📥
Original tekst

Case of RASUL JAFAROV v. AZERBAIJAN (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Dom
Dato2016-03-17
PublisertEMDN-2014-69981.
Saksgang69981/14
Viktighetsnivå1
KlagerRasul Agahasan oglu Jafarov
InnklagetAserbajdsjan
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-1 - Lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-4 - Vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen)
Krenkelse av artikkel 18+5-1-c - Begrensninger i bruken av innskrenkninger i rettigheter (Artikkel 18 - Begrensninger for uautoriserte formål) (Artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet
Artikkel 5-1-c - Rimelig mistanke)
Krenkelse av artikkel 34 - Individklager (Artikkel 34 - Hindre retten til å klage)
Økonomisk tap og ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Økonomisk tap
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-c
EMK art 5 -4
EMK art 18
EMK art 18 + EMK art 5 -1-c
EMK art 34
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) lawful arrest or detention
(art. 5-1-c) reasonable suspicion
(art. 5-4) review of lawfulness of detention
(art. 18) limitation on use of restrictions on rights
(art. 18) restrictions for unauthorised purposes
(art. 34) individual applications
(art. 34) hinder the exercise of the right of petition
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) pecuniary damage
/
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
(art. 5-1-c) rimelig mistanke
(art. 5-4) vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen
(art. 18) begrensninger i bruken av innskrenkninger i rettigheter
(art. 18) begrensninger for uautoriserte formål
(art. 34) individklager
(art. 34) hindre retten til å klage
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) økonomisk tap
Rettspraksis
A. and Others v. the United Kingdom [GC], no. 3455/05, § 203-04, ECHR 2009
Akdivar and Others v. Turkey, 16 September 1996 no. 21893/93, Reports of Judgments and Decisions 1996 IV
Aliyev and Others v. Azerbaijan, no. 28736/05, 18 December 2008
Brogan and Others v. the United Kingdom, 29 November 1988 no. 11209/84, Series A no. 145 B
Butkevičius v. Lithuania, no. 48297/99, § 43, ECHR 2002 II (extracts)
Cebotari v. Moldova, no. 35615/06, 13 November 2007
Cooke v. Austria, no. 25878/94, § 46, 8 February 2000
Cotleț v. Romania, no. 38565/97, § 71, 3 June 2003
Ergi v. Turkey, 28 July 1998 no. 23818/94, § 105, Reports 1998 IV
Farhad Aliyev v. Azerbaijan, no. 37138/06, 9 November 2010
Fedotova v. Russia, no. 73225/01, § 48, 13 April 2006
Fox, Campbell and Hartley v. the United Kingdom, 30 August 1990 no. 12244/86, Series A no. 182
Gusinskiy v. Russia, no. 70276/01, ECHR 2004 IV
Ilgar Mammadov v. Azerbaijan, no. 15172/13, 22 May 2014
Ismayilov v. Azerbaijan, no. 4439/04, 17 January 2008
Janowiec and Others v. Russia [GC], nos. 55508/07 and 29520/09, § 209, ECHR 2013
Jėčius v. Lithuania, no. 34578/97, § 50, ECHR 2000 IX
Khodorkovskiy v. Russia, no. 5829/04, 31 May 2011
Kurt v. Turkey, 25 May 1998 no. 24276/94, Reports 1998 III
Lebedev v. Russia, no. 4493/04, § 119, 25 October 2007
Lechner and Hess v. Austria, 23 April 1987 no. 9316/81, § 64, Series A no. 118
Lukanov v. Bulgaria, 20 March 1997 no. 21915/93, § 44, Reports 1997 II
Lutsenko v. Ukraine, no. 6492/11, 3 July 2012
Martins Moreira v. Portugal, 26 October 1988 no. 11371/85, §§ 65-67, Series A no. 143
McKay v. the United Kingdom [GC], no. 543/03, § 44, ECHR 2006 X
Melnikov v. Russia, no. 23610/03, § 96, 14 January 2010
Murray v. the United Kingdom, 28 October 1994 no. 14310/88, § 55, Series A no. 300 A
Nasibova v. Azerbaijan, no. 4307/04, 18 October 2007
Nikolova v. Bulgaria [GC], no. 31195/96, § 61, ECHR 1999 II)
Paladi v. Moldova [GC], no. 39806/05, § 87, 10 March 2009
Ramazanova and Others v. Azerbaijan, no. 44363/02, 1 February 2007
Schüth v. Germany (just satisfaction), no. 1620/03, §§ 23-24, 28 June 2012
Shtukaturov v. Russia, no. 44009/05, § 140, ECHR 2008
Stögmüller v. Austria, 10 November 1969 no. 1602/62, p. 40, § 4, Series A no. 9
Tanrikulu v. Turkey [GC], no. 23763/94, § 130, ECHR 1999 IV
Tymoshenko v. Ukraine, no. 49872/11, 30 April 2013
Włoch v. Poland, no. 27785/95, §§ 108-09, ECHR 2000 XI
Zakharkin v. Russia, no. 1555/04, 10 June 2010
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A5, EMKN A18, EMKN A5, EMKN A34, EMKN A35, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken reiser spørsmål om hvorvidt pågripelsen og varetektsfengslingen av klageren etter artikkel 5(1)c ble gjennomført med rimelig mistanke om at klageren hadde begått den kriminelle handlingen.

Fakta:

Klageren er en aserbajdsjansk statsborger og en kjent menneskerettighetsaktivist. Klageren er formann og en av grunnleggerne av en ikke-statlig organisasjon som spesialiserer seg på beskyttelse av menneskerettigheter. Organisasjonen ble etablert i desember 2010 og forsøkte forgjeves å bli registrert hos statlige myndigheter for å oppnå status som juridisk enhet etter nasjonal lovgivning. De senere årene har flere menneskerettighetsaktivister, -advokater, -politikere og -journalister blitt arrestert og tiltalt for alvorlige straffbare handlinger. I forbindelse med etterforskningen av en rekke ikke-statlige organisasjoner i april 2014 ble klageren avhørt som vitne. Etter en ransaking av lokalene til klagerens organisasjon i august 2014 ble klageren arrestert og siktet for ulovlig entreprenørskap, maktmisbruk og skatteunndragelse. Samme dag besluttet distriktsdomstolen varetektsfengsling. Klageren anket avgjørelsen under henvisning til at det ikke forelå «rimelig mistanke» om at han hadde begått en kriminell handling, og det var heller ikke fare for at han ville forsøke å unndra seg rettsforfølgelse. Ankedomstolen opprettholdt avgjørelsen fra distriktsdomstolen uten å adressere klagerens anførsler. Varetektsfengslingen ble forlenget flere ganger, og klageren anket avgjørelsene hver gang. Rettssaken mot klageren begynte i januar 2015, og i april samme år dømte distriktsdomstolen han etter alle tiltalepunktene. Dommen ble anket og saken er ikke endelig avgjort. Før og etter pågripelsen av klageren ble det skrevet en rekke artikler i statsvennlig media. Artiklene beskriver klageren som en spion og en forræder. I desember 2014 ble det reist sak mot klagerens advokat grunnet påstand om brudd på etiske retningslinjer. Saken ble besluttet overført til en domstol i den hensikt å frata advokaten bevillingen. Komiteen som vurderte saken besluttet å innstille hans advokatgjerning mens saken verserte. Advokaten henvendte seg til fengselsmyndighetene og anmodet om å treffe flere klienter han skulle representere for Domstolen, blant annet klageren. Forespørselen ble avslått.

Anførsler:

Klageren anførte krenkelse av artikkel 5(1)(c) og (3) under henvisning til at pågripelsen og varetektsfengslingen ble gjennomført og opprettholdt uten rimelig mistanke om at han hadde begått en kriminell handling. Klageren anførte også at artikkel 5(4) var krenket.

Klageren anførte deretter krenkelse av artikkel 18 sammenholdt med artikkel 5, samt krenkelse av artikkel 11 og artikkel 34.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først anførselen om krenkelse av artikkel 5(1)(c) og (3), og understreket at kravet om «rimelig mistanke» beskytter mot vilkårlig pågripelse og frihetsberøvelse. I vurderingen av mistankens «rimelighet» må Domstolen ta stilling til om staten har sikret vernet etter artikkel 5(1)c, og i den forbindelse må myndighetene legge frem informasjon som tyder på en rimelig mistanke om at den arresterte har begått den kriminelle handlingen. Klageren hevdet gjennom hele varetektsperioden at mistanken mot han ikke var rimelig, og Domstolen minnet om at en vedvarende mistanke er en forutsetning for lovligheten av fortsatt varetekt. Domstolen konstaterte at nasjonal lovgivning som gjaldt registrering av ikke-statlige organisasjoner, deres midler og krav til rapportering har blitt strengere. Nyere lovgivning introduserte i tillegg ytterligere krav til registrering og strenge straffer. Domstolen påpekte at mange ikke-statlige organisasjoner måtte operere på kanten av loven for å kunne fortsette sine aktiviteter. Domstolen påpekte at organisasjonene ikke kunne åpne bankkonto eller motta økonomisk støtte som selvstendig enhet, og klageren hadde derfor mottatt donasjoner på egen konto. På daværende tidspunkt eksisterte det ingen mulighet for å registrere tilskudd mottatt av individer. Domstolen minnet også om at de aktuelle giverne hadde bekreftet at tilskuddene ble brukt i samsvar med det som var bestemt. Domstolen fant etter dette at statlige myndigheter ikke hadde oppfylt den minimumsstandarden som følger av artikkel 5(1)(c) når det gjaldt mistanken mot klageren, og konkluderte med at bestemmelsen var krenket. I lys av konklusjonen fant Domstolen det ikke nødvendig å ta stilling til klagen etter artikkel 5(3). Domstolen tok deretter stilling til hvorvidt det forelå krenkelse av artikkel 5(4), og slo først fast at kravet til en rettferdig prosess kan variere etter omstendighetene, men likhetsprinsippet og forhandlingsprinsippet står sentralt. Domstolen påpekte at nasjonale domstoler ikke kunne rettferdiggjøre arrestasjonen av klageren, og i avgjørelsene brukte de nasjonale domstolene korte og vage formuleringer for å avvise klagerens anførsler. Domstolen fant at nasjonale domstoler ikke hadde overprøvd lovligheten av pågripelsen eller varetekten på en oppriktig måte, og konkluderte med at artikkel 5(4) var krenket.

Domstolen gikk deretter over til å vurdere anførselen om krenkelse av artikkel 18 sammenholdt med artikkel 5. Under henvisning til tidligere praksis bemerket Domstolen at konvensjonens struktur hviler på antagelsen om at statlige myndigheter handler i god tro. Domstoler uttalte at pågripelsen av klageren og øvrige menneskerettighetsforkjempere og myndighetskritikere har vært gjenstand for kritikk. Domstolen understreket den vanskelige situasjonen for ikke-statlige organisasjoner og kritikken som ble rettet mot disse organisasjonene i statsvennlige medier. Domstolen uttalte at også andre menneskerettighetsaktivister er arrestert og tiltalt for alvorlige kriminelle handlinger med påfølgende strenge straffer. Domstolen fremholdt at disse elementene sett i sammenheng indikerer at den egentlige hensikten til myndighetene var å bringe klageren til taushet og straffe ham for aktivisme på menneskerettighetsfeltet. Domstolen konkluderte med at artikkel 18 sammenholdt med artikkel 5 var krenket.

I lys av de øvrige konklusjonene fant Domstolen det ikke nødvendig å ta stilling til klagen etter artikkel 11.

Hva gjaldt artikkel 34 gjentok Domstolen viktigheten av et effektivt system for individklager hvor klagere eller potensielle klagere fritt kan kommunisere med Domstolen uten å bli gjenstand for press fra nasjonale myndigheter. «Press» i denne sammenhengen gjelder ikke bare direkte tvang eller trusler, men også andre upassende indirekte handlinger eller kontakt med tanke på å motvirke at klagerne bringer saken inn for Domstolen. Den verserende saken mot klagerens forsvarer medførte at han ble nektet å møte sin klient i fengselet, til tross for at møtet hadde sammenheng med klagerens sak for Domstolen. Domstolen understreket at ikke bare advokater kan opptre på vegne av klagere for Domstolen, men også andre, og derfor må statlige myndigheter sørge for at også disse kan besøke innsatte i fengselet som har brakt inn eller planlegger å bringe inn en sak for Domstolen. Domstolen uttalte avslutningsvis at det ikke er nødvendig at inngrepet i retten til å klage faktisk har hindret utøvelsen av rettigheten, da det også er viktig å hindre en eventuell «chilling effect» for klagere eller deres representanter. På bakgrunn av dette konkluderte Domstolen med at statlige myndigheter ikke hadde overholdt sine forpliktelser etter artikkel 34.