📥
Original tekst

Case of CUMHURİYET HALK PARTİSİ v. TURKEY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2016-04-26
PublisertEMDN-2013-19920.
Saksgang19920/13
Viktighetsnivå1
KlagerCumhuriyet Halk Partisi
InnklagetTyrkia
Konklusjon
Resterende avvist
Krenkelse av artikkel 11 - Forsamlings- og foreningsfrihet (Artikkel 11-1 - Frihet til forening med andre)
Økonomisk tap - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Økonomisk tap
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 11
EMK art 11 -1
EMK art 11 -2
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 11) freedom of assembly and association
(art. 11-1) freedom of association
(art. 11-2) interference
(art. 11-2) prescribed by law
(art. 11-2) foreseeability
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) pecuniary damage
margin of appreciation
/
(art. 11) forsamlings- og foreningsfrihet
(art. 11-1) frihet til forening med andre
(art. 11-2) inngrep
(art. 11-2) foreskrevet ved lov
(art. 11-2) forutsigbarhet
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) økonomisk skade
skjønnsmargin
Rettspraksis
Andrejeva v. Latvia [GC], no. 55707/00, § 96, ECHR 2009
Association Ekin v. France, no. 39288/98, § 46, ECHR 2001 VIII
Clinique des Acacias and Others v. France, nos. 65399/01, 65406/01, 65405/01 and 65407/01, § 37, 13 October 2005
Dayanan v. Turkey, no. 7377/03, § 24, 13 October 2009
Delcourt v. Belgium, 17 January 1970 no. 2689/65, § 25-26, Series A no. 11
Dombo Beheer B.V. v. the Netherlands, 27 October 1993 no. 14448/88, § 33, Series A no. 274
Hashman and Harrup v. the United Kingdom [GC], no. 25594/94, § 42, ECHR 1999 VIII
Hesse-Anger and Anger v. Germany (dec.), no. 45835/99, ECHR 2001 VI (extracts)
Jung v. Germany (dec.), no. 5643/07, 29 September 2009
Keskinen and Veljekset Keskinen Oy v. Finland, no. 34721/09, § 33, 5 June 2012
Kress v. France [GC], no. 39594/98, § 74, ECHR 2001 VI
Kruslin v. France, 24 April 1990 no. 11801/85, § 29, Series A no. 176 A
M.N. and Others v. San Marino, no. 28005/12, § 44, 7 July 2015
Margaretić v. Croatia, no. 16115/13, § 127, 5 June 2014
Meimanis v. Latvia, no. 70597/11, 21 July 2015
Refah Partisi (the Welfare Party) and Others v. Turkey [GC], nos. 41340/98, 41342/98, 41343/98 and 41344/98, ECHR 2003 II
Republican Party of Russia v. Russia, no. 12976/07, § 78, 12 April 2011
Ruiz-Mateos v. Spain, 23 June 1993 no. 12952/87, § 63, Series A no. 262
Sabri Güneș v. Turkey ([GC], no. 27396/06, 29 June 2012
Sanoma Uitgevers B.V. v. the Netherlands [GC], no. 38224/03, § 81, 14 September 2010
Worm v. Austria, 29 August 1997 no. 22714/93, § 33, Reports of Judgments and Decisions 1997 V
Zhechev v. Bulgaria, no. 57045/00, § 40, 21 June 2007
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A11, EMKN A35, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt konfiskering av verdiene til et politisk parti var i strid med retten til frihet til forening med andre etter artikkel 11.

Fakta:

Klageren er et tyrkisk politisk parti. Etter en granskning av partiets regnskap for årene 2007, 2008 og 2009 kom konstitusjonsdomstolen til at noen av utgiftene var ulovlige etter nasjonal lovgivning. Konstitusjonsdomstolen beordret konfiskering av partiets verdier, tilsvarende summen på de ulovlige utgiftene.

Anførsler:

Klageren anførte at ordren om konfiskering av partiets økonomiske midler krenket retten til frihet til forening med andre. Klageren anførte videre krenkelse av artikkel 6 (1), under henvisning til at det ikke hadde blitt holdt en offentlig høring, at grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper ikke var overholdt, at det ikke hadde vært mulighet til å anke og at prosessen ikke hadde blitt gjennomført på en rimelig tid. Klageren anførte også at konfiskeringen utgjorde en krenkelse av deres eiendomsrettigheter, og var i strid med første protokoll artikkel 1.

Staten imøtegikk klagerens anførsler, og anførte også at deler av klagen måtte avvises.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først statens anførsel om at den delen av klagen som gjaldt regnskapet fra 2007 måtte avvises, som følge av manglende overholdelse av seksmånedersfristen. Domstolen bemerket at konstitusjonsdomstolen avsa avgjørelse 7. mars 2012 om klagerens regnskap fra 2007, og avgjørelsen ble meddelt klageren 4. april 2012. Klageren argumenterte med at usikkerheten knyttet til rentene partiet måtte betale først ble klart ved konfiskeringen 10. januar 2013, og at det ikke kunne forventes at klageren klaget før dette. Domstolen bemerket at klagerens argument kunne ha blitt tatt i betraktning dersom klagen bare eller hovedsakelig angikk størrelsen på renten som måtte betales. Denne saken gjaldt konstitusjonsdomstolens kontroll av regnskapene fra 2007, og Domstolen fant at seksmånedersfristen måtte regnes fra datoen konstitusjonsdomstolens avgjørelse ble meddelt klageren. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at anførselen som angikk regnskapet fra 2007 måtte avvises som følge av manglende overholdelse av seksmånedersfristen.

Domstolen vurderte deretter klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 11, og vurderte først om det forelå et inngrep. Domstolen fant at å kontrollere politiske partiers økonomi ikke i seg selv var et inngrep etter artikkel 11. Domstolen bemerket at det ikke foreligger noen ensartet praksis i medlemsstatene når det gjelder tilsyn av politiske partiers økonomi, og at medlemsstatene har en vid skjønnsmargin når de skal vurdere hvordan politiske partiers økonomi skal kontrolleres. Domstolen bemerket at skjønnsmarginen ikke er ubegrenset, og at i tilfeller der granskningen av økonomien til et politisk parti kan hindre partiets aktiviteter, kan det utgjøre et inngrep i retten til frihet til forening med andre. Domstolen fant at summen klageren fikk konfiskert, hadde ført til kutt i økonomien til flere av partiets lokallag i 2013, noe som fikk økt betydning som følge av lokalvalget som ble avholdt i 2014. Domstolen konkluderte derfor med at det forelå et inngrep i klagerens rett til frihet til forening med andre. Domstolen gikk deretter over til å vurdere om inngrepet hadde hjemmel i lov. Domstolen fant at inngrepet hadde sin bakgrunn i en lovbestemmelse, men måtte vurdere om loven var tilstrekkelig forutsigbar. Domstolen understreket at forutsigbarhet når det gjaldt granskning av politiske partiers økonomi var særlig viktig, for å forhindre misbruk av ordningen for politiske grunner. Domstolen vurderte først forutsigbarheten når det gjaldt den nasjonale lovens begrep om «ulovlige utgifter». Domstolen fant at ordlyden og konstitusjonsdomstolens praksis ga en viss usikkerhet om hva begrepet omfattet, og at denne usikkerheten ble forsterket av forsinkelsene som oppstod som følge av mangel på tidsfrister i loven. Domstolen vurderte så forutsigbarheten til de anvendelige sanksjonene. Domstolen fant at klageren ikke kunne forutse om og når ulovlige utgifter ville føre til en advarsel eller til konfiskering. Med tanke på de alvorlige konsekvensene konfiskering kan medføre for et politisk parti, burde loven inneholde mer detaljert regulering om hvilke omstendigheter som kan føre til konfiskering, i motsetning til den mindre alvorlige sanksjonen som en advarsel er. Domstolen fant dermed at inngrepet manglet tilstrekkelig forutsigbarhet. Domstolen konkluderte enstemmig med at det forelå en krenkelse av artikkel 11.

Domstolen behandlet videre klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6 (1). Domstolen vurderte først om det utgjorde en krenkelse av artikkelen at det ikke var avholdt en offentlig høring i saken. Domstolen viste til tidligere rettspraksis, og bemerket at en høring ikke alltid er nødvendig, for eksempel der saken kan bli tilstrekkelig vurdert ut fra skriftlig sakførsel. Domstolen fant at klageren ikke hadde klargjort hvordan en muntlig høring ville ha gitt en bedre mulighet til å forsvare lovligheten til utgiftene. Domstolen vurderte deretter anførselen om at prosessen ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til det kontradiktoriske prinsipp og prinsippet om likevekt mellom partene. Domstolen fant at klageren ikke hadde kunnet bevise at disse prinsippene hadde blitt krenket. Domstolen slo også fast at artikkelen ikke gir noen rett til anke. Domstolen fant at det i lys av konklusjonene under behandlingen av artikkel 11, ikke var nødvendig å behandle anførselen angående lengden på prosessen. Domstolen konkluderte enstemmig med at det ikke var nødvendig å vurdere om prosessen hadde blitt gjennomført innen rimelig tid, og at den gjenstående anførselen om krenkelse av artikkel 6 (1) måtte avvises som åpenbart ugrunnet etter artikkel 35 (3) og (4).

Domstolen behandlet til slutt klagerens anførsel om krenkelse av første protokoll artikkel 1. Domstolen fant at anførselen ikke var åpenbart ugrunnet, og heller ikke kunne avvises på noe annet grunnlag. Domstolen fant at anførselen angikk samme faktum som de som allerede hadde blitt vurdert under artikkel 11, og konkluderte derfor enstemmig med at det ikke var nødvendig med en selvstendig behandling av første protokoll artikkel 1.