📥
Original tekst

Case of MAMATAS and OTHERS v. HELLAS (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Dom
Dato2016-07-21
PublisertEMDN-2014-63066.
Saksgang63066/14, 64297/14, 66106/14
Viktighetsnivå1
KlagerMamatas and others
InnklagetHellas
Konklusjon
Resterende avvist
Ingen krenkelse av første protokoll artikkel 1 - Vern om eiendom (Første protokoll artikkel 1 første avsnitt - Fratakelse av eiendom - Å få nyte sin eiendom i fred)
Ingen krenkelse av artikkel 14+P1-1-1 - Forbud mot diskriminering (Artikkel 14- Diskriminering) (Første protokoll artikkel 1 første avsnitt - Å få nyte sin eiendom i fred)
Første protokoll artikkel 1- Vern om eiendom.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 14
EMK art 14 + EMK prot 1 art 1-1
EMK art 35
EMK prot 1 art 1-1
EMK prot 1 art 1-1-1 -
(art. 14) prohibition of discrimination
(art. 14) discrimination
(art. 14) objective and reasonable justification
(art. 35) admissibility criteria
(p1-1) protection of property
(p1-1-1) deprivation of property
(p1-1-1) public interest
(p1-1-1) peaceful enjoyment of possessions
(p1-1-1) prescribed by law
proportionality
/
(art. 14) forbud mot diskriminering
(art. 14) diskriminering
(art. 14) objektiv og tilfredsstillende begrunnelse
(art. 35) saker som kan prøves
(p1-1) vern om eiendom
(p1-1-1) fratakelse av eiendom
(p1-1-1) det offentliges interesser
(p1-1-1) å få nyte sin eiendom i fred
(p1-1-1) hjemlet i lov
forholdsmessighet
Rettspraksis
Andreyeva v. Russia, no. 73659/10, 10 April 2012
Anheuser-Busch Inv. v. Portugal [GC], no. 73049/01, § 63, ECHR 2007-I
Bäck v. Finland, no. 37598/97, 20 July 2004
Biao v. Denmark [GC], no. 38590/10, § 91, ECHR 2016
Broniowski v. Poland [GC], no 31443/96, ECHR 2004-V
Burden v. the United Kingdom [GC], no 13378/05, § 33, ECHR 2008
Carbonara and Ventura v. Italy, no. 24638/94, § 65, 30 May 2000
D.H. and Others v. the Czech Republic [GC], no 57325/00, § 175, ECHR 2007-IV
da Conceição Mateus and Santos Januário v. Portugal (dec.), nos. 62235/12 and 57725/12, 8 October 2013
da Silva Carvalho Rico v. Portugal (dec.), no 13341/14, 1 September 2015
Frimu and 4 other applications v. Romania (dec.), nos. 45312/11, 45581/11, 45583/11, 45587/11 and 45588/11, § 40, 7 February 2012
Guiso-Gallisay v. Italy, no 58858/00, §§ 82-83, 8 December 2005
Iatridis v. Greece [GC], no. 31107/96, § 55, ECHR 1999-II
Jahn and Others v. Germany [GC], nos. 46720/99, 72203/01 and 72552/01, § 81, ECHR 2005 VI
Koufaki and ADEDY v. Greece (dec.), nos. 57665/12 and 57657/12, 7 May 2013
Kurić and Others v. Slovenia [GC], no 26828/06, § 389, ECHR 2012
Lobanov v. Russia, no. 15578/03, 2 December 2010
Malysh and Others v. Russia, no 30280/03, 11 February 2010
N.K.M. v. Hungary, no 66529/11, 14 May 2013
Panfile v. Romania (dec.), no 13902/11, 20 March 2012
Rodić and Others v. Bosnia and Herzegovina, no 22893/05, § 54, 27 May 2008
Sanoma Uitgevers B.V. v. the Netherlands [GC], no 38224/03, § 88, 14 September 2010
Savickas v. Lithuania (dec.), no 66365/09, 15 October 2013
Scordino v. Italy (no 1) [GC], no 36813/97, § 78, ECHR 2006-V
Špaček, s.r.o. v. the Czech Republic, no 26449/95, § 54, 9 November 1999
Stec and Others v. the United Kingdom [GC], no 65731/01, § 51, ECHR 2006 VI
Sud Fondi S.r.l. and Others v. Italy, no 75909/01, § 109, 20 January 2009
Thivet v. France, (dec.), no. 57071/00, 24 October 2000
Thlimmenos v. Greece [GC], no 34369/97, § 44, ECHR 2000-IV
Valkov and Others v. Bulgaria, no 2033/04, 25 October 2011
Vistins and Perepjolkins v. Latvia, [GC] no 71243/01 22 October 2012
Vučković and Others v. Serbia [GC], no 17153/11 and 29 other applications, §§ 70-71 and 74, ECHR 2014
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A14, EMKN P1 A1, EMKN A35

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt tvangsombytting av klagernes statsobligasjoner som et tiltak mot Hellas' finanskrise utgjør en krenkelse av EMK første protokoll artikkel 1 og artikkel 14 sammenholdt med første protokoll artikkel 1.

Fakta:

Klagerne er 6 320 greske statsborgere som holder greske statsobligasjoner verdt mellom 10 000 og 1 510 000 euro. Mellom 2009 og 2011 opplevde Hellas en av de verste økonomiske krisene gjennom tidene, og ble nødt til å søke hjelp hos privat sektor for å redusere statsgjelden. Som en del av denne operasjonen inngikk staten en avtale med en del av de private investorene og obligasjonsholderne om å foreta en reduksjon i obligasjonenes nominelle verdi. I 2012 kom imidlertid en ny lov som påla alle obligasjonseierne å inngå en kollektiv avtale med staten. Avtalen gikk ut på å bytte eksisterende obligasjoner til obligasjoner med 53,5 % lavere nominell verdi. Flere av klagerne forsøkte å få satt denne beslutningen til side ved å gå til søksmål i kassasjonsdomstolen, men saken ble avvist av forvaltningsdomstolen.

Anførsler:

Klagerne anførte at statens tvangsombytting av deres obligasjoner prinsipalt innebar en ekspropriasjon og dermed fratok dem deres egen eiendom i strid med første protokoll artikkel 1, og subsidiært at ombyttingen innebar et inngrep i deres rett til å nyte sin eiendom i fred etter første protokoll artikkel 1. Videre anførte klagerne at de som privatpersoner hadde blitt utsatt for samme behandling som andre kreditorer med større innsikt og kunnskap, og at dette utgjorde en krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med første protokoll artikkel 1.

Staten imøtegikk klagernes anførsler og anførte også at klagen skulle avvises.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først statens anførsel om at klagen måtte avvises fordi ikke alle rettsmidler var uttømt. Domstolen påpekte at kun 176 av klagerne hadde forsøkt å bringe beslutningen til opphør for forvaltningsdomstolen. Domstolen kom derfor til at de øvrige klagerne ikke hadde uttømt alle effektive rettsmidler, og deres søknader ble således avvist etter artikkel 35(1) jf. Artikkel 35(4). Deretter avviste Domstolen kort statens anførsel om at klagen måtte avvises fordi klagerne ikke var «offer» i konvensjonens forstand. Det var etter Domstolens mening klart at klagerne som obligasjonseiere hadde tilstrekkelig tilknytning til den påståtte krenkelsen.

Videre behandlet Domstolen klagernes anførsel om krenkelse av første protokoll artikkel 1. Domstolen slo først fast at klagernes obligasjoner var «eiendom» i konvensjonens forstand ettersom obligasjonseierne i tråd med loven kunne kreve refusjon av sine obligasjoner ved verdipapirenes utløp. Deretter gikk Domstolen over til å vurdere om tvangsombyttingen av obligasjonene innebar et inngrep i klagernes rett til å nyte sin eiendom i fred. Domstolen vektla at ikrafttredelsen av den nye loven innebar at også obligasjonene til de som ikke hadde samtykket til endringen, ble kansellert og byttet ut med nye verdipapirer verdt 53,5 % mindre i form av nominell verdi. Etter Domstolens mening innebar et slikt tvangsbytte et inngrep i klagernes rett til å nyte sin eiendom i fred. Deretter vurderte Domstolen om inngrepet kunne forsvares jf. første protokoll artikkel 1(2). Domstolen slo først fast at inngrepet hadde hjemmel i lov. I vurderingen av om inngrepet var i samsvar med «allmennhetens interesse» etter artikkel 1(2), la Domstolen vekt på den økonomiske krisen Hellas befant seg i på tidspunktet for tvangsbyttet av obligasjonene. Tvangsbyttet var et statlig tiltak for å opprettholde økonomisk stabilitet og restrukturere statsgjelden i samfunnets felles interesse. Bytteoperasjonen reduserte Hellas' gjeld med omtrent 107 milliarder euro og bidro til å flytte gjelden fra private individer til stater i Europa. Domstolen konkluderte derfor med at tvangsbytte av obligasjonene var i allmennhetens interesse. Videre vurderte Domstolen om inngrepet var proporsjonalt. Domstolen påpekte først at en reduksjon på 53,5 % i nominell verdi virker som et vesentlig tap, men at denne verdien ikke ga uttrykk for den ekte pengeverdien og følgelig ikke kunne tillegges særlig vekt i proporsjonalitetsvurderingen. Dessuten hadde nominell verdi allerede blitt påvirket av raset i statens solvens. Det faktum at byttet var utført ved tvang hadde etter Domstolens vurdering ingen betydning for proporsjonalitetsvurderingen. Obligasjonseierne kunne utnyttet deres eierrettigheter og solgt obligasjonene på markedet innen fristen de hadde fått i invitasjonen til å godta obligasjonsbyttet. Dessuten la Domstolen vekt på at dersom enighet blant alle obligasjonseierne var nødvendig for å fullføre planen om å redusere Hellas' gjeld, ville hele planen kollapset. Domstolen kom derfor til at tvangsbyttet av obligasjonene var et nødvendig og passende middel for å redusere den greske statsgjelden samt unngå konkurs. Avslutningsvis bemerket Domstolen at investering i obligasjoner aldri er risikofritt. Klagernes transaksjoner hadde blitt gjennomført i svært risikofylte markeder som ofte var utsatt for ukontrollerbare tilfeldigheter. Domstolen la til grunn at klagerne måtte vite om de eksisterende risiki, særlig tatt i betraktning Hellas' økonomiske situasjon også før finanskrisen. Følgelig konkluderte Domstolen med at staten ikke hadde påførte klagerne vesentlig byrde ved å vedta loven om tvangsbytte av statsobligasjonene. Tatt i betraktning den vide skjønnsmarginen medlemsstatene nyter på dette området, var tiltaket proporsjonalt. Det forelå ingen krenkelse av første protokoll art 1.

Deretter vurderte Domstolen klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med første protokoll artikkel 1. Domstolen bemerket at uansett om det har skjedd en likebehandling av ulike typer kreditorer slik klagerne hevdet, hadde behandlingen en objektiv og tilfredsstillende begrunnelse. For det første var det vanskelig å lokalisere alle kreditorene ettersom det var et flyktende marked og mange av obligasjonseierne hadde kjøpt obligasjonene på annenhåndsmarkedet. For det andre var det vanskelig å foreta en fornuftig og rettferdig differensiering mellom obligasjonseierne ettersom det både var juridiske og fysiske personer involvert med stor variasjon mellom summene. For det tredje la Domstolen vekt på risikoen for å sette hele prosjektet i fare ved å kunngjøre at enkelte obligasjonseiere var unntatt fra ombyttingen. En slik kunngjøring kunne nemlig få større ringvirkninger på markedet og den greske økonomien. For det fjerde ble nødvendigheten av å opprettholde dynamikken og viktigheten ved å handle raskt vektlagt. Å kreve at staten måtte gjøre en forskjell mellom ulike obligasjonseiere og investorer var etter Domstolens mening en svært vanskelig og risikabel oppgave. Følgelig fant Domstolen at det ikke forelå noen krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med første protokoll artikkel 1.