Vedtak om fritak for merverdiavgift ved import av stålbroer bearbeidet i utlandet - Statens vegvesen

DatoFOR-2010-01-05-583
DepartementFinansdepartementet
PublisertI 2010 hefte 5
Ikrafttredelse05.01.2010
Sist endret
Endrer
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-2009-06-19-58-§19-3
Kunngjort27.04.2010   kl. 14.00
KorttittelVedtak om mva-fritak - Statens vegvesen

Kapitteloversikt:

Hjemmel: Fastsatt av Toll- og avgiftsdirektoratet 5. januar 2010 med hjemmel i lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) § 19-3 annet ledd. 

Søknad om fritak for merverdiavgift ved import av stålbroer bearbeidet i utlandet - Statens vegvesen

Vi viser til Deres brev av 11. september 2009 hvor De søker om fritak for merverdiavgift i forbindelse med import av stålbroer bearbeidet i utlandet, jf. merverdiavgiftsloven (mval.) § 70. Finansdepartementet ba i brev av 19. november 2009 om at Toll- og avgiftsdirektoratet behandler saken.

1. Sakens bakgrunn

Statens vegvesen vil i januar 2010 starte importen av stålelementer som skal brukes i byggingen av en bro som skal forbinde hovedvegnettet på Sørenga i Oslo med Schweigaards gate og Ring 1. Stålelementene kjøpes av Statens vegvesen fra Frankrike og Tyskland for overlevering i Nederland. Leverandøren vil sende stålelementene til Nederland, hvor de blir bearbeidet og montert på verksted av en ekstern entreprenør. Årsaken til at stålelementene monteres i Nederland er at entreprenørens utstyr og kompetanse befinner seg der. Det er derfor ikke mulig å utføre dette arbeidet i Norge innenfor rimelige rammer.

Etter at stålelementene er ferdig bearbeidet i Nederland importeres de til Norge, hvor de monteres i Bjørvika. Det er Statens vegvesen som skal stå som importør.

2. Søknadens begrunnelse

Begrunnelsen for søknaden er i vesentlighet at avgiftsbelastningen ved vegvesenets kjøp av tjenester i forbindelse med bearbeidelsen av stålelementene vil stille seg forskjellig ettersom bearbeidelsen skjer i Norge eller i utlandet. De mener dette er et «særlig forhold» etter mval. § 70 som tilsier lemping av plikten til å svare merverdiavgift.

Mval. § 16 nr. 13 fritar fra avgiftsplikt innenlands omsetning i siste ledd av tjenester som knytter seg til bearbeidelse av brodeler på fabrikk eller på verksted som på et senere tidspunkt skal settes sammen eller formes til en bestemt bro. Ved innførsel av ferdig bearbeidede stålelementer fra utlandet må man imidlertid svare merverdiavgift etter hovedregelen i mval. § 62.

Plikten til å svare merverdiavgift innebærer at avgiftsbelastningen ved å utføre bearbeidelsen i Nederland blir høyere enn hva som ville vært tilfelle dersom bearbeidelsen hadde skjedd på fabrikk i Norge. I denne sammenhengen anfører De at avgiftsmyndighetene tidligere har sett behov for tiltak for å motvirke slike skjevheter og utilsiktede virkninger. De viser til AV nr. 28/1981 punkt 4 hvor Finansdepartementet slo fast at hvor vegmyndighetene importerte bearbeidede hengebrukabler fra utlandet, så skulle tjenester levert i utlandet i forbindelse med spinning av kablene likestilles med om tjenestene var levert i Norge. Det ble derfor gitt adgang til refusjon for 50 prosent av importmerverdiavgiften oppkrevd av tollvesenet. Størrelsen på refusjonsbeløpet skulle tilsvare den andelen av leveransens totalpris som kunne henføres til tjenesteleveransen. De mener at de samme grunnene som tilsa avgiftsfritak ved import av bearbeidede hengebrukabler også gjør seg gjeldende ved import av bearbeidede stålelementer til bro.

De anfører at dagens regelverk innebærer urimelige konkurransefordeler for norske kontra utenlandske entreprenører. Årsaken er at norske entreprenører kan levere tjenester i tilknytning til fremstilling av broer uten at dette medfører noen avgiftsbelastning for en byggherre som verken er fradrags- eller kompensasjonsberettiget. De mener dessuten at dagens ordning vil kunne komme i konflikt med det alminnelige diskrimineringsforbud i EØS-avtalen og hovedregelen om fri bevegelse av varer og tjenester.

Videre anfører De at det ikke er noen grunn til at avgiftsbelastningen ved kjøp av bearbeidede stålelementer i utlandet skal slå ulikt ut avhengig av hvordan byggherren strukturerer sine innkjøp. Statens vegvesen kan unngå å bli belastet innførselsmerverdiavgift på verdien av entreprisetjenestene levert i Nederland dersom stålelementene importeres av norsk entreprenør som skal gjøre den endelige monteringen her i landet. Vegvesenet kan ved en slik løsning likevel nyte godt av avgiftsfritaket i mval. § 16 nr. 13 ved at den norske entreprenøren kan fradragsføre innførselsmerverdiavgift og kun skal svare avgift av leveransen i siste ledd. De bemerker her at tjenester som gjelder offentlig vei eller baneanlegg kan faktureres avgiftsfritt i siste omsetningsledd selv om den som leverer tjenesten har benyttet underentreprenører til å utføre den. I den foreliggende saken er det imidlertid ikke hensiktsmessig å la en norsk entreprenør stå for import av stålelementene.

De anfører også at manglende samsvar mellom tolloven og merverdiavgiftsloven når det gjelder regulering av avgiftsbehandling av de samme transaksjonene generelt vil lede til ulik avgiftsbelastning av utenlandske og innenlandske leverandører.

På denne bakgrunn ber De om at Statens vegvesen fritas for merverdiavgift knyttet til kjøp av tjenester tilknyttet bearbeiding av stålbruelementer i Nederland.

3. Toll- og avgiftsdirektoratets vurdering

Siden innførselen av stålelementene vil starte i januar 2010, må søknaden vurderes på grunnlag av regelverket som gjelder på innførselstidspunktet, herunder ny lov om merverdiavgift som trådte i kraft 1. januar 2010.

I henhold til mval. § 3-29 skal det beregnes merverdiavgift av varer som innføres fra utlandet. Grunnlaget for avgiftens beregning fastsettes i medhold av tolloven (toll.) § 7-10 til § 7-20, jf. mval. § 4-11 første ledd. Reglene innebærer at også verdien av tjenestene knyttet til bearbeidelsen av brodelene i Nederland skal inngå i beregningsgrunnlaget for innførselsmerverdiavgiften.

Det skal ikke betales merverdiavgift av innenlands omsetning av tjenester i siste omsetningsledd som gjelder bearbeidelse av brodeler, jf. mval. § 6-7 første ledd, jf. merverdiavgiftsforskriften § 6-7-3 første ledd bokstav b. Bestemmelsen gjelder kun innenlands omsetning og får ikke anvendelse på tjenester utført i utlandet siden unntaksreglene i mval. kapittel 7 ikke viser til § 6-7.

Mval. § 19-3 første ledd slår fast at det kan treffes enkeltvedtak om fritak for merverdiavgift eller om at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved innførselen dersom det foreligger særlige forhold. Bestemmelsen skal praktiseres restriktivt og er ment som en sikkerhetsventil til bruk i enkelttilfeller eller situasjoner som ikke har vært overveid av lovgiver, og hvor plikten til å beregne merverdiavgift framstår som en utilsiktet virkning av merverdiavgiftslovgivningen. Det skal derfor mye til før et forhold kan betegnes som særlig. I tillegg kommer at generelle endringer bør skje ved at regelverket endres, og ikke gjennom dispensasjonsadgangen. Bestemmelsen er for øvrig en videreføring av § 70 i den gamle loven.

I sak AV nr. 28/1981 punkt 4 ble det gitt adgang til refusjon av 50 % av merverdiavgiften beregnet ved innførsel av hengebrukabler til bruk for offentlig vei. Finansdepartementet uttalte at «arbeidet med hengebrukabler ved utenlandsk verksted skal være fritatt for merverdiavgift, og at dette bør gjennomføres ved refusjon av 50 prosent av en avgift som blir krevd opp av tollvesenet». Det var verdien av arbeidet som ble verdsatt til 50 prosent av kablenes pris levert CIF norsk havn.

Finansdepartementet uttaler i høringsnotatet til mval. § 19-3 at bakgrunnen for fritaket er et ønske om å likestille tjenestedelen av vederlaget for hengebrukablene med fritaket for innenlands omsetning av tjenester til offentlig vei i mval. § 16 første ledd nr. 13. Det er imidlertid i dag i utgangspunkt ikke vegmyndighetene som innfører hengebrukabler, men entreprenører med fradragsrett. Finansdepartementet mener derfor at refusjonsordningen har liten praktisk betydning og er således ikke videreført. Departementet legger likevel til grunn at dersom Statens vegvesen som byggherre i spesielle tilfeller skulle ha behov for å kjøpe og innføre hengebrukabler selv, så kan det gis helt eller delvis fritak etter § 19-3.

Den foreliggende saken dreier seg ikke om hengebrukabler, men om stålelementer som skal brukes i byggingen av en bro. Tilfellene er likevel så like at de samme hensynene gjør seg gjeldende i begge sakene. Entreprenørens utstyr og kompetanse befinner seg i Nederland, og det er derfor ikke mulig å utføre arbeidet innenfor rimelige rammer i Norge. Man har dermed ingen mulighet til å unngå den høyere avgiftsbelastningen som oppstår ved å utføre bearbeidelsen i Nederland sammenlignet med hva som ville vært tilfellet dersom bearbeidelsen hadde skjedd i Norge.

Vi mener derfor at vi står overfor et særlig tilfelle hvor full avgiftsbelastning vil medføre en skjevhet som ikke har vært tilsiktet fra lovgiverens side.

4. Konklusjon

Med hjemmel i mval. § 19-3 gir Toll- og avgiftsdirektoratet fritak for merverdiavgift for den andelen av leveransens totalpris som relaterer seg til bearbeidelsen av stålelementene i Nederland.

Hvilken andel av leveransens totalpris som relaterer seg til bearbeidelsen av stålelementene må dokumenteres ved fortolling.

Ved fortolling eller ved en eventuell kontroll, må dette vedtaket legges frem.

5. Klageadgang

Det er adgang til å klage over Toll- og avgiftsdirektoratets vedtak til Finansdepartementet, jf. forvaltningsloven (fvl.) § 28 første ledd. En eventuell klage fremsettes for Toll- og avgiftsdirektoratet, jf. fvl. § 32 første ledd. Klagefristen er tre uker fra De er underrettet om vedtaket, jf. fvl. § 29.