Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål med sluttprotokoll [nordisk familierettslig konvensjon].

DatoLOV-1931-02-06
DepartementJustis- og beredskapsdepartementet
Sist endretFOR-2008-09-22-1108 fra 01.12.2008
Publisert
Ikrafttredelse01.01.1932
Endrer
Kunngjort
KorttittelNordisk familierettslig konvensjon.

Kapitteloversikt:

Tilleggsoverenskomster 26 mars 1953 og 3 nov 1969. - Konvensjonen er ratifisert for Norges vedkommende i henhold til res. 11 des 1931. De 5 signatarmakters ratifikasjonsdokumenter blev deponert i Stockholm 22 des 1931, idet deponering etter avtale mellom signatarmaktene trådte i stedet for den i konvensjonens art. 23 foreskrevne utveksling av ratifikasjoner. Konvensjonen trådte i kraft 1 jan 1932.

Se lov 19 des 1969 nr. 75 og res. 19 des 1969 nr. 1 (med rundskriv 22 des 1969 fra Justisdepartementet) og res. 14 des 1973 (med rundskriv 31 des 1973).

I. Ekteskap.

Art 1.Søker statsborger i en kontraherende stat prøving av ekteskapsvilkårene eller lysing hos en av de andre staters myndigheter, blir hans rett til å inngå ekteskap å prøve etter loven i denne stat, såframt en av brudefolkene er bosatt der, og ellers etter loven i den stat hvor han har statsborgerrett. Sistnevnte lov skal likevel alltid anvendes om vedkommende søker krever det. Skal retten til å inngå ekteskap prøves etter statsborgerlandets lov, kan vedkommende myndighet kreve at retten godtgjøres ved ekteskapsattest utstedt av statsborgerlandets myndigheter.

Kreves det ved prøvingen av ekteskapsvilkårene i en kontraherende stat etter denne stats lov ikke samtykke til ekteskapet fra foreldre eller verge, skal det for person som er bosatt i en annen kontraherende stat tas hensyn til krav om slikt samtykke etter bopellandets lov.

Om prøvingen og lysingen gjelder for øvrig loven i den stat som vedkommende myndighet tilhører.

0Endret ved overenskomster 3 nov 1969, 20 nov 1973.
Art 2.Har prøving av ekteskapsvilkårene eller lysing funnet sted hos en kontraherende stats myndighet, kan vigsel, så lenge prøvingen eller lysingen er gyldig, foretas av en annen kontraherende stats myndighet uten ny prøving eller lysing. Dette gjelder uansett om brudefolkene har statsborgerrett i en kontraherende stat.

Om vigselen gjelder for øvrig loven i den stat som vigselmyndigheten tilhører.

0Endret ved overenskomster 26 mars 1953, 3 nov 1969.
Art 3.Formuesforholdet mellom ektefeller som er, og da de inngikk ekteskapet, var statsborgere i en kontraherende stat, skal bedømmes etter loven i den av statene hvor ektefellene bosatte seg da de inngikk ekteskapet.

Har begge ektefellene senere bosatt seg i en annen kontraherende stat og vært bosatt der i minst to år, skal denne statens lov komme til anvendelse i stedet. Har begge ektefellene tidligere under ekteskapet hatt bopel der, eller er begge ektefellene statsborgere i den staten, skal denne statens lov komme til anvendelse så snart de har tatt bopel der.

0Endret ved overenskomst 26 jan 2006 nr. 3 (ikr. 1 des 2008 iflg. kunngjøring 22 sep 2008 nr. 1108).
Art 3 a.Ektefeller som omhandles i artikkel 3, kan avtale at loven i en kontraherende stat der en av dem har bopel eller er statsborger når avtalen inngås, skal anvendes på deres formuesforhold. En slik lovvalgsavtale kan også inngås før ekteskapet.

Om den ene av eller begge ektefellene under ekteskapet har tatt bopel i en annen kontraherende stat, kan ektefellene også avtale at loven i den kontraherende staten der de begge sist hadde bopel samtidig, skal anvendes.

0Tilføyd ved overenskomst 26 jan 2006 nr. 3 (ikr. 1 des 2008 iflg. kunngjøring 22 sep 2008 nr. 1108).
Art 3 b.En ektefelles rett til å råde over fast eiendom, det som er likestilt med fast eiendom, eller over bolig skal alltid bedømmes etter loven i den kontraherende stat der den ligger.
0Tilføyd ved overenskomst 26 jan 2006 nr. 3 (ikr. 1 des 2008 iflg. kunngjøring 22 sep 2008 nr. 1108).
Art 3 c.Et bytte av den lov som anvendes på ektefellenes formuesforhold, er uten betydning for rettsvirkningene av rettshandler foretatt før byttet.

Gyldigheten av bestemmelsene i en ektepakt bedømmes likevel etter loven i den kontraherende staten som skal anvendes på ektefellenes formuesforhold når spørsmålet blir aktuelt.

0Tilføyd ved overenskomst 26 jan 2006 nr. 3 (ikr. 1 des 2008 iflg. kunngjøring 22 sep 2008 nr. 1108).
Art 4.En lovvalgsavtale eller en ektepakt mellom ektefeller som omhandlet i artikkel 3 og 3 a skal anses gyldig med hensyn til formen i hver og en av de kontraherende statene om den da den ble inngått, oppfylte formkravene i
1.den lov som etter artikkel 3 eller 3 a gjaldt for ektefellenes formuesforhold eller
2.loven i en kontraherende stat der ektefellene eller en av dem var statsborgere.

Hvis loven ikke har formkrav for lovvalgsavtaler, bedømmes gyldigheten av en slik avtale i henhold til formkravene for ektepakter.

Enhver av statene kan overfor en tredje person gjøre gyldigheten av en lovvalgsavtale eller en ektepakt avhengig av at den er registrert etter reglene i denne staten.

0Endret ved overenskomst 26 jan 2006 nr. 3 (ikr. 1 des 2008 iflg. kunngjøring 22 sep 2008 nr. 1108).
Art 4 a.Hvis ektefeller som omhandlet i artikkel 3, senere har tatt bopel i en stat som ikke er kontraherende, kommer konvensjonens bestemmelser om ektefellenes formuesforhold ikke til anvendelse.
0Tilføyd ved overenskomst 26 jan 2006 nr. 3 (ikr. 1 des 2008 iflg. kunngjøring 22 sep 2008 nr. 1108).
Art 5.Krav om ophevelse av formuesfellesskapet mellem ektefeller som nevnt i artikkel 4, avgjøres i den stat hvor begge ektefeller er bosatt. Bor de i forskjellige stater, treffes avgjørelsen i den stat, hvor den mot hvem kravet er rettet, har bopel, eller hvis han er bosatt i Finnland, i den stat hvis lov efter artikkel 3 er bestemmende for ektefellenes formuesforhold.
Art 6.Artiklene 3-5 angår ikke ekteskaper hvis rettsvirkninger efter loven i nogen av de pågjeldende stater skal bedømmes efter den eldre ekteskapslovgivning.
Art 7. Krav om separasjon eller skilsmisse mellom ektefeller som er statsborgere og har bopel i en kontraherende stat, avgjøres i den stat hvor
1.ektefellene har sin bopel,
2.ektefellene sist hadde bopel samtidig og en av dem fortsatt er bosatt,
3.ektefellene er statsborgere,
4.saksøkte har sin bopel,
5.der en av ektefellene, ved felles krav, har sin bopel,
6.saksøker har sin bopel og hvor han har vært bosatt i minst ett år umiddelbart før inngivelse av kravet, eller
7.saksøker er statsborger og har sin bopel, forutsatt at saksøker har vært bosatt der i minst seks måneder umiddelbart før inngivelse av kravet.

Krav om skilsmisse på grunn av separasjon kan også avgjøres i den stat der separasjonen er meddelt.

0Endret ved overenskomster 26 mars 1953, 6 feb 2001 (ikr. 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).
Art 8. I forbindelse med krav om separasjon eller skilsmisse kan samme eller annen myndighet også treffe avgjørelse om midlertidig opphevelse av samlivet og deling av formuen. Også spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær kan avgjøres forutsatt
1.at barnet er ektefellenes felles barn, og
2.at barnet har sin bopel i den stat der kravet om separasjon eller skilsmisse behandles.

Dersom barnet ikke har sin bopel i den stat der kravet om separasjon eller skilsmisse behandles, kan spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær bare behandles der om

1.barnet har sin bopel i en kontraherende stat,
2.barnet er ektefellenes felles barn og i det minste en av ektefellene har foreldreansvar for barnet,
3.ektefellene har godtatt at spørsmålet behandles i den stat der kravet om separasjon eller skilsmisse tas opp, og
4.det er til barnets beste at spørsmålet behandles i denne stat.

I saker om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær, skal kompetansen i første og annet ledd utøves i samsvar med Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile aspektene ved internasjonal barnebortføring. Det skal tas særskilt hensyn til artikkel 3 og 16 i denne konvensjonen.

0Endret ved overenskomst 6 feb 2001 (ikr. 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).
Art 8 a.Om et spørsmål etter artikkel 7 eller 8 fremsettes for kompetente myndigheter i ulike kontraherende stater, mellom de samme parter, skal den myndighet der krav ble fremmet sist, etter eget tiltak avvise kravet til fordel for den myndighet der kravet ble fremsatt først.

Et spørsmål om separasjon og et spørsmål om skilsmisse skal ved anvendelse av første ledd anses for å være det samme spørsmålet.

0Tilføyd ved overenskomst 6 feb 2001 (ikr. 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).
Art 9.Ved behandling av spørsmål etter artiklene 7 og 8 skal staten anvende den der gjeldende lov. Spørsmål om deling av formuen skal dog alltid avgjøres av den lov som etter artikkel 3 skal anvendes på ektefellenes formuesforhold.

Separasjon som er oppnådd i en av statene gir samme rett til skilsmisse i de andre statene, som om den var oppnådd der.

I en kontraherende stat hvor det ikke finnes regler om separasjon, men hvor skilsmisse i visse tilfeller er betinget av en forutgående betenkningstid, har ektefeller som er blitt separert i en annen kontraherende stat, og som deretter har levd atskilt i et tidsrom som svarer til betenkningstiden, og ikke har gjenopptatt samlivet, rett til å bli skilt uten forutgående betenkningstid.

0Endret ved overenskomster 26 mars 1953, 20 nov 1973, 6 feb 2001 (ikr. 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).
Art 10.Er det oppnådd separasjon mellom ektefeller hvis formueforhold bedømmes etter loven i en kontraherende stat som ikke har regler om separasjon, skal formue som en ektefelle erverver etter separasjonen være hans særeie og gjeldsansvaret beregnes etter forholdene ved separasjonen. For øvrig får reglene i denne stat om bodeling etter skilsmisse tilsvarende anvendelse.

Er en ektefelle død etter oppnådd separasjon som fortsatt besto, skal separasjonen likestilles med skilsmisse, for så vidt angår gjenlevende ektefelles rett til arv etter avdøde etter loven eller testament, når loven i en kontraherende stat som ikke har regler om separasjonen skal anvendes.

0Endret ved overenskomster 3 nov 1969, 20 nov 1973.

II. Adopsjon.

Art 11.Vil en statsborger i en av de kontraherende stater, som er bosatt i en av dem, adoptere nogen som har statsborgerrett i en av statene, skal tillatelsen søkes i den stat hvor adoptanten er bosatt.
Art 12.Ved avgjørelsen av ansøkningen anvendes i hver stat den der gjeldende lov. Har den som skal adopteres, ikke fylt 18 år, og er han bosatt i den stat hvor han har statsborgerrett, må ansøkningen dog ikke innvilges i en annen stat, uten at vedkommende barnetilsynsmyndighet i statsborgerlandet har hatt adgang til å uttale sig.
Art 13.Spørsmål om ophevelse av et adoptivforhold, som består mellem statsborgere i de kontraherende stater, og som er stiftet i en av disse, avgjøres i den stat hvor adoptanten er bosatt, eller hvis han ikke har bopel i nogen av de kontraherende stater, i den stat hvor den adopterte er bosatt.

Ved avgjørelsen anvendes i hver stat den der gjeldende lov.

III. Vergemål.

Art 14.Vergemål for mindreårig statsborger i en av de kontraherende stater, som er bosatt i en av de andre, hører under myndighetene i denne stat, medmindre vergemål allerede utøves i en av de andre stater ved lovbestemt eller opnevnt verge.

Det samme gjelder om umyndiggjørelse og vergemål for en umyndiggjort.

Art 15.Midlertidig verge kan opnevnes og andre midlertidige forføininger treffes i enhver av statene.
Art 16.De avgjørelser som omhandles i artiklene 14 og 15, treffes i hver stat efter der gjeldende lov.
Art 17.Rettsvirkningene av umyndigheten i formuerettslig henseende og vergens rådighet bedømmes efter loven i den stat hvor vergemålet utøves.

Denne bestemmelse gjelder ikke evnen til å inngå forpliktelser efter veksel eller check.

Art 18.Et vergemål kan efter forhandling mellem vedkommende departementer overføres til en av de andre stater, såfremt den umyndige har bosatt sig der, eller såfremt det av andre grunner finnes hensiktsmessig.
Art 19.Spørsmål om ophevelse av en umyndiggjørelse som er besluttet i en av de kontraherende stater, skal, når den umyndiggjorte har statsborgerrett i en av disse, avgjøres i den stat hvor vergemålet utøves.

Ved avgjørelsen anvendes i hver stat den der gjeldende lov.

Art 20.Blir en statsborger i en av de kontraherende stater umyndiggjort i en av de andre, eller blir umyndiggjørelsen ophevet, skal der uten ophold sendes underretning til vedkommende departement i den stat hvor han har statsborgerrett.
Art 21.Bestemmelsene i artiklene 17, 19 og 20 får tilsvarende anvendelse, når en statsborger i en av de kontraherende stater, som er bosatt i Danmark og ikke allerede er umyndiggjort i en av statene, settes under lagvergemål i Danmark.

Dette vergemål er ikke til hinder for umyndiggjørelse i en av de andre stater hvor vedkommende bosetter sig.

IV. Almindelige bestemmelser.

Art 22.Administrative og rettskraftige judisielle avgjørelser, som i en av statene er utferdiget i samsvar med artiklene 5, 7, 8, 11, 13, 14, 15, 19 eller 21, skal være gyldige i øvrige stater uten særskilt stadfestelse og uten prøving av avgjørelsens riktighet eller myndighetens kompetanse. Det samme gjelder rettskraftige judisielle avgjørelser som er utferdiget i en av statene, og som går ut på ugyldighet eller omstøting av ekteskap mellom statsborgere i en kontraherende stat.
0Endret ved overenskomst 6 feb 2001 (ikr. 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).
Art 23.Denne konvensjon skal ratifiseres, og ratifikasjonene skal utveksles i Stockholm så snart skje kan.

Konvensjonen trer i kraft den 1ste januar eller den 1ste juli som følger efter utvekslingen av ratifikasjonene.

Enhver av statene kan i forhold til hver av de andre si op konvensjonen med en frist av seks måneder til ophør den påfølgende 1ste januar eller 1ste juli.

Til bekreftelse herav har de respektive befullmektigede undertegnet nærværende konvensjon og forsynt den med sine segl.

Utferdiget i Stockholm i ett eksemplar på hvert av følgende sprog: norsk, dansk, finsk, islandsk og svensk, og for det svenske sprogs vedkommende i to tekster, en for Finnland og en for Sverige, den 6te februar 1931.

Sluttprotokoll.

I forbindelse med undertegningen idag av konvensjonen mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige, inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål, har de befullmektigede for de kontraherende stater avgitt følgende erklæring:

De kontraherende stater er enige om:

1) at konvensjonen ikke forplikter de kontraherende staters myndigheter til å vie personer som efter loven i vedkommende stat på grunn av slektskap eller svogerskap er hindret fra å inngå ekteskap med hverandre ved en bestemmelse som der ikke kan dispenseres fra;

2) at den som ikke har fylt 21 år, men som er blitt myndig efter finsk lov ved å inngå ekteskap eller efter islandsk lov ved separasjon eller opløsning av ekteskap, ikke skal anses umyndig på grunn av sin alder, selv om han tar bopel i en annen av de kontraherende stater enn henholdsvis Finnland og Island.

Stockholm den 6 februar 1931.