📥
Original tekst

Case of T.S. and J.J. v. NORWAY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2016-10-11
PublisertEMDN-2015-15633.
SaksgangJæren tingrett TJARE-2013-104628 - Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2015-164-U. EMD 15633/15.
Viktighetsnivå3
KlagerT.S. og J.J
InnklagetNorge
KonklusjonAvvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 34
EMK art 35 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 34) individual applications
(art. 35) admissibility criteria
/
(art. 8) retten til respekt for privatliv og familieliv
(art. 34) individklager
(art. 35) saker som kan prøves
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A34, EMKN A35

Saken omhandler:

Saken gjelder spørsmål om hvorvidt vedtak om å begrense en bestemors kontakt med sitt barnebarn etter at han ble plassert i fosterhjem utgjorde krenkelse av artikkel 8.

Fakta:

Klagerne var to polske statsborgere. Førsteklageren bor i Warszawa, og andreklageren bor i Sandnes. Førsteklageren er mormoren til X, som ble født i 2003. Andreklageren er guttens far. De flyttet fra Polen til Norge. Foreldrene til X gikk fra hverandre i 2010, og han ble boende med moren. Hun døde i 2011. Andreklageren ble da gitt omsorgsretten. Senere ble X tatt inn under offentlig omsorg på midlertidig basis av barnevernstjenesten, fordi andreklageren ikke kunne ta vare på ham. Tiltaket ble gjort permanent av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, og X ble plassert i fosterhjem. Andreklageren beholdt foreldreretten, og fikk samværsrett fire timer i måneden. Førsteklageren hadde jevnlig kontakt med X mens moren hans levde, særlig fram til han var fire år og flyttet til Norge. I 2012 søkte førsteklageren om regulert samværsrett med X. Hun fikk samværsrett to ganger i året, med tre møter i løpet av en periode og tre timer for hvert besøk. X fikk uttale seg i saken, og ga uttrykk for et ønske om å møte førsteklageren en gang i året, men ikke i Polen, og helst med tilstedeværelse av en annen voksen. Fylkesnemnda observerte at X hadde magevondt og diare før og etter besøkene til bestemoren. Førsteklageren klaget på vedtaket og krevde mer samværsrett. Tingretten avgjorde ved ankebehandlingen at hun skulle få mindre samværsrett, og lagmannsretten avviste anken. Høyesterett avviste også anken.

Anførsler:

Førsteklageren anførte at det forelå en krenkelse av artikkel 8 fordi de norske myndighetene hadde krenket hennes rett til familieliv ved i stor grad å innskrenke hennes muligheter til kontakt med X. Hun anførte også krenkelse som følge av at myndighetene ikke hadde lykkes i å ivareta X sin polske identitet.

Andreklageren klaget på at myndighetene ikke betalte hans saksomkostninger, at fosterfamilien ikke var katolske, at de ikke snakket polsk og at myndighetene ikke hadde svart på førsteklagerens bekymringer angående utdannelsen og helsen til X.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først andreklagerens stilling. Den konkluderte med at han ikke kunne regnes som direkte berørt av vedtaket. Dermed kunne han heller ikke anses som «offer» etter artikkel 34, og klagen, hva angikk ham, måtte avvises på grunnlag av artikkel 35.

Domstolen behandlet så førsteklagerens anførsel om krenkelse av artikkel 8. Domstolen la til grunn at det i denne saken gjaldt en sak om «familieliv», slik at bestemmelsen fikk anvendelse. Dette fordi det var tilstrekkelig nære bånd mellom X og førsteklageren. Domstolen anså det også slik at vedtaket om ganske få timer per besøk, som krevde at førsteklageren måtte reise fra Polen til Norge, utgjorde et inngrep i førsteklagerens rett til respekt for familieliv. Det var heller ikke tvil om at saken gjaldt X sin «helse og moral» og «rettigheter og friheter» i henhold til artikkel 8(2). Når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt vedtaket var «nødvendig i et demokratisk samfunn», vurderte Domstolen hvorvidt grunnene for å rettferdiggjøre det var «relevante og tilstrekkelige» med hensyn til formålet med artikkel 8(2). I vurderingen av forholdsmessigheten av tiltaket la Domstolen vekt på at forholdet mellom besteforeldre og barnebarn er vesensforskjellig fra forholdet mellom barn og foreldre, og i sin natur tilsier dette en mindre grad av beskyttelse. I den foreliggende saken bemerket Domstolen at grunnene til den begrensede samværsretten var X sine egne meninger om hvor utstrakt kontakt han ville ha. Vedtaket bygget også på observasjoner som viste at førsteklagerens besøk hadde en negativ påvirkning på X. Siden gutten var 12 år, og det ikke ville være noe som hindret ham fra å ta initiativ til kontakt senere, slo Domstolen fast at myndighetene hadde handlet rett ved å legge vekt på hans egne oppfatninger om hvorvidt økt kontakt ville være i hans interesse. Med hensyn til X sin kulturarv anerkjente Domstolen at førsteklageren representerte en viktig del av hans språklige og kulturelle bånd til Polen. Men slike hensyn innebar ikke nødvendigvis at de norske myndighetene var pålagt å innvilge førsteklageren utvidet samværsrett. Domstolen la vekt på at andreklageren også er polsk, og at han besøker X jevnlig. Domstolen la også vekt på fosterforeldrenes innsats for å legge til rette for at X kunne opprettholde sin kulturarv. At han ikke hadde vist så stor interesse i disse aktivitetene ble vektlagt av tingretten, som konkluderte med hensynet til å ivareta X sin kulturarv ikke gikk foran hensynet til barnets beste. Domstolen aksepterte dette. Domstolen konkluderte derfor med at de nasjonale myndighetene hadde handlet innenfor skjønnsmarginen, og at vedtaket var forholdsmessig og rettferdiggjort i denne konkrete saken. Klagen var derfor åpenbart ugrunnet, og måtte avvises i henhold til artikkel 35(3)a og (4).

Domstolen vurderte deretter førsteklagerens klager vedrørende betaling av saksomkostninger, at fosterfamilien verken var katolsk eller snakket polsk, og at myndighetene ikke hadde svart på hennes bekymringer vedrørende helsen og utdannelsen til X. Domstolen viste til at disse anførslene ikke hadde blitt tatt opp overfor de nasjonale myndighetene. Hun hadde derfor ikke uttømt de nasjonale rettsmidlene. Klagene ble derfor avvist i henhold til artikkel 35(1) og (4).