Forskrift om skadedyrbekjempelse

DatoFOR-2000-12-21-1406
DepartementHelse- og omsorgsdepartementet
PublisertI 2000 3175
Ikrafttredelse01.01.2001
Sist endretFOR-2016-10-21-1244
EndrerFOR-1936-11-13-4941, FOR-1938-02-15-1, FOR-1940-12-05-9319, FOR-1940-12-05-9355, FOR-1946-07-16-1, FOR-1959-10-19-1, FOR-1967-06-30-4, FOR-1931-05-01, FOR-1935-01-11
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-1994-08-05-55-§4-1, LOV-1994-08-05-55-§4-10, LOV-1994-08-05-55-§7-9, LOV-1994-08-05-55-§7-11, LOV-2011-06-24-29-§8, LOV-2011-06-24-29-§10
Kunngjort
Rettet15.07.2016 (merknader endret)
KorttittelForskrift om skadedyrbekjempelse

Kapitteloversikt:

Hjemmel: Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet (nå Helse- og omsorgsdepartementet) 21. desember 2000 med hjemmel i lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (folkehelseloven) § 8 og § 10 første og fjerde ledd og lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer § 4-1, § 4-10, § 7-9 og § 7-11.
EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg X nr. 1 (direktiv 2006/123/EF).
Endringer: Endret ved forskrifter 19 des 2001 nr. 1541, 21 des 2007 nr. 1573, 17 des 2009 nr. 1722, 5 mars 2012 nr. 202, 15 mars 2013 nr. 284, 22 okt 2015 nr. 1211, 18 des 2015 nr. 1740, 21 okt 2016 nr. 1244.
Rettelser: 01.12.2012 (merknader tilføyd), 14.12.2015 (merknader endret), 15.07.2016 (merknader endret).

Kapittel I. Innledende bestemmelser

§ 1-1.Formål

Formålet med forskriften er å forebygge at skadedyr

1)overfører smittsomme sykdommer til mennesker,
2)blir årsak til sykdommer hos mennesker eller
3)blir årsak til andre helseproblemer hos mennesker.

Forskriften skal sikre at det ved skadedyrbekjempelse blir benyttet midler og metoder som motvirker at skadedyr overfører smittsomme sykdommer eller blir årsak til sykdommer eller andre helseproblemer hos mennesker, og som ikke medfører helseskade eller miljøskadelige virkninger.

Forskriften skal sikre at skadedyrbekjempelse blir foretatt av personer som kan utføre den fagmessig korrekt og effektivt, og påse at det ikke oppstår helse- eller miljøskade.

§ 1-2.Virkeområde

Forskriften gjelder forebygging og bekjempelse av skadedyr, som foretas privat eller ervervsmessig, i bygninger og innretninger mv., herunder:

-alle bygg mv. som omfattes av plan- og bygningsloven, herunder boliger, drifts- og næringsbygg med tilhørende tomteområder, kornsiloer,
-transportmidler til lands, til sjøs og i luften, faste og flytende installasjoner til sjøs,
-inventar, utstyr, maskiner, produkter og annet løsøre i bygninger,
-tunneler, kloakker, avfallsplasser, kaianlegg, leirplasser, friluftsområder, flyplasser,
-lukkede rom beregnet på skadedyrutryddelse, herunder telt, overdekninger med mer.

Forskriften fritar ikke fra forbud eller krav som følger av annet regelverk.

Forskriften gjelder ikke desinfeksjonstiltak i helsetjenesten, farmasøytisk virksomhet eller lignende virksomhet. Forskriften gjelder ikke skadedyrbekjempelse etter lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. samt forskrift 6. mai 2015 nr. 455 om plantevernmidler.

For innretninger og anlegg på kontinentalsokkelen gjelder de administrative bestemmelser som følger av forskrift 12. februar 2010 nr. 158 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg.

Forskriften gjelder med de tilpasninger som måtte følge av internasjonale avtaler som Norge har tiltrådt.

0Endret ved forskrifter 19 des 2001 nr. 1541 (i kraft 1 jan 2002), 22 okt 2015 nr. 1211.
§ 1-3.Definisjoner

I denne forskrift forstås med:

1.Skadedyr:

Pattedyr, fugler, insekter og andre levende organismer som kan overføre smittsomme sykdommer eller forårsake andre sykdommer eller helseproblemer hos mennesker, eller som gjør materiell skade og derved utløser bekjempelsestiltak. Sykdomsfremkallende mikroorganismer regnes ikke som skadedyr etter forskriften her.

2.Bekjempelsesmiddel:

Biocidholdige produkter, kjemiske eller biologiske, bestående av ett eller flere virksomme stoffer, eller konstruksjoner som fordriver, tillokker, fanger eller avliver skadedyr eller hindrer deres formering.

3.Bekjempelsesmetode:

Fremgangsmåte for bruk av bekjempelsesmiddel.

4.Skadedyrbekjempelse:

Alle tiltak som skal forebygge forekomst av skadedyr eller tar sikte på å utrydde eller redusere forekomst av skadedyr.

5.Skadedyrbekjemper:

Person som har godkjenning til å foreta skadedyrbekjempelse.

6.Internkontroll:

Systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i denne forskrift.

0Endret ved forskrift 22 okt 2015 nr. 1211.

Kapittel II. Plikt til skadedyrbekjempelse

§ 2-1.Plikt til å iverksette forebyggende tiltak

Eier eller bruker av bygning, innretning mv., jf. § 1-2, skal sørge for at det settes i verk nødvendige tiltak for å forebygge og eventuelt oppdage forekomst av skadedyr.

§ 2-2.Plikt til å iverksette utrydding

Eier eller bruker av bygning, innretning mv., jf. § 1-2, skal sørge for at det settes i verk nødvendige tiltak for å utrydde skadedyr når forekomst av skadedyr tilsier dette.

§ 2-3.Pålegg om å iverksette forebyggende tiltak

Kommunen kan pålegge eier eller bruker av bygning, innretning mv., jf. § 1-2, å iverksette nødvendige tiltak for å forebygge og eventuelt oppdage forekomst av skadedyr eller når forekomst av skadedyr tilsier dette. Dersom pålegget ikke følges, kan kommunen gjennomføre pålegget for eiers eller brukers regning.

§ 2-4.Pålegg om å iverksette utrydding

Kommunen kan pålegge eier eller bruker av bygning, innretning mv., jf. § 1-2, å iverksette nødvendige tiltak for å utrydde skadedyr når forekomst av skadedyr tilsier dette. Dersom pålegget ikke følges, kan kommunen gjennomføre pålegget for eiers eller brukers regning.

Dersom det foreligger forhold som medfører en overhengende fare for helseskade, kan kommunen forby bruk av bygning, innretning mv., jf. § 1-2, til forholdet er rettet.

§ 2-5.Hastevedtak

Dersom det er nødvendig for å hindre overhengende helsefare, kan kommunelegen utøve kommunenes myndighet etter § 2-4 første ledd og bestemme at skadedyrbekjempelse skal skje straks. Bestemmelsen i § 3-4 annet ledd gjelder tilsvarende. Utgiftene skal dekkes av eier eller bruker, jf. § 5-3.

Kapittel III. Gjennomføring av skadedyrbekjempelse

§ 3-1.Hvem som kan utføre skadedyrbekjempelse

Eier eller bruker av bygning, innretning mv., jf. § 1-2, kan selv utføre skadedyrbekjempelse på egen eiendom.

Kun skadedyrbekjempere har rett til å planlegge og å utføre ervervsmessig skadedyrbekjempelse. Skadedyrbekjempere kan benytte ikke-godkjente personer som medhjelpere, men kan ikke overlate ansvaret for noe tiltak til medhjelperen.

§ 3-2.Bruk av bekjempelsesmidler

Den som skal foreta skadedyrbekjempelse plikter å bruke det middel og den metode som gir minst skadevirkninger for miljø og helse og som kan føre til ønsket resultat.

Kjemiske midler som benyttes til skadedyrbekjempelse skal være godkjent i henhold til de enhver tid gjeldende bestemmelser for slike produkter og være deklarert og merket i henhold til forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP).

Det er forbudt å bruke gassingsprodukter klassifisert i farekategoriene: Acute Tox. 1, Acute Tox. 2, Acute Tox. 3, og merket med faresetningene «Dødelig ved innånding» eller «Giftig ved innånding» for andre enn skadedyrbekjempere med tilleggskurs. Personer uten godkjenning kan medvirke som medhjelpere.

For øvrig skal bruk av bekjempelsesmidler eller bestemte helsefarlige metoder være i samsvar med de til enhver tid gjeldende bestemmelser fastsatt av departementet, blant annet bestemmelser om tillatte restmengder i luft, overflate og lignende, plikt til å benytte bestemte bekjempelsesmetoder, egnede tiltak for bekjempelse av enkelte typer skadedyr og godkjenning av ikke biocidholdige bekjempelsesmidler.

0Endret ved forskrift 22 okt 2015 nr. 1211.
§ 3-3.Meldingsplikt

Dersom skadedyrbekjempelse skal gjennomføres ved bruk av midler som nevnt i § 3-2 tredje ledd, skal skadedyrbekjemperen senest tre uker før tiltaket legge frem melding for kommunen med en vurdering av alle forhold som kan ha innvirkning på helse, hygiene eller sikkerhet ved skadedyrbekjempelsen. Gjenpart av nabovarsel skal sendes kommunen sammen med meldingen, jf. § 3-4.

Fristen på tre uker gjelder ikke der kommunen gir pålegg om skadedyrbekjempelse eller ved hastevedtak, jf. § 2-4 og § 2-5.

Senest tre uker etter gjennomføringen skal skadedyrbekjemperen gi ny melding til kommunen om at tiltaket er gjennomført og om resultatet av tiltaket.

§ 3-4.Nabovarsel

Enhver som skal foreta skadedyrbekjempelse skal varsle naboer og andre som kan bli berørt av skadedyrbekjempelsen. Disse skal bli orientert om når tiltaket skal gjennomføres, hvilket bekjempelsesmiddel som skal brukes og om faresignaler og forholdsregler som må tas. Nabovarsel kan utelates dersom dette anses åpenbart unødvendig eller ikke er praktisk gjennomførbart.

Før tiltaket iverksettes skal den som skal foreta skadedyrbekjempelsen forvisse seg om at naboer og berørte er klar over gjennomføringstidspunktet.

§ 3-5.Plikt til å føre protokoll, gi opplysninger og veiledning

Skadedyrbekjemperen skal føre løpende protokoll over hvilke bekjempelsestiltak som iverksettes. Tilsynsmyndigheten, jf. § 5-2, kan til enhver tid kreve å få seg forelagt protokollen eller andre opplysninger som er nødvendige for at tilsynsmyndighetene skal kunne føre tilsyn. Av protokollen skal det fremgå følgende: Tidspunkt for tiltaket, sted, eier, oppdragsgiver, anvendt middel, kvantum, metode, resultat, hvilken type skadedyr, nabovarsel og eventuelle skader.

Skadedyrbekjemperen har opplysningsplikt overfor oppdragsgiver for opplysninger i henhold til første ledd.

Skadedyrbekjemperen plikter å gi medhjelper nødvendig veiledning i metoder og midler som nyttes.

Kapittel IV. Godkjenning av skadedyrbekjempere mv.

§ 4-1.Godkjenning av skadedyrbekjempere

Som skadedyrbekjempere kan bare godkjennes personer som kan godtgjøre at de har den nødvendige kunnskap om, og praksis fra skadedyrbekjempelse.

Søkere skal ha gjennomgått teoretisk utdanning, relevante kurs og praksis som fastsatt av departementet før godkjenning gis.

Godkjenningen gjelder for ti år. Det kan settes vilkår for godkjenningen.

For å få fornyet godkjenning må søkeren dokumentere at vedkommende har tilstrekkelig praksis og har oppdaterte kunnskaper om gjeldende bekjempelsesmidler og metoder. Det kan kreves avlagt teoretisk prøve før fornyelse av godkjenning gis.

For søknad om godkjenning som skadedyrbekjemper skal saksbehandlingsfrist som nevnt i tjenesteloven § 11 første ledd første punktum, være 30 dager. Tjenesteloven § 11 annet ledd om at tillatelse anses gitt når saksbehandlingsfristen er utløpt, gjelder ikke for godkjenning av skadedyrbekjempere.

0Endret ved forskrift 17 des 2009 nr. 1722 (i kraft 28 des 2009).
§ 4-2.Godkjenningsmyndighet

Folkehelseinstituttet skal:

a)godkjenne skadedyrbekjempere og
b)tilbakekalle godkjenning dersom vilkårene er bortfalt eller skadedyrbekjemperen anses uskikket til å utøve virksomheten.

Folkehelseinstituttet kan i særskilte tilfeller forlenge en godkjenning i inntil ett år.

0Endret ved forskrifter 19 des 2001 nr. 1541 (i kraft 1 jan 2002), 22 okt 2015 nr. 1211, 21 okt 2016 nr. 1244.

Kapittel V. Administrative bestemmelser

§ 5-1.Ansvar og internkontroll

Den ansvarlige for virksomheter som omfattes av denne forskrift skal, dersom virksomheten sysselsetter arbeidstaker, sørge for at det innføres og utøves internkontroll. For skadedyrbekjempere gjelder kravet til internkontroll uavhengig om skadedyrbekjemperen sysselsetter arbeidstakere.

Internkontrollen skal dokumenteres i den form og i det omfang som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse.

§ 5-2.Tilsyn

Kommunen skal føre systematisk tilsyn med at bestemmelsene i forskriften overholdes.

§ 5-3.Utgifter

Utgifter som følger av skadedyrbekjempelse skal bæres av eiendommens, innretningens eller virksomhetens eier eller bruker.

Kommunen kan vedta å dekke utgifter som følger av pålegg etter § 2-3 - § 2-5 og er ansvarlig overfor skadedyrbekjemper for vederlag for tiltak som iverksettes for eier eller brukers regning.

§ 5-4.Virkemidler

Kommunen kan foreta gransking, retting, stansing og ilegge tvangsmulkt i samsvar med § 13 til § 16 i lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid.

0Endret ved forskrift 5 mars 2012 nr. 202.
§ 5-5.Klage

Kommunens enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen etter § 19 i lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid.

Enkeltvedtak fattet etter § 4-2 kan påklages til overordnet organ.

0Endret ved forskrift 5 mars 2012 nr. 202.
§ 5-6.Delegering

Kommunens myndighet etter denne forskriften kan delegeres etter bestemmelsene i lov om kommuner og fylkeskommuner.

§ 5-7.Utstedelse av hygienesertifikater på skip

Når det er påkrevd i henhold til forskrift 21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse § 21, skal kommunen utstede nødvendig sertifikat for hygienekontroll på skip eller sertifikat for dispensasjon. Helsedirektoratet bestemmer hvilke kommuner som skal utstede sertifikatene.

0Endret ved forskrifter 19 des 2001 nr. 1541 (i kraft 1 jan 2002), 21 des 2007 nr. 1573 (i kraft 1 jan 2008), 18 des 2015 nr. 1740 (i kraft 1 jan 2016).
§ 5-8.Dispensasjon

Tilsynsmyndigheten kan i særlige tilfeller gi dispensasjon fra bestemmelser gitt i eller i medhold av forskriften her. Det kan settes vilkår for en eventuell dispensasjon.

§ 5-9.Straff

Overtredelse av bestemmelsene i forskriften straffes etter lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid § 18 og lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer § 8-1.

0Endret ved forskrift 5 mars 2012 nr. 202.
§ 5-10.Ikrafttredelse mv.

Denne forskrift trer i kraft 1. januar 2001. For kravet til godkjenning i kap. IV gis det en overgangstid frem til utgangen av 2003. Innen denne tid må alle skadedyrbekjempere ha søkt om godkjenning i henhold til forskriften.

Fra 1. januar 2001 oppheves følgende forskrifter og rundskriv: 

Forskrifter:

-forskrifter av 13. november 1936 nr. 4941 om utrydding av veggedyr,
-forskrifter av 15. februar 1938 nr. 1 for utgassing av bygninger med blåsyregass som middel til å utrydde rotter, veggedyr, kakerlakker m.v.,
-forskrifter av 5. desember 1940 nr. 9319 for utgassing av drivhus og liknende rom med blåsyregass ved kalsiumcyanidholdige pulver til bekjempelse av utøy,
-forskrifter av 5. desember 1940 nr. 9355 for utgassing av skip med blåsyregass som middel til å utrydde rotter, veggdyr, kakerlakker m.v.,
-forskrifter av 16. juli 1946 nr. 1 om utrydding av rotter m.v.,
-forskrifter av 19. oktober 1959 nr. 1 for utgassing med blåsyregass,
-forskrifter av 30. juni 1967 nr. 4 for utgassing av bygninger, skip, drivhus o.l. rom og i utgassingskammer med metylbromid eller stoffer som inneholder metylbromid. 

Rundskriv:

-Det kongelige departement for sociale saker: Angående utgassing med blåsyregass. Rundskrivelse 2. januar 1932.
-Socialdepartementet: Om blåsyregass. Rundskrivelse 25. juni 1935.
-Socialdepartementet: Vilkår for utgassing med etylenoksyd (T-gass) av bygninger og skip og i utgassingskammer. Rundskriv 23. september 1936.
-Helsedirektoratet: Hvilke krav helsedirektøren stiller for at en ansøker skal bli godkjent som leder av, resp. assistent ved, utgassing av bygninger og skip med blåsyregass.
-Socialdepartementet: Vedr.: Forskrifter om utrydding av veggedyr og annet utøy. Rundskriv 8. januar 1937.
-Socialdepartementet: Angående forskrift om utgassing av bygninger med blåsyregass. Rundskrivelse 15. februar 1938.
-Innenriksdepartementet: Om utgassing med blåsyregass. Rundskriv 7. april 1941.
-Innenriksdepartementet: Forholdsregler for skipsbefalet ved blåsyreutgassing. Rundskriv 7. april 1941.
-Innenriksdepartementet: Veiledning etter utført blåsyreutgassing for skipsbesetningen og andre som kommer ombord til nødvendig arbeid. Rundskriv 7. april 1941.
-Helsedirektoratet: Utgassing av veggedyr, rotter og lignende. Rundskriv nr. 13/1946, 27. februar 1946.
-Helsedirektoratet: Lov om rottebekjempelse. Rundskriv nr. 49/1946, 18. juli 1946.
-Helsedirektoratet: Utrydding av rotter. Rundskriv nr. 66/1946, 31. oktober 1946.
-Helsedirektoratet: Stryknin og brucinholdig stryknin til utryddelse av skadedyr. Rundskriv nr. 86/1946, 14. desember 1946.
-Helsedirektoratet: Utgassing med blåsyregass. Rundskriv nr. 2/1947, 15. januar 1947.
-Helsedirektoratet: Godkjenning av rotteutryddere. Rundskriv nr. 24/1947, 28. april 1947.
-Helsedirektoratet: Vedr. utgassing. Rundskriv nr. 4/1949, 15. februar 1949.
-Helsedirektoratet: Holdbarhet av rottegift. Rundskriv nr. 6/1950, 14. februar 1950.
-Sosialdepartementet: Fosforgrøt til utryddelse av rotter. Rundskriv nr. 22/1950, 25. april 1950.
-Helsedirektoratet: Forskrifter om utrydding av rotter mv i henhold til lov om rottebekjempelse av 5. juli 1946. Rundskriv nr. 51/1953, 19. august 1953.
-Helsedirektoratet: Endring i forskrifter om utrydding av rotter mv. Rundskriv nr. 60/1957, 30. oktober 1957.
-Helsedirektoratet: Veiledning for anlegg av kamre for utgassing med blåsyregass, 15. februar 1959.
-Sosialdepartementet: Forskrifter m.v. for utgassing med blåsyregass og med etylenoksyd. Rundskriv nr. 75/1959, 19. oktober 1959.
-Sosialdepartementet: Veiledning for anlegg av kammer for utgassing i kammere, fastsatt av Sosialdepartementet 19. oktober 1959.
-Helsedirektoratet: Forskrifter for utgassing med metylbromid. Rundskriv nr. 53/1967, 30. juni 1967.
-Helsedirektoratet: Tularemi - «Harepest». Rundskriv nr. 100/1967, 7. desember 1967.
-Helsedirektoratet: Rottegift godkjent for offentlig rotteutrydding. Rundskriv nr. I-1083/1974, 16. september 1974. 

Fra den tid Kongen bestemmer oppheves:

-Kgl.res. av 1. mai 1931 om bestemmelser om utgassing av bygning, skib, drivhus og lignende rum med blåsyregass eller annen farlig gass,
-Kgl.res. av 11. januar 1935 om bestemmelser om utgassing i utgassingskammere med blåsyregass eller annen farlig gass.

Merknader til bestemmelsene i forskriften

Til kapittel I 

Til § 1-2

Forskriften gjelder for all bekjempelse av skadedyr enten den er foretatt av privatpersoner i sitt eget hjem, det offentlige som eier av bygning og lignende eller av et profesjonelt skadedyrfirma på vegne av privat eller offentlig oppdragsgiver. Den gjelder med noen få unntak som følger av bestemmelsen for alle typer bekjempelsesmidler, dvs. biocidholdige produkter og mekaniske innretninger, som for eksempel en lysfelle.

Forskriften gjelder i alle bygg, transportmidler, inventar osv. uavhengig om det er stat, kommune eller privat eierforhold. Forskriften gjelder på norske skip og luftfartøy i områder som ikke er undergitt noen annen stats høyhetsrett og på forsvarets fartøyer. Tilsyn med transportmidler skjer naturlig ved ankomst til havn, lufthavn, mottak mv.

Forskriften gjelder også for skadedyrbekjempelse på innretninger og anlegg plassert på den norske delen av kontinentalsokkelen. Dette innebærer at den faglige standarden skal være som på landjorda. Ettersom det vanlige kommunesystemet ikke gjelder på kontinentalsokkelen, vil de administrative reglene følge forskrift 12. februar 2010 nr. 158 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (rammeforskriften). Denne trådte i kraft 1. januar 2011 og inneholder blant annet tilsynsbestemmelser.

Forskriften gjør ingen inngrep i de bestemmelser som følger av annet relevant regelverk, som for eksempel matloven, viltloven, dyrevelferdsloven, naturmangfoldloven mv. og forskrifter hjemlet i disse. Dette innebærer for eksempel at der hvor viltloven krever kommunal fellingstillatelse, må slik tillatelse innhentes. Og videre at for eksempel avliving av forvillede katter må skje i overensstemmelse med forskrift 11. oktober 1998 nr. 991 om avliving av hund og katt.

Forskriften avgrenses mot en del annet nasjonalt regelverk som blant annet lov om matproduksjon og mattrygghet mv. og forskrift om plantevernmidler.

Forskriften avgrenses også mot internasjonale avtaler som Norge har inngått. 

Til § 1-3 

Til § 1-3 nr. 1

Skadedyr er definert bredt i forskriften og må relateres til om dyrene utfolder en aktivitet eller har spesielle egenskaper som gjør at mennesker finner å måtte bekjempe dem for å beskytte sine interesser. I forskriften brukes betegnelsen skadedyr om dyr og andre levende organismer som kan utgjøre en trussel mot eller som kan innvirke skadelig eller negativt på menneskers helse og trivsel. Det siktes først og fremst til dyr i den ville fauna som kan settes i forbindelse med opptreden av smittsomme sykdommer hos mennesker. Det gjelder blant annet enkelte gnagere, for eksempel rotter som kan forurense matvarer og drikkevann. Andre dyrearter, oftest insekter som lopper, lus og visse myggarter mv., kan formidle overføring av en smittsom sykdom gjennom stikk, bitt eller på annen måte. Bestemmelsen presiserer at pattedyr og fugler er omfattet av forskriften og dette kan omfatte for eksempel forvillede katter. Hvorvidt en katt er forvillet må vurderes konkret, og relevante momenter kan være hvorvidt katten er merket og hvor tam eller sky katten er. De fleste katter har en eier eller opprinnelig eier, og i utgangspunktet må denne eiendomsretten respekteres. Se også merknadene til § 1-2 om at denne forskriften ikke fritar fra øvrig regelverk, og at blant annet dyrevelferdsloven og forskrift 11. oktober 1998 nr. 991 om avliving av hund og katt stiller krav for å fremme dyrevelferd og unngå unødig lidelse for dyrene.

Sykdomsfremkallende mikrober (bakterier og virus med videre) betraktes ikke som skadedyr i denne sammenheng. Bekjempelsen av disse faller inn under helsetjenestens oppgaver i medhold av andre bestemmelser i smittevernloven. Bekjempelsen påhviler veterinærvesenet når det gjelder smittsomme sykdommer hos dyr. Bekjempelse av skadedyr i husdyrrom (som fjøs, stall eller hønserier) må utføres av godkjente skadedyrbekjempere, eller av eier på egen eiendom. Desinfeksjon av mikroorganismer i husdyrrom, med for eksempel formalindamp, kan gjøres av andre enn godkjente skadedyrbekjempere.

Skadedyrbegrepet omfatter også dyr og andre levende organismer som i seg selv ikke innvirker på helsen, men som gjør materiell skade og der bekjempelse medfører bruk av midler som kan føre til helseproblemer hos mennesker. Midlene kan være de samme som, eller være beslektet med dem som brukes mot dyr, og som kan medføre helseskade. Med materiell skade siktes det til skade på materialer, bygninger, matvarer, ikke matnyttige vekster, klær og lignende. Sopp er en levende organisme, men er ikke å anse som skadedyr etter denne forskriften. Heller ikke alger og lav anses som skadedyr og er dermed ikke omfattet av denne forskriften. 

Til § 1-3 nr. 2

Med bekjempelsesmiddel forstås alle midler som i praktisk bruk kan fordrive, skremme eller tiltrekke, som tar sikte på avliving og utryddelse, eller som hindrer formering. Det kan være kjemiske stoffer og preparater (biocidholdige produkter) som nyttes i fast eller flytende form eller som gass.

Med konstruksjoner forstås alle typer feller og mekaniske eller elektroniske apparater som tar sikte på å fordrive, tiltrekke, fange eller avlive skadedyr. 

Til § 1-3 nr. 3

Med bekjempelsesmetode menes i forskriften fremgangsmåte for anvendelse av et bekjempelsesmiddel. Valg av bekjempelsesmetode skal baseres på en faglig vurdering av bekjempelsesmiddelets effekt til et bestemt formål sammenholdt med eventuelle skadelige virkninger. 

Til § 1-3 nr. 4

Skadedyrbekjempelse er etter forskriften et samlebegrep som omfatter alle relevante tiltak som skal forebygge, utrydde eller redusere forekomst av skadedyr. Tiltakene kan være av ulik karakter, fra svært omfattende tiltak som for eksempel gassing av bolig, til mindre tiltak som for eksempel å sette ut musefeller. Soppsanering er derimot ikke å anse som skadedyrbekjempelse. 

Til § 1-3 nr. 5

Forskriften legger opp til en godkjenningsordning som knytter seg til person. Det er enkeltpersoner som blir godkjent som skadedyrbekjempere og ikke virksomheten som sådan. For å drive ervervsmessig skadedyrbekjempelse må minst en person i virksomheten være godkjent i henhold til forskriften. Personer uten godkjenning kan medvirke som medhjelpere, se merknader til § 3-1. 

Til § 1-3 nr. 6

Definisjonen av internkontroll er utformet på samme måte som i forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter. Generell veiledning som er utarbeidet på området for HMS-arbeid vil følgelig også ha relevans ved internkontroll i henhold til skadedyrforskriften. Systemet forutsettes innarbeidet i det eksisterende internkontrollsystemet som virksomheten har fra før. Det vises forøvrig til merknaden til § 5-1.

Til kapittel II 

Til § 2-1 og § 2-2

Eier eller bruker har et ansvar for å iverksette tiltak for å forebygge og utrydde forekomst av skadedyr. Dersom eier og bruker er samme person, vil spørsmålet om fordeling av ansvar mellom eier og bruker ikke oppstå. Der eier og bruker er to forskjellige subjekter, har begge en selvstendig plikt til å iverksette tiltak i henhold til bestemmelsene. Dette innebærer at begge kan bli holdt ansvarlig dersom kravene ikke er oppfylt. Det er imidlertid naturlig at det er brukeren som tar initiativ til tiltakene dersom skadedyrproblemet er av lokal art og der det i all hovedsak er brukeren som er skadelidende. Foreligger det et større skadedyrproblem, for eksempel i et hus med utleieleiligheter med flere brukere, er det naturlig at eieren tar initiativet.

Forebyggende tiltak kan for eksempel være å påse at søppel håndteres forsvarlig og at matrester er pakket inn. Iverksettende tiltak er for eksempel utlegging av gift og gassing av bolig. 

Til § 2-3 og § 2-4

Kommunen kan på eget initiativ pålegge eier eller bruker å iverksette forebyggende eller utryddende tiltak når forekomst av skadedyr tilsier dette. Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen, jf. forskriften § 5-5 og folkehelseloven § 19.

Kommunen kan iverksette tiltaket for eiers eller brukers regning. Eier og bruker vil således være solidarisk ansvarlig for beløpet. Dette innebærer at både eier og bruker utad står ansvarlig for hele utgiften ovenfor skadedyrbekjemperen. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 5-3 hvor det går fram at kommunen kan vedta å dekke utgiftene til utrydding som iverksettes for eiers regning.

Ved overhengende fare for helseskade kan kommunen forby bruk av bygning og lignende. Hva som er overhengende fare må avgjøres på bakgrunn av en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. 

Til § 2-5

I hastesaker kan kommunelegen bestemme at skadedyrbekjempelse skal skje straks for å hindre overhengende helsefare. Skadedyrbekjemperen må forvisse seg om at naboer og berørte er klar over gjennomføringstidspunktet.

Til kapittel III 

Til § 3-1

Bestemmelsen slår fast at eier eller bruker kan utføre skadedyrbekjempelse på egen eiendom. Det er ikke anledning til å foreta skadedyrbekjempelse på annens eiendom, som for eksempel på nabotomt. Blir en ikke enige om felles skadedyrbekjempelse, kan kommunen fatte vedtak om forebyggende tiltak jf. § 2-3 og utryddelsestiltak jf. § 2-4.

Det er bare skadedyrbekjempere som kan planlegge og utføre ervervsmessig skadedyrbekjempelse. Personer uten godkjenning kan være med som medhjelpere, men kan ikke ha ansvaret for tiltaket. Dette innebærer at som hovedregel må en skadedyrbekjemper fysisk være tilstede ved skadedyrbekjempelsen. Dersom det gjelder ukompliserte bekjempelser med ufarlige midler kan unntaksvis medhjelpere utføre oppdraget alene. Dette forutsetter særskilt fullmakt som presiserer at skadedyrbekjemperen har ansvaret. Med «ukompliserte bekjempelser» og «ufarlige midler» menes her ulike felletyper plassert slik at de kun fanger det aktuelle skadedyret, insektdetektorer, varme/kulde/damp, midler til sikring og tetting av bygg, mekaniske repellenter, sanitasjon og kjemiske produkter som ikke er klassifiseringspliktige. Produkter som ved godkjenning har fått særlig krav om bruk kun for godkjente skadedyrbekjempere regnes ikke som «ufarlige».

Også «selgere», «kunderådgivere» eller andre tilknyttet skadedyrfirmaer som ikke selv aktivt foretar bekjempelsen, men veileder kundene eller selger serviceavtaler og enkeltoppdrag, kan anses for å bedrive planlegging i forskriftens forstand. Der salget omfatter en vurdering av hvilken type tjeneste kunden behøver, eller dersom det gis rådgiving om midler og metoder, kreves det at selger vurderer alternativene i henhold til substitusjonsprinsippet, jf. forskriftens § 3-2 første ledd. Ovennevnte vurderinger krever blant annet kunnskap om biologi, toksikologi og bekjempelse av skadedyr og er å anse som planlegging i forskriftens forstand.

Personer uten godkjenning kan medvirke som medhjelpere i henhold til forskriften. En medhjelper er en person som hjelper til på oppdrag under oppsyn av en godkjent skadedyrbekjemper, jf. merknader til forskriften § 3-1 annet ledd. Som hovedregel må den godkjente skadedyrbekjemperen selv være fysisk til stede ved skadedyrbekjempelsen. 

Til § 3-2

Bestemmelsen fastsetter substitusjonsprinsippet. Prinsippet er grunnleggende i all forsvarlig skadedyrbekjempelse, og innebærer at man ved bekjempelse skal bruke det minst skadelige middelet som virker for formålet. Det følger av substitusjonsprinsippet at man ikke skal benytte kjemiske midler i forebyggingsøyemed, disse skal forbeholdes uttryddelsestiltak. Unntak er bruk av visse insektmidler i forebyggingsøyemed, for eksempel impregnering av treverk mot treborende insekter samt repellenter i tøy for vern mot blodsugende insekter og midd. Substitusjonsprinsippet følger også av annet regelverk, for eksempel i arbeidsmiljølovgivningen og i den generelle kjemikalielovgivningen (produktkontrolloven).

Biocidforordningen, forordning (EU) nr. 528/2012, erstatter det tidligere biociddirektivet (direktiv 98/8/EF) og ble gjennomført i norsk rett ved biocidforskriften 10. april 2014 nr. 548. På bakgrunn av dette regelverket er det bygget opp en egen godkjenningsordning for biocidholdige produkter.

Forskrift om skadedyrbekjempelse forutsetter at bekjempelsesmidler er tillatt i følge de til enhver tid gjeldende bestemmelser. Fra 1. juni 2015 er klassifisering og merking av kjemikalier regulert av forskrift om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP), («CLP» står for Classification, Labelling and Packaging of Substances and Mixtures). CLP-forskriften erstatter farebetegnelsene «giftig» og «meget giftig» med ny klassifisering og nye farepiktogrammer og signalord. Forskrift om skadedyrbekjempelse setter som krav at man er skadedyrbekjemper med tilleggskurs for å bruke midler som skal være klassifisert i farekategoriene: Acute Tox. 1, Acute Tox. 2, Acute Tox. 3, og merket med faresetningene «Dødelig ved innånding» eller «Giftig ved innånding» i henhold til forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP). Kravet om meldingsplikt i § 3-3 ved bruk av slike midler er begrunnet med at myndighetene ønsker å ha kontroll med bruken av de potensielt mest skadelige midlene for å forebygge ulykker. Dette samsvarer også med de generelle omsetningsrestriksjonene som gjelder for alle stoffer og stoffblandinger som skal klassifiseres og merkes slik.

Midlene som man må være skadedyrbekjemper med tilleggskurs for å bruke (det vil si som er klassifisert og merket som nevnt ovenfor), er definert av forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP). En godkjenning av et biocidprodukt vil i henhold til biocidforskriften (forskrift 10. april 2014 nr. 548 om av biocider) kunne inneholde visse betingelser for omsetning og bruk, som for eksempel hvilke kategorier av brukere (industrielle, profesjonelle, ikke-profesjonelle) produktet kan benyttes av. Det kan oppstå en situasjon der et middel som har annen klassifisering og annen merking enn nevnt ovenfor, bare blir godkjent for bruk av profesjonelle (for eksempel skadedyrbekjempere). Biocidforskriften kan derfor medføre en ytterligere begrensning i omsetning og bruk av skadedyrbekjempelsesmidler enn det som følger av denne forskriften og forskrift om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP). 

Til § 3-3

Skadedyrbekjemperen må i visse tilfeller gi kommunen melding om at skadedyrbekjempelse iverksettes. Dette gjelder utryddelse med midler som etter sin sammensetning er klassifisert i farekategoriene: Acute Tox. 1, Acute Tox. 2, Acute Tox. 3, og merket med faresetningene «Dødelig ved innånding» eller «Giftig ved innånding» i henhold til forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger(CLP). Slik skadedyrbekjempelse kan kun foretas av skadedyrbekjempere med tilleggskurs, jf. § 3-2 tredje ledd. For skadedyrbekjempelse med de fleste andre midler eller innretninger foreligger det ingen meldingsplikt til kommunen. Et unntak er at det kan kreves melding til kommunen ved felling av grevling, jf. forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst § 36.

Dersom det kan være tvil om forholdet rammes av meldingsplikten, bør dette tas opp med den instans i kommunen som ivaretar oppgavene innen miljørettet helsevern. 

Meldingens innhold

Meldingen om skadedyrbekjempelse skal inneholde dokumentasjon som viser hvordan det skal sikres at bekjempelsen planlegges og utføres i samsvar med forskriftens bestemmelser. Alle forhold ved tiltaket som kan ha innvirkning på helse, hygiene og sikkerhet skal utredes.

En vurdering av forhold som kan ha innvirkning på helse, hygiene og sikkerhet bør blant annet inneholde

a)beskrivelse av problemet som gir grunnlag for skadedyrbekjempelsen,
b)overordnet gjennomgang av risikoen for hvilke og hvor alvorlige situasjoner og uheldige hendelser som kan oppstå,
c)informasjon om hvilke(t) skadedyr som skal utryddes eller bekjempes,
d)informasjon om midler og metode som skal anvendes,
e)oversikt over spesielle forhold som kan ha helsekonsekvenser, for eksempel spesiell beliggenhet, utearealer, bygningsmessig utforming mv.,
f)dato og om nødvendig klokkeslett for tiltaket,
g)beskrivelse av omfang av og resultater og konklusjoner fra målinger og kartlegging mv.,
h)oversikt over de dokumenter virksomheten har benyttet som underlagsdokumentasjon for meldingen, for eksempel relevant regelverk, anerkjente normer, standarder og veiledning, og
i)plan for videre oppfølging og kontroll. 

Kommunens behandling av meldingen

Meldingen skal gi kommunen grunnlag for å vurdere hvorvidt hensynet til helse, hygiene og sikkerhet ivaretas i skadedyrbekjempelsen. Dersom det avdekkes at disse hensynene ikke ivaretas i tilstrekkelig grad, kan kommunen benytte virkemidlene i folkehelseloven kapittel 3.

Det understrekes at kommunens behandling av meldingen ikke fritar skadedyrbekjemperen ansvaret for at forskriftens bestemmelser etterleves.

I kommunens saksbehandling forutsettes det at kommunen

a)gjør seg kjent med meldingen,
b)underretter skadedyrbekjemperen om at melding er mottatt og i den utstrekning det er aktuelt informerer om
-hvilke sider av saken som eventuelt ikke er godt nok opplyst eller dokumentert,
-forhold som tyder på at tiltaket ikke vil oppfylle forskriftens bestemmelser,
-forhold som tilsier at skadedyrbekjempelsen har et forbedringspotensial,
-hvorvidt det på bakgrunn av den foreliggende meldingen vil være aktuelt å benytte virkemiddelbestemmelsene i folkehelseloven kapittel 3 i forhold til tiltaket. 

Til § 3-4

Bestemmelsen om nabovarsel kommer til anvendelse både for privat og ervervsmessig skadedyrbekjempelse. Hovedregelen er at naboer som kan bli berørt av skadedyrbekjempelsen eller andre som kan bli berørt skal varsles. Dette innebærer at hver og en skal varsles særskilt om skadedyrbekjempelsen, for eksempel med et eget varsel til hver husstand eller leilighet. Unntaksvis kan nabovarsling foregå ved oppslag, kunngjøring i avis og lignende.

Det går fram av forskriften at nabovarselet skal inneholde opplysninger om tidspunktet for skadedyrbekjempelsen, hvilket bekjempelsesmiddel som skal benyttes og om faresignaler og forholdsregler som bør tas. I tillegg bør nabovarselet inneholde hvem som utfører oppdraget (med adresse og telefonnummer) og angivelse av stedet for bekjempelsen (adresse og leilighetsnummer, eventuelt åteplass).

Nabovarsel kan imidlertid utelates dersom det er åpenbart unødvendig eller ikke er praktisk gjennomførbart. Det er opp til skadedyrbekjemperen selv å vurdere om det er behov for nabovarsel. For skadedyrbekjempere følger det av kravet om internkontroll, jf. § 5-1, at det må kunne dokumenteres at nabovarsel er blitt vurdert og begrunnelse for at den er utelatt. 

Til § 3-5

Bestemmelsen omhandler tre forhold:

Skadedyrbekjemperens

a)plikt til å føre protokoll. Bestemmelsen regulerer nærmere hva som skal fremgå av denne.
b)opplysningsplikt overfor oppdragsgiver. Dette gjelder alle forhold som måtte fremgå av protokollen. Opplysningene bør gis skriftlig.
c)veiledningsplikt overfor medhjelpere. Dette gjelder både metodene og midlene som anvendes.

Til kapittel IV 

Til § 4-1

I rundskriv I-2012-2 har departementet gitt bestemmelser om krav til kurs og praksis som skadedyrbekjempere må ha gjennomført og bestått for å bli godkjent for å drive med ervervsmessig skadedyrbekjempelse. Det kreves praksis av minst én måneds varighet der det har vært gjennomført minst 20 bekjempelser dokumentert med protokoller innen hver av områdene: inspeksjon og kontroll av gnagere, og inspeksjon og kontroll av insekter. Dersom man fullfører en av praksisdelene før den andre, for eksempel delen angående gnagere, kan man få midlertidig delgodkjenning til selvstendig bekjempelse innen dette området i ett år. Forutsetningen er at kursdel I og II er gjennomført og bestått. For å bli godkjent skadedyrbekjemper må praksis på det andre området gjennomføres innen ett år etter første delgodkjenning. Formålet med praksiskravet er at skadedyrbekjemperne opparbeider seg praktisk erfaring med skadedyr, hvordan man forebygger og bekjemper dem, og hvordan man utfører arbeidet på en sikker og minst mulig helse- eller miljøskadelig måte.

Etter ti år må godkjenningen fornyes. Det settes som vilkår for fornyet godkjenning at nytt teoretisk kurs er gjennomført, og at kursets avsluttende eksamen er bestått. En skadedyrbekjemper kan melde seg opp til eksamen tre ganger, men er eksamen ikke bestått etter tredje forsøk, vil det ikke gis fornyet godkjenning for skadedyrbekjempelse. I så fall må man ta hele kurset på nytt, og det gis kun ett nytt forsøk på eksamen. Dersom man ikke består, gis ingen nye muligheter for godkjenning. Saksbehandlingsfristen for søknad om godkjenning som skadedyrbekjemper er 30 dager, jf. tjenestelovens § 11. Tjenesteloven § 11 annet ledd om at tillatelse anses gitt når saksbehandlingsfristen er utløpt, gjelder ikke for godkjenning av skadedyrbekjempere. 

Til § 4-2

Folkehelseinstituttet forvalter godkjenningsordningen for skadedyrbekjempere og kan tilbakekalle godkjenninger, mens kommunene fører tilsyn med etterlevelsen av regelverket.

Det kan settes vilkår for godkjenningen. Dersom vilkårene er bortfalt eller skadedyrbekjemperen anses uskikket til å utøve virksomheten, skal Folkehelseinstituttet tilbakekalle godkjenningen. Avgjørelsen om godkjenning eller tilbakekalling av godkjenning, vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Forvaltningsloven og etablerte forvaltningsrettslige saksbehandlingsprinsipper regulerer forvaltningen av denne ordningen. Parten vil ha adgang til å påklage vedtaket til Helse- og omsorgsdepartementet etter forvaltningslovens bestemmelser.

I tilfeller der kommunene gjennom sitt tilsyn avdekker forhold som kan eller bør få konsekvenser for skadedyrbekjemperes godkjenning, skal kommunen kontakte Folkehelseinstituttet. Tilsynsrapporter fra kommunene vil da være dokumentasjonsgrunnlag for Folkehelseinstituttets vurdering av skikkethet, jf. forskriften § 4-2 bokstav b. I vurderingen av om en skadedyrbekjemper anses uskikket til å utøve virksomheten, kan det være relevant for Folkehelseinstituttet å vurdere forhold fra ulike kommuner, siden virksomhet som regel utøves på tvers av kommunegrenser. Folkehelseinstituttet kan også i en slik vurdering se hen til for eksempel alvorlighetsgraden av det enkelte tilfelle (herunder helse- og miljørisikoen ved bruk av benyttet bekjempelsesmiddel), spesielle hensyn som bør tas på grunn av typen bekjempelsessted (barnehager, skoler, institusjoner for syke eller eldre mv.), bekjempelsesstedets tilliggende områder og eventuelt manglende varsling av bekjempelsen.

Etter bestemmelsens annet ledd kan Folkehelseinstituttet i særskilte tilfeller forlenge en godkjenning i inntil ett år. Dette er ikke en generell dispensasjonsadgang, kun en mulighet for at Folkehelseinstituttet i særskilte tilfeller kan forlenge en gitt godkjenning i inntil ett år. Særskilte tilfeller vil kunne være forhold ved den enkelte skadedyrbekjemper, som sykdom dokumentert med legeattest, dødsfall i nær familie og lignende tilfeller. Videre vil særskilte tilfeller også kunne omfatte forhold ved Folkehelseinstituttets kurstilbud, for eksempel åpnes det for muligheten til å forlenge en godkjenning på grunn av for få påmeldte til fornyingskursene, slik at de det gjelder kan få forlengelse et ekstra år, og samles opp til kurs annethvert år.

Slik forlengelse skal i utgangspunktet kun gis én gang og etter at forlenget godkjenning er gitt må fornyingskurs eller ordinært kurs gjennomføres og bestås. Det åpnes for at Folkehelseinstituttet kan gi forlengelse i ytterligere ett år dersom Folkehelseinstituttet på grunn av få påmeldte avlyser første planlagte kurs.

Til kapittel V 

Til § 5-1

Internkontroll etter forskrift om skadedyrbekjempelse innebærer systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter i) planlegges, ii) organiseres, iii) utføres og iv) vedlikeholdes i samsvar med bestemmelser fastsatt i forskriften.

Internkontrollen tilpasses virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse i det omfang som er nødvendig for å etterleve krav i eller i medhold av lovgivningen. Internkontrollen dokumenteres skriftlig i den form og det omfang som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse.

De fleste virksomheter som omfattes av denne forskriften vil samtidig være omfattet av forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter. I medhold av denne foreligger det allerede en plikt til internkontroll. Det anbefales at internkontroll som allerede er etablert utvides til å omfatte krav fastsatt i denne forskriften, m.a.o. at kravene i denne forskriften integreres i den etablerte internkontrollen.

Alle skadedyrbekjempere har plikt til internkontroll i henhold til forskriften uavhengig av om skadedyrbekjemperen sysselsetter arbeidstakere. Plikten innebærer at skadedyrbekjemperen skal dokumentere at skadedyrbekjempelsen utøves i samsvar med krav i forskriften. 

Til § 5-2

Det er kommunen som skal føre tilsyn med at forskriften overholdes i kommunen, herunder føre tilsyn med at internkontrollplikten overholdes. Med dette menes at virksomheten har tilstrekkelig styring med sine aktiviteter slik at disse til enhver tid oppfyller kravene i lov og forskrift.

Det må prinsipielt sett skilles mellom den plikt kommunen som offentlig myndighet har til å føre tilsyn med skadedyrproblemer og -bekjempelse, og den plikt kommunen har i de tilfeller der kommunen er ansvarlig for anlegg som kan gi opphav til skadedyrproblemer. Kommunen må organisere seg på en slik måte at tilsynsorganet er mest mulig uavhengig av det organ som forvaltningsmessig er ansvarlig for skadedyrbekjempelse. Det er et krav i folkehelseloven § 30 annet ledd at kommunens tilsyn etter folkehelseloven § 9 skal dokumenteres særskilt, herunder uavhengighet og likebehandling i tilsynet.

Kommunens myndighet til å føre tilsyn kan delegeres etter bestemmelsene i kommuneloven, jf. folkehelseloven § 9 og forskriften § 5-6. Spørsmål om delegering av tilsynsmyndighet bør vurderes blant annet ut fra prinsipper om forsvarlig saksbehandling og hensiktsmessighetsbetraktninger, herunder hensynet til brukerne.

For brukerne vil det kunne være tungvint å forholde seg til flere ulike tilsynsmyndigheter og -organer, særlig hvis disse benytter ulik tilsynsmetodikk. Dette tilsier at tilsynsmyndighet etter forskjellig lovverk søkes koordinert, for eksempel ved at ett organ fører eller koordinerer tilsynet etter flere regelverk, eller ved at flere tilsynsorganer samordner sin virksomhet.

Kommunens tilsynsoppgave er underlagt kravet om internkontroll i folkehelseloven § 30. Kommunen kan benytte de virkemidler som går frem av forskriften § 5-4 i sitt tilsynsarbeid. 

Til § 5-3

Bestemmelsen slår fast at det er eieren eller brukeren som skal bære utgiftene til skadedyrbekjempelse. For den nærmere avgrensing vises det til merknadene til § 2-1. At kostnader ved å gjennomføre pålegg etter skadedyrforskriften skal dekkes av den som er ansvarlig for forholdet (virksomhet eller eier av eiendom), følger også av folkehelseloven § 14.

Kommunen kan vedta å dekke utgifter som følge av pålegg og vil være ansvarlig overfor skadedyrbekjemperen for utryddelse foretatt på eier eller brukers regning. Bestemmelsen er gitt for å sikre at skadedyrbekjempelse blir foretatt. Det kreves ikke at det er på det rene hvem som skal betale. Kommunen kan således kreve pengene tilbake fra eier eller bruker som er solidarisk ansvarlig, se merknadene til § 2-3 til § 2-4. 

Til § 5-4

Bestemmelsen omtaler virkemidlene som kommunen som tilsynsmyndighet kan benytte. Tilsyn med skadedyrforskriften vil gjerne skje i form av systemrevisjon med et skadedyrfirma eller en skadedyrbekjemper. Det kan også være aktuelt å opprette tilsynssak som følge av at tilsynsmyndigheten får kjennskap til bekjempelser som er eller kan være i strid med regelverket.

Tilsynsmyndigheten kan benytte sanksjonsmidlene i folkehelseloven kapittel 3. For å få tilgang til eiendom, dokumenter eller liknende kan det bli nødvendig å fatte vedtak om granskning etter § 13. Det kan også være aktuelt å gi pålegg om retting av et forhold som har negativ innvirkning på helsen etter § 14. Rettingsbestemmelsen kan benyttes både i forhold til systemsvikt som manglende protokoller, ikke overholdt meldingsplikt mv., og der en bekjempelse er utført i strid med forskriften slik at det innebærer en negativ helsepåvirkning.

I tilfeller der kommunen som tilsynsmyndighet avdekker forhold som kan eller bør ha konsekvenser for skadedyrbekjempers godkjenning, skal kommunen ta kontakt med Folkehelseinstituttet og videreformidle dokumentasjon. Det vises til forskriftens § 4-2. 

Til § 5-5

Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen, jf. folkehelseloven § 19. Dersom kommunen har delegert tilsynsmyndighet til relevant underliggende etat i kommunen, vil fylkesmannen fortsatt være rett klageinstans.

Vedtak etter § 4-2 kan påklages til Helse- og omsorgsdepartementet. 

Til § 5-6

Kommunens myndighet etter forskriften kan delegeres etter bestemmelsene i kommuneloven. Dette innebærer at myndighet til å avgjøre dispensasjonssaker i kommunen, jf. § 5-8, også kan delegeres. 

Til § 5-7

Bestemmelsen sikter særlig til sertifikater som kan kreves fremlagt i forbindelse med internasjonal handel eller luft- og skipsfart. «Eier eller driftsansvarlig for skip, luftfartøy og annet transportmiddel som kommer til Norge, skal betale for det arbeidet som utføres i forbindelse med inspeksjon, desinfeksjon, insektutrydding, rotteutrydding eller annen sanering etter pålegg gitt i medhold av § 14», jf. forskrift 21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften) § 22. I henhold til denne bestemmelsen fastsetter Helsedirektoratet nærmere gebyrsatser for undersøkelse og kontroll som foretas i forbindelse med utstedelse av «Sertifikat for hygienekontroll på skip» eller «Sertifikat for dispensasjon fra hygienekontroll på skip», jf. § 22.

Det fremgår av § 5-7 at Helsedirektoratet bestemmer hvilke kommuner som skal utstede sertifikatene, og at det er kommunen som skal utstede de nødvendige sertifikater for hygienekontroll på skip eller for dispensasjon. 

Til § 5-8

Tilsynsmyndigheten kan i særlige tilfeller gi dispensasjon fra enkelte krav i forskriften, men ikke dispensere fra forskriften som sådan. En søknad om dispensasjon må avgjøres på et skjønnsmessig grunnlag hvor ulike momenter kan spille inn. Det bør bare gis tidsbegrensede dispensasjoner.

Det kan ikke gis dispensasjon for krav som utgjør et hovedformål eller en hovedintensjon med forskriften. For eksempel vil det ikke være aktuelt å gi dispensasjon fra kravet til godkjenning som skadedyrbekjemper eller substitusjonsprinsippet.

0Merknader tilføyd 1 des 2012. Endret ved forskrift 15 mars 2013 nr. 284 (i kraft 1 juli 2013). Merknader endret uten kunngjøring 14 des 2015 og 15 juli 2016.