📥
Original tekst

VALKEJARVI v. FINLAND (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2015-12-01
PublisertEMDN-2014-34015.
Saksgang34015/14
Viktighetsnivå3
KlagerSimo Valkejärvi
InnklagetFinland
KonklusjonAvvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 35
EMK prot 4 art 2
EMK prot 4 art 2-1
EMK prot 4 art 2-3 -
(art. 35) admissibility criteria
(p4-2) freedom of movement-{general}
/

(art. 35) saker som kan prøves
(p4-2) bevegelsesfrihet-{generell}
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A35, EMKN P4 A2

Fakta:

Klageren var en finsk statsborger, som i 2004 arvet en eiendom fra foreldrene sine. Han flyttet deretter til eiendommen, og bodde i huset som var bygget der. I 2008 fikk klageren innvilget en byggesøknad for å bygge ut huset. Klageren søkte om å få offentlig støtte til å øke energieffektiviteten, men søknaden ble avvist ettersom huset var regulert for fritidsbruk, og ikke som helårsbolig.

Anførsler:

Klageren anførte at hans frihet til å velge bosted etter fjerde protokoll artikkel 2 hadde blitt krenket. Klageren anførte også krenkelse av diskrimineringsforbudet i artikkel 14.

Staten imøtegikk klagerens anførsler, og anførte i tillegg at saken måtte avvises som følge av manglende uttømming av nasjonale rettsmidler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen konstaterte først at det ikke var nødvendig å vurdere om klageren hadde uttømt nasjonale rettsmidler, ettersom klagen uansett måtte avvises som åpenbart ugrunnet. Domstolen bemerket at partene var uenige om hvorvidt det forelå en innskrenkning av klagerens frihet til å velge bosted. Selv forutsatt at det forelå en slik innskrenkning, fant Domstolen at innskrenkningen var i samsvar med lov, og hadde sin bakgrunn i et saklig formål. Når det gjaldt om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn understreket Domstolen at statene har en svært vid skjønnsmargin i slike tilfeller. Domstolen anerkjente at regulering av bygging og bruk av eiendom klart var et spørsmål av offentlig interesse, som kunne få følger for naturvern. Det var dermed et samfunnsmessig hensyn som stod på spill i saken. Domstolen bemerket at klageren burde ha visst at eiendommen hans var regulert bare for fritidsbruk, og han kunne dermed ikke påberope seg villfarelse om de nasjonale reguleringene for å begrunne at han bodde der ulovlig. Domstolen konkluderte deretter enstemmig med at klagen måtte avvises som åpenbart ugrunnet etter artikkel 35(3)(a) og (4).

Domstolen vurderte deretter klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 14. Domstolen bemerket at denne anførselen hadde blitt framsatt først i klagerens skriftlige redegjørelse til Domstolen. Anførselen var derfor ikke framsatt innenfor tidsfristen på seks måneder, og en enstemmig Domstolen konkluderte med at anførselen måtte avvises etter artikkel 35(1) og (4).