📥
Original tekst

Case of GUBERINA v. CROATIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2016-03-22
PublisertEMDN-2013-23682.
Saksgang23682/13
ViktighetsnivåCase Reports
KlagerJoško Guberina
InnklagetKroatia
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 14 +P1-1 - Forbud mot diskriminering (artikkel 14 - diskriminering) (første protokoll artikkel 1 - vern om eiendom)
Gjenåpning av sak /krav avvist (artikkel 41 - økonomisk tap - rimelig erstatning)
Ikke økonomisk skade /kompensasjon tilkjent (artikkel 41 - ikke-økonomisk tap - rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 14
EMK art 14 + EMK prot 1 art 1
EMK art 41
EMK prot 1 art 1 -
(art. 14) prohibition of discrimination
(art. 14) discrimination
(art. 14) other status
(art. 41) just satisfaction (general)
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 41) pecuniary damage
(p1-1) protection of property
proportionality
/
(art. 14) forbud mot diskriminering
(art. 14) diskriminering
(art. 14) annen status
(art. 41) rimelig erstatning (generelt)
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 41) økonomisk tap
(p1-1) vern om eiendom
forholdsmessighet
Rettspraksis
Alajos Kiss v. Hungary, no. 38832/06, § 42, 20 May 2010
Bjedov v. Croatia, no. 42150/09, 29 May 2012
Burden v. the United Kingdom [GC], no. 13378/05, § 59, ECHR 2008
Carson and Others v. the United Kingdom [GC], no. 42184/05, § 63, ECHR 2010
Clift v. the United Kingdom, no. 7205/07, §§ 56-59, 13 July 2010
D.H. and Others v. the Czech Republic [GC], no. 57325/00, ECHR 2007 IV
E.B. v. France [GC], no. 43546/02, §§ 47-48, 22 January 2008
Efe v. Austria, no. 9134/06, 8 January 2013
Eweida and Others v. the United Kingdom, no. 48420/10, § 86, 15 January 2013
Fabris v. France [GC], no. 16574/08, § 56, ECHR 2013 (extracts)
Gäfgen v. Germany [GC], no. 22978/05, §§ 144-146, ECHR 2010
Gherghina v. Romania (dec.) [GC], no. 42219/07, § 85, 9 July 2015
Glor v. Switzerland, no. 13444/04, ECHR 2009
Hämäläinen v. Finland [GC], no. 37359/09, § 109, ECHR 2014
I.B. v. Greece, no. 552/10, § 73, ECHR 2013
Jaćimović v. Croatia, no. 22688/09, §§ 40-41, 31 October 2013
Jasinskis v. Latvia, no. 45744/08, § 50, 21 December 2010
Jeličić v. Bosnia and Herzegovina (dec.), no. 41183/02, 15 November 2005
Karapanagiotou and Others v. Greece, no. 1571/08, § 29, 28 October 2010
Kiyutin v. Russia, no. 2700/10, ECHR 2011
Konstantin Markin v. Russia [GC], no. 30078/06, § 126, ECHR 2012 (extracts)
Kurić and Others v. Slovenia [GC], no. 26828/06, ECHR 2012 (extracts)
Lelas v. Croatia, no. 55555/08, § 51, 20 May 2010
Mazurek v. France, no. 34406/97, § 56, ECHR 2000 II
Moreira Barbosa v. Portugal (dec.), no. 65681/01, ECHR 2004-V
R.Sz. v. Hungary, no. 41838/11, § 54, 2 July 2013
S.A.S. v. France [GC], no. 43835/11, § 161, ECHR 2014 (extracts)
Savez crkava «Riječ života» and Others v. Croatia, no. 7798/08, §§ 114-115, 9 December 2010
Sejdić and Finci v. Bosnia and Herzegovina [GC], nos. 27996/06 and 34836/06, ECHR 2009
Stec and Others v. the United Kingdom [GC], nos. 65731/01 and 65900/01, § 51, ECHR 2006 VI
Stummer v. Austria [GC], no. 37452/02, § 88, ECHR 2011
T.W. v. Malta [GC], no. 25644/94, § 34, 29 April 1999
Tarbuk v. Croatia, no. 31360/10, § 32, 11 December 2012
Thlimmenos v. Greece [GC], no. 34369/97, § 44, ECHR 2000-IV
Topčić-Rosenberg v. Croatia, no. 19391/11, 14 November 2013
Vallianatos and Others v. Greece [GC], nos. 29381/09 and 32684/09, § 85, ECHR 2013 (extracts)
Vladimir Romanov v. Russia, no. 41461/02, § 52, 24 July 2008
Vučković and Others v. Serbia (preliminary objection) [GC], nos. 17153/11 and 29 others, 25 March 2014
Weller v. Hungary, no. 44399/05, § 27, 31 March 2009
X and Others v. Austria [GC], no. 19010/07, § 98, 19 February 2013
Zrilić v. Croatia, no. 46726/11, § 49, 3 October 2013
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A14, EMKN P1 A1, EMKN A41, EMKN P1 A1

Saken omhandler:

Saken omhandler hvorvidt det forelå krenkelse av artikkel 14 - forbud mot diskriminering - da det ikke ble tilkjent skattefritak for kjøp av en bolig som hadde som formål å ivareta boligbehovet til en gutt med nedsatt funksjonsevne.

Fakta:

Klageren var en kroatisk statsborger, født 1969, som bodde i Samobor i Kroatia. Sønnen til klageren var hundre prosent funksjonshemmet. Klageren søkte om skattefritak på grunn av kjøp av et hus som var bedre tilpasset sønnens livssituasjon enn hva den daværende leiligheten som de allerede eide, og som lå i tredje etasje, var. Staten avslo kravet om skattefritak for kjøpet.

Anførsler:

Klageren anførte at det forelå brudd på artikkel 14, sammenholdt med første protokoll artikkel 1. Klageren anførte at det forelå diskriminering på grunn av en urettferdig anvendelse av nasjonal skattelovgivning, og at myndighetene ikke hadde tatt hensyn til de spesielle forholdene i hans og sønnens sak.

Statens imøtegikk klagerens anførsler, og anførte i tillegg at saken måtte avvises som følge av manglende uttømming av nasjonale rettsmidler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen avviste innledningsvis statens anførsel om at saken måtte avvises fordi nasjonale rettsmidler ikke var uttømt. Deretter drøftet Domstolen anførselen om brudd på første protokoll artikkel 1, både behandlet selvstendig og i sammenheng med artikkel 14. Domstolen slo fast prinsippet om at en persons helse, inkludert funksjonshemming, kunne falle inn under begrepet «annen status» og dermed være et relevant diskrimineringsgrunnlag. I denne konkrete saken var spørsmålet i hvilken grad klageren, som ikke selv tilhørte en funksjonshemmet gruppe, hadde blitt utsatt for dårligere behandling med hensyn til funksjonshemmingen til barnet. Domstolen slo fast at rettspraksis har åpnet for en vid forståelse av begrepet «annen status», og fant at den påståtte diskriminerende behandlingen av klageren i relasjon til funksjonshemmingen til barnet hans, som han hadde en sterk personlig tilknytning til og hadde omsorgen for, var en form for diskriminering av funksjonshemming som ble dekket av artikkel 14. Med hensyn til spørsmålet om det forelå en relevant forskjellsbehandling fastslo Domstolen at klagerens situasjon skilte seg ut med hensyn til betydningen av begrepet «grunnleggende infrastruktur» i den nasjonale skattelovgivningen. Grunnleggende infrastruktur og formålet å sikre boligbehovet til familien var blant kriteriene i den nasjonale lovgivningen for å kunne kreve skattefritak for erverv av ny bolig. I lys av sønnens funksjonshemming, som gjorde ham hundre prosent ufør, og de relevante nasjonale og internasjonale standardene på området, kom Domstolen til at de nasjonale myndighetene ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til den faktiske, spesifikke situasjonen til klageren, med hensyn til spørsmålet om grunnleggende infrastruktur og tekniske krav til bostedet, for å møte boligbehovet til sønnen. De nasjonale myndighetene antok en for restriktiv holdning med hensyn til det spesielle tilfellet til klageren og sønnens behov. Med hensyn til spørsmålet om det forelå en objektiv og tilfredsstillende begrunnelse for forskjellsbehandlingen, behandlet domstolen først anførselen til staten om at den nasjonale lovgivningen oppstilte objektive kriterier for hva som utgjorde grunnleggende og tilstrekkelig infrastruktur for en bolig, og at reglene ikke la til rette for skjønnsvurderinger med hensyn til denne konkrete saken. For det andre anførte staten at søkeren ikke hadde oppfylt de økonomiske kravene for skattefritak gitt hans økonomiske situasjon. Domstolen poengterte at annen nasjonal lovgivning ga veiledning i hva som utgjorde grunnleggende infrastruktur for personer med nedsatt funksjonsevne. Nasjonale regler anga at heis var ett av de grunnleggende elementene for tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Videre hadde nasjonale myndigheter ikke i tilstrekkelig grad klart å ta hensyn til statens forpliktelser under FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, med hensyn til krav om ikke-diskriminering, tilgjengelighet og tilrettelegging. Domstolen slo deretter fast at de nasjonale myndighetene ikke hadde klart å ta tilstrekkelig hensyn til sine nasjonale og internasjonale forpliktelser overfor funksjonshemmede. Den konkluderte med at den nasjonale lovgivningen ikke var av en slik art at den ikke etterlot noe rom for en individuell vurdering av skattefritak for personer i klagerens situasjon. Måten lovgivningen ble anvendt klarte ikke i tilstrekkelig grad å tilpasse kravene til spesifikke aspekter ved klagerens sak, sett i relasjon til funksjonshemmingen til hans sønn og til tolkningen av begrepet «grunnleggende infrastrukturkrav» for hus til en funksjonshemmet person. Med hensyn til statens andre argument kom Domstolen til at prinsippet om beskyttelse av økonomisk vanskeligstilte personer kan bli ansett som en objektiv og tilfredsstillende begrunnelse for en diskriminerende praksis. Men med hensyn til klagerens konkrete sak, fastslo Domstolen at ingen av avgjørelsene fra de nasjonale myndighetene anvendte klagerens økonomiske situasjon som en del av vurderingen, men at de viste til vurderingen om at huset han allerede eide ble ansett å møte kravene til grunnleggende infrastruktur for boligbehovet til sønnen. Domstolen kunne derfor ikke akseptere at det å beskytte økonomisk vanskeligstilte personer kunne rettferdiggjøre diskriminerende behandling av klageren. Domstolen kunne ikke se at staten hadde en objektiv og tilfredsstillende begrunnelse for ikke å ta hensyn til ulikheten som kjennetegnet klagerens situasjon når den gjorde en vurdering av hans skatteforpliktelser. Domstolen konkluderte derfor enstemmig at det forelå et brudd på konvensjonens artikkel 14, jf. Første protokoll artikkel 1.

Domstolen fant det videre ikke nødvendig å ta stilling til om det forelå brudd på første protokoll artikkel 1, artikkel 8 eller artikkel 14, behandlet selvstendig.