📥
Original tekst

VAZVAN v. FINLAND (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2015-11-03
PublisertEMDN-2013-61815.
Saksgang61815/13
Viktighetsnivå3
KlagerBehruz Vazvan
InnklagetFinland
KonklusjonAvvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 35 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 35) admissibility criteria
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 35) saker som kan prøves
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A35

Fakta:

Klageren er en finsk statsborger, som i oktober 1994 søkte om å få patent på en oppfinnelse. Han ble innvilget patent i desember 2001, men patentet ble senere trukket tilbake.

I november 1994 begynte klageren å arbeide for et stort telekommunikasjonsselskap, som var klar over klagerens patentsøknad, men som ikke ønsket noe samarbeid. Klagerens ansettelse i selskapet tok slutt i oktober 1995. I 2002 oppdaget klageren at selskapet krenket hans patentrettigheter, noe han informerte selskapet om. Selskapet igangsatte en sivil sak mot klageren, hvor de påsto å være eieren av klagerens patent. Førsteinstansdomstolen avviste selskapets krav, men fant at klageren hadde laget oppfinnelsen mens han arbeidet for selskapet. Førsteinstansdomstolen fant også at selskapet hadde en lisens for oppfinnelsen, og at selskapet var nødt til å betale klageren rimelig kompensasjon for patentlisensen. I 2008 ble denne avgjørelsen opprettholdt av andreinstansdomstolen.

Klageren og selskapet ble ikke enige om en rimelig kompensasjon, og klageren anla sak. Førsteinstansdomstolen tok klagerens krav delvis til følge, og fant at selskapet måtte betale kompensasjon til klageren. Førsteinstansdomstolen bestemte også at klageren måtte dekke selskapets saksomkostninger. Klageren anket avgjørelsen, men ankedomstolen satte kompensasjonen til et lavere beløp, og fant at klageren måtte betale selskapet saksomkostninger. Klageren anket til høyesterett, men høyesterett nektet anket fremmet.

Anførsler:

Klageren anførte at hans rett til en rettferdig rettergang etter artikkel 6 hadde blitt krenket, under henvisning til at han ikke hadde hatt mulighet til å kommentere de sakkyndiges rapport brukt i førsteinstansdomstolen, ettersom den hadde blitt gitt til partene først sammen med dommen.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen bemerket først at et av elementene i en rettferdig rettergang er retten til kontradiksjon. Domstolen bemerket også at bruken av sakkyndige er relevant for vurderingen av om partene har hatt likeverdige muligheter til å fremme sin sak, og at det var viktig å merke seg at uttalelser fra rettsoppnevnte sakkyndige sannsynligvis blir tillagt stor vekt av domstolene. Domstolen fant at klageren hadde hatt mulighet til å kritisere sakkyndigrapporten både overfor ankedomstolen og høyesterett. Dersom det forelå en saksbehandlingsfeil i tingretten, hadde denne feilen uansett blitt opprettet gjennom anken, ettersom rapporten var en del av saksdokumentene både i ankedomstolen og høyesterett. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at klagen måtte avvises som åpenbart ugrunnet etter artikkel 35 (3)(a) og (4).