Konvensjon 1 mars 1954 om den sivile prosess.

DatoLOV-1954-03-01
DepartementJustis- og beredskapsdepartementet
Sist endret
Publisert
Ikrafttredelse
Endrer
Kunngjort
KorttittelKonvensjon 1 mars 1954 om sivilprosess

Kapitteloversikt:

Jf. konvensjoner med Storbritannia 30 jan 1931, 12 juni 1961. Se også konvensjon med Danmark, Finland, Island og Sverige 16 mars 1932. - Jf. tidligere konvensjoner 14 nov 1896 og 17 juli 1905. (Sistnevnte konvensjon, som fremdeles gjelder i forhold til stater som ennå ikke har tiltrådt konvensjonen av 1954, er inntatt i tidligere utgaver av lovsamlingen, sist i samlingen 1682-1959).

Konvensjonen ble ratifisert av Norge i henhold til res. 25 apr 1958 og trådte for Norges vedkommende ikr. 21 juli 1958. Følgende andre stater har er tilsluttet konvensjonen: Albania, Argentina, Armenia, Belgia, Bosnia og Herzegovina, Danmark, Egypt, Finland, Frankrike, Hviterussland, Island, Israel, Italia, Japan, Kirgisistan, Kroatia, Kypros, Latvia, Libanon, Litauen, Luxembourg, (Den tidligere jugoslaviske republikk) Makedonia, Marokko, Moldova, Montenegro, Nederland, Polen, Portugal, Romania, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Surinam, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn, Usbekistan, Østerrike og Vatikanstaten.

Konvensjonens art. 1-7 er i forhold til de stater som har sluttet seg til konvensjon 15 nov. 1965 om forkynnelse i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område, avløst av bestemmelsene i den konvensjonen, som er inntatt nedenfor under sin dato.

I. Meddelelse av rettslige og utenrettslige dokumenter.
Art 1.I sivile eller kommersielle saker skal forkynnelse av dokumenter for personer som oppholder seg i utlandet utføres i de kontraherende stater på begjæring av den anmodende stats konsul rettet til den myndighet som den anmodede stat utpeker. Begjæringen skal inneholde opplysninger om den myndighet som det oversendte dokument er kommet fra, partenes navn og stilling, destinatarens adresse og dokumentenes art og være avfattet i den anmodede myndighets språk. Denne myndigheten skal sende konsulen det skrift som beviser at forkynnelse er utført eller gir opplysning om den omstendighet som har hindret utførelsen.

Alle vanskeligheter som måtte oppstå i anledning av konsulens begjæring, skal ordnes på diplomatisk vei.

Enhver kontraherende stat kan ved meddelelse til de andre kontraherende stater bestemme at begjæringer om forkynnelse på dens territorium, med innhold som nevnt i første ledd, skal sendes den på diplomatisk vei.

Foranstående bestemmelser er ikke til hinder for at to kontraherende stater kommer overens om å tillate direkte korrespondanse mellom deres respektive myndigheter.

Art 2.Forkynnelsen besørges utført av den myndighet som er kompetent etter den anmodede stats lov. Denne myndighet kan, bortsett fra de tilfelle som er nevnt i artikkel 3, innskrenke seg til å utføre forkynnelsen ved å overlevere dokumentet til destinataren når han er villig til å motta det.
Art 3.Med begjæringen skal følge to eksemplarer av det dokument som skal forkynnes.

Hvis det dokument som skal forkynnes er avfattet enten i den anmodede myndighets språk eller i det språk de to interesserte stater er kommet overens om, eller hvis det følger med en oversettelse til et av disse språk, skal den anmodede myndighet, såfremt det i begjæringen er uttalt ønske herom, la forkynnelsen utføre på den måte som landets lovgivning foreskriver for tilsvarende forkynnelse, eller på en særskilt måte, forutsatt at den ikke strider mot denne lovgivning. Er et slikt ønske ikke uttalt, skal den anmodede myndighet først forsøke å overlevere dokumentet slik som angitt i artikkel 2.

Hvis ikke annet er avtalt, skal den oversettelse som er nevnt i foregående ledd være bekreftet av den anmodende stats diplomatiske eller konsulære representant eller av en edsvoren translatør i den anmodede stat.

Art 4.Utførelsen av en forkynnelse som nevnt i artiklene 1, 2 og 3, kan ikke nektes medmindre den stat på hvis territorium den skulle foretas finner at utførelsen ville gjøre inngrep i dens suverenitet eller sikkerhet.
Art 5.Beviset for forkynnelsen gis enten ved et datert og legalisert mottakelsesbevis fra destinataren eller ved en bevitnelse fra den anmodede stats myndighet om utførelsen, med opplysning om på hvilken dag og på hvilken måte forkynnelsen er utført.

Mottakelsesbeviset eller bevitnelsen skal være påført eller vedheftet det ene eksemplar av det forkynte dokument.

Art 6.Bestemmelsene i de foregående artikler er ikke til hinder for:

1. at dokumenter gjennom posten kan sendes direkte til interesserte som oppholder seg i utlandet;

2. at de interesserte kan la forkynnelsen utføre direkte ved bestemmelseslandets rettsbetjenter eller kompetente tjenestemenn;

3. at enhver stat kan la forkynnelse for personer som oppholder seg i utlandet, utføre direkte ved sine diplomatiske eller konsulære representanter.

Adgangen til å la forkynnelse utføre på en av disse måter er dog betinget av at det er hjemlet ved overenskomst mellom vedkommende stater, eller - når overenskomst ikke foreligger - den stat på hvis territorium forkynnelsen skal foretas ikke motsetter seg det. Denne stat kan ikke motsette seg forkynnelse etter første ledd nr. 3 når forkynnelsen skal foretas uten tvang overfor en borger av den anmodende stat.

Art 7.Forkynnelse medfører ikke krav på betaling av sportler eller omkostninger av noen som helst art.

Hvis ikke annet er avtalt, har dog den anmodede stat rett til å kreve at den anmodende stat godtgjør omkostninger foranlediget ved at en rettsbetjent har medvirket eller ved at det er benyttet en særskilt fremgangsmåte i de tilfelle som er nevnt i artikkel 3.

II. Rettsanmodninger.
Art 8.I sivile eller kommersielle saker skal den judisielle myndighet i en kontraherende stat, overensstemmende med forskriftene i egen lovgivning, ved rettsanmodning kunne henvende seg til den kompetente myndighet i en annen kontraherende stat for å be den om å foreta enten et bevisopptak eller en annen rettslig handling innenfor sitt område.
Art 9.Rettsanmodningene skal oversendes av den anmodende stats konsul til den myndighet som utpekes av den anmodede stat. Denne myndighet skal sende konsulen det skrift som viser at rettsanmodningen er etterkommet eller gir opplysning om den omstendighet som har hindret etterkommelsen.

Alle vanskeligheter som måtte oppstå i anledning av oversendelsen skal ordnes på den diplomatisk vei.

Enhver kontraherende stat kan ved meddelse til de andre kontraherende stater bestemme at rettsanmodninger som skal etterkommes på dens territorium, skal sendes den på diplomatisk vei.

Foranstående bestemmelser er ikke til hinder for at to kontraherende stater kommer overens om å tillate direkte oversendelse av rettsanmodninger mellom deres respektive myndigheter.

Art 10.Hvis ikke annet er avtalt, skal rettsanmodningen være avfattet enten i den anmodede myndighets språk eller i det språk de to interesserte stater er kommet overens om, eller det skal følge med en oversettelse til et av disse språk, bekreftet av en diplomatisk eller konsulær representant for den anmodende stat eller av en edsvoren translatør i den anmodede stat.
Art 11.Den judisielle myndighet som rettsanmodningen er rettet til, plikter å etterkomme den ved bruk av de samme tvangsmidler som ved utførelsen av en rettsanmodning fra statens egne myndigheter eller en tilsvarende begjæring fra en interessert part. Det er dog ikke nødvendig å gjøre bruk av disse tvangsmidler når det gjelder fremmøte av parter i saken.

Den anmodende myndighet skal på forlangende underrettes om tid og sted for utførelsen, slik at den interesserte part kan få adgang til å møte.

En rettsanmodning kan bare nektes etterkommet:

1.såfremt dokumentets ekthet ikke er på det rene;
2.såfremt utførelsen av rettsanmodningen i den anmodede stat ikke hører under domstolenes kompetanseområde;
3.såfremt den stat på hvis territorium rettsanmodningen skulle utføres, finner at etterkommelsen ville gjøre inngrep i dens suverenitet eller sikkerhet.
Art 12.Hvis den anmodede myndighet er inkompetent, skal den av eget tiltak oversende rettsanmodningen til den kompetente judisielle myndighet i samme stat, overenstemmende med forskriftene i dennes lovgivning.
Art 13.I alle tilfelle hvor rettsanmodningen ikke blir etterkommet av den anmodede myndighet skal denne straks underrette den anmodende myndighet herom, og opplyse, i de i artikkel 11 omhandlede tilfelle, grunnene til at etterkommelse er nektet og i det i artikkel 12 omhandlede tilfelle, til hvilken myndighet anmodningen er blitt oversendt.
Art 14.Den judisielle myndighet som utfører rettsanmodningen, skal iaktta de former som er foreskrevet i landets egen lovgivning.

Den skal dog ta til følge en begjæring fra den anmodende myndighet om at en særskilt form må bli brukt, forutsatt at denne form ikke er i strid med den anmodede stats lovgivning.

Art 15.Bestemmelsene i de foregående artikler utelukker ikke at en stat kan la rettsanmodninger utføre direkte av sine diplomatiske eller konsulære representanter såfremt dette er hjemlet ved overenskomst mellom vedkommende stater, eller den stat på hvis territorium rettsanmodningen skal utføres ikke motsetter seg det.
Art 16.Utførelsen av rettsanmodninger medfører ikke krav på betaling av sportler eller omkostninger av noen som helst art.

Hvis ikke annet er avtalt, har dog den anmodede stat rett til å kreve at den anmodende stat refunderer godtgjørelser som er utbetalt til vitner eller sakkyndige og omkostninger foranlediget ved at en rettsbetjent har medvirket fordi vitnene ikke har møtt frivillig, eller ved at det er benyttet en særskilt fremgangsmåte i tilfelle som nevnt i artikkel 14, annet ledd.

III. Sikkerhet for saksomkostninger. (Cautio judicatum solvi.)
Art 17.Sikkerhetsstillelse eller deponering kan ikke i noen som helst form pålegges borgere av en av de kontraherende stater bosatt i en av disse når de opptrer som saksøkere eller intervenienter for domstolene i en annen av statene, hverken av den grunn at de er utlendinger eller fordi de ikke har fast bopel i eller fast opphold i landet.

Det samme gjelder innbetalinger som måtte forlanges av saksøkere eller intervenienter til sikkerhet for rettsgebyrer.

Overenskomster mellom de kontraherende stater om å frita deres borgere uansett bosted for å stille sikkerhet for saksomkostninger eller for innbetaling av rettsgebyrer, vedblir å gjelde.

Art 18.Rettsavgjørelser som i en av de kontraherende stater pålegger en saksøker eller intervenient å betale saksomkostninger eller rettsgebyrer i tilfelle hvor han er fritatt for sikkerhetsstillelse, deponering eller innbetaling etter artikkel 17, første og annet ledd, eller etter loven i den stat hvor saken er reist, skal etter begjæring fremsatt på diplomatisk vei gjøres gratis eksigible av den kompetente myndighet i enhver av de øvrige kontraherende stater.

Det samme gjelder rettsavgjørelser som senere fastsetter saksomkostningsbeløpet.

Foranstående bestemmelser er ikke til hinder for at to kontraherende stater kommer overens om å tillate at begjæringen om eksekvatur også skal kunne fremsettes direkte av den interesserte part.

Art 19.Avgjørelser om saksomkostninger eller gebyrer skal erklæres eksigible uten at partene høres, men med adgang for den domfelte part til senere å få avgjørelsen prøvet overensstemmende med lovgivningen i den stat hvor fullbyrdelse søkes.

Den myndighet som er kompetent til å avgjøre begjæringen om eksekvatur skal innskrenke seg til å undersøke:

1.om utskriften av avgjørelsen er bekreftet i samsvar med loven i den stat hvor avgjørelsen er truffet;
2.om avgjørelsen etter samme lov er rettskraftig;
3.om avgjørelsens slutning er avfattet i den anmodede myndighets språk eller i det språk de to stater er kommet overens om, eller om den er ledsaget av en oversettelse til et av disse språk, bekreftet, såfremt ikke annet er avtalt, av en diplomatisk eller konsulær representant for den anmodende stat eller av en edsvoren translatør i den anmodede stat.

Til bevis for at vilkårene etter annet ledd nr. 1 og 2 er oppfylt, er det tilstrekkelig å fremlegge enten en erklæring fra den kompetente myndighet i den anmodende stat om at avgjørelsen er rettskraftig, eller behørig legaliserte dokumenter som viser at den er rettskraftig. Den nevnte myndighets kompetanse skal, hvis ikke annet er avtalt, være bekreftet av den høyeste tjenestemann som står for administrasjonen av rettsvesenet i den anmodende stat. Erklæringen og bekreftelsen skal være avfattet eller oversatt i overensstemmelse med forskriften i annet ledd nr. 3.

Den myndighet som er kompetent til å avgjøre begjæringen om eksekvatur skal, hvis parten samtidig krever det, fastsette hvor meget utgiftene til bevitnelse, oversettelse og legalisering som nevnt i annet ledd nr. 3 beløper seg til. Disse utgifter regnes med til saksomkostningene.

IV. Fri rettshjelp.
Art 20.I sivile eller kommersielle saker skal borgere av enhver av de kontraherende stater ha samme adgang til fri rettshjelp i alle de øvrige kontraherende stater som landets egne borgere, under iakttagelse av lovgivningen i den stat hvor fri rettshjelp søkes.

I de stater hvor fri rettshjelp tilståes i administrative saker, får bestemmelsene i foregående ledd tilsvarende anvendelse på saker som bringes inn for de domstoler som er kompetente på dette område.

Art 21.Bevitnelsen eller erklæringen om trang skal i alle tilfelle avgis eller mottas av myndighetene på det sted hvor utlendingen har sin vanlige bopel, eller, i mangel av slik bopel, av myndighetene på hans oppholdssted. Hvis disse myndigheter ikke tilhører en kontraherende stat og ikke mottar eller avgir bevitnelser eller erklæringer av denne art, skal det være tilstrekkelig med en bevitnelse eller erklæring avgitt eller mottatt av en diplomatisk eller konsulær representant for den stat utlendingen tilhører.

Hvis søkeren ikke oppholder seg i det land hvor rettshjelp søkes, skal bevitnelsen eller erklæringen om trang legaliseres gratis av en diplomatisk eller konsulær representant for den stat hvor dokumentet skal fremlegges.

Art 22.Den myndighet som er kompetent til å avgi bevitnelsen eller motta erklæringen om trang, kan innhente opplysninger om søkerens formuesforhold hos de andre kontraherende staters myndigheter.

Den myndighet som skal avgjøre søknaden om fri rettshjelp, har innenfor grensene av sin kompetanse rett til å kontrollere de bevitnelser, erklæringer og opplysninger som fremlegges for den, og til å kreve seg forelagt de ytterligere opplysninger som den finner påkrevet.

Art 23.Når søkeren oppholder seg i et annet land enn i det hvor han skal søke fri rettshjelp, kan hans søknad om rettshjelp med bevitnelser eller erklæringer om trang og i tilfelle andre skriftlige bevis til støtte for søknaden, oversendes gjennom konsulen for hans land til den myndighet som er kompetent til å avgjøre søknaden, eller til den myndighet som utpekes av den stat hvor søknaden skal behandles.

Bestemmelsene om rettsanmodninger i artikkel 9, annet, tredje og fjerde ledd, og i artiklene 10 og 12 skal også gjelde oversendelse av søknader om fri rettshjelp og disses vedlegg.

Art 24.Blir fri rettshjelp tilstått en borger av en av de kontraherende stater, skal ikke noen slags forkynnelse som vedrører saken og som foretas i en annen av disse stater foranledige refusjon av omkostninger fra den anmodende til den anmodede stat.

Det samme gjelder rettsanmodninger, bortsett fra godtgjørelser som er betalt til sakkyndige.

V. Gebyrfri utskrift av sivilstandsregistre.
Art 25.Trengende borger av en av de kontraherende stater kan kreve utskrift av sivilstandsregisteret levert gebyrfritt under samme vilkår som innlendinger. De dokumenter som er nødvendige ved inngåelse av ekteskap skal legaliseres uten betaling av de kontraherende staters diplomatiske eller konsulære representanter.
VI. Personlig arrest.
Art 26.Personlig arrest som ledd i tvangsfullbyrdelse eller som midlertidig forføyning kan ikke anvendes i sivile eller kommersielle saker overfor utlendinger som er borgere av en kontraherende stat, i tilfelle hvor arrest ikke er anvendelig overfor statens egne borgere. En omstendighet som en i landet bosatt statsborger kan påberope for å få arresten hevet, skal ha samme virkning for borgere av en annen kontraherende stat selv om denne omstendighet er inntruffet i utlandet.
VII. Slutningsbestemmelser.
Art 27.Denne konvensjon er åpen for undertegning av de stater som har vært representert på den syvende Konferanse om Internasjonal Privatrett.

Den skal ratifiseres, og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres i det nederlandske utenriksministerium.

Om hver deponering av ratifikasjonsdokumenter skal det settes opp en protokoll, og en bekreftet gjenpart av denne skal på diplomatisk vei sendes til hver av signatarstatene.

Art 28.Denne konvensjon trer i kraft den sekstiende dag etter at det fjerde ratifikasjonsdokument er deponert i samsvar med artikkel 27, annet ledd.

For hver signatarstat som ratifiserer senere, trer konvensjonen i kraft den sekstiende dag etter datoen for deponeringen av ratifikasjonsdokumentet.

Art 29.I forhold mellom de ratifiserende stater trer denne konvensjon i stedet for konvensjonen om den sivile prosess, undertegnet i Haag 17. juli 1905.
Art 30.Denne konvensjon gjelder for de kontraherende staters egentlige territorier (territoires metropolitains).

Hvis en kontraherende stat ønsker konvensjonen satt i kraft for alle sine andre territorier eller for territorier hvis internasjonale forbindelser staten har ansvaret for, skal den tilkjennegi sin hensikt i så henseende ved et dokument som skal deponeres i det nederlandske utenriksministerium. Dette sender på diplomatisk vei en bekreftet gjenpart av dokumentet til hver av de kontraherende stater.

Seks måneder etter denne meddelelse trer konvensjonen i kraft i forholdet mellom de stater som ikke har gjort noen innvending mot det, og det territorium eller de territorier som tilkjennegivelsen omfatter og hvis internasjonale forbindelser vedkommende stat har ansvaret for.

Art 31.Enhver stat som ikke har vært representert på den syvende Konferanse om Internasjonal Privatrett, kan tiltre denne konvensjon, hvis ikke en eller flere stater som har ratifisert konvensjonen, gjør noen innvendinger mot det innen seks måneder etter at den nederlandske regjering har gitt meddelelse om tiltredelsen. Tiltredelsen foregår på den måte som er foreskrevet i artikkel 27, annet ledd.

Tiltredelse av konvensjonen kan ikke finne sted før den er trådt i kraft i henhold til artikkel 28, første ledd.

Art 32.Enhver kontraherende stat kan ved undertegningen, ratifikasjonen eller tiltredelsen av denne konvensjon ta forbehold om å begrense artikkel 17 til å gjelde de borgere av de kontraherende stater som har sin vanlige bopel på dens territorium.

En stat som tar forbehold som nevnt i foregående ledd, kan bare kreve at andre kontraherende stater skal anvende artikkel 17 til fordel for dens borgere når de har vanlig bopel i den kontraherende stat for hvis domstol de opptrer som saksøkere eller intervenienter.

Art 33.Denne konvensjon gjelder i fem år fra den dag som er nevnt i konvensjonens artikkel 28, første ledd.

Dette tidsrom regnes fra denne dag også for stater som ratifiserer eller tiltrer senere.

Konvensjonen skal ansees stiltiende forlenget for fem år ad gangen hvis den ikke blir oppsagt. Oppsigelsen må minst seks måneder før periodens utløp notifiseres til det nederlandske utenriksministerium, som gir alle de andre kontraherende stater meddelelse om den.

Oppsigelsen kan begrenses til de enkelte territorier eller enkelte av de territorier som er nevnt i en notifikasjon avgitt i henhold til artikkel 30, annet ledd.

Oppsigelsen har bare virkning i forhold til den stat som har notifisert den. Konvensjonen vedblir å gjelde mellom de andre kontraherende stater. 

Til bekreftelse herav har de undertegnede etter behørig fullmakt fra sine respektive regjeringer, undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Haag den 1. mars 1954 i ett eksemplar som skal deponeres i den nederlandske regjerings arkiver, og hvorav en bekreftet gjenpart på diplomatisk vei skal oversendes hver av de stater som har vært representert på den syvende Haagkonferanse Om Internasjonal Privatrett.