📥
Original tekst

M.R. and OTHERS v. FINLAND (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2016-05-24
PublisertEMDN-2016-13630.
Saksgang13630/16
Viktighetsnivå3
KlagerM.R. og to andre klagere
InnklagetFinland
KonklusjonAvvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 8
EMK art 13
EMK art 35 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 35) admissibility criteria
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 8) retten til respekt for privatliv og familieliv
(art. 13) retten til et effektivt rettsmiddel
(art. 35) saker som kan prøves
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A8, EMKN A13, EMKN A35

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt utsendelse av irakiske borgere fra Finland til Italia ville være i strid med torturforbudet i EMK artikkel 3.

Fakta:

Klagerne er en mor og hennes to mindreårige barn, som er irakiske statsborgere. Førsteklageren rømte fra Irak, med sin mann og to barn, på grunn av forfølgelse. Ifølge klagerne hadde mannen mottatt dødstrusler fra IS, og familien flyktet først internt i Irak, før de senere flyktet til Tyrkia og Italia. Førsteklageren ble alvorlig syk etter sitt andre svangerskap i 2009.

Familien ankom Finland i juli 2015, og søkte asyl. Førsteklageren ble innlagt på sykehus i flere omganger. Ektemannen ble dømt for voldtekt, og førsteklageren bestemte seg for å skille seg fra ham. I februar 2016 ble familiens asylsøknad avslått, og det ble avgjort å sende dem tilbake til Italia. Klagerne anket avgjørelsen til forvaltningsdomstolen, og ba om en utsettelse av utsendelsen, men forvaltningsdomstolen avviste å utsette utsendelsen. Klagerne søkte flere ganger om å få utsettelse av utsendelsen, men disse ble også avvist. Anken av asylavslaget var ikke avgjort på tidspunktet for Domstolens avgjørelse.

Anførsler:

Klagerne anførte at å sende dem tilbake til Italia ville føre til en reell risiko for at de ble utsatt for behandling i strid med artikkel 3. Klagerne anførte også krenkelse av artikkel 8, ettersom utsettelsen ville føre til at familiebåndet med barnas far ble brutt. Til slutt anførte klagerne at de ikke hadde tilgang til et effektivt rettsmiddel etter artikkel 13, ettersom utsendelsen kunne bli iverksatt når som helst, og de derfor ikke ville ha mulighet til å fullt ut utnytte ankerettighetene sine.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 3. Domstolen viste til Tarakhel-saken, og bemerket at mishandling må være av en viss alvorlighetsgrad for å falle inn under artikkelen. Vurderingen av alvorlighetsgraden er relativ, og avhenger av alle omstendighetene i saken, slik som varigheten til behandlingen og dens fysiske og psykiske konsekvenser, og i enkelte tilfeller offerets kjønn, alder og helse. Domstolen fant at klagernes stilling som alenemor og mindreårige barn var relevant i denne vurderingen. Spørsmålet var om klagerne, som asylsøkere i Italia, og som enslig mor med unge barn og alvorlige helseproblemer, sannsynligvis ville havne i en situasjon i strid med artikkel 3. Domstolen fant at situasjonen for asylsøkere i Italia ikke kunne sammenlignes med situasjonen i Hellas, slik den var på tidspunktet for avgjørelsen i M.S.S. v. Belgium and Greece. Den generelle situasjonen for mottagelse av asylsøkere i Italia hindret ikke i seg selv utsendelse av asylsøkere dit. Domstolen fant at ved utsendelse av en familie med barn, tok finske myndigheter kontakt med italienske myndigheter for å gi sistnevnte mulighet til å vurdere om passende innkvartering var tilgjengelig. Domstolen fant at det ikke kunne forventes av italienske myndigheter å holde plasser i mottak og innkvartering tilgjengelige over lengre tid, og at det derfor burde være mulig å overføre asylsøkere så raskt som mulig etter at plass i mottak var bekreftet. Domstolen fant at klagerne ikke hadde klart å sannsynliggjøre at deres framtidsutsikter, hvis de ble utlevert til Italia, utgjorde en tilstrekkelig reell og overhengende risiko for vanskeligheter som var alvorlige nok til å falle under artikkel 3. Domstolen konkluderte enstemmig med at anførselen måtte avvises som åpenbart ugrunnet etter artikkel 35 (3)(a) og (4).

Domstolen vurderte deretter klagernes øvrige anførsler. Domstolen fant at det ikke forelå noe som tilsa krenkelser av konvensjonen. Domstolen konkluderte derfor med at også disse anførslene måtte avvises som åpenbart ugrunnet etter artikkel 35 (3)(a) og (4).