 74, ECHR 1999 V
Shalya v. Russia, no. 27335/13, § 16, 13 November 2014
T.P. and K.M. v. the United Kingdom [GC], no. 28945/95, § 71, ECHR 2001-V
Tumilovich v. Russia (dec.), no. 47033/99, 22 June 1999
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken reiser spørsmål om hvorvidt innskrenkninger i omsorgsansvaret for et barn medfører krenkelse av retten til familieliv etter artikkel 8.

Fakta:

Klagerne er to russiske statsborgere. Førsteklageren har en mild psykisk lidelse. I perioden 1983 til 2012 bodde førsteklageren på et pleiehjem. Der giftet han seg med en kvinne som ble fratatt sin rettslige handleevne grunnet psykisk sykdom. Sammen fikk de en datter (andreklageren). Andreklageren ble plassert på barnehjem kort tid etter fødselen. Førsteklageren opprettholdt kontakten med andreklageren og besøkte henne jevnlig. Distriktsdomstolen besluttet i mars 2008 at førsteklagerens kone ikke fikk gjenopprettet sin rettslige handleevne og ekteskapet ble erklært ugyldig. Etter en medisinsk vurdering ble førsteklageren skrevet ut fra pleiehjemmet og han flyttet inn i en kommunal leilighet. I november 2011 informerte førsteklageren barnehjemmet om at han ønsket å overta omsorgen for datteren. Barnehjemmet ønsket å begrense førsteklagerens omsorgsansvar, og mente det ville være stressende for andreklageren å flytte. I dom av 20. mars 2012 besluttet distriktsdomstolen at førsteklagerens omsorgsansvar skulle begrenses. Førsteklageren anket, men dommen ble opprettholdt av ankeinstansen. Førsteklageren anket også denne dommen, men grunnet en formell mangel fikk førsteklageren anken i retur uten vurdering i januar 2013. I mellomtiden fikk andreklagerens mor gjenopprettet sin rettslige handleevne i september 2012, og hun giftet seg med førsteklageren. Førsteklageren besøkte andreklageren jevnlig i denne perioden. Førsteklageren anmodet barnehjemmet om å oppheve innskrenkningen i omsorgen, under henvisning til at andreklageren hadde utviklet en emosjonell relasjon til foreldrene og var klar for å bo sammen med førsteklageren. Førsteklageren påpekte også at han hadde bodd på egen hånd siden februar 2012 og hadde stabil inntekt. Den 8. april 2013 uttalte distriktsdomstolen at det ikke lenger var grunn til å opprettholde innskrenkningen av den daglige omsorgen, og førsteklageren overtok omsorgen for datteren.

Anførsler:

Klagerne anførte at innskrenkningen i den daglige omsorgen som medførte at klagerne ikke kunne bo sammen som en familie, var en krenkelse av artikkel 8.

Klagerne anførte også krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med artikkel 8, under henvisning til at førsteklageren ble diskriminert på grunnlag av sin psykiske lidelse.

Staten imøtegikk klagernes anførsler og anførte i tillegg at saken måtte avvises grunnet oversittelse av seksmånedersfristen og manglende uttømming av nasjonale rettsmidler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen avviste innledningsvis statens anførsel om at saken måtte avvises.

Domstolen gikk over til å behandle anførselen om krenkelse av artikkel 8. Domstolen poengterte at den gjensidige gleden foreldre og barn får av å være sammen er en vesentlig del av familielivet, og nasjonale tiltak som hindrer en slik relasjon vil være et inngrep i artikkel 8. Det er ikke bestridt at innskrenkningen i den daglige omsorgen medførte et inngrep i artikkel 8. Domstolen uttalte videre at tiltaket var foreskrevet ved lov og hadde sitt grunnlag i et legitimt formål, nemlig beskyttelse av helse og moral samt en mindreårigs rettigheter og friheter. Domstolen gikk deretter over til å vurdere om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen minnet om at artikkel 8 krever at nasjonale myndigheter finner en rimelig balanse mellom barnets og foreldrenes interesser, og i en slik vurdering skal hensynet til barnets beste stå sentralt, og kan i enkelte tilfeller medføre at foreldrenes interesser må vike. Domstolen tok for seg de argumentene som ble vektlagt av de nasjonale domstolene. Når det gjaldt barnehjemmets påstand om at andreklageren var engstelig ved tanken på å flytte og at kommunikasjonen mellom klagerne var utfordrende, påpekte Domstolen at de nasjonale domstolene hadde en formalistisk tilnærming hvor de sluttet seg til argumentene som ble lagt frem av representantene for barnehjemmet mens de ignorerte førsteklagerens anførsler. Angående førsteklagerens evne til å ta hånd om datteren understreket Domstolen at manglende erfaring med barneoppdragelse ikke i seg selv er et argument for å begrense omsorgen for datteren. Førsteklageren la frem en rekke dokumenter som gjorde rede for hans evne til å klare seg selv, men disse ble ikke uttrykkelig vurdert av nasjonale domstoler, og det ble heller ikke gjort forsøk på å vurdere førsteklagerens mentale og emosjonelle modenhet med tanke på å oppdra datteren. Domstolen fremholdt videre at nasjonale domstolers henvisning til førsteklagerens mentale funksjonsnedsettelse ikke var tilstrekkelig grunn til å rettferdiggjøre en innskrenkning av omsorgsansvaret. Nasjonale domstoler påpekte at andreklagerens mor ble fratatt sin rettslige handleevne grunnet mental sykdom og at hun kunne utgjøre en fare for andreklageren. Domstolen avviste argumentet og uttalte at manglende rettslig handleevne ikke nødvendigvis gjør en person farlig for andre. Domstolen fant etter dette at de argumentene som ble vektlagt av nasjonale domstoler ikke var tilstrekkelige for å rettferdiggjøre et inngrep i klagernes rettigheter. Tiltaket stod ikke i rimelig forhold til formålet om beskyttelse av helse, moral og mindreåriges rettigheter og friheter. Domstolen konkluderte med at artikkel 8 var krenket.

I lys av den øvrige konklusjonen fant Domstolen ikke grunn til å ta stilling til klagen etter artikkel 14 sammenholdt med artikkel 8.