Forskrift om kommunale og fylkeskommunale garantier

DatoFOR-2001-02-02-144
DepartementKommunal- og moderniseringsdepartementet
PublisertI 2001 hefte 2 (Merknader)
Ikrafttredelse01.03.2001
Sist endretFOR-2008-06-26-1002
EndrerFOR-1993-02-09-4046
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-1992-09-25-107-§51
Kunngjort02.03.2001
KorttittelForskr kommunale og fylkeskommunale garantier

Kapitteloversikt:

Hjemmel: Fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet (nå Kommunal- og moderniseringsdepartementet) 2. februar 2001 med hjemmel i lov av 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 51 nr. 3.
Endringer: Endret ved forskrift 26 juni 2008 nr. 1002.

§ 1.Virkeområde

Denne forskriften gjelder når kommuner og fylkeskommuner stiller kausjon eller annen økonomisk garanti for virksomhet som drives av andre enn kommunen eller fylkeskommunen selv.

§ 2.Simpel kausjon/selvskyldnerkausjon

Når en kommune eller fylkeskommune stiller garanti for tredjepersons økonomiske forpliktelse, kan kommunen/fylkeskommunen forplikte seg ved simpel kausjon eller selvskyldnerkausjon.

0Endret ved forskrift 26 juni 2008 nr. 1002.
§ 3.Tidsavgrensning

Vedtak om garantistillelse og garantiavtale/-erklæring skal alltid angi garantiens varighet. Ved garantier knyttet til investeringer skal garantiens varighet ikke overstige investeringsobjektets levetid.

Ved garantier for driftsutgifter skal garantitiden settes så kort som mulig.

Garantier for ansattes lån skal i tillegg til begrensningene i første og annet ledd begrenses til ansettelsesforholdets varighet.

Garantiperioden kan ikke strekke seg utover 2 år fra forfall for fordringen mot hoveddebitor. Det kan ikke stilles garantier med varighet over 40 år.

§ 4.Maksimumsbeløp

Vedtak om garantistillelse og garantiavtale/-erklæring skal alltid angi det maksimumsansvar garantien omfatter.

§ 5.Garantier for små beløp

Garantier der maksimumsansvaret er lavere eller lik kroner 500.000 trenger ikke statlig godkjenning.

§ 6.Garanti for tidligere gjeld ved omdanning til ansvarlig selskap

Kommuner og fylkeskommuner kan garantere for gjeld de tidligere har hatt direkte ansvar for, når virksomhet som kommunen eller fylkeskommunen tidligere har drevet selv skilles ut i et selskap med begrenset ansvar, og gjelden samtidig overføres til selskapet. Det samme gjelder der virksomhet som har vært drevet av et interkommunalt selskap med ubegrenset deltakeransvar overføres til et selskap med begrenset ansvar.

Garantier som omhandlet i første ledd skal godkjennes av statlig myndighet på vanlig måte.

0Endret ved forskrift 26 juni 2008 nr. 1002.
§ 7.Ikrafttreden

Forskriften gjelder fra 1. mars 2001. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 9. februar 1993 nr. 4046 om kommunale og fylkeskommunale garantistillelser.

Merknader

Til § 1 Virkeområde

Bestemmelsen angir forskriftens virkeområde. Forskriften har samme virkeområde som loven selv. Med uttrykket «kausjon» siktes til de vanlige tredjemannsgarantiene, der kommunen/fylkeskommunen innestår for en annens forpliktelse. Uttrykket «annen økonomisk garanti» er ment å omfatte de såkalte selvstendige garantier, dvs. de garantier som ikke er knyttet til en annen fordring. Dette innebærer bl.a. at et løfte overfor for eksempel et idrettslag om å dekke et eventuelt underskudd ved et idrettsarrangement, må godkjennes av departementet selv om denne garantien ikke gir idrettslagets kreditorer noen rett til å kreve kommunen. Alminnelige løfter om å betale ut en bestemt pengesum vil imidlertid ikke være en garanti. Det særegne ved garantier er at løfte om betaling av penger er betinget av en framtidig begivenhet som det på forhånd er usikkert om vil inntreffe.

Videre fremgår det at det bare er garantier for virksomheter drevet av andre enn kommunen/fylkeskommunen som omfattes. Forskriften omfatter ikke garantier som kommunen/fylkeskommunen avgir for egen ytelse - de såkalte egengarantiene. Slike garantier står kommunen/fylkeskommunen fritt til å gi, uavhengig av kommuneloven § 51 og forskriftene til denne.

Til § 2 Simpel kausjon/selvskyldnerkausjon

Bestemmelsen gjelder bare tredjemannsgarantier (kausjon).

Til § 3 Tidsavgrensning

Første ledd første punktum krever at vedtak om garantistillelse og garantiavtale/-erklæring skal angi garantiens varighet. Annet punktum krever at dersom garantien gjelder investeringer kan garantitiden ikke overstige investeringsobjektets levetid.

Annet ledd innebærer at garantier knyttet til driftsutgifter bør settes så kort som mulig, men setter ingen fast tidsramme. I merknaden til den tilsvarende bestemmelse i den tidligere forskriften heter det at garantier for driftsformål som hovedregel bør avgrenses til det enkelte driftsår, og det kan være grunn til å ta utgangspunkt i en slik tidsavgrensning. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at det gis driftsgarantier med lenger varighet.

Tredje ledd oppstiller en særregel for lån til ansatte. Etter loven kan kommuner/fylkeskommuner fritt stille garantier for ansattes forpliktelser - i praksis vil det dreie seg om lån til bolig etc. Tredje ledd krever at garantier for ansattes lån ikke kan gjelde lenger enn vedkommende er ansatt i kommunen/fylkeskommunen. Det må sørges for at dette kommer til uttrykk i garantiavtalen/-erklæringen.

Garantiperioden må settes slik at den gir kreditor i hovedforholdet rimelig tid til innfordring i tilfelle av mislighold. Dette innebærer at garantiperioden bør strekke seg noe utover forfallstidspunktet for hovedfordringen. Fjerde ledd første punktum stiller opp en maksimumsgrense på 2 år fra hovedforpliktelsen er forfalt. Annet punktum setter en maksimumsgrense for garantiers varighet. Det kan under ingen omstendighet stilles garantier som skal gjelde i mer enn 40 år, iberegnet 2-årsfristen i første punktum. Det må sørges for at dette fremgår av garantiavtalen/-erklæringen, der det ikke av andre grunner er åpenbart at garantien er av kortere varighet.

Til § 4 Maksimumsbeløp

Bestemmelsen krever at det i vedtak om garantistillelse og garantiavtale/-erklæring alltid skal tallfestes en øvre ramme for det garantiansvar kommunen/fylkeskommunen tar på seg i det enkelte tilfelle.

Til § 5 Garantier for små beløp

Kommuneloven § 51 nr. 3 annet punktum gir hjemmel til å bestemme i forskrift at garantier for mindre beløp ikke trenger statlig godkjenning. Bestemmelsen i forskriftens § 5 innebærer at garantier der maksimumsansvaret (jf. § 4) er lavere eller lik 500.000 kroner ikke trenger statlig godkjenning. Vurderingen vil være knyttet til den totalramme som er satt for garanti til det aktuelle formål. Det er ikke anledning til å stille flere mindre garantier for samme formål og samme hoveddebitor for at hver enkelt garanti skal komme under grensen på 500.000 kroner.

Til § 6 Garanti for tidligere gjeld ved omdanning til ansvarlig selskap

Bestemmelsen bygger på § 4 i tidligere forskrift, men er noe endret.

I enkelte tilfeller kan det være aktuelt at en kommune/fylkeskommune skiller ut virksomhet som har vært drevet av kommunen selv - gjerne i form av en kommunal bedrift (kommuneloven § 11) eller et kommunalt foretak (kommuneloven kap. 12) - og overfører den til et selskap med begrenset ansvar, typisk et aksjeselskap. Det kan da være aktuelt også å overføre gjeld som er knyttet til virksomheten til selskapet. Kommunen blir ikke fri sitt ansvar for den tidligere gjeld før kreditor kan anses for å ha fritatt kommunen for ansvar. I mangel av slik aksept er det antatt at kommunen hefter solidarisk med selskapet for tidligere gjeld. Bestemmelsen i forskriften § 6 åpner for at kommunen i slike tilfeller kan stille en eksplisitt garanti for selskapets forpliktelse til å betale denne gjelden, slik at kommunens direkte gjeldsansvar blir omgjort til et garantiansvar.

Dersom kommunen her stiller garanti, vil kommunen ha et regresskrav overfor selskapet dersom kommunen må dekke hele eller deler av det gjeldsansvar som er overført til selskapet. Kommunen bør vurdere om dette regresskravet bør sikres ved pant i selskapets eiendeler.

Vedtak om slik eksplisitt garanti som omtalt ovenfor vil måtte godkjennes av statlig myndighet for å være gyldig, jf. kommuneloven § 51 første ledd.

Der virksomhet som har vært drevet i form av et interkommunalt selskap med ubegrenset deltakeransvar overføres til et selskap med begrenset ansvar, kan det på samme måte være aktuelt å overføre ansvar for gjeld til det nye selskapet (aksjeselskapet). Dersom gjeld som det ansvarlige selskapet hadde direkte ansvar for skal overføres til aksjeselskapet, kreves det samtykke fra kreditorene for at det ansvarlige selskapet kan bli fri for ansvar. Dersom det ansvarlige selskapet oppløses blir ikke deltakerkommunene fri det ansvar de tidligere hadde som deltakere i selskapet med mindre kreditorene aksepterer dette. For interkommunale selskaper etter lov 29. januar 1999 nr. 6 følger dette av § 36, der det fremgår at deltakerne etter avvikling av selskapet har samme ansvar som tidligere. For ansvarlige selskaper etter lov 21. juni 1985 nr. 83 følger det samme av § 3-28 tredje ledd. Det samme må antas å gjelde for interkommunale selskaper med basis i kommuneloven § 27.

I praksis sikres gjerne kreditorene ved at de tidligere deltakerne gir en eksplisitt garantierklæring for sitt ansvar for tidligere gjeld. Bestemmelsen i § 6 åpner for at kommunene kan stille slik garanti i disse tilfellene.

Vedtak/erklæring om slik eksplisitt garanti som omtalt ovenfor vil måtte godkjennes av statlig myndighet for å være gyldig, jf. kommuneloven § 51 første ledd.

Dersom deltakerne må dekke aksjeselskapets forpliktelser i henhold til sitt garantiansvar vil de få et regresskrav mot aksjeselskapet. Kommunene bør vurdere om det er behov for å sikre dette regresskravet ved pant i selskapets eiendom.

Bestemmelsene i denne forskriftens § 1 - § 5 gjelder også i de tilfeller det stilles slike garantier som omhandlet i § 6.

Bestemmelsen i § 6 gir bare adgang til å garantere for gjeldsansvar kommunen hadde forut for utskilling/omdanning til selskap med begrenset ansvar. Eventuelle garantier for andre forpliktelser må vurderes etter de alminnelige regler - uavhengig av § 6. 

0Merknadene endret ved forskrift 26 juni 2008 nr. 1002.