📥
Original tekst

Case of NAZARENKO v. RUSSIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Dom
Dato2015-07-16
PublisertEMDN-2013-39438.
Saksgang39438/13
ViktighetsnivåCase Reports
KlagerAnatoliy Sergeyevich Nazarenko
InnklagetRussland
Konklusjon
Preliminær innsigelse behandlet sammen med sakens materielle del (Artikkel 35-1 - Uttømming av nasjonale rettsmidler)
Krenkelse av artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8 - Positive forpliktelser
Artikkel 8-1 - Respekt for sitt familieliv).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 35
EMK art 35 -1 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8) positive obligations
(art. 8-1) respect for family life
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8) positive forpliktelser
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
Rettspraksis
Anayo v. Germany, no. 20578/07, § 55, 21 December 2010
Glaser v. the United Kingdom, no. 32346/96, § 63, 19 September 2000
K. and T. v. Finland [GC], no. 25702/94, ECHR 2001 VII
Kopf and Liberda v. Austria, no. 1598/06, § 37, 17 January 2012
Kroon and Others v. the Netherlands, 27 October 1994 no. 18535/91, Series A no. 297 C
Manic v. Lithuania, no. 46600/11, § 101, 13 January 2015
Monory v. Romania and Hungary, no. 71099/01, § 70, 5 April 2005
Moretti and Benedetti v. Italy, no. 16318/07, §§ 49-50, 27 April 2010
Płaza v. Poland, no. 18830/07, § 71, 25 January 2011
Sahin v. Germany [GC], no. 30943/96, § 66, ECHR 2003 VIII
Schneider v. Germany, no. 17080/07, § 100, 15 September 2011
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A35

Fakta:

Klageren er en russisk statsborger. I 2007 fødte hans kone, N, en datter, A. I 2010 ble klageren og N skilt. Samværet for A ble delt likt mellom N og klageren. I 2011 oppdaget klageren flere blåmerker på datteren, og mistenkte at A ble slått og seksuelt misbrukt av Ns nye partner. Som følge av dette nektet klageren å levere A til N. Klageren anmeldte saken til politiet, som åpnet etterforskning mot Ns partner.

Både klageren og N søkte om å få eneomsorgen for A, og flere domstolsinstanser bestemte at A skulle bo med moren, N. Klageren nektet å levere A til N, og i 2012 kidnappet moren A fra klageren, og nektet ham å se A.

N bestred klagerens farskap til A, og etter en DNA-prøve ble det fastslått at klageren ikke var As biologiske far. Førsteinstansdomstolen fratok derfor klageren farskapet, noe som ble opprettholdt av høyesterett i 2013. Som følge av dette mistet klageren foreldreansvaret for A, inkludert retten til å ha samvær med henne. Saken mot Ns partner ble henlagt.

Anførsler:

Klageren anførte at det å frata ham farskapet til datteren utgjorde en krenkelse av hans rett til respekt for familieliv etter artikkel 8. Klageren anførte også at hans rettigheter etter artikkel 6 (1) og artikkel 13 hadde blitt krenket.

Staten imøtegikk klagerens anførsler, og anførte i tillegg at klagen måtte avvises som følge av manglende uttømming av nasjonale rettsmidler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 8. Domstolen slo fast at det var et tett følelsesmessig bånd mellom klageren og A. Tatt i betraktning av at klageren og A hadde ansett seg som far og datter i flere år, og at de hadde tette personlige bånd, fant Domstolen at forholdet deres utgjorde et familieliv etter artikkel 8 (1). Domstolen vurderte deretter om klagerens rett til respekt for sitt familieliv var krenket. Domstolen slo fast at staten har positive forpliktelser til å beskytte retten til respekt for sitt familieliv. I denne saken ble farskapet til A fratatt klageren, og dermed mistet han etter nasjonal rett retten til å ha samvær med henne. Domstolen uttrykte bekymring når det gjaldt den nasjonale lovgivningens manglende fleksibilitet når det gjaldt spørsmålet om samvær. Den nasjonale loven oppstilte en uttømmende liste av personer som hadde krav på samvær, uten mulighet til å gjøre unntak. Resultatet av dette var at personer som klageren, som ikke var beslektet med barnet, men som hadde tatt vare på henne over lang tid og utviklet et nært personlig bånd til henne, ikke kunne kreve samvær. Domstolen fant at staten ikke hadde gitt noen grunner til hvorfor det var nødvendig i et demokratisk samfunn å ha en slik uttømmende liste, som ikke åpnet for å gjøre unntak basert på barnets beste eller de særlige omstendighetene i hver sak. Domstolen uttalte at den ikke var overbevist om at barnets beste når det gjaldt samvær kunne ivaretas gjennom generelle juridiske forutsetninger. Staten hadde ikke oppfylt kravene etter artikkel 8 når de nektet klageren å ha kontakt med A, uten noen vurdering av om slik kontakt ville vært til As beste. Domstolen fant at en person som har oppdratt et barn som sitt eget over lengre tid ikke må bli fullstendig utelukket fra barnets liv, selv om det har kommet fram at han ikke var barnets biologiske far. Unntaket er om det foreligger relevante grunner til at barnets beste tilsier at kontakten skal kuttes, noe Domstolen fant ikke forelå i denne saken. Domstolen fant at staten hadde sviktet sin forpliktelse til å sørge for en mulighet for at familiebåndene mellom klageren og A ble opprettholdt. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at klagerens rett til respekt for sitt familieliv etter artikkel 8 hadde blitt krenket.

Domstolen vurderte videre klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6 (1) og artikkel 13, samt statens anførsel om at klageren ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler. Domstolen fant at statens anførsel om manglende uttømming av nasjonale rettsmidler var så tett knyttet til klagerens anførsler om krenkelse av artikkel 6 (1) og 13, at anførselen måtte behandles sammen med den materielle delen. Domstolen fant at anførslene om krenkelse av artikkel 6 (1) og 13 måtte tillates fremmet. I lys av vurderingen av anførselen om krenkelse av artikkel 8, konkluderte Domstolen enstemmig med at det ikke var nødvendig med en separat vurdering av klagerens anførsler om krenkelse av artikkel 6 (1) og 13.