📥
Original tekst

Case of BERGMANN v. GERMANY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Dom
Dato2016-01-07
PublisertEMDN-2014-23279.
Saksgang23279/14
Viktighetsnivå1
KlagerKarl-Heinz Bergmann
InnklagetTyskland
Konklusjon
Ingen krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (5-1 - Lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
Fremgangsmåte foreskrevet ved lov
Artikkel 5-1-e - Sinnslidende)
Ingen krenkelse av artikkel 7 - Ingen straff uten lov (Artikkel 7-1 - strengere straff
Domfellelse
Straffbar handling).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-e
EMK art 7
EMK art 7 -1
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) lawful arrest or detention
(art. 5-1) procedure prescribed by law
(art. 5-1-e) persons of unsound mind
(art. 7) no punishment without law
(art. 7-1) conviction
(art. 7-1) criminal offence
(art. 7-1) heavier penalty
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
/

(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
(art. 5-1) fremgangsmåte foreskrevet ved lov
(art. 5-1-e) sinnslidende
(art. 7) ingen straff uten lov
(art. 7-1) domfellelse
(art. 7-1) straffbar handling
(art. 7-1) strengere straff
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
B. v. Germany, no. 61272/09, § 68, 19 April 2012
Baranowski v. Poland, no. 28358/95, § 50, ECHR 2000 III
Berland v. France, no. 42875/10, § 44, 3 September 2015
Brand v. the Netherlands, no. 49902/99, § 62, 11 May 2004
Del Rio Prada v. Spain [GC], no. 42750/09, 21 October 2013
Erkalo v. the Netherlands, no. 23807/94, 2 September 1998, § 52, Reports 1998 VI
Glien v. Germany, no. 7345/12, § 75, 28 November 2013
H.L. v. the United Kingdom, no. 45508/99, § 98, ECHR 2004 IX
Hilda Hafsteinsdóttir v. Iceland, no. 40905/98, § 42, 8 June 2004
Hutchison Reid v. the United Kingdom, no. 50272/99, ECHR 2003 IV more. .
Jamil v. France, no. 15917/89, 8 June 1995, § 30, Series A no. 317 B
Kafkaris v. Cyprus [GC], no. 21906/04, § 142, ECHR 2008
Kallweit v. Germany, no. 17792/07, 13 January 2011
Kharin v. Russia, no. 37345/03, § 31, 3 February 2011
Kronfeldner v. Germany, no. 21906/09, §§ 79-85, 19 January 2012
Luberti v. Italy, no. 9019/80, 23 February 1984, § 28, Series A no. 75
M. v. Germany, no. 19359/04, ECHR 2009
O.H. v. Germany, no. 4646/08, §§ 86-92, 24 November 2011
Rakevich v. Russia, no. 58973/00, § 26, 28 October 2003
Reiner v. Germany, no. 28527/08, § 83, 19 January 2012
S. v. Germany, no. 3300/10, 28 June 2012
Saadi v. the United Kingdom [GC], no. 13229/03, § 67, ECHR 2008
Shimovolos v. Russia, no. 30194/09, § 51, 21 June 2011
Stanev v. Bulgaria [GC], no. 36760/06, § 145, ECHR 2012
Van der Velden v. the Netherlands (dec.), no. 29514/05, ECHR 2006 XV
Welch v. the United Kingdom, no. 17440/90, 9 February 1995, § 27, Series A no. 307 A
Winterwerp v. the Netherlands, no. 6301/73, 24 October 1979, Series A no. 33
Witold Litwa v. Poland, no. 26629/95, §§ 60-62, ECHR 2000 III
X v. the United Kingdom, no. 7215/75, 5 November 1981, § 43, Series A no. 46
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A5, EMKN A7, EMKN A35, EMKN A41

Fakta:

Klageren er en tysk statsborger. I 1986, etter flere tidligere domfellelser, dømte regionaldomstolen klageren til femten års fengsel og beordret påfølgende forvaring. Eksperter mente at han led av en personlighetsforstyrrelse som ikke kunne behandles. Forvaring ble ansett som nødvendig da det var en stor fare for at klageren ville begå nye straffbare handlinger med alvorlige følger for ofrene, og han ble betraktet som farlig for offentligheten. Etter å ha sonet fengselsstraffen ble klageren plassert i forvaring i en egen fløy av fengselet, hvor han deltok i gruppeterapi og kurs. Forvaringen ble forlenget av den regionale domstolen med jevne mellomrom. I henhold til en lovendring fra 1998 kunne forvaring forlenges på ubestemt tid, mens på tidspunktet for de straffbare handlingene og domfellelsen kunne forvaring ikke overskride ti år. Klageren anket den regionale domstolens avgjørelse om forlengelse av forvaringen, men denne førte ikke frem. Heller ikke anken til den føderale forfatningsdomstolen førte frem. I 2011 avsa den føderale forfatningsdomstolen en dom av betydning for gjennomføringen av forvaringsdommer. Forfatningsdomstolen fant at dagjeldende straffelov ikke var i samsvar med det grunnlovsfestede kravet om å skille mellom forvaring og ordinær fengsling. Nye regler trådte i kraft i 2013, som blant annet bestemte at forvaring må gjennomføres i institusjoner som tilbyr individuell og intensiv omsorg med fokus på å redusere risikoen forvaringsinnsatte utgjør for samfunnet. Siden 2013 har klageren blitt fulgt opp på en slik institusjon.

Anførsler:

Klageren anførte krenkelse av artikkel 5(1) under henvisning til at forvaringen overskred maksimumsperioden på ti år i henhold til den nasjonale lovgivningen som gjaldt på tidspunktet for hans straffbare handlinger og domfellelse. Videre anførte han krenkelse av artikkel 7(1) under henvisning til at den tilbakevirkende forlengelsen av forvaringen innebar at han var ilagt en strengere straff enn den som gjaldt på tidspunktet for den straffbare handlingen.

Staten imøtegikk klagerens anførsler og anførte i tillegg at nasjonale rettsmidler ikke var uttømt.

Domstolens vurderinger:

Domstolen slo innledningsvis fast at det ikke var grunnlag for å avvise klagen. Domstolen påpekte at det overordnede formålet med artikkel 5 er å hindre vilkårlig frihetsberøvelse og at frihetsberøvelse kun er lovlig dersom den faller innenfor den uttømmende opplistingen i artikkel 5(1) (a)-(f). Når det gjaldt vurderingen av begrepet sinnslidende i artikkel 5(1)(e) uttalte Domstolen at nasjonale myndigheter har et visst skjønn. Domstolen viste til rettspraksis og uttalte at hva gjaldt forvaring av klageren etter utløpet av tiårsperioden, var det ikke tilstrekkelig årsakssammenheng mellom domfellelsen av klageren og frihetsberøvelsen, og den fortsatte forvaringen var derfor ikke legitim i henhold til artikkel 5(1)(a). Domstolen vurderte deretter hvorvidt klageren var sinnslidende etter artikkel 5(1)(e), og uttalte at en psykisk lidelse må være så alvorlig at den krever behandling på sykehus eller klinikk. Domstolen slo fast at klagerens psykiske lidelse oppfylte dette kravet. Domstolen behandlet videre hvorvidt forvaringen var gjennomført i en egnet institusjon. Domstolen gikk gjennom ulike sider ved klagerens behandling på institusjonen han ble overført til, og fant at denne tilfredsstilte kravene som stilles til behandling av psykiske lidelser. Domstolen konkluderte med at det ikke forelå en krenkelse av artikkel 5.

Domstolen gikk over til å behandle anførselen om krenkelse av artikkel 7 og minnet om at bestemmelsen skal anvendes slik at den sørger for effektiv beskyttelse mot vilkårlig domfellelse og straff. Domstolen uttalte at spørsmålet var om forvaringen var å anse som «straff» etter artikkel 7(1) annet punktum. I vurderingen av om tiltaket var strengere enn på tidspunktet da den straffbare handlingen ble begått, konstaterte Domstolen at tiltaket som følge av lovendringen ikke lenger hadde en maksimal tidsmessig varighet. Hvorvidt forvaringen var å anse som «straff» har videre sammenheng med om den ble ilagt som følge av en domfellelse av en straffbar handling, noe Domstolen bekreftet. Domstolen bemerket at i likhet med fengselsstraff, innebar forvaring en frihetsberøvelse. I dette tilfellet var imidlertid ikke klageren plassert i en fløy av et ordinært fengsel, men på en tilpasset institusjon med tilbud om behandling og hvor de materielle forhold var langt bedre enn for dem som sonet ordinære fengselsstraffer. Selv om forvaring er en reaksjon som medfører frihetsberøvelse uttalte Domstolen at tiltakets håndheving hadde blitt betydelig endret som følge av lovendringen. Domstolen pekte også på at klageren ble tilbudt terapi og individuell behandling. Forlengelse av forvaringen var i tillegg avhengig av at det ble påvist at klageren led av en psykisk lidelse, og forvaringen kunne bare forlenges med grunnlag i den fare hans mentale lidelse utgjorde. Domstolen påpekte at den medisinske og individuelle behandlingen som ble tilbudt klageren var mer omfattende enn den behandling som også tilbys innsatte som soner ordinære fengselsstraffer. Når det gjaldt forvaringens alvor («severity») bemerket Domstolen at forvaringen som følge av lovendringen i 1998 verken hadde en maksimums- eller minimumsvarighet. En løslatelse er imidlertid avhengig av at retten anser risikoen for at klageren begår nye straffbare handlinger som resultat av sinnslidelsen for å være lav. Domstolen minnet om at disse vilkårene er strenge, og at forvaring fremdeles er blant de strengeste tiltak som kan ilegges etter den nasjonale straffelovgivningen. Domstolen konstaterte at forvaring gjennomført i tråd med det nye regelverket fremdeles utgjør «straff» etter artikkel 7(1), men fant at i den foreliggende saken, hvor forvaringen ble forlenget for å behandle en psykisk lidelse, overskygges straffeelementet på en slik måte at tiltaket ikke kan betegnes som «straff» etter artikkel 7. En enstemmig Domstol konkluderte med at det ikke forelå krenkelse av artikkel 7.