📥
Original tekst

Case of M.A.-M. and OTHERS v. FINLAND (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling komité) - Beslutning
Dato2016-10-04
PublisertEMDN-2015-32275.
Saksgang32275/15
Viktighetsnivå3
KlagerM.A.-M. and others
InnklagetFinland
Konklusjon
Saken avvises.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 13
EMK art 35 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 35) admissibility criteria
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 13) rett til effektive rettsmidler
(art. 35) saker som kan prøves
Rettspraksis
Chahal v. the United Kingdom, 15. November 1996 no. 22414/93, § 86, Reports of judgments and Decisions 1996-V
M.S.S. v. Belgium and Greece, no. 30696/09, § 251, ECHR 2011
Saadi v. Italy, no. 37201/06, § 133, ECHR 2008
M.A. v. Switzerland, no. 52589/13, § 54, 18. November 2014
Khamrakulov v. Russia, no. 68894/13, § 64, 16 April 2015
Tarakhel v. Switzerland, no. 29217/12, §§ 28-48 and §§ 101-104, ECHR 2014
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A13, EMKN A35

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt tilbakesendelse av asylsøkere fra Finland til Italia i tråd med Dublin-avtalen var i strid med artikkel 3 om umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Fakta:

Førsteklageren, andreklageren og deres to mindreårige barn er irakiske statsborgere. Ekteparet kom til Finland fra Irak via Italia og søkte asyl i Finland i februar 2015. Andreklageren var allerede gravid med tvillinger på dette tidspunktet. De finske myndighetene kontaktet de italienske myndighetene og avtalte tilbakelevering av klagerne i henhold til Dublin-avtalen. De italienske myndighetene godtok mottakelse av førsteklageren i april samme år, og motsatte seg ikke å ta imot andreklageren innenfor tidsfristen på to måneder. De italienske myndighetene ble også gjort oppmerksom på at dersom andreklageren fødte før reisen, ville de finske myndighetene be dem om å garantere at familien ble holdt sammen og plassert i passende losji. Tvillingene ble fortidligfødt i Finland i mai 2015. Kort tid etter avviste Finland klagernes asylsøknader og bestemte dato for reise tilbake til Italia. Denne avgjørelsen tok ikke hensyn til tvillingfødselen. Avgjørelse om å sikre klagerne individuelle rettigheter i Italia ble truffet femten dager før avreise, i tråd med praksis etter Tarakhel-dommen. Klagerne anket beslutningen til forvaltningsdomstolen og ba om oppsettende virkning. Forvaltningsdomstolen avviste begjæringen om oppsettende virkning og avviste klagernes anke. Klagerne anket avgjørelsen til Høyesterett, og ba også her om oppsettende virkning.

Anførsler:

Klagerene anførte at tilbakesendelse til Italia risikerte at de ble utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3. Klagerne pekte på at de befant seg i en særlig sårbar situasjon og at de hadde spesielle behov. Videre anførte de at artikkel 13 var krenket fordi den umiddelbare tilbakesendelsen hindret dem i fullverdig utnyttelse av ankeretten.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først anførselen om krenkelse av artikkel 3. Domstolen bemerket innledningsvis at det er et minstekrav til alvorlighet for at handlingene skal falle innunder anvendelsesområdet til artikkel 3. Videre bemerket Domstolen at vurderingen av om minstekravet er oppfylt er relativ; det avhenger av omstendighetene i den konkrete sak, herunder behandlingens varighet og dens fysiske og mentale effekter, og i noen tilfeller klagerens kjønn, alder og helsetilstand. Et relevant moment i denne sammenheng var at klagerne var en familie med små barn. Videre påpekte Domstolen at det avgjørende tidspunkt for vurderingen i utgangspunktet er utvisningsdatoen. Men ettersom klagerne ikke hadde blitt utvist på avgjørelsestidspunktet, ble vurderingen knyttet opp til tidspunktet for Domstolens behandling av saken. Vurderingstema i saken var om situasjonen klagerne ville møte i Italia, kunne anses i strid med konvensjonens artikkel 3 sett hen til småbarnsfamiliens situasjon som asylsøkere tilhørende en underpriviligert og sårbar samfunnsgruppe. Domstolen bemerket at det ikke kan forventes av de italienske myndighetene at de over lengre perioder reserverer plass på asylmottak. Domstolen aksepterte følgelig at utsendelse av effektivitetshensyn ville skje så snart det var praktisk mulig. I denne sammenheng påpekte Domstolen at de italienske myndighetene hadde blitt tilstrekkelig informert om klagernes familiesituasjon. Domstolen var også overbevist om at de finske myndighetene også ville informere tilstrekkelig om at klagerne måtte bo sammen i passende omgivelser. Avslutningsvis påpekte Domstolen at klagerne ikke hadde fremvist bevis som tydet på at klagerne, ved returneringen til Italia, sto overfor en tilstrekkelig reell og umiddelbar risiko om behandling som falt innunder anvendelsesområdet til artikkel 3. Domstolen kom derfor til at klagen var åpenbart ugrunnet i medhold av artikkel 35(3)a og artikkel 35(4).

Til slutt behandlet Domstolen anførselen om krenkelse av artikkel 13. På bakgrunn av sakens bevis og Domstolens kompetanse, fant Domstolen at det ikke forelå noen brudd på konvensjonen eller dens protokoller. Domstolen konkluderte derfor med at også denne anførselen måtte avvises som åpenbart grunnløs etter artikkel 35(3)a og artikkel 35(4).