📥
Original tekst

Case of KARÁCSONY and OTHERS v. HUNGARY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-05-17
PublisertEMDN-2013-42461.
Saksgang42461/13, 44357/13
Viktighetsnivå1
KlagerGergely Karácsony og seks andre klagere
InnklagetUngarn
Konklusjon
Preliminær innsigelse avvist (Artikkel 35-1 - Effektivt nasjonalt rettsmiddel)
Krenkelse av artikkel 10 - Ytringsfrihet -{Generell}(Artikkel 10-1 - Ytringsfrihet)
Ikke-økonomisk skade - konstatering av krenkelse tilstrekkelig (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning)
Økonomisk tap - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Økonomisk tap
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 10
EMK art 10 -1
EMK art 10 -2
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 41
EMK prot 1 art 3 -
(art. 10) freedom of expression -{general}
(art. 10-1) freedom of expression
(art. 10-2) necessary in a democratic society
(art. 10-2) prevention of disorder
(art. 10-2) protection of the rights of others
(art. 10-2) prescribed by law
(art. 10-2) foreseeability
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 35-1) effective domestic remedy
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 41) pecuniary damage
(p1-3) right to free elections-{general}
margin of appreciation
proportionality
safeguards against abuse
/
(art. 10) ytringsfrihet -{generell}
(art. 10-1) ytringsfrihet
(art. 10-2) nødvendige i et demokratisk samfunn
(art. 10-2) forebyggelse av uorden
(art. 10-2) beskyttelse av andres rettigheter
(art. 10-2) foreskrevet ved lov
(art. 10-2) forutsigbarhet
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 35-1) effektivt nasjonalt rettsmiddel
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 41) økonomisk tap
(p1-3) rett til frie valg-{generell}
skjønnsmargin
forholdmessighet
rettssikkerhetsgarantier mot misbruk
Rettspraksis
A, B and C v. Ireland [GC], no. 25579/05, § 281, ECHR 2010
A. v. the United Kingdom, no. 35373/97, ECHR 2002 X
Amuur v. France, 25 June 1996 no. 19776/92, § 50, Reports of Judgments and Decisions 1996 III
Animal Defenders International v. the United Kingdom [GC], no. 48876/08, § 100, ECHR 2013 (extracts)
Association Ekin v. France, no. 39288/98, ECHR 2001 VIII
C.G.I.L. and Cofferati v. Italy, no. 46967/07, § 71, 24 February 2009
Castells v. Spain, 23 April 1992 no. 11798/85, Series A no. 236
Centro Europa 7 S.r.l. and Di Stefano v. Italy [GC], no. 38433/09, ECHR 2012
Cordova v. Italy (no. 1), no. 40877/98, ECHR 2003 I
Cordova v. Italy (no. 2), no. 45649/99, § 60, ECHR 2003 I (extracts)
Cumhuriyet Vakfi and Others v. Turkey, no. 28255/07, 8 October 2013
De Jorio v. Italy, no. 73936/01, § 52, 3 June 2004
Delfi AS v. Estonia [GC], no. 64569/09, ECHR 2015
Féret v. Belgium, no. 15615/07, § 65, 16 July 2009
Gäfgen v. Germany [GC], no. 22978/05, § 141, ECHR 2010
Golder v. the United Kingdom, 21 February 1975 no. 4451/70, § 34, Series A no. 18
Gorzelik and Others v. Poland [GC], no. 44158/98, § 90, ECHR 2004 I
Hoon v. the United Kingdom (dec.), no. 14832/11, 13 November 2014
Huhtamäki v. Finland, no. 54468/09, § 51, 6 March 2012
Iatridis v. Greece [GC], no. 31107/96, § 58, ECHR 1999 II
Incal v. Turkey, 9 June 1998 no. 22678/93, § 53, Reports of Judgments and Decisions 1998 IV
Jerusalem v. Austria, no. 26958/95, § 36, ECHR 2001 II
Karácsony and Others v. Hungary, no. 42461/13, §§ 32-33, 16 September 2014
Kart v. Turkey [GC], no. 8917/05, ECHR 2009 (extracts)
Klass and Others v. Germany, 6 September 1978 no. 5029/71, § 55, Series A no. 28
Korbely v. Hungary [GC], no. 9174/02, §§ 72-73, ECHR 2008
Kudeshkina v. Russia, no. 29492/05, § 83, 26 February 2009
Kudrevičius and Others v. Lithuania [GC], no. 37553/05, 15 October 2015
Kyprianou v. Cyprus [GC], no. 73797/01, §§ 171 and 181, ECHR 2005 XIII
Leyla Şahin v. Turkey [GC], no. 44774/98, § 108, ECHR 2005 XI
Lindon, Otchakovsky-Laurens and July v. France [GC], nos. 21279/02 and 36448/02, § 41, ECHR 2007 IV
Lombardi Vallauri v. Italy, no. 39128/05, 20 October 2009
Maestri v. Italy [GC], no. 39748/98, § 30, ECHR 2004-I
Magyar Keresztény Mennonita Egyház and Others v. Hungary, nos. 70945/11, 23611/12, 26998/12, 41150/12, 41155/12, 41463/12, 41553/12, 54977/12 and 56581/12, § 50, ECHR 2014 (extracts)
Malone v. the United Kingdom, 2 August 1984 no. 8691/79, § 67, Series A no. 82
McFarlane v. Ireland [GC], no. 31333/06, § 107, 10 September 2010
Morice v. France [GC], no. 29369/10, § 155, 23 April 2015
O'Keeffe v. Ireland [GC], no. 35810/09, § 199, ECHR 2014 (extracts)
Otegi Mondragon v. Spain, no. 2034/07, § 50, ECHR 2011
Parrillo v. Italy [GC], no. 46470/11, § 87, 27 August 2015
Patrono, Cascini and Stefanelli v. Italy, no. 10180/04, § 61, 20 April 2006
Perinçek v. Switzerland [GC], no. 27510/08, § 197, 15 October 2015
Piermont v. France, 27 April 1995 no. 15773/89, § 76 in fine, Series A no. 314
Rotaru v. Romania [GC], no. 28341/95, § 52, ECHR 2000-V
Sanoma Uitgevers B.V. v. the Netherlands [GC], no. 38224/03, § 100, 14 September 2010
Saygili and Seyman v. Turkey, no. 51041/99, §§ 24-25, 27 June 2006
Steel and Morris v. the United Kingdom, no. 68416/01, § 95, ECHR 2005 II
Stoll v. Switzerland [GC], no. 69698/01, § 106, ECHR 2007 V
Sürek v. Turkey (no. 1) [GC], no. 26682/95, § 61, ECHR 1999 IV
Syngelidis v. Greece, no. 24895/07, § 42, 11 February 2010
Szél and Others v. Hungary, no. 44357/13, §§ 30 31, 16 September 2014
Tănase v. Moldova [GC], no. 7/08, ECHR 2010
United Communist Party of Turkey and Others v. Turkey, 30 January 1998 no. 19392/92, § 45, Reports 1998 I
Vučković and Others v. Serbia (preliminary objection), [GC], no. 17153/11 and 29 other cases, §§ 69-77, 25 March 2014
Waite and Kennedy v. Germany [GC], no. 26083/94, § 54, ECHR 1999 I
X and Others v. Austria [GC], no. 19010/07, § 163, 19 February 2013
Young, James and Webster v. the United Kingdom, 13 August 1981 no. 7601/76, § 63, Series A no. 44
Ždanoka v. Latvia [GC], no. 58278/00, §§ 98 and 103, ECHR 2006 IV
Zollmann v. the United Kingdom (dec.), no. 62902/00, ECHR 2003 XII
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A10, EMKN A35, EMKN A41, EMKN P1 A3

Saken omhandler:

Saken handler om parlamentsmedlemmers ytringsfrihet etter artikkel 10 for ytringer fremsatt i parlamentet.

Fakta:

Klagerne var syv ungarske statsborgere, som alle var parlamentsmedlemmer og medlemmer av opposisjonen. Klagerne hadde i møter i parlamentet vist fram plakater og bruk megafon, hvor de anklaget myndighetene for korrupsjon. De ble bøtelagt av parlamentet i plenum for å ha forstyrret parlamentets forhandlinger.

Klagerne brakte saken inn for Domstolen 14. juni og 5. juli 2013, og i to dommer avsagt i kammer 16. september 2014 [no. 42461/13] konkluderte Domstolen enstemmig med at det forelå en krenkelse av artikkel 10. Saken ble 16. februar 2015 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra staten.

Tredjepartsintervensjon fra Tsjekkia og Storbritannia.

Anførsler:

Klagerne anførte at bøteleggingen av deres oppførsel i parlamentet krenket deres ytringsfrihet etter artikkel 10. Klagerne anførte også at de ikke hadde hatt tilgang til noe rettsmiddel hvor de kunne bestride de disiplinære avgjørelsene mot dem, i strid med artikkel 13 sammenholdt med artikkel 10.

Staten imøtegikk klagernes anførsler, og anførte i tillegg at klagerne ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først statens anførsel om at klagerne ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler. Domstolen fant at det ikke eksisterte noen effektive rettsmidler for klagerne i denne saken. En konstitusjonell klage var ikke et effektivt rettsmiddel, ettersom en slik klage, selv om den førte fram, ikke var i stand til å rette opp den påståtte krenkelsen. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at statens anførsel om manglende uttømming av nasjonale rettsmidler måtte avvises.

Domstolen vurderte deretter klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 10. Domstolen slo først fast at bøteleggingen av klagerne utgjorde et inngrep i deres ytringsfrihet. Spørsmålet var derfor om inngrepet var forskrevet ved lov, hadde sin bakgrunn i ett eller flere saklige formål og var nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen fant at bøteleggingen var regulert i en lovbestemmelse som inneholdt elementer av uklarhet og måtte tolkes i lys av parlamentarisk praksis. Domstolen fant at klagerne, på grunn av deres profesjonelle status som parlamentarikere, måtte ha vært i stand til å forutsi hvilke konsekvenser handlingene deres kunne få, selv om den aktuelle bestemmelsen ikke hadde blitt anvendt før. Domstolen fant derfor at inngrepet var foreskrevet ved lov. Domstolen fant videre at inngrepet hadde sin bakgrunn i to saklige formål. For det første hadde inngrepet som formål å hindre avbrudd i parlamentets arbeid, noe som var dekket av formålet om forebyggelse av uorden. For det andre skulle inngrepet beskytte rettighetene til andre parlamentsmedlemmer, og var derfor dekket av formålet om beskyttelse av andres rettigheter. Domstolen gikk deretter over til å vurdere om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. Dette var første gangen Domstolen måtte avgjøre etterlevelsen av artikkel 10 i forbindelse med interne disiplinære avgjørelser ilagt parlamentsmedlemmer som følge av deres oppførsel i parlamentet. Domstolen viste til prinsipper fremsatt i tidligere praksis, både når det gjaldt ytringsfrihet generelt og ytringsfrihet i parlamentet. Gjennom bruken av plakater og megafon, kom Domstolen til at klagerne hadde forstyrret orden i parlamentet, og at oppførselen deres måtte få en reaksjon. Domstolen bemerket også at klagerne ikke ble bøtelagt for å ytre sine meninger, men for tidspunktet, stedet og måten de gjorde det på. Med hensyn til spørsmålet om hvorvidt klagernes ytringsfrihet ble beskyttet av effektive og tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier mot misbruk, skilte Domstolen mellom to situasjoner. Den første situasjonen var hvis parlamentet opptrer klart i strid med sin myndighet, og vilkårlig pålegger sanksjoner som ikke er foreskrevet i lov eller som er åpenlyst uforholdsmessig med det påståtte disiplinære misligholdet. I en slik situasjon kan ikke parlamentet rettferdiggjøre sanksjonen gjennom sin egen autonomi, men er underlagt Domstolens fullstendige ettersyn. Den andre situasjonen, som var aktuell i denne saken, var når parlamentsmedlemmet ilagt en sanksjon ikke hadde tilgang på grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for å bestride de ilagte sanksjonene. Domstolen fant at det var forskjell på sanksjoner ilagt umiddelbart, som hindret parlamentsmedlemmer fra å ytre seg, og sanksjoner ilagt i etterkant av ytringen, slik som i denne saken. Domstolen fant at det ikke hadde vært mulig for klagerne å være involvert i prosessen som ila dem sanksjoner, og særlig hadde de ikke mulighet til å bli hørt. Avgjørelsen om å bøtelegge klagerne var heller ikke begrunnet. Domstolen fant at bøteleggingen av klagerne, som inngrep i deres ytringsfrihet, ikke var forholdsmessig med de saklige formålene, ettersom inngrepet ikke var ledsaget av tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at inngrepet i klagernes ytringsfrihet ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn, og at det forelå en krenkelse av artikkel 10.

Domstolen behandlet så anførselen om krenkelse av artikkel 10 sammenholdt med artikkel 13. I lys av Domstolens konklusjon om krenkelse av artikkel 10, fant Domstolen at det ikke var nødvendig å behandle klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 10 sammenholdt med artikkel 13.