📥
Original tekst

Case of MEIER v. SWITZERLAND (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (3. avdeling) - Dom
Dato2016-02-09
PublisertEMDN-2014-10109.
Saksgang10109/14
Viktighetsnivå1
KlagerBeat Meier
InnklagetSveits
Konklusjon
Resterende avvist
Ingen krenkelse av artikkel 4 - Forbud mot slaveri og tvangsarbeid (Artikkel 4-2 - Påtvunget arbeid
Tvangsarbeid).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 4
EMK art 4 -2
EMK art 4 -3-a
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 4) prohibition of slavery and forced labour
(art. 4-2) compulsory labour
(art. 4-2) forced labour
(art. 4-3-a) work required of detainees
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
margin of appreciation
/
(art. 4) forbud mot slaveri og tvangsarbeid
(art. 4-2) påtvunget arbeid
(art. 4-2) tvangsarbeid
(art. 4-3-a) arbeid som kreves utført under det vanlige forløp av frihetsberøvelse
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
skjønnsmargin
Rettspraksis
Ahmet Sadik v. Greece, 15 November 1996 no. 18877/91, § 33, Reports of Judgments and Decisions 1996 V
Azinas v. Cyprus [GC], no 56679/00, §§ 40-41, ECHR 2004 III
Castells v. Spain, 23 April 1992 no. 11798/85, § 32, Series A no 236
De Wilde, Ooms and Versyp v. Belgium, 18 June 1971 no. 2832/66, §§ 89-90, Series A no 12
Golder v. the United Kingdom, 21 February 1975 no. 4451/70, § 29, Series A no 18
Karlheinz Schmidt v. Germany, 18 July 1994 no. 13580/88, § 22, Series A no 291 B
Neulinger and Shuruk v. Switzerland [GC], no 41615/07, § 131, ECHR 2010
Rantsev v. Cyprus and Russia, no 25965/04, § 283, ECHR 2010
Siliadin v. France, no 73316/01, § 112, ECHR 2005 VII
Stummer v. Austria [GC], no 37452/02, ECHR 2011
Van der Mussele v. Belgium, 23 November 1983 no. 8919/80, § 32, Series A no 70
Van Droogenbroeck v. Belgium, 24 June 1982 no. 7906/77, § 59, Series A no 50
Verein gegen Tierfabriken Schweiz (VgT) v. Switzerland (no 2) [GC], no 32772/02, §§ 43 45, ECHR 2009
Zarb Adami v. Malta, no 17209/02, § 44, ECHR 2006 VIII
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A4, EMKN A35, EMKN A41

Fakta:

Klageren er en sveitsisk statsborger, som i 2003 ble idømt fengselsstraff for seksuelle overgrep. I mars 2010 opphevet ankedomstolen gjennomføringen av fengselsstraffen, og erstattet den med sikring. I desember 2011 ba klageren om å bli fritatt fra påtvunget arbeid mens han sonet dommen, på grunn av at han var over pensjonsalder. Dette ble avvist. Klageren ble ilagt strengere fengslingsforhold som følge av at han nektet å arbeide, men disse strengere fengslingsforholdene ble opphevet etter en anke fra klageren. Klageren anket avgjørelsen om at han måtte arbeide, men ankene ble ikke tatt til følge.

Anførsler:

Klageren anførte at det forelå en krenkelse av hans rett til ikke å bli satt til tvangsarbeid eller påtvunget arbeid etter artikkel 4 (2), ettersom han var nødt til å arbeide selv om han var over pensjonsalder. Han anførte også krenkelse av artikkel 14, under henvisning til at han ble diskriminert sammenlignet med personer over pensjonsalder som ikke var fengslet.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 4 (2). Domstolen bemerket at det var første gang den behandlet en sak om påtvunget arbeid i fengsel etter oppnådd pensjonsalder. Domstolen slo fast at klageren hadde vært pålagt å arbeide etter nasjonal rett, og dersom han hadde nektet dette, vil han kunne bli ilagt straff for det. Domstolen slo videre fast at for å avgjøre om unntakene i artikkel 4 (3) kommer til anvendelse, må den aktuelle situasjonen vurderes i lys av det påtvungne arbeidets formål, karakter og omfang, samt måten arbeidet utføres på. Domstolen aksepterte statens anførsel om at arbeidsplikten for fanger, også etter oppnådd pensjonsalder, var for å redusere de skadelige påvirkningene av fengsling. Passende, tilfredsstillende arbeid kan hjelpe til med å strukturere fangenes hverdag og holde dem i aktivitet, noe som er viktig for langtidsfangers velferd. Domstolen bemerket at klagerens arbeid var tilpasset hans forutsetninger og situasjon, og at arbeidet var lønnet. Domstolen fant at det ikke forelå tilstrekkelig konsensus i medlemsstatene angående reguleringen av fangers forpliktelser til å arbeide etter oppnådd pensjonsalder. Staten hadde derfor en vid skjønnsmargin, og det kunne ikke oppstilles et absolutt forbud mot fangers arbeid etter oppnådd pensjonsalder etter artikkel 4. Det obligatoriske arbeidet klageren var pålagt å utføre kunne derfor anses for å være «arbeid som kreves utført under det vanlige forløp av frihetsberøvelse», og utgjorde derfor ikke tvangsarbeid eller påtvunget arbeid etter artikkel 4. Domstolen bemerket at klageren hadde klaget på prinsippet om påtvunget arbeid for fanger som hadde oppnådd pensjonsalder i seg selv, og ikke måten arbeidet hans måtte utføres. Domstolen konkluderte enstemmig med at det ikke forelå en krenkelse av artikkel 4.

Domstolen vurderte deretter klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 14. Domstolen bemerket at klageren ikke hadde anført diskriminering for den føderale domstolen. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at anførselen måtte avvises etter artikkel 35 (1) og (4) som følge av manglende uttømming av nasjonale rettsmidler.