📥
Original tekst

J.M.N. and C.H. v. NORWAY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2016-10-11
PublisertEMDN-2016-3145.
SaksgangHedemarken tingrett THEDM-2014-57519 - Eidsivating lagmannsrett LE-2014-144224 - Høyesterett HR-2015-1324-U. EMD 3145/16.
Viktighetsnivå3
KlagerJ.M.N. og C.H.
InnklagetNorge
KonklusjonAvvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 35 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 35) admissibility criteria
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 8) retten til respekt for privatliv og familieliv
(art. 35) saker som kan prøves
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A8, EMKN A35

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt vedtak om permanent offentlig omsorgsovertakelse og samværsrett utgjorde krenkelse av artikkel 8.

Fakta:

Klagerne er en svensk statsborger og en norsk statsborger. De har en felles sønn, X, som ble født i 2013. Andreklageren har også et barn, Y, med en annen mann, som ble født i 2006. Andreklageren er diagnostisert med paranoid schizofreni. Etter fødselen til X bestemte barneverntjenesten at han skulle tas inn under offentlig omsorg, på grunn av andreklagerens mentale helse og førsteklagerens manglende evne til å forstå at dette kunne være skadelig for X. Klagerne klaget til fylkesnemnda, men ble avvist. Paret fikk samtidig samværsrett to timer per uke med X. Senere ba barnevernet fylkesnemnda om å vedta at både X og Y permanent skulle tas inn under offentlig omsorg, hvilket ble innvilget. De ble plassert i fosterhjem. Klagerne fikk samværsrett med X i 2 timer, 3 ganger i året. Andreklageren fikk en del mer samværsrett med Y. Klagerne påklaget vedtaket om offentlig omsorg og samværsrett kun i relasjon til X. Tingretten opprettholdt vedtaket. Klagernes anke til lagmannsretten ble avvist når det gjaldt vedtaket om offentlig omsorg, men lagmannsretten vurderte på selvstendig grunnlag spørsmålet om samværsrett. Lagmannsretten kom til at det ville være til barnets beste om vedtaket ble opprettholdt. Klagerne anket avgjørelsen til Høyesterett hva angikk offentlig omsorg, men ikke samværsretten. Anken ble avvist.

Anførsler:

Klageren anførte at det forelå krenkelse av artikkel 8 fordi vedtakene om å plassere X under offentlig omsorg og begrensningen av deres samværsrett, krenket deres rett til familieliv. De anførte også at det tok så lang tid før anken ble behandlet av Høyesterett, at det utgjorde en krenkelse av artikkel 6.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først anførselen angående prosedyren rundt vedtaket om offentlig omsorg. Domstolen bemerket at selv om artikkel 8 ikke gir uttrykk for noen eksplisitte prosessuelle krav, så må beslutningsprosessen som leder fram til inngrep være rettferdig og ta tilstrekkelig hensyn til interessene som blir beskyttet av artikkelen. Det var ikke tvilsomt at artikkelen kom til anvendelse. Spørsmålet Domstolen deretter vurderte, var hvorvidt tiltaket var «nødvendig i et demokratisk samfunn». Den vurderte da om grunnene som ble gitt for å rettferdiggjøre vedtaket var «relevante og tilstrekkelige». Domstolen understreket at det kan variere fra medlemsstat til medlemsstat hva som anses som passende myndighetsintervensjon. Det vesentlige vil i alle saker være hva som er til barnets beste. Domstolen bemerket at dens oppgave ikke var å erstatte de nasjonale myndigheter i utøvelsen av barnevernsreguleringen, men å undersøke beslutningene som ble tatt ved utøvelsen av myndighetenes skjønnsmyndighet i lys av konvensjonen. Domstolen bemerket at vurderingstemaet var hvorvidt foreldrene hadde blitt involvert i beslutningsprosessen som helhet, og om de var blitt involvert i en slik grad at det var i overenstemmelse med kravet til beskyttelse av deres interesser. I den foreliggende saken bemerket Domstolen at vedtaket om offentlig omsorg ble vurdert av både fylkesnemnda, tingretten og lagmannsretten. Klagerne fikk juridisk bistand i saksanlegget, og det ble gjennomført en muntlig høring i hver instans med flere vitner og sakkyndigrapporter. Klagerne fikk anledning til å presentere sin sak på en grundig måte. Fylkesnemnda og de to rettsinstansene vurderte et bredt spekter av relevante momenter, og hadde gitt detaljerte henvisninger til rapporter fra sakkyndige og uttalelser fra vitner. Domstolen bemerket videre at alle kildene hadde identifisert ulike mangler ved omsorgskapasiteten til klagerne. Domstolen noterte seg at det ble akseptert at klagerne var i stand til å ta vare på de daglige behov som X hadde, men at han var et sårbart barn med spesielt behov for kontakt og følelsesmessig kontakt med klagerne, noe de ikke var i stand til å oppfylle. Selv om førsteklageren var i stand til å utøve en bedre omsorgsrolle, var han fremdeles ikke i stand til å kompensere for andreklagerens mangel på det. Lagmannsretten hadde også vurdert alternative støttetiltak, men kommet til at det ikke var tilstrekkelig, på grunn av klagernes mangel på interesse for slike tiltak, og deres manglende forståelse av egen utilstrekkelighet. Domstolen la derfor til grunn at det ikke var tvilsomt at de nasjonale myndighetene grundig hadde vurdert alle aspekter ved saken, og fokusert på hva som var barnets beste. Domstolen la også vekt på at klagerne hadde anledning til å søke om utvidet samværsrett, og at vedtaket ville bli revurdert etter 12 måneder. Klagerne fikk dermed tilgang til en jevnlig gjennomgang av vedtakene, der myndighetene måtte vurdere eventuelle endringer og utvikling hos klagerne og X. Domstolen kom også til at den samlede lengden på sakskomplekset ikke var urimelig, selv om det tok Høyesterett fire måneder å behandle anken. Domstolen konkluderte derfor med at de nasjonale myndighetene hadde handlet innenfor skjønnsmarginen, og at inngrepet var forholdsmessig og rettferdiggjort i denne saken. Derfor var klagen åpenbart ugrunnet, og måtte avvises i henhold til artikkel 35.

Domstolen behandlet også flere klager fra klagerne. Domstolen kom til at klagerne ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler når det gjaldt klagen om den innledende prosedyren for straks-tiltaket om omsorgsovertakelse og vedtaket om samværsrett. Anførslene måtte derfor avvises i henhold til artikkel 35.