Forskrift om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall på Svalbard.

DatoFOR-2002-06-24-724
DepartementKlima- og miljødepartementet
PublisertI 2002 hefte 8
Ikrafttredelse01.07.2002, 01.07.2004
Sist endretFOR-2014-04-10-526
Endrer
Gjelder forSvalbard
HjemmelLOV-2001-06-15-79-§66, LOV-2001-06-15-79-§71, LOV-2001-06-15-79-§72
Kunngjort12.07.2002
Rettet11.09.2015 (Kommentarer)
KorttittelForskrift om miljøgifter på Svalbard

Kapitteloversikt:

Hjemmel: Fastsatt av Miljøverndepartementet (nå Klima- og miljødepartementet) 24. juni 2002 med hjemmel i lov av 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) § 66, § 71 og § 72.
Endringer: Endret ved forskrifter 22 sep 2003 nr. 1193, 23 juni 2004 nr. 974, 21 juni 2010 nr. 1073, 12 mai 2013 nr. 469, 15 mars 2013 nr. 284, 20 des 2013 nr. 1686, 10 april 2014 nr. 526.
Rettelser: 09.10.2003 (§ 10), 01.05.2014 (Kommentarer), 11.09.2015 (Kommentarer).

Kapittel I. Innledende bestemmelser

§ 1.(formål)

Denne forskrift har til formål å beskytte det ytre miljø på Svalbard mot stoffer som er spesielt skadelige, og å forebygge og redusere forurensning som kan være til skade for naturmiljøet eller kulturminner.

§ 2.(virkeområde)

Med de begrensninger som følger av folkeretten gjelder forskriften for Svalbards landområder med sjøområdet ut til territorialgrensen.

§ 3.(definisjoner)

I denne forskrift forstås med

a)miljøgifter: stoffer som er tungt nedbrytbare eller akkumuleres i levende organismer og som kan gi skader selv når stoffet forekommer i lave konsentrasjoner;
b)avfall: kasserte løsøregjenstander eller stoffer. Som avfall regnes også overflødige løsøregjenstander og stoffer fra tjenesteyting, produksjon og renseanlegg mv., men ikke avløpsvann eller avgasser;
c)husholdningsavfall: avfall fra private husholdninger, herunder større gjenstander som inventar og lignende;
d)næringsavfall: avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner;
e)farlig avfall: avfall som ikke hensiktsmessig kan håndteres sammen med annet avfall fordi det kan medføre alvorlige forurensninger eller fare for skade på mennesker eller dyr, og som for øvrig omfattes av den europeiske avfallslisten (EAL), jf. avfallsforskriften 1. juni 2004 nr. 930 kapittel 11, vedlegg 1, og som er over grenseverdiene gitt i avfallsforskriften kapittel 11, vedlegg 3. Den europeiske avfallslisten, som gjennomført i avfallsforskriften, er en del av denne forskriften;
f)lovlig mottak: virksomhet som har nødvendig tillatelse eller godkjenning;
g)planansvarlig: grunneieren, eller den departementet bemyndiger, i det enkelte planområdet;
h)avløpsanlegg: anlegg for transport og/eller behandling av avløpsvann;
i)avfallsordning: organisert innsamling, transport, mottak, oppbevaring, behandling, etterkontroll mv. av husholdningsavfall.
0Endret ved forskrifter 22 sep 2003 nr. 1193, 20 des 2013 nr. 1686 (i kraft 1 jan 2014).

Kapittel II. Om miljøgifter

§ 4.(forbud mot utslipp av miljøgifter)

Utslipp av miljøgifter er forbudt dersom det ikke er lovlig etter forskriften her.

Spor av miljøgifter i vanlige utslipp fra husholdning, og utslipp av tilsvarende omfang fra annen aktivitet, omfattes ikke av forbudet.

§ 5.(forholdet til eldre virksomhet som har eller kan medføre fare for utslipp av miljøgifter)

Virksomhet som er lovlig etablert før forskriften trer i kraft, og som har eller medfører fare for utslipp av miljøgifter, kan fortsette uten tillatelse etter forskriften her.

Miljødirektoratet kan likevel bestemme at eksisterende kullgruvevirksomhet og kullkraftverk må søke om tillatelse til drift som nevnt i første ledd. I søknaden skal det gis opplysninger om utslippets art, mengde og antatte virkninger for miljøet. Det skal også gjøres rede for tiltak for å begrense utslippene og kostnader forbundet med dette. Miljødirektoratet kan på bakgrunn av slik søknad sette vilkår for den videre drift.

For annen etablert og lovlig virksomhet som ikke er nevnt i annet ledd, og som kan medføre fare for utslipp av miljøgifter, kan Sysselmannen fastsette frist for når forbudet mot utslipp av miljøgifter i § 4 skal settes i verk. Sysselmannen kan om nødvendig fastsette de krav som skal gjennomføres.

0Endret ved forskrifter 21 juni 2010 nr. 1073, 15 mars 2013 nr. 284 (i kraft 1 juli 2013).
§ 6.(ny virksomhet som har eller kan medføre fare for utslipp av miljøgifter)

Dersom forbudet i § 4 medfører utilsiktede konsekvenser for næringsvirksomhet som er funnet miljømessig forsvarlig på Svalbard, kan departementet om nødvendig gjøre unntak for slik virksomhet.

Kapittel III. Om innsamling m.m. av avfall

§ 7.(forbud mot forsøpling m.m.)

Ingen må tømme, brenne, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet.

Ingen må etterlate avfall utenfor planområdene. Sysselmannen kan i særskilte tilfeller gjøre unntak fra dette forbudet.

Første ledd er ikke til hinder for at avfall blir tatt hånd om ved lovlig mottak.

§ 8.(opprydding)

Den som har overtrådt forbudet i § 7 første eller annet ledd skal sørge for nødvendig opprydning.

Sysselmannen eller den departementet bemyndiger kan gi pålegg om at den som har handlet i strid med § 7 skal foreta opprydding innen en angitt frist. Dersom det er nødvendig, kan Sysselmannen eller den departementet bemyndiger sørge for at avfallet fjernes på vedkommendes bekostning.

0Endret ved forskrift 12 mai 2013 nr. 469.
§ 9.(innsamling m.m.)

Planansvarlig innenfor hvert av planområdene skal sørge for at det etableres et tilstrekkelig tilbud for innsamling og mottak av husholdningsavfall. Dette kravet gjelder ikke næringsavfall fra skip. For kasserte biler, snøscootere og lignende større gjenstander og farlig avfall skal den planansvarlige etablere en egen ordning.

Planansvarlig skal sørge for at innsamlet og mottatt avfall blir levert videre til lovlig mottak.

For næringsavfall og for avfall som oppstår utenfor planområdene, skal den ansvarlige sørge for transport og levering av avfallet til lovlig mottak.

Sysselmannen eller den departementet bemyndiger kan treffe vedtak om

a)tiltak for å redusere avfallsmengden,
b)innlevering, innsamling, mottak, transport, sortering og behandling av avfall,
c)at visse slag avfall skal gjenvinnes eller fraktes bort med sikte på gjenvinning,
d)at avfall skal fraktes bort for behandling andre steder.
0Endret ved forskrifter 22 sep 2003 nr. 1193, 12 mai 2013 nr. 469, 20 des 2013 nr. 1686 (i kraft 1 jan 2014), 10 april 2014 nr. 526.
§ 10.(tvungen renovasjon)

Den som genererer avfall i planområdene, plikter

a)å delta i avfalls- og kildesorteringsordninger etablert etter § 9, og levere alt sitt husholdningsavfall til disse ordningene,
b)å betale gebyr for de tjenester som tilbys og
c)å levere kasserte biler, snøscootere og lignende større gjenstander og farlig avfall til lovlig mottak. Det farlige avfallet skal leveres minst 1 gang pr. år. Ved nedleggelse av virksomhet eller driftsstans utover 3 måneder inntrer leveringsplikten umiddelbart.
0Endret ved forskrifter 22 sep 2003 nr. 1193, 20 des 2013 nr. 1686 (i kraft 1 jan 2014).
§ 11.(mottak og behandling av avfall)

Den som vil etablere nye anlegg for mottak, mellomlagring eller behandling av avfall som kan medføre fare for forurensning eller virke skjemmende, skal ha tillatelse fra Sysselmannen.

Sysselmannen kan i enkeltvedtak bestemme at eksisterende anlegg som omfattes av første ledd må søke om tillatelse til videre drift. Bestemmelsen i § 5 annet ledd gjelder tilsvarende.

Sysselmannen kan for eksisterende og nye anlegg fastsette de vilkår som er nødvendige for å motvirke skader eller ulemper.

Det er ikke tillatt å foreta sluttbehandling av farlig avfall.

0Endret ved forskrift 22 sep 2003 nr. 1193.
§ 12.(håndtering av farlig avfall)

Virksomheter skal ved levering av farlig avfall til mottak, gi opplysninger om avfallsmengde og avfallstype. Husholdninger som leverer farlig avfall, plikter ved levering så langt det er mulig å gi opplysninger om avfallets opprinnelse, innhold og egenskaper, herunder så langt som mulig påse at det fremgår klart av emballasjen hva den inneholder.

Når det farlige avfallet blir levert, skal virksomheten sørge for at deklarasjonsskjema godkjent av Miljødirektoratet blir fylt ut.

Virksomheter som leverer eller lagrer slikt avfall, skal påse at avfallet er emballert slik at det motstår påvirkning av kjemisk, fysisk og klimatisk art. Emballasjen skal være merket med deklarasjonsskjemaets løpenummer.

0Endret ved forskrifter 22 sep 2003 nr. 1193, 20 des 2013 nr. 1686 (i kraft 1 jan 2014).

Kapittel IV. Om avløps- og avfallsgebyrer

§ 13.(plikt til å betale gebyrer)

Bruker eller eier av eiendom som er tilknyttet felles avløpsanlegg og/eller er omfattet av avfallsordning, skal betale gebyrer for de tjenester som tilbys i samsvar med forskrift etter § 15.

§ 14.(rammen for gebyrene)

Avløps- og avfallsgebyrer fastsatt i henhold til denne forskriften skal fullt ut dekke kostnadene til investering og drift som den som er ansvarlig for drift av avløpsanlegg og/eller avfallsordning har. Gebyret må ikke overstige den ansvarliges kostnader.

Gebyrene for eiendom som brukes som bolig, skal beregnes separat for den enkelte boenhet. Gebyrene skal fordeles på brukerne slik at det i størst mulig grad gir uttrykk for hva det koster å betjene den enkelte bruker med avløps- og avfallstjenester. Avfallsgebyrer bør differensieres slik at det kan bidra til avfallsreduksjon og økt gjenvinning.

§ 15.(gebyrforskrifter om beregning, innkreving m.m. av gebyrer)

Sysselmannen, eller den departementet bemyndiger, kan i forskrift fastsette

a)nærmere regler for beregning og innkreving av gebyrene,
b)gebyrenes størrelse,
c)til hvem gebyrene skal betales og hvordan innbetalt gebyr skal fordeles.

Slik forskrift kan omfatte et planområde eller deler av et planområde.

Den som er ansvarlig for drift av avløpsanlegg og/eller avfallsordning skal, på anmodning fra den som har myndighet etter første ledd, utarbeide et overslag over antatte samlede direkte og indirekte kostnader knyttet til avløpsanlegg og/eller avfallsordning for de nærmeste årene. Den som har myndighet etter første ledd skal normalt benytte dette som grunnlag for vedtak om gebyrenes størrelse.

§ 16.(forfalt krav på gebyr)

Forfalt krav på gebyr er sikret med pant i eiendommen etter lov om pant § 6-1. Gebyrene kan kreves inn av skattefogden i Troms etter reglene for innkreving av skatt på Svalbard.

Kapittel V. Avsluttende bestemmelser

§ 17.(unntak)

Når særlige grunner foreligger kan Sysselmannen, eller den departementet bemyndiger, gjøre unntak fra forskriften.

§ 18.(tilsyn)

Sysselmannen fører tilsyn med at forskriften overholdes.

§ 19.(klage)

Vedtak truffet i medhold av denne forskriften kan påklages i samsvar med forvaltningslovens regler.

§ 20.(tvangsmulkt)

For å sikre at bestemmelsene i forskriften eller vedtak i medhold av forskriften blir gjennomført, kan Sysselmannen fastsette tvangsmulkt i medhold av svalbardmiljøloven § 96.

§ 21.(straff)

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne forskrift, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 3 år anvendes.

Medvirkning straffes på samme måte.

§ 22.(ikrafttredelse)

Forskriften, med unntak av kapittel III, trer i kraft 1. juli 2002. Sysselmannen bestemmer når kapittel III skal tre i kraft. Det kan fastsettes ikrafttredelse for kapitlet helt eller delvis og ulikt for de enkelte planområdene.1

1Kapittel III i kraft 1 juli 2004, jf. forskrift 23 juni 2004 nr. 974.

Vedlegg 1 (opphevet)

0Opphevet 1 jan 2014 ved forskrift 20 des 2013 nr. 1686.

Kommentarer til forskrift om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall på Svalbard

Til kapittel I. Innledende bestemmelser

Til § 1 (formål)

Svalbardmiljøloven har til formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard. Svalbards natur og kulturminner er svært sårbare, og denne forskriften har til formål å beskytte det ytre miljø på Svalbard mot miljøgifter, og å forebygge eller redusere forurensning som kan være til skade for naturmiljøet eller kulturminner.

Stoffene som regnes som miljøgifter er spesielt skadelige for miljøet fordi de er akutt giftige, oppkonsentreres i planter og dyr gjennom næringskjeden og forblir i miljøet i lang tid. Et miljø med begrenset artsrikdom og kaldt klima vil være spesielt sårbart mot tilførsel av miljøgifter. Det er derfor særskilt viktig å beskytte Svalbards sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner mot slike stoffer.

Avfall kan både skade naturen og virke skjemmende. For avfall som inneholder miljøgifter er det, på bakgrunn av de særlige problemer miljøgifter i det arktiske miljø kan medføre, krevd separate ordninger. Gjenvinning kan stimuleres gjennom eventuelle separate innsamlingsordninger også for annet avfall.

Forskriftens formål vil fremmes dersom den enkelte virksomhet legger til grunn prinsippet om best tilgjengelig teknologi, jf. svalbardmiljøloven § 10. Prinsippet skal legges til grunn når virksomheter gis tillatelse til forurensende utslipp, jf. svalbardmiljøloven § 10 og § 57.

Til § 2 (virkeområde)

Paragrafen viderefører svalbardmiljølovens geografiske virkeområde.

Forskriften omfatter ikke bare Svalbards landområder, men også sjøområdet ut til territorialgrensen.

Svalbards landområder omfatter alle øyer, holmer og skjær mellom 10 og 35 grader østlig lengde og 74 og 81 grader nordlig bredde, jf. svalbardloven § 1 annet ledd. Dette inkluderer blant annet Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Prins Karls Forland, Kong Karls Land, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya.

Territorialgrensen - yttergrensen for sjøterritoriet - går 12 nautiske mil fra grunnlinjene, jf. lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone.

Til § 3 (definisjoner)

Paragrafen definerer en rekke begreper som benyttes i forskriften.

Bokstav a definerer hvilke stoffer som regnes som miljøgifter. Dette er stoffer som er spesielt farlige for miljøet ved at de oppfyller bestemte kriterier for bioakkumulering, høy akutt giftighet og lav nedbrytbarhet. De aktuelle kriteriene går frem av forurensningsmyndighetenes kriterier for uønskede egenskaper ved helse- og miljøfarlige kjemikalier i Prop.1 S (2009-2010) fra Miljøverndepartementet. Forurensningsmyndighetene legger disse kriteriene til grunn for vurdering av om et stoff er en miljøgift i forhold til denne forskriften.

Det er gitt nærmere opplysninger om miljøgifter på nettet, se miljøstatus.no. Miljøgifter - generelt: http://www.miljostatus.no/Tema/Kjemikalier/Hva-er-kjemikalier/Miljgifter/. De prioriterte miljøgiftene: http://www.miljostatus.no/Tema/Kjemikalier/Kjemikalielister/Prioritetslisten/

Eksempler på virksomhet som kan ha utslipp av miljøgifter er gruvedrift, varmekraftverk, avfallsforbrenning, industriprosesser, verksteder som f.eks. bil- og scooterverksteder, lege- og tannbehandling, og prosesser som avfetting, polering, skinngarving, sandblåsing, sprøytemaling, påføring og bruk av bunnstoff på båter. Eksemplene er ikke uttømmende.

Enhver virksomhet plikter å kjenne til de regler som gjelder for stoffer virksomheten håndterer eller som oppstår som følge av virksomheten.

Bokstav b definerer avfall i tråd med svalbardmiljølovens definisjon av avfall i lovens § 3. En del kulturminner på Svalbard som er vernet etter svalbardmiljøloven vil kunne oppfattes som avfall. Der det er grunn til å anta at avfallsgjenstander kan være vernede kulturminner, skal de ikke fjernes uten at dette først er klarert med Sysselmannen som kulturminnemyndighet.

Forskriftens inndeling av avfallet i ulike kategorier (husholdningsavfall, næringsavfall og farlig avfall og store gjenstander), har betydning for hvilke regler som gjelder for innsamling og behandling av avfallet.

Bokstav c definerer husholdningsavfall som avfall fra private husholdninger, herunder større gjenstander som inventar og lignende. Paragrafen ble endret i 2013 for å få begrepsbruken i samsvar med forurensingsloven. Som hovedregel kan man si at husholdningsavfall omfatter alt avfall som er påregnelig fra husholdninger. Med husholdning menes alle typer boliger med privat husholdning, også hytter. Utgangspunktet er at boligen i hovedsak bidrar til å gi beboerne rom for hvile og anledning til matstell f.eks. studenthybler og lignende hvor bofunksjonen er den sentrale. Avfall fra hoteller og pleieinstitusjoner, hvor hvile og matstell gis som ene del av virksomheten, med høy grad av fellestjenester, regnes som næringsavfall.

Bokstav d definerer næringsavfall som avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner. Paragrafen ble endret i 2013 for å få begrepsbruken i samsvar med forurensingsloven. Næringsavfall er avfall som ikke ansees som husholdningsavfall, dvs. avfall som oppstår i forbindelse med virksomhet, enten privat eller offentlig. Det typiske næringsavfallet er ensartet, stammer fra få kilder og oppstår i store mengder, eksempelvis gruveavfall. Begrepet omfatter også avfall fra butikker, kontorer, hoteller institusjoner, barnehager osv. Alt avfall fra skip vil nå være næringsavfall.

Definisjonen av spesialavfall i tidligere bokstav e ble opphevet ved forskriftsendring i 2013. Forskriftsendringene medførte at det ikke lenger var behov for en egen definisjon av spesialavfall.

Definisjonen av farlig avfall i ny bokstav e ble presisert ved forskriftsendring i 2013, bl.a. ved en henvisning til den europeiske avfallslisten. Farlig avfall omfatter avfall med farlige egenskaper som medfører at avfallet enten er irriterende, etsende, helseskadelig, mutagent (arvestoffskadelig), giftig, eksplosivt, brannfarlig eller miljøskadelig, som f.eks. spillolje, løsemidler, malingsrester, sterke syrer/baser, kvikksølv og avfall med PCB og andre miljøgifter.

Den europeiske avfallslisten (EAL) er en omfattende liste over avfall som er felles for EØS-området. Listen finnes i avfallsforskriften kap. 11, vedlegg 1. Noen typer avfall skal defineres som farlig fordi de er stjernemerket i listen (*), mens andre typer skal defineres som farlig avfall hvis innholdet av farlige stoffer overskrider grenseverdiene gitt i vedlegg 3 i samme kapittel. De spesifikke grenseverdier bygger på forskrift 16. juli 2002 nr. 1139 om klassifisering, merking mv. av farlige kjemikalier/forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP). Disse forskriftene er gitt i medhold av produktkontrolloven, og gjelder på Svalbard.

Ulike typer farlig avfall skal ikke blandes sammen dersom dette kan medføre fare for forurensning eller skape problemer for den videre håndteringen av avfallet. Uttynning av farlig avfall for å oppnå så lav konsentrasjon at avfallet ikke lenger omfattes av definisjonen av farlig avfall, er ikke tillatt.

Definisjonen av lovlig mottak i bokstav f er knyttet til spørsmålet om en virksomhet har nødvendig tillatelse til å motta de aktuelle typer av avfall. For mottak på Svalbard menes anlegg som er tillatt etter § 11 i denne forskriften. For avfall som blir brakt bort fra øygruppen menes anlegg som har nødvendig tillatelse etter nasjonal lovgivning i mottakerlandet.

Med nødvendig tillatelse forstås:

-at virksomhet som krever tillatelse fra myndighetene har slik tillatelse, eller
-at den virksomheten som drives er tillatt uten tillatelse fra myndighetene.

Til kapittel II. Om miljøgifter

Til § 4 (forbud mot utslipp av miljøgifter)

Bestemmelsens første ledd viderefører svalbardmiljølovens generelle forbud mot utslipp av miljøgifter til jord, luft og vann, jf. svalbardmiljøloven § 66 første ledd.

Forbudet innebærer bl.a. at den som bruker miljøgifter eller produkter som inneholder miljøgifter på Svalbard skal sørge for at eventuelle spill samles opp og leveres godkjent mottak for farlig avfall.

Annet ledd gir et generelt unntak fra forbudet i første ledd. Unntaket gjelder for spor av miljøgifter i vanlige utslipp fra husholdninger o.l. Med dette menes miljøgifter fra det som regnes som normal aktivitet i en husholdning og som er av en slik karakter at oppsamling vanskelig lar seg gjøre. Eksempler på slike sporutslipp kan være miljøgifter fra rengjøring, tøyskylling og vedfyring. Sporutslipp fra tjenesteyting som er unntatt fra utslippsforbudet, vil bare omfatte tilsvarende type og omfang som i husholdninger. For eksempel vil utslipp av miljøgifter fra vanlig rengjøring av arbeidslokaler, vask av arbeidstøy, oppvarming og lignende regnes som sporutslipp som er unntatt fra utslippsforbudet. Utslipp av kjemikalier i forbindelse med selve næringsvirksomheten vil ikke være omfattet av unntaket som gjelder sporutslipp.

Utslipp fra bruk av vaske- og avfettingsmidler til motorkjøretøyer som bil, scooter, fly og maskinpleie, avisningsvæsker til fly, utslipp fra sprøytelakkering/sprøytemaling, skinngarving, trykking og annen næringsvirksomhet som bruker kjemikalier omfattes ikke av unntaket for sporutslipp. Slik virksomhet reguleres av § 5 og § 6 i forskriften her.

Direkte utslipp av rester som inneholder miljøgifter omfattes ikke av unntaket. Når produkter som inneholder miljøgifter tas ut av bruk, gjelder forskriftens kapittel II, bestemmelser om avfall.

For bruk av miljøgifter eller produkt som inneholder miljøgifter gjelder substitusjonsplikten i svalbardmiljølovens § 10 annet ledd. Dette innebærer at bruk av miljøgifter og produkter som inneholder miljøgifter skal begrenses i størst mulig grad, og så langt som mulig erstattes med andre mindre miljøskadelige stoffer. Virksomheten skal velge det mindre miljøskadelige alternativet dersom det kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe.

Til § 5 (forholdet til eldre virksomhet som har eller kan medføre fare for utslipp av miljøgifter)

Paragrafen modifiserer det generelle forbudet mot utslipp av miljøgifter for virksomheter som er lovlig etablert før forskriften trådte i kraft, dvs. før 1. juli 2002. Slike virksomheter kan etter første ledd i utgangspunktet fortsette uten tillatelse, selv om de har eller kan medføre fare for utslipp av miljøgifter. Bestemmelsen ble gitt for å sørge for en fleksibel gjennomføring av svalbardmiljøloven uten at dagens virksomhet på Svalbard blir ulovlig og må nedlegges ved ikrafttredelsen av loven.

Bestemmelsens annet og tredje ledd gir regler for hvordan forbudet mot utslipp av miljøgifter på Svalbard skal anvendes for allerede etablert virksomhet på Svalbard. Det skilles mellom større virksomhet, som kullgruvevirksomhet og kullkraftverk som behandles i annet ledd, og mindre virksomheter som behandles i tredje ledd.

Kullgruver og kullkraftverk som er lovlig etablert ved forskriftens ikrafttreden vil åpenbart ha større utslipp av miljøgifter enn det som i følge § 4 annet ledd kan anses som spor (jf. kommentarene til § 4 ovenfor). Slik virksomhet kan som nevnt likevel fortsette i henhold til første ledd. Men dersom Miljødirektoratet finner det nødvendig å vurdere vilkår om utslippsreduserende tiltak for slike etablerte virksomheter, kan Miljødirektoratet bestemme at virksomheten må sende inn opplysninger i form av en søknad. Krav om søknad kan bli aktuelt dersom det viser seg at virksomheten medfører uheldige miljømessige virkninger på grunn av miljøgifter.

Søknaden bør inneholde opplysninger om følgende forhold:

-Beskrivelse av og opplysninger om selve virksomheten, herunder beliggenhet, antall ansatte og lignende;
-Type og omfang av miljøgifter som kan oppstå i forbindelse med virksomheten;
-Resipient/utslippsted og hvorvidt utslippet gjelder luft, vann eller jord;
-Begrunnelse for utslipp av miljøgifter;
-Tiltak for å begrense utslippene, f.eks. oppsamlings- og rensetiltak, minimering av innsatsstoffer og vurdering av alternativer;
-Kostnader ved ulike tiltak.

Miljødirektoratet kan bestemme hvilke opplysninger som er relevante i det enkelte tilfellet, og eventuelt be om andre opplysninger enn det som er listet opp foran.

Miljødirektoratet kan ut fra tilgjengelige opplysninger sette vilkår med særlig vekt på hvordan miljøgiftutslipp kan begrenses og forebygges. Best tilgjengelig teknologi skal legges til grunn for vurderingen, jf. svalbardmiljøloven § 10.

Etablering av større virksomhet på ny lokalitet og vesentlig utvidelse av virksomhet på samme lokalitet med fare for økte miljøgiftutslipp må vurderes etter forskriftens § 6.

Mindre virksomheter med fare for utslipp av miljøgifter vil kunne være bil-, scooter- og maskinverksteder, bensin/drivstoffstasjoner, virksomheter som driver vei og anleggsarbeid, vedlikehold og rehabilitering av bygg, herunder sprøytemaling, sandblåsing og sveising, tannlege/legekontor, sykehus, rengjøring og avfallstjenester. Flyplassen i Longyearbyen er i forskriften her er å anse som mindre virksomhet.

Sysselmannen kan fastsette frist for når forbudet mot utslipp av miljøgifter skal være gjennomført både overfor en bestemt type eller gruppe av virksomheter eller overfor den enkelte virksomhet. Det innebærer at virksomheten må gjennomføre bestemte tiltak for at de skal være lovlige etter forskriften her.

Sysselmannen kan også i det enkelte tilfelle be om at virksomheten redegjør for sine miljøgiftutslipp og på grunnlag av dette fastsette hvilke tiltak som skal gjennomføres for å bringe virksomheten i samsvar med § 4 i forskriften her.

Myndighet lagt til Miljødirektoratet eller Sysselmannen kan i medhold av svalbardmiljøloven § 4 annet ledd utøves av overordnet organ dersom dette anses påkrevd.

Til § 6 (ny virksomhet som har eller kan medføre fare for utslipp av miljøgifter)

Utslipp av miljøgifter skal i utgangspunktet ikke tillates for ny større virksomhet slik som kullgruver, kullkraftverk, installasjoner for oljevirksomhet og eventuelle annen større industrivirksomhet. Unntaksbestemmelsen i denne paragraf er å anse som en sikkerhetsventil for tilfeller hvor forbudet rammer utilsiktet og absolutt.

Avgjørelser etter denne paragraf utøves av Klima- og miljødepartementet, dersom ikke departementet delegerer sin myndighet.

Til kapittel III. Om innsamling m.m. av avfall

Til § 7 (forbud mot forsøpling m.m.)

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 71 i svalbardmiljøloven, hvor det er fastsatt et generelt forbud mot å etterlate avfall utenfor planområdene. Innenfor planområdene skal avfallet leveres til lovlig mottak.

Forbudet mot brenning av avfall i første ledd retter seg i første rekke mot brenning i den hensikt å bli kvitt avfallet. Bålbrenning med rent trevirke, og ovnsfyring med papir og lignende omfattes ikke av bestemmelsen.

Forbudet mot forsøpling er knyttet til en vurdering av om avfallet kan virke skjemmende eller føre til forurensning.

I henhold til annet ledd annet punktum kan Sysselmannen i særskilte tilfeller gjøre unntak fra forbudet mot å etterlate avfall utenfor planområdene. Dette kan være aktuelt for visse typer avfall, eller for mindre bosetninger og fangststasjoner hvor transport av avfall vil være vanskelig.

Til § 8 (opprydding)

Den som har overtrådt forbudet mot forsøpling i § 7 første eller annet ledd plikter på eget initiativ å rydde opp etter seg.

Sysselmannen eller den departementet bemyndiger kan i henhold til annet ledd gi pålegg om opprydding, og om nødvendig foreta opprydding på vedkommendes bekostning, jf. også svalbardmiljøloven § 93 og § 97. Muligheten til å delegere ble satt inn i forskriften i 2013 som en følge av at svalbardmiljøloven § 71 åpner for delegasjon etter lovendringen i 2012. Det kan fastsettes ulike bestemmelser for de enkelte områdene.

Til § 9 (innsamling m.m.)

Den planansvarlige skal etter første ledd sørge for at det etableres tilbud om innsamling og mottak av husholdningsavfall innenfor planområdet. Tilbudet skal være tilstrekkelig til å kunne ta hånd om de avfallsmengdene som oppstår innenfor området.

Det skal etableres en egen ordning for mottak av farlig avfall, bilvrak og snøscootere og lignende større gjenstander. Slik ordning skal som minimum omfatte mottak, men kan også utvides til å omfatte regelmessig innsamling, for eksempel en gang pr. år. Det vises også til bestemmelsen i svalbardmiljøloven § 64 femte ledd, hvor det fremgår at etterlatte kjøretøy m.m. skal fjernes av eieren og bringes til lovlig mottak.

Alt avfall som oppstår utenfor planområdene skal etter tredje ledd bringes til lovlig mottak innenfor et av planområdene eller utenfor øygruppen. Det samme gjelder for næringsavfall som oppstår innenfor planområdene.

Helseinstitusjoner, veterinærer, lege- og tannlegevirksomhet plikter å foreta en hensiktsmessig og hygienisk oppbevaring av risikoavfall, herunder smittefarlig avfall. Som risikoavfall regnes blant annet medisinavfall og sprøytespisser. Smittefarlig avfall er avfall som inneholder levedyktige mikroorganismer eller deres toksiner (giftstoffer) og som kan forårsake sykdom hos mennesker eller andre levende organismer, f.eks. rabiessmitte. Slikt avfall må håndteres slik at det ikke oppstår fare for spredning av smittestoffer.

Sysselmannen eller den departementet bemyndiger kan etter fjerde ledd gi nærmere bestemmelser, enten i forskrift eller ved enkeltvedtak, som anses som nødvendige for å sikre en hensiktsmessig og hygienisk oppbevaring, innsamling og transport av avfall. Sysselmannens myndighet gjelder både i og utenfor planområdene. Muligheten til å delegere ble satt inn i forskriften i 2013 som en følge av at svalbardmiljøloven § 71 åpner for delegasjon etter lovendringen i 2012. Det kan fastsettes ulike bestemmelser for de enkelte områdene.

Til § 10 (tvungen renovasjon)

Husholdninger og virksomheter plikter å delta i de avfallsordninger som er etablert i planområdet. Som konsekvens av § 9 innebærer det en generell leveringsplikt for:

-husholdningsavfall,
-kasserte biler, snøscootere og lignende større gjenstander, og
-farlig avfall.

Farlig avfall skal leveres minst en gang pr år for å hindre at farlig avfall blir stående lenge på et lager og at det skal være mulig å føre tilsyn med det farlige avfallet. Ved nedleggelse av virksomhet eller driftsstans ut over 3 måneder inntrer leveringsplikten umiddelbart. Det er ingen nedre grense for leveringsplikten, så alt dette avfallet skal leveres.

Gebyr for den tvungne deltakelsen i avfallsordningene skal betales i samsvar med reglene i denne forskrifts kapittel IV.

Til § 11 (mottak og behandling av avfall)

Den som vil etablere nye anlegg for mottak, mellomlagring eller behandling av avfall, der avfallet eller virksomheten kan virke skjemmende eller medføre fare for forurensning, må etter første ledd ha tillatelse fra Sysselmannen.

Med behandling av avfall menes prosesser som endrer avfallets egenskaper med tanke på videre disponering. Slike prosesser leder enten til gjenvinning eller sluttbehandling av avfallet.

Sysselmannen vurderer i hvert tilfelle om eksisterende anlegg trenger å søke om tillatelse til videre drift, jf. annet ledd.

Sysselmannen kan i en eventuell tillatelse stille de vilkår som finnes nødvendig for å motvirke skader og ulemper for miljøet. Slike krav kan eksempelvis også omfatte plikt til å føre journaler, nødvendige krav om beredskap ved fare for akutt forurensning, internkontroll m.m.

Forbudet i fjerde ledd mot sluttbehandling av farlig avfall omfatter ikke prosesser som fører til at ressursene i avfallet kan utnyttes til nye produkter eller råvarer, så lenge virksomheten kan foregå uten utslipp. Forbrenning av farlig avfall (med eller uten energigjenvinning) omfattes også av forbudet, med mindre Sysselmannen har gitt særskilt unntak etter § 17.

Bestemmelsen i svalbardmiljøloven § 66, som i utgangspunktet fastsetter forbud mot utslipp av miljøgifter, vil for øvrig gi rammer for hva som kan tillates.

Til § 12 (håndtering av farlig avfall)

Ved transport av farlig avfall fra Svalbard kreves det at hver avfallstype ledsages av et skjema (deklarasjonsskjema) som gir opplysninger om avfallet for å motvirke eventuelle skader under lagring og transport, og for å lette sluttbehandlingen.

Det er virksomheten som har ansvaret for at deklarasjonsskjemaet blir fylt ut. Skjemaet skal senest fylles ut når avfallet skal leveres videre. Virksomheter som leverer farlig avfall skal gi de nødvendige opplysninger overfor mottaksanlegget for å sikre at skjemaet blir korrekt utfylt. Mottaksanlegget skal påse at virksomheten har fylt ut deklarasjonsskjemaet. Husholdninger skal så langt det er mulig gi tilsvarende opplysninger, men det kan ikke kreves at husholdninger fyller ut deklarasjonsskjema.

For å lette deklareringen er det en fordel om farlig avfall leveres i originalemballasjen, eller at det fremgår av emballasjen hva den inneholder.

Avfallet bør ikke lagres lengre enn nødvendig før det leveres videre til endelig behandling, men det skal minimum leveres 1 gang pr. år.

Til kapittel IV. Om avløps- og avfallsgebyrer

Til § 13 (plikt til å betale gebyrer)

Bruker (leietaker o.a.) eller eier vil ved fastsettelse av forskrift etter § 15 være ansvarlig for å betale gebyr. Plikten gjelder fra den dato forskriften er trådt i kraft. Sysselmannen fastsatte 11. september 2009 forskrift om sortering og innsamling av avfall, avfallsgebyrer og byggavfall i Longyearbyen planområde som trådte i kraft 1. januar 2010.

Til § 14 (rammen for gebyrene)

Gebyrene skal settes slik at de ikke overstiger nødvendige kostnader ved drift av avløpsanlegg/avfallsordning, men samtidig slik at de fullt ut dekker kostnadene, jf. svalbardmiljøloven § 72. I særlige tilfeller kan Sysselmannen, eller den departementet bemyndiger, med hjemmel i § 17 gjøre unntak fra dette.

Både direkte og indirekte kostnader knyttet til investering (kapitalkostnader), forvaltning, drift, vedlikehold m.m. kan legges inn i gebyrgrunnlaget, så fremt kostnadene har sammenheng med normal drift av avløps- og avfallsanleggene. Kostnader som er dekket på annen måte, for eksempel ved statlige tilskudd, må holdes utenom. Kostnader til oppfølging av forholdene i resipienter kan tas med i beregningsgrunnlaget.

Gebyrperioden er vanligvis ett år, slik at gebyrinntektene ikke skal overstige kostnadene i løpet av denne perioden. For å unngå stadige svingninger i gebyrene, er det anledning til å fastsette satser ut fra gjennomsnitt av planlagt/beregnet gebyrgrunnlag fordelt over en periode på inntil fem år.

Med «boenhet» forstås bolig med ett eller flere rom og med separat inngang, samt eget bad/wc og kjøkkendel. Med «bruk» av eiendom menes varige bruksmåter. At en eiendom midlertidig er ute av bruk, for eksempel ved at en bolig står tom i en periode, skal normalt ikke få innvirkning på gebyrene. Det kan likevel fastsettes særlige regler, for eksempel for bebyggelse som bare er i bruk deler av året.

Gebyr for avløp beregnes på grunnlag av målt eller stipulert vannforbruk. Ved stipulering av forbruk og fastsetting av gebyrsats legges bebyggelsens areal til grunn. Det kan også tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens beskaffenhet. Prinsipielt gjelder at mengden vann inn er like mengden vann ut.

Når det gjelder gebyr for avfall, oppfordres det til å ta i bruk differensierte gebyrer som virkemiddel for å redusere avfallsmengden og for å fremme gjenvinning. Muligheten for å ta i bruk slik differensiering bør utredes. For øvrig kan avfallsgebyr differensieres ut fra bl.a. avfallsmengde og deltagelse i kildesortering.

Med utgangspunkt i hovedprinsippene for gebyrberegning som fremgår av dette kapitlet, gis det for øvrig ingen begrensninger for hvordan gebyrene skal beregnes. Dette kan således gjøres ut fra svært grovmaskede kriterier dersom dette anses mest hensiktsmessig.

Til § 15 (gebyrforskrifter om beregning, innkreving m.m. av gebyrer)

Nærmere regler om beregningen av gebyrene, størrelsen på disse og innkrevingen fastsettes i forskrift for de enkelte planområdene eller deler av planområdene. Sysselmannen fastsatte 11. september 2009 forskrift om sortering og innsamling av avfall, avfallsgebyrer og byggavfall i Longyearbyen planområde som trådte i kraft 1. januar 2010.

Blant annet for å unngå store svingninger i gebyrene, er det ofte nødvendig å ta hensyn til fremtidige kostnader til investering og drift. Det kan derfor være nødvendig å utarbeide planer e.l. for avløps- og avfallsvirksomheten, der fremtidige/planlagte kostnader er beregnet. Sysselmannen, eller den departementet bemyndiger, kan kreve at slike planer utarbeides som grunnlag for vedtak om gebyrenes størrelse. For øvrig plikter den ansvarlige å gi de opplysningene som er nødvendige for å kunne fastsette vedtak om gebyrenes størrelse.

Til § 16 (forfalt krav på gebyr)

Bestemmelsen tilsvarer bestemmelser som gjelder på fastlandet.

Til § 17 (unntak)

Sysselmannen, eller den departementet bemyndiger, kan gjøre unntak fra forskriften når særlige grunner foreligger. Det er vanskelig å si noe konkret om hva som må til av særlige grunner for å gjøre unntak. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil.

Til § 18 (tilsyn)

Sysselmannen er tilsynsmyndighet.

Til § 19 (klage)

Enkeltvedtak kan påklages, jf. forvaltningsloven § 28. Miljødirektoratet er klageorgan for Sysselmannens enkeltvedtak. Sysselmannen er klageinstans dersom myndigheten er delegert til for eksempel Longyearbyen lokalstyre. Klagen sendes det organ som har fattet vedtaket.

Til § 20 (tvangsmulkt)

Bestemmelsen viderefører svalbardmiljølovens bestemmelse om tvangsmulkt, jf. lovens § 96. Også de øvrige bestemmelsene i svalbardmiljøloven vedrørende gjennomføring og sanksjoner vil kunne komme til anvendelse ved brudd på forskriften her, selv om de ikke er uttrykkelig inntatt i forskriften.

Til § 21 (straff)

Bestemmelsen tilsvarer svalbardmiljøloven § 99.

Til § 22 (ikrafttreden)

Forskriften, med unntak av kapittel III, trådte i kraft 1. juli 2002, dvs. samtidig med svalbardmiljøloven. Kapittel III trådte i kraft 1. juli 2004, jf. vedtak 23. juni 2004 nr. 974. 

0Kommentarer endret ved forskrifter 22 sep 2003 nr. 1193, 21 juni 2010 nr. 1073, 15 mars 2013 nr. 284 (i kraft 1 juli 2013), 1 mai 2014 uten kunngjøring, 11 sep 2015 uten kunngjøring.