📥
Original tekst

EKLUND v. FINLAND (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2015-12-08
PublisertEMDN-2013-56936.
Saksgang56936/13
Viktighetsnivå3
KlagerVeikko Eklund
InnklagetFinland
KonklusjonAvvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 35 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 35) admissibility criteria
/

(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 35) saker som kan prøves
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A35

Fakta:

Klageren var en finsk statsborger, som i 1997 og 2004 ble pålagt å oppgi opplysninger om alle sine verdier, gjeld og inntekt.

I mars 2008 ble klageren tiltalt for to tilfeller av å avgi uriktig forklaring til retten, ettersom han hadde gitt uriktige opplysninger i 2006 og 2007 i saker hvor han hadde opptrådt som vitne. I mai 2008 ble klageren dømt i førsteinstansdomstolen for uriktig forklaring. Klageren anket, men ankedomstolen opprettholdt førsteinstansdomstolens avgjørelse 18. juni 2010.

I januar 2011 ble klageren tiltalt for blant annet grovt gjeldsbedrageri, for å ha unnlatt å gi alle opplysninger om sine verdier i 2004. Førsteinstansdomstolen dømte klageren for grovt gjeldsbedrageri i januar 2012. Klageren anket, og partene ble gjort kjent med ankedomstolens sammensetning i september 2012. En av dommerne hadde også deltatt i behandlingen av anken som ble avgjort 18. juni 2010. I november 2012 opprettholdt ankedomstolen avgjørelsen førsteinstansdomstolen hadde avsagt. Klageren anket til høyesterett, hvor han påberopte seg vernet mot selvinkriminering og anførte at dommeren som hadde deltatt i begge ankene var inhabil. Høyesterett tillot ikke å fremme anken.

I august 2013 søkte klageren om en ekstraordinær anke til høyesterett, hvor han ba om å få ankedomstolens avgjørelse fra november 2012 annullert. Høyesterett avviste klagerens anmodning.

Anførsler:

Klageren anførte at hans rettigheter etter artikkel 6(1) hadde blitt krenket, under henvisning til at den ene dommeren i ankedomstolen hadde vært inhabil og at forbudet mot selvinkriminering hadde blitt krenket.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagerens anførsel angående dommerens inhabilitet. Domstolen bemerket at inhabilitet etter artikkel 6(1) må vurderes etter en subjektiv og en objektiv test. Den subjektive testen vurderer den personlige upartiskheten til dommeren, og Domstolen slo fast at det må legges til grunn at en dommer er upartisk helt til det motsatte er bevist. I denne saken hadde ikke klageren framlagt noen bevis som talte for at dommeren var personlig partisk. Etter den objektive testen må det vurderes om det foreligger forhold, utenfor dommerens personlige oppførsel, som kan trekke dommerens upartiskhet i tvil. I denne saken påstod klageren at dommeren var inhabil som følge av å være dommer i ankedomstolen i to ulike straffesaker mot klageren. Domstolen bemerket at de to straffesakene omhandlet to forskjellige forhold, både juridisk og faktisk. Det at dommeren satt som dommer i begge straffesakene var dermed i seg selv ikke nok til å påvirke domstolens upartiskhet. Domstolen konkluderte med at klagerens frykt for partiskhet ikke var objekt begrunnet i denne saken, og at anførselen var åpenbart ugrunnet og måtte avvises etter artikkel 35(3)(a) og (4). Domstolen vurderte deretter klagerens anførsel om at staten hadde krenket hans vern om selvinkriminering. Domstolen bemerket at klageren klagde på at hans rett til vern mot selvinkriminering ikke hadde blitt respektert av de nasjonale domstolene ettersom at han hadde blitt dømt for grovt gjeldsbedrageri som følge av at han ikke hadde oppgitt visse verdier i 2004. Ifølge klageren ville det å opplyse om denne informasjonen i 2004 ha ført til at det ble åpnet straffesak om gjennomgangen fra 1997. Det ble ikke åpnet noen straffesak mot klageren i 2004, og ifølge staten var det heller ikke forventet at man skulle åpne straffesak mot ham på det tidspunktet. Domstolen aksepterte derfor at informasjonen som ble innhentet i 2004 ikke ble brukt som bevis i en pågående eller forventet straffesak. Det var først i 2011 at tiltalen for grovt gjeldsbedrageri ble reist mot klageren. Uavhengig av hva klageren hadde oppgitt eller unnlatt å oppgi i 2004, kunne ikke det hatt noen effekt på framtidige siktelser som gjaldt handlinger utført etter 2004. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at klagen måtte avvises.