📥
Original tekst

Case of W.D. v. BELGIUM (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2016-09-06
PublisertEMDN-2013-73548.
Saksgang73548/13
Viktighetsnivå1
KlagerW.D
InnklagetBelgia
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Nedverdigende behandling) (Materielt aspekt)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-1 - Lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse; Artikkel 5-1-e - sinnslidende )
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-4 - Vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen)
Krenkelse av artikkel 13+3 - Retten til et effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel) (Artikkel 3 - Forbud mot tortur; Nedverdigende behandling)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-e
EMK art 5 -4
EMK art 13
EMK art 13 + EMK art 3
EMK art 41
EMK art 46 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) degrading treatment
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) lawful arrest or detention
(art. 5-1-e) persons of unsound mind
(art. 5-4) review of lawfulness of detention
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 13) effective remedy
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 46) binding force and execution of judgments
(art. 46) general measures
(art. 46) pilot judgment
(art. 46) systemic problem
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) nedverdigende behandling
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
(art. 5-1-e) sinnslidende
(art. 5-4) vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen
(art. 13) retten til effektivt rettsmiddel
(art. 13) effektivt rettsmiddel
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 46) dommers bindende kraft og deres iverksettelse
(art. 46) generelle tiltak
(art. 46) pilot-dom
(art. 46) systematisk problem
Rettspraksis
A. and Others v. the United Kingdom [GC], no 3455/05, § 202, ECHR 2009
Ališić and Others v. Bosnia and Herzegovina, Croatia, Serbia, Slovenia and the former Yugoslav Republic of Macedonia [GC], no 60642/08, §§ 142-143, ECHR 2014
Bamouhammad v. Belgium, no 47687/13, §§ 115-123, 17 November 2015
Broniowski v. Poland [GC], no 31443/96, § 189-194, ECHR 2004-V
Caryn v. Belgium, no 43687/09, 9 January 2014
Claes v. Belgium, no 43418/09, 10 January 2013
Dufoort v. Belgium, no 43653/09, §§ 70-107, 10 January 2013
Elefteriadis v. Romania, no 38427/05, § 54, 25 January 2011
Gelaude v. Belgium, no 43733/09, 9 January 2014
Herczegfalvy v. Austria, 24 September 1992 no. 10533/83, § 82, Series A no 244
Hutten-Czapska v. Poland [GC], no 35014/97, ECHR 2006 VIII
L.B. v. Belgium, no 22831/08, §§ 85-94, 2 October 2012
Lankester v. Belgium, no 22283/10, 9 January 2014
Maria Atanasiu and Others v. Romania, nos. 30767/05 and 33800/06, §§ 215-218, 12 October 2010
Moreels v. Belgium, no 43717/09, 9 January 2014
Murray v. the Netherlands [GC], no 10511/10, §§ 105-106, 26 April 2016
Oukili v. Belgium, no 43663/09, 9 January 2014
Papillo v. Switzerland, no 43368/08, §§ 41-43, 27 January 2015
Plaisier v. Belgium, no 28785/11, 9 January 2014
Raffray Taddei v. France, no 36435/07, § 59, 21 December 2010
Rutkowski and Others v. Poland, nos. 72287/10, 13927/11 and 46187/11, §§ 200-202, 7 July 2015
Saadouni v. Belgium, no 50658/09, 9 January 2014
Scozzari and Giunta v. Italy [GC], nos. 39221/98 and 41963/98, § 249, ECHR 2000-VIII
Smits and Others v. Belgium, nos. 49484/11, 53703/11, 4710/12, 15969/12, 49863/12 and 70761/12, 3 February 2015
Stanev v. Bulgaria [GC], no 36760/06, ECHR 2012
Swennen v. Belgium, no 53448/10, §§ 62-72, 10 January 2013
Torreggiani and Others v. Italy, nos. 43517/09, 46882/09, 55400/09, 57875/09, 61535/09, 35315/10 and 37818/10, § 50, 8 January 2013
Van Meroye v. Belgium, no 330/09, 9 January 2014
Vander Velde and Soussi v. Belgium, nos. 49861/12 and 49870/12, 3 February 2015
Vasilescu v. Belgium, no 64682/12, § 75, 25 November 2014
Winterwerp v. the Netherlands, 24 October 1979 no. 6301/73, § 39, Series A no 33
Xenides-Arestis v. Turkey, no 46347/99, § 50, 22 December 2005
Yuriy Nikolayevich Ivanov v. Ukraine, no 40450/04, § 83, 15 October 2009
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A5, EMKN A13, EMKN A3, EMKN A41, EMKN A46

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt plassering av klageren i psykiatrisk avdeling i et fengsel var i strid med artikkel 3 om nedverdigende behandling og artikkel 5(1) om retten til frihet og sikkerhet, samt spørsmål om retten til overprøvelse av lovligheten av frihetsberøvelse og effektive rettsmidler etter artikkel 5(4) og artikkel 13.

Fakta:

Klageren er en belgisk statsborger. I 2006 overfalt klageren en person under seksten år, men retten fant imidlertid at klageren manglet straffansvar på grunn av hans psykiske lidelse. Han ble derfor plassert i psykiatrisk avdeling i et fengsel i Belgia. Der fikk han enkelte medisiner, men ingen behandling for sine psykiske problemer. I korte perioder fikk han adgang til å forlate avdelingen under oppsyn og med forbud om å kontakte mindreårige eller bruke internett. Flere psykiatriske rapporter bemerket at han var predisponert for perversjon og pedofili, at han utgjorde en stor risiko for gjentagelse samt at han var diagnostisert med autisme. Etter at det i 2015 viste seg at han hadde oppnådd kontakt med mindreårige, ble klageren fratatt adgangen til å forlate psykiatrisk avdeling. Helsemyndighetene bestemte videre at klageren skulle forbli i fengselets psykiatriske avdeling, og klageren påklaget denne beslutningen uten hell. Klageren forsøkte også å anke til kassasjonsdomstolen og ordinære domstoler, men lyktes heller ikke med dette.

Anførsler:

Klageren anførte at hans opphold i fengselets psykiatriske avdeling over en periode på over ni år uten nødvendig behandling for sin psykiske helse og uten realistiske utsikter til reintegrering innebar en nedverdigende og umenneskelig behandling i strid med konvensjonens artikkel 3. Klageren anførte også at frihetsberøvelsen var i strid med artikkel 5(1). Til slutt anførte klageren at han ikke hadde hatt noen effektive rettsmidler eller effektiv prøvelse av lovligheten av frihetsberøvelsen i strid med artikkel 13 og artikkel 5(4) sammenholdt med artikkel artikkel 3.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først anførselen om at forholdene i fengselets psykiatriske avdeling var i strid med artikkel 3 om nedverdigende behandling. Domstolen bemerket innledningsvis at klageren ikke hadde fått passende behandling for sine psykiske lidelser i løpet av oppholdet. I denne relasjon påpekte domstolen at det var enighet på nasjonalt og internasjonalt nivå om at behandlingen av innsatte med psykiske problemer var utilstrekkelig i fengselets psykiatriske avdeling. Årsaken er blant annet manglende oppfølging og kontinuitet i behandlingene og for få ansatte. Domstolen bemerket videre at klageren kun hadde mottatt en før-terapi og enkelte møter med psykiater for å foreskrive antidepressiva og antipsykotiske medisiner. Etter domstolens mening hadde klagerens frihetsberøvelse uten noen form for terapeutisk behandling eller utsikter for reintegrering en negativ innflytelse på klagerens psyke. Klageren hadde ikke hatt progresjon når det kom til forståelsen av sine psykiske problemer samt at hans behov for overvåkning hadde økt. Domstolen påpekte at statens forsøk på å skaffe klageren plass på institusjon utenfor fengselet hadde vært mislykket ettersom de forespurte institusjonene nektet ham plass. Nektelsene var enten begrunnet i plassmangel eller helsemyndighetenes manglende hjemmel til å pålegge institusjonene å ta inn pasienter de selv ikke ønsket. Situasjonen var i realiteten et resultat av en systemsvikt: medisinsk behandling i fengselet var utilstrekkelig og behandling utenfor fengselet var tilnærmet uoppnåelig. I denne relasjon påpekte Domstolen at staten etter artikkel 3 var ansvarlig for å hjelpe de innsatte med reintegrering. Domstolen konstaterte etter dette at klagerens plassering i psykiatrisk avdeling over en lengre periode, uten håp om reintegrering og uten passende behandling, var en behandling som overskred smerteterskelen i artikkel 3. Domstolen vektla betydningen av at klageren befant seg i en sårbar og hjelpeløs situasjon som innsatt med psykiske lidelser, og påpekte at situasjonen medførte økt plikt til årvåkenhet for staten i relasjon til artikkel 3. Etter dette konkluderte Domstolen med at klageren var utsatt for nedverdigende behandling i strid med artikkel 3.

Videre behandlet Domstolen klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 5(1) om retten til frihet og sikkerhet. Domstolen påpekte innledningsvis at helsemyndighetene hadde forsøkt å overføre klageren til passende institusjon siden 2009, men at samtlige institusjoner hadde nektet. Domstolen bemerket at oppholdet i psykiatrisk avdeling var ment som et midlertidig tiltak og et resultat av mangel på bedre alternativer. Domstolen viste til dens konklusjoner i tidligere rettspraksis som omhandlet plassering av innsatte i fengselets psykiatriske avdeling. I disse sakene konkluderte Domstolen med krenkelse fordi plassering i psykiatrisk avdeling uten passende behandling etter Domstolens vurdering brøt koblingen mellom formålet med og de praktiske forholdene ved fengslingen. Domstolen fant at også i foreliggende sak forelå et brudd mellom formålet med fengslingen og de praktiske forholdene ved fengslingen. Domstolen konkluderte derfor med at krenkelse av artikkel 5(1) forelå.

Dernest behandlet Domstolen klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 5(4) og artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3. Domstolen påpekte også her at helsemyndighetene hadde forsøkt å omplassere klageren i åtte år uten hell. Heller ikke klagerens eget forsøk på å bringe saken til en hastebehandlingsdommer hadde vist seg å være et fruktbart rettsmiddel. Også klagerens tilflukt til de ordinære domstolene viste seg nytteløst. Saken ble avvist av nasjonale domstoler under henvisning til at klageren ikke hadde påvist at forholdene i fengselet var upassende samt at han ikke hadde gitt uttrykk for hvilken behandling som var formålstjenlig. I denne relasjon påpekte Domstolen at det var umulig å forvente at innsatte med psykiske lidelser skal kunne identifisere passende løsning på egenhånd. Videre ville et eventuelt søksmål om erstatning under nasjonal rett heller ikke gitt en umiddelbar og håndgripelig forbedring av forholdene i denne saken. Et søksmål ville kun gitt kompensasjon, og var i Domstolens syn ikke et effektivt rettsmiddel i sakens henseende. Domstolen bemerket at mangelen på effektive rettsmidler i denne saken i realiteten var et resultat av systemsvikt. Det var manglende tilbud for innsatte med psykisk lidelse heller enn manglende effektive rettsmidler som var problemet. I lys av det belgiske systemet konkluderte Domstolen med at klageren ikke hadde hatt effektive rettsmidler knyttet til sine anførsler. Det forelå dermed krenkelse av artikkel 5(4) og artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3.

Domstolen anvendte reglene for pilotavgjørelser under henvisning til artikkel 46. Domstolen påpekte at foreliggende sak var et resultat av et strukturelt problem og at førti andre saker i Domstolen var utsatt i påvente av avgjørelse i denne saken. Videre ga Domstolen staten en frist på to år til å bøte på den generelle situasjonen, særlig ved å gjennomføre lovendringer, samt de konkrete situasjonene for alle klagerne som har anlagt liknende saker for Domstolen. Domstolen besluttet å utsette saksbehandlingen i alle liknende saker i to år med virkning fra den dato foreliggende dom blir rettskraftig.