📥
Original tekst

Case of WENNER v. GERMANY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Dom
Dato2016-09-01
PublisertEMDN-2013-62303.
Saksgang62303/13
Viktighetsnivå1
KlagerWENNER
InnklagetTyskland
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3- Positive forpliktelser) (Materielt aspekt)
Økonomisk tap - krav avvist (Artikkel 41- Økonomisk tap- Rimelig erstatning)
Ikke-økonomisk tap- konstatering av krenkelse tilstrekkelig (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk tap - Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) positive obligations
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 41) pecuniary damage
margin of appreciation
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) positive forpliktelser
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk tap
(art. 41) økonomisk tap
skjønnsmargin
Rettspraksis
Blokhin v. Russia [GC], no. 47152/06, ECHR 2016
Budanov v. Russia, no. 66583/11, § 73, 9 January 2014
Farbtuhs v. Latvia, no. 4672/02, § 51, 2 December 2004
Keenan v. the United Kingdom, no. 27229/95, §§ 115-116, ECHR 2001 III
Khudobin v. Russia, no. 59696/00, §§ 95-96, ECHR 2006 XII (extracts)
Kudła v. Poland [GC], no. 30210/96, § 94, ECHR 2000 XI
McGlinchey and Others v. the United Kingdom, no. 50390/99, § 46, ECHR 2003 V
Poghosyan v. Georgia, no. 9870/07, § 59, 24 February 2009
Sarban v. Moldova, no. 3456/05, § 90, 4 October 2005
Sergey Antonov, no. 40512/13, 22 October 2015
Testa v. Croatia, no. 20877/04, §§ 51-52, 12 July 2007
Ukhan v. Ukraine, no. 30628/02, § 76, 18 December 2008
Xiros v. Greece, no. 1033/07, 9 September 2010
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt statens nektelse av å gi klageren substitusjonsbehandling av heroin i fengselet utgjorde krenkelse av EMK artikkel 3.

Fakta:

Klageren er en tysk statsborger som har vært heroinavhengig i over førti år. Han er 100 % ufør, lider av Hepatitt C og er HIV-positiv. I 17 år, fra 1991 til 2008, mottok han substitusjonsbehandling mot heroinavhengighet. I 2008 ble han siktet for narkotikahandel og i 2009 ble han dømt til tre og et halvt års fengsel. I fengselet mottok han en rehabiliteringsbehandling mot abstinenser og sterke smertestillende, men ingen substitusjonsbehandling. I perioder var klageren sengeliggende på grunn av smertene. Klageren ønsket substitusjonsbehandling, men ønskene ble ikke møtt på tross av medisinske råd fra to kyndige eksperter. Klageren anket fengselets beslutning både til den regionale domstolen og den nasjonale ankedomstolen, men saken ble avvist i begge instanser.

Anførsler:

Klageren anførte at myndighetenes nektelse av å gi ham substitusjonsbehandling mot heroinavhengighet i fengselet utgjorde en krenkelse av artikkel 3 om umenneskelig behandling. Klageren hadde lidt betydelige smerter og manglende behandling hadde forårsaket ytterligere helseskade.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 3. Domstolen bemerket innledningsvis at myndighetene er forpliktet til å tilby den innsatte den behandling som er nødvendig ut fra den innsattes sykdom. Videre bemerket Domstolen at det ikke er Domstolens rolle å avgjøre om klageren faktisk hadde behov for den ene eller den andre behandlingen. Domstolens oppgave er å vurdere om staten i tilstrekkelig grad ivaretok klagerens helse mens han var innsatt i fengselet. Det vil være statens oppgave å bevise at klageren mottok tilstrekkelig og passende medisinsk behandling i løpet av sitt fengselsopphold. Domstolen påpekte at staten har en skjønnsmargin når det kommer til valget mellom forskjellige typer passende medisinske behandlinger. Domstolen gikk så over til vurderingen av om den abstinens-orienterte behandlingen klageren hadde mottatt tilfredsstilte klagerens krav på passende behandling. Domstolen bemerket at det forelå et knippe elementer som i stor grad indikerte at substitusjonsbehandling var det beste alternativet. For det første var det ubestridt at klageren hadde vært avhengig av heroin i over førti år og at ulike rehabiliteringsforsøk hadde feilet. Det var også fastslått at det ikke lenger kunne forventes at klageren noensinne ville bli kvitt heroinavhengigheten og at han led av kroniske smerter knyttet til hans langvarige narkotikamisbruk. Videre var det klart at klageren hadde fått substitusjonsbehandling de 17 foregående årene før fengslingen, og at substitusjonsbehandling ble ansett for å være den beste behandlingen for hans avhengighet. I tillegg var det klart at substitusjonsbehandling var tilgjengelig i tyske fengsler. Videre hadde både en ekstern lege og en spesialistlege foreslått for fengselet at de skulle revurdere om klageren burde få substitusjonsbehandling. Til slutt påpekte Domstolen at klageren hadde fått substitusjonsbehandling umiddelbart etter at han ble løslatt, og at dette var nok en indikasjon på at denne behandlingen var det beste alternativet. Med henvisning til det foregående samt relevant rettspraksis, konkluderte Domstolen med at myndighetene ikke hadde bevist at klageren hadde mottatt tilstrekkelig behandling i fengselet. Videre kom Domstolen til at de fysiske smertene klageren hadde lidt nådde opp til smerteterskelen i artikkel 3. En enstemmig Domstol konkluderte etter dette med at det hadde skjedd en krenkelse av artikkel 3.