Forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling.

DatoFOR-1981-01-23-8983
DepartementJustis- og beredskapsdepartementet
PublisertI 1981 s 46
Ikrafttredelse01.07.1981
Sist endretFOR-1993-11-26-1067
Endrer
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-2001-04-20-13
Kunngjort
KorttittelVoldsoffererstatningsforskriften

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. av 23. januar 1981 i medhold av Stortingsvedtak. Fremmet av Justis- og politidepartementet.
Tilføyd hjemmel: Jf. lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven).
Endringer:Endret ved forskrifter 6. desember 1985 nr. 2077, 26. november 1993 nr. 1067.

§ 1.(når kan det gis erstatning)

I den utstrekning det finnes rimelig yter staten erstatning etter disse forskriftene for personskade voldt ved forsettlig legemskrenking eller ved annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang. Det samme gjelder personskade oppstått i forbindelse med hjelp til politiet under arrestasjon, ved avverging eller forsøk på avverging av en straffbar handling, eller ved lovlig pågripelse eller forsøk på dette.

Erstatning kan ytes også når handlingen er begått i sinnssykdom eller bevisstløshet (straffeloven § 44) eller av en person under 14 år (straffeloven § 46), såfremt den bortsett fra dette ville vært straffbar som nevnt. I den utstrekning det finnes rimelig, kan erstatning ytes også i andre særlige tilfelle for skade voldt ved handling som bærer preg av vold eller tvang selv om den som voldte skaden ikke kan straffes, forutsatt at skaden har medført døden eller betydelig personskade.

Dersom personskaden medfører døden, kan erstatning ved tap av forsørger ytes til den eller dem som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget eller hadde lovbestemt plikt til å forsørge.

§ 2.(skader som omfattes)

Sammen med personskade kan erstattes skade på vanlige klær, proteser og andre personlige bruksting som den skadde (eventuelt avdøde) hadde på seg da skaden ble voldt.

§ 3.(geografisk virkeområde)

Erstatning fra staten kan ytes når skaden er påført her i riket eller om bord på norsk fartøy, norsk boreplattform, norsk luftfartøy eller på innretning eller anlegg for utforsking og/eller utnytting av undersjøiske naturforekomster på den norske del av kontinentalsokkelen.

I særlige tilfelle kan erstatning ytes for skade voldt utenfor riket i andre tilfelle enn nevnt i første ledd dersom den skadde eller den erstatningssøkende etterlatte har bopel i riket.

§ 4.(unntak fra dekning)

Erstatning etter disse forskriftene ytes ikke for skadet som går inn under lov av 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova).

§ 5.(anmeldelse til politiet)

Erstatning ytes normalt bare når den straffbare handling uten unødig opphold er anmeldt til politiet med begjæring om straff, og denne begjæring ikke seinere er trukket tilbake. Dessuten kreves normalt at skadelidte begjærer sitt erstatningskrav mot skadevolder tatt med i en eventuell straffesak mot denne. I særlige tilfelle kan erstatning ytes selv om disse vilkår ikke er oppfylt.

§ 6.(fastsetting av erstatning)

Erstatning for skaden ytes med det beløp som finnes rimelig i det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder de vanlige regler for utmåling av erstatning for personskade eller forsørgertap, men med følgende særregler:

1.Erstatning ytes ikke når det tap som ville kunne kreves erstattet av staten, er mindre enn kr. 1.000,-.1
2.Erstatning ytes ikke med mer enn kr 200.000,- for hvert enkelt skadetilfelle.
3.Ved erstatningsutmålingen gjøres fullt fradrag ikke bare for erstatning fra skadevolder og for trygde- og pensjonsytelser, men også for annen utbetaling, f.eks. forsikringsytelser, som erstatningssøkeren har fått eller kommer til å få på grunn av skaden.
4.Ikke-økonomisk skade erstattes ikke uten at særlige grunner foreligger.

Erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom den skadde (eventuelt avdøde) eller den erstatningssøkende etterlatte har medvirket til eller foranlediget skaden ved uforsiktighet eller annen skyld. Det samme gjelder når skaden for øvrig er oppstått under slike forhold at det ikke finnes rimelig at staten yter erstatning, helt eller delvis.

1For erstatningskrav innkommet før 1. januar 1986 gjelder en nedre grense på kr. 500,-.
§ 7.(regress)

Erstatningssøkeren skal gi skriftlig erklæring om at hans krav mot skadevolder går over på staten i den utstrekning staten utbetaler erstatning etter disse forskriftene.

Fylkesmannen kan helt eller delvis ettergi statens krav mot skadevolderen dersom utvist skyld, skadevolderens økonomi eller forholdene ellers tilsier det.

§ 8.(avgjørelsesmyndighet)

Krav om erstatning fra staten avgjøres av fylkesmannen i det fylket der erstatningssøkeren har fast bopel. Dersom erstatningssøkeren ikke har fast bopel her i riket avgjøres søknad om erstatning av fylkesmannen i det fylket der handlingen fant sted.

Søknad om erstatning settes fram skriftlig på skjema fastsatt av Justisdepartementet, som også kan fastsette nærmere regler om hvilke opplysninger som kan kreves lagt fram.

Også skadevolder er å anse som part i saken.

Avgjørelsen av saken kan utsettes inntil straffesak mot skadevolder er henlagt eller avgjort ved påtaleunnlatelse, forelegg eller endelig dom. Dersom det er reist sivil sak med krav om erstatning fra skadevolder, kan avgjørelsen utsettes inntil denne sak er endelig avgjort.

Fylkesmannen skal hvert år avgi rapport om virksomheten til Erstatningsnemnda for voldsofre, jfr. § 10, som avgir samlet årsrapport til Justisdepartementet som gir innberetning til Stortinget.

§ 9.(om utbetaling, forskott og tilbakebetaling)

Erstatningen utbetales når fylkesmannen har truffet sitt vedtak.

Dersom søknaden foreløpig ikke kan avgjøres av grunner som ikke skyldes erstatningssøkeren, kan fylkesmannen utbetale forskott i den utstrekning det finnes rimelig.

Utbetalt erstatning eller forskott kan kreves tilbake dersom søkeren har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for utbetalingen. Det samme gjelder dersom han senere får dekket tapet.

§ 10.(Overprøving)

Klageinstans for fylkesmannens avgjørelse av erstatningssøknaden er en nemnd på 3 medlemmer med personlige varamenn, som oppnevnes av Kongen for 4 år. Denne nemnda skal kalles Erstatningsnemnda for voldsofre. Formannen og hans varamann skal ha juridisk embetseksamen. Kongen bestemmer hvem som skal være formann. Nemnda har sekretariat i Justisdepartementet.

Klageinstans for fylkesmannens vedtak etter § 7 annet ledd er Justisdepartementet.

Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram.

§ 11.(saksbehandling i nemnda)

Nemda treffer normalt sin avgjørelse på grunnlag av sakens dokumenter. Avgjørelsen skal grunngis.

Dersom nemnda selv fastsetter det eller en part krever det, skal det før vedtak treffes holdes et muntlig forhandlingsmøte som partene innkalles til. Møtet holdes for stengte dører.

§ 12.(kostnader ved saksbehandlingen)

Staten dekker kostnadene ved fylkesmannen og klageinstansens virksomhet.

Fylkesmannen kan i særlige tilfelle bestemme at en part helt eller delvis skal få dekket kostnader som har vært nødvendige for en forsvarlig behandling av saken. For øvrig gjelder forvaltningslovens § 36.

Såfremt fylkesmannen finner det nødvendig, kan det oppnevnes advokat eller annen fullmektig for en part. Fylkesmannen fastsetter i tilfelle fullmektigens godtgjøring, som utbetales av staten.

§ 13.(ikrafttredelse)

Reglene kommer ikke til anvendelse når den straffbare handling har funnet sted før 1. januar 1975.

Endringene trer i kraft fra 1. januar 1986 og gjøres gjeldende for søknader om erstatning som førsteinstansbehandles etter 1. januar 1986.