📥
Original tekst

Case of D.L. v. BULGARIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Dom
Dato2016-05-19
PublisertEMDN-2014-7472.
Saksgang7472/14
Viktighetsnivå1
KlagerD.L.
InnklagetBulgaria
Konklusjon
Ingen krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-1 - Frihetsberøvelse - artikkel 5-1-d Mindreårige)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-4 - Vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen)
Krenkelse av artikkel 8 - Retten til respekt for privatliv og familieliv (Artikkel 8-1 - Respekt for sin korrespondanse)
Ikke-økonomisk skade - tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade - Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-d
EMK art 5 -4
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 41 -
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) deprivation of liberty
(art. 5-1-d) minors
(art. 5-4) review of lawfulness of detention
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for correspondence
(art. 8-2) necessary in a democratic society
(art. 8-2) prevention of disorder
(art. 8-2) protection of health
(art. 8-2) protection of the rights and freedoms of others
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
margin of appreciation
positive obligations
proportionality
/
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) frihetsberøvelse
(art. 5-1-d) mindreårige
(art. 5-4) vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen
(art. 8) retten til respekt for sitt privatliv og familieliv
(art. 8-1) respekt for sin korrespondanse
(art. 8-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 8-2) forebygging av uorden
(art. 8-2) beskyttelse av helse
(art. 8-2) beskyttelse av andres rettigheter og friheter
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
skjønnsmargin
positiv sikreplikt
forholdsmessighet
Rettspraksis
A. v. the United Kingdom, 23 September 1998 no. 25599/94, Reports of Judgments and Decisions 1998-VI
A. and Others v. Bulgaria, no 51776/08, 29 November 2011
Aerts v. Belgium, 30 July 1998 no. 25357/94, § 46, Reports 1998-V
Ashingdane v. the United Kingdom, 28 May 1985 no. 8225/78, § 52, Series A no 93
Assenov and Others v. Bulgaria, 28 October 1998 no. 24760/94, § 162, Reports 1998-VIII
Baybașin v. the Netherlands (dec.), no 13600/02, 6 October 2005
Bezicheri v. Italy, 25 October 1989 no. 11400/85, §§ 20-21, Series A no 164
Blokhin v. Russia [GC], no 47152/06, 23 March 2016
Bochev v. Bulgaria, no 73481/01, § 94, 13 November 2008
Bouamar v. Belgium, 29 February 1988 no. 9106/80, Series A no 129
Calogero Diana v. Italy, 15 November 1996 no. 15211/89, § 32, Reports 1996-V
Campbell v. the United Kingdom, 25 March 1992 no. 13590/88, Series A no 233
D.G. v. Ireland, no 39474/98, ECHR 2002 III
Deweer v. Belgium, 27 February 1980 no. 6903/75, § 40, Series A no 35
Enhorn v. Sweden, no 56529/00, §§ 41 et seq., ECHR 2005-I
Erdem v. Germany, no 38321/97, § 61, ECHR 2001-VII (extracts)
Ichin and Others v. Ukraine, nos. 28189/04 and 28192/04, §§ 39-40, 21 December 2010
Kipritçi v. Turkey, no 14294/04, § 18, 3 June 2008
Koniarska v. the United Kingdom (dec.), no 33670/96, ECHR 2000
M.H. v. the United Kingdom, no 11577/06, § 94, 22 October 2013
Mubilanzila Mayeka and Kaniki Mitunga v. Belgium, no 13178/03, § 97, ECHR 2006-XI
P. and S. v. Poland, no 57375/08, § 147, 30 October 2012
Petrov v. Bulgaria, no 15197/02, 22 May 2008
Schiesser v. Switzerland, 4 December 1979 no. 7710/76, § 32, Series A no 34
Silver and Others v. the United Kingdom, 25 March 1983 no. 5947/72, § 98, Series A no 61
Stafford v. the United Kingdom [GC], no 46295/99, § 87, ECHR 2002-IV
Stanev v. Bulgaria, [GC], no 36760/06, 17 January 2012
Stubbings and Others v. the United Kingdom, 22 October 1996 no. 22083/93, §§ 62-64, Reports 1996-IV
Szuluk v. the United Kingdom, no 36936/05, § 45, ECHR 2009
Van der Ven v. the Netherlands, no 50901/99, § 68, ECHR 2003-II
Van Droogenbroeck v. Belgium, 24 June 1982 no. 7906/77, §§ 47-49, Series A no 50
Vasileva v. Denmark, no 52792/99, §§ 37-42, 25 September 2003
Winterwerp v. the Netherlands, 24 October 1979 no. 6301/73, Series A no 33
X v. Finland, no 34806/04, ECHR 2012 (extracts)
X. and Y. v. the Netherlands, 26 March 1985 no. 8978/80, §§ 21-27, Series A no 91
Z. and Others v. the United Kingdom [GC], no 29392/95, §§ 73-74, ECHR 2001-V
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A5, EMKN A8, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt plasseringen av klageren på et oppdragelsessenter for mindreårige med påfølgende overvåkning av klagerens kontakt med omverdenen utgjør krenkelser av EMK artikkel 5 og artikkel 8.

Fakta:

Klageren er en bulgarsk statsborger født i 1999. I en alder av 13 år ble hun etter morens ønske plassert på et senter for barn i krise. Oppholdet ble forlenget flere ganger. I april 2013 krevde den lokale kommisjonen mot antisosial atferd (»det lokale styret») at domstolen skulle beslutte plassering av klageren på et oppdragelsessenter for mindreårige. Domstolen avslo kravet under henvisning til at en slik plassering ville påvirke klagerens utvikling negativt. I mai 2013 initierte det lokale styret en ny vurdering. Det nye forslaget skjedde på bakgrunn av klagerens ustabile familieliv, gjentatte rømningsforsøk, og prostitusjon. I juni 2013 besluttet domstolen at klageren skulle plasseres på et oppdragelsessenter. Klageren ble plassert på senteret i september.

Anførsler:

Klageren anførte at plasseringen på oppdragelsessenteret utgjorde krenkelse av artikkel 5(1), herunder at plasseringen ikke ble gjort for å føre tilsyn med oppdragelse, men som straff. Videre anførte klageren at det forelå krenkelse av artikkel 5(4) fordi hun ikke hadde hatt mulighet til å kreve en ny vurdering av plasseringens lovlighet. Klageren anførte også at overvåkningen av all hennes korrespondanse og alle hennes telefonsamtaler på institusjonen utgjorde krenkelse av artikkel 8.

Staten imøtegikk klagerens anførsler og anførte i tillegg at klagen måtte avvises etter artikkel 35(1) fordi den ble mottatt av Domstolen senere enn seks måneder etter at siste nasjonale avgjørelse ble tatt.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet og avviste innledningsvis statens krav om at saken måtte avvises på grunn av fristoversittelse etter artikkel 35 (1). Under henvisning til tidligere praksis la Domstolen til grunn at datoen for fristavbrytelse er poststempeldagen, ikke den dagen klagen får mottaksstempel hos Domstolen, slik staten hevdet. Klagen hadde derfor blitt innsendt i tide og Domstolen tok saken til følge.

Deretter vurderte Domstolen om plasseringen av klageren på et oppdragelsessenter innebar krenkelse av artikkel 5(1) bokstav d. Det var ubestridt mellom partene at plasseringen innebar en frihetsberøvelse etter artikkel 5(1). Det omtvistede var om frihetsberøvelsen skjedde for å føre tilsyn med klagerens oppdragelse etter artikkel 5(1) bokstav d. Domstolen vektla at beslutningen hadde blitt truffet på bakgrunn av hennes manglende samarbeidsevne, aggressive atferd og gjentagende rømningsforsøk, samt for å hindre klageren i å bli utsatt for prostitusjon. Videre påpekte Domstolen at plasseringen på oppdragelsessenteret hadde gitt klageren mulighet til å følge ordinær skolegang og at individuelle tiltak hadde blitt truffet for å møte hennes behov. Domstolen kom til at plasseringen hadde blitt truffet for å føre tilsyn med oppdragelsen, og konkluderte med seks mot én stemme at det ikke forelå krenkelse av artikkel 5(1) bokstav d.

Videre behandlet Domstolen klagerens anførsel om at manglende revurdering av plasseringens lovlighet utgjorde krenkelse av artikkel 5(4). Domstolen bemerket at bulgarsk lovgivning ikke ga de mindreårige på oppdragelsessenteret adgang til å kreve en ny vurdering av saken. En ny vurdering kunne bare skje etter forespørsel fra det lokale styret som hadde en diskresjonær kompetanse til å vurdere den mindreåriges situasjon. Domstolen viste til tidligere praksis hvor det har blitt slått fast at et system hvor regelmessig vurdering alene avhenger av myndighetenes initiativ ikke er tilstrekkelig for at retten til ny domstolsprøving etter artikkel 5(4) skal anses som tilgjengelig. Domstolen påpekte at klageren var plassert på oppdragelsessenteret på ubestemt tid. På grunn av muligheten for at klagerens atferd ville utvikle seg, burde beslutningen om å plassere henne på senteret vært underlagt regelmessig kontroll både automatisk og etter initiativ fra klageren. Etter dette konkluderte Domstolen enstemmig med at det forelå krenkelse av artikkel 5(4).

Deretter vurderte Domstolen om det hadde skjedd en krenkelse av retten til respekt for sin korrespondanse etter artikkel 8. Domstolen slo først fast at en total overvåkning av klagerens korrespondanse utgjorde et inngrep i klagerens utøvelse av retten etter artikkel 8(1). I vurderingen av om inngrepet var tillatelig etter artikkel 8(2), la Domstolen innledningsvis til grunn at inngrepet skjedde i samsvar med nasjonal lov og forfulgte legitime formål om ivaretakelse av klagerens helse og utdanning. I vurderingen av om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn, kom Domstolen til at kontrollen gikk lenger enn nødvendig ved at den var automatisk, tidsubestemt, og ikke gjorde noen kategorisk distinksjon med hensyn til hvem den mindreårige hadde kontakt med. Klageren ble frarøvet sin rett til å ha fortrolig kontakt med sin advokat og med ikke-statlige organisasjoner som hadde til formål å beskytte barns rettigheter. Domstolen konkluderte enstemmig med at inngrepet ikke var tillatelig, og det hadde dermed skjedd en krenkelse av artikkel 8.

Til slutt vurderte domstolen klagerens anførsel om at det også utgjorde krenkelse av artikkel 8 at klagerens telefonsamtaler var overvåket. Domstolen fant at administrasjonens kontroll med klagerens telefonsamtaler var et inngrep i klagerens rett til respekt for familieliv og sin korrespondanse etter artikkel 8. Videre bemerket Domstolen at kontrollen var i samsvar med nasjonal lov og forfulgte et legitimt formål om å opprettholde ro og orden på senteret. I vurderingen av om inngrepet hadde vært nødvendig i et demokratisk samfunn, påpekte Domstolen viktigheten av familiær kontakt for klagerens fysiske og psykiske utvikling. Selv om klageren hadde hatt adgang til å ha kontakt med familien sin, var kontrollen for vidtrekkende. Kontrollen var generell og automatisk uten hensyn til hvem klageren hadde kontakt med, og uten at noen individuell risikovurdering lå til grunn. Domstolen kom derfor til at overvåkningen hadde begrenset klagerens rett til kontakt med omverdenen og derfor utgjorde en krenkelse av artikkel 8.