Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring.

DatoFOR-2004-03-05-481
DepartementJustis- og beredskapsdepartementet
PublisertI 2004 hefte 4 (Merknader)
Ikrafttredelse05.03.2004
Sist endret
Endrer
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-1902-05-22-10-§39h, LOV-2001-05-18-21-§5, jf. LOV-2005-05-20-28-§411
Kunngjort09.03.2004
Rettet19.03.2004 (merknadene tilføyd)
KorttittelForskrift om særreaksjonen forvaring

Kapitteloversikt:

Hjemmel: Fastsatt ved Kronprinsreg.res. 5. mars 2004 med hjemmel i Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) 22. mai 1902 nr. 10 § 39h og lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) § 5. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1.Virkeområde

Forskriften gjelder gjennomføringen av forvaring idømt i medhold av straffeloven § 39c.

Forskriften gjelder også personer som er overført fra tvungent psykisk helsevern til fengsel etter psykisk helsevernloven § 5-6, med mindre annet følger av lov eller av forskriften her.

Lov om gjennomføring av straff og forskrift til lov om straffegjennomføring kommer til anvendelse i den utstrekning annet ikke følger av straffeloven eller denne forskrift, jf. straffegjennomføringsloven § 1 og forskriften til straffegjennomføringsloven § 1-1.

§ 2.Formål

Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.

§ 3.Forvaringens innhold

Innholdet i forvaringen skal ta utgangspunkt i domfeltes kriminalitet og tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov.

Aktuelle tiltak skal utformes med sikte på å påvirke og endre den forvaringsdømtes adferd og gi vedkommende mulighet for å utvikle sin sosiale tilpasningsevne og motvirke ny kriminalitet. Innholdet i forvaringen skal søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis progresjon i gjennomføringen frem mot full frihet.

§ 4.Beslutningsmyndighet

Vedtak etter denne forskrift treffes av regionalt nivå med mindre annet følger av lov eller forskriften selv.

Dersom det oppstår situasjoner som gjør det nødvendig å treffe beslutning umiddelbart, kan midlertidige vedtak treffes av lokalt nivå. Vedtaket skal så snart som mulig stadfestes av regionalt nivå.

Beslutning om delvis utelukkelse fra fellesskapet i medhold av straffegjennomføringsloven § 17, 2. ledd treffes av lokalt nivå. Det samme gjelder fullstendig utelukkelse som ikke strekker seg utover 14 dager.

Beslutning om utelukkelse av alle eller en gruppe innsatte fra fellesskapet treffes av lokalt nivå med mindre utelukkelsen strekker seg utover 3 dager.

Lokalt nivå kan avslå søknad fra domfelte om overføring til annet fengsel eller institusjon i medhold av forskriften § 7, § 9 og § 10. Det samme gjelder søknad om permisjon eller frigang etter § 11 og § 12.

Kapittel 2. Tidsrammen for forvaring. Innsettelse

§ 5.Beregning av tidsrammen for forvaring

I forbindelse med at gjennomføring av forvaring påbegynnes skal det, med utgangspunkt i rettskraftig dom, foretas beregning av tidspunktet for forvaringstidens utløp. Det skal også foretas beregning av tidspunktet for eventuell minstetid for forvaringen. Domfelte skal gjøres kjent med de beregnede tidspunkter.

Det skal gjøres fradrag for utholdt varetekt i henhold til straffeloven § 60 og straffeprosessloven § 460. Fradrag gjøres også for transporttid. Fradrag for utholdt varetekt beregnes med utgangspunkt i tidsrammen for forvaringen og i eventuell fastsatt minstetid.

Domfelte skal gjøres kjent med at prøveløslatelse tidligst kan finne sted når eventuell fastsatt minstetid er utholdt og at begjæring om slik løslatelse ellers ikke kan fremsettes før ett år etter at forvaringsdommen eller dom som nekter prøveløslatelse er endelig, jf. straffeloven § 39f, siste ledd.

Den forvaringsdømte skal orienteres om bestemmelsene om adgangen til forlengelse av tidsrammen for forvaring, jf. straffeloven § 39e, første ledd.

§ 6.Innsettelse

Gjennomføring av forvaring skal påbegynnes i avdeling som er tilrettelagt for domfelte med særlige behov, jf. straffegjennomføringsloven § 11, 3. ledd og § 10, 2. ledd. Senest når dom på forvaring er rettskraftig, skal domfelte søkes overført til slik avdeling. Vedkommende skal som hovedregel ikke plasseres sammen med domfelte som ikke er idømt forvaring.

Dersom det er nødvendig av hensyn til sikkerheten og vilkårene for øvrig foreligger kan den forvaringsdømte settes inn i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå, jf. straffegjennomføringsloven § 11, 2. ledd og § 10, 2. ledd.

Domfelte som er overført fra tvungent psykisk helsevern i medhold av psykisk helsevernloven § 5-6 skal alltid settes inn i avdeling som er tilrettelagt for domfelte med særlige behov. Disse skal ikke plasseres i avdeling sammen med andre domfelte med mindre de samtykker.

Kapittel 3. Overføring til annet fengsel eller institusjon

§ 7.Overføring til annet fengsel

Når domfelte samtykker og det er grunn til å tro at hans spesielle behov vil bli best ivaretatt slik, kan vedkommende overføres til fortsatt straffegjennomføring i annet fengsel eller avdeling med høyt sikkerhetsnivå uten at fengselet eller avdelingen er tilrettelagt for domfelte med særlige behov.

Overføring til annet fengsel eller avdeling kan bare besluttes når hensynet til sikkerheten ikke taler imot det og det ikke er grunn til å tro at domfelte vil unndra seg straffegjennomføringen.

§ 8.Overføring til annet fengsel i strid med domfeltes eget ønske

Overføring fra avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov til annet fengsel eller avdeling i strid med domfeltes eget ønske kan bare besluttes når særlig tungtveiende sikkerhetsmessige grunner tilsier det. Slik overføring kan også unntaksvis besluttes dersom akutte bygnings- og bemanningsmessige forhold eller plassmangel gjør det nødvendig. Overføringen bør være av rent midlertidig karakter og forholdene bør legges til rette for å redusere ulempene for domfelte.

Domfelte som er overført til kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6 kan ikke uten eget samtykke overføres til annet fengsel eller avdeling.

§ 9.Overføring til mindre restriktive gjennomføringsformer

Domfelte kan overføres til fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller overgangsbolig når dette er et ledd i en planlagt progresjon frem mot prøveløslatelse. Overføring skal ikke besluttes dersom hensynet til sikkerheten er til hinder for det eller det er grunn til å tro at den forvaringsdømte vil unndra seg straffegjennomføringen. Det samme gjelder dersom allmennpreventive hensyn eller hensynet til den alminnelige rettsoppfatning taler imot det.

Dersom det i dommen er fastsatt en minstetid for forvaringen, skal overføring ikke finne sted før minst 2/3 av minstetiden er gjennomført i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov eller annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå.

Opphold i overgangsbolig skal ikke vare lenger enn ett år. Lengre opphold kan likevel godtas dersom domfelte har et særlig behov for tiltak som kan tilbys gjennom straffegjennomføring i overgangsbolig.

Forvaring kan ikke gjennomføres utenfor fengsel etter straffegjennomføringsloven § 16.

§ 10.Gjennomføring av forvaring i institusjon

Når vilkårene i straffegjennomføringsloven § 12 er oppfylt og hensynet til sikkerheten anses tilfredsstillende ivaretatt, kan domfelte gis adgang til å gjennomføre deler av straffen ved heldøgnsopphold i institusjon utenfor fengsel.

Opphold i institusjon utover ett år kan besluttes når den forvaringsdømtes særlige behov for behandlings- eller rehabiliteringstiltak tilsier at dette er nødvendig. Søknad om dispensasjon innvilges av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.

Før vedtak treffes skal regionalt nivå forvisse seg om at det fengsel hvor straffen ellers skal gjennomføres blir underrettet om eventuelle brudd på vilkårene for oppholdet. Domfelte skal skriftlig samtykke i at institusjonen gjør fengselet kjent med slike brudd.

Domfelte skal kunne holdes tilbake i institusjonen mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.

Dersom domfelte skrives ut som følge av vilkårsbrudd, skal regionalt nivå treffe vedtak om at vedkommende skal tilbakeføres til fengsel.

Kapittel 4. Gjennomføring av forvaring i fengsel

§ 11.Permisjon. Avbrudd

Ordinær permisjon, velferdspermisjon og korttidspermisjon kan bare innvilges i den utstrekning sikkerhetsmessige hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning ikke er til hinder for det.

Hvis retten har fastsatt en minstetid for forvaringen, kan ordinær permisjon og korttidspermisjon ikke innvilges før minst 2/3 av minstetiden er utholdt. Er minstetid ikke fastsatt, kan slik permisjon innvilges når en del av straffen er gjennomført og det, etter en individuell vurdering av domfelte, anses hensiktsmessig som ledd i en planlagt progresjon frem mot løslatelse.

Permisjon til utlandet innvilges ikke.

Før permisjon innvilges bør kriminalomsorgen ta kontakt med politi/påtalemyndighet med forespørsel om det foreligger opplysninger av betydning for permisjonsspørsmålet.

Forskrift til lov om straffegjennomføring § 3-30, 2., 3. og 6. ledd og forskriften § 3-31 gjelder tilsvarende.

Vilkår for permisjon kan fastsettes i medhold av straffegjennomføringsloven § 36.

Domfelte kan ikke innvilges avbrudd i gjennomføringen av forvaring.

§ 12.Frigang

Frigang til arbeid, opplæring, program eller andre tiltak utenfor fengsel kan innvilges som ledd i en planlagt progresjon frem mot prøveløslatelse. Frigang kan bare innvilges i den utstrekning det er sikkerhetsmessig forsvarlig.

Dersom retten har fastsatt en minstetid for forvaringen kan frigang først påbegynnes når minst 2/3 av minstetiden er utholdt. Frigang kan ellers innvilges mot slutten av gjennomføringstiden når det anses hensiktsmessig for domfeltes tilpasningsevne og rehabilitering.

Forskrift til lov om gjennomføring av straff § 3-14, 2., 3. 4. og 5. ledd og § 3-15 gjelder tilsvarende.

§ 13.Utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak

Så langt det er praktisk mulig og sikkerhetsmessig forsvarlig skal de domfelte ha adgang til fellesskap under arbeid, opplæring, program eller andre tiltak, og i fritiden.

Fellesskapet i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov kan helt eller delvis begrenses av hensyn til ro, orden og sikkerhet eller dersom hensynet til domfelte selv eller andre domfelte tilsier det og det ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Grunnlaget for begrensning i eller utelukkelse fra fellesskapet skal vurderes fortløpende. Tiltaket skal kompenseres med forsterket kontakt med tilsatte og utvidet aktivitetstilbud.

Regionalt nivå treffer vedtak om fortsatt fullstendig utelukkelse fra fellesskapet dersom utelukkelsen strekker seg utover 14 dager. Dersom utelukkelsen samlet overstiger 42 dager, skal tiltaket meddeles Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Melding skal deretter gis Kriminalomsorgens sentrale forvaltning med 14 dagers mellomrom.

Delvis utelukkelse fra fellesskapet som strekker seg utover 30 dager skal meddeles regionalt nivå.

Utelukkelse fra fellesskapet av alle eller en gruppe innsatte kan opprettholdes i inntil 3 døgn. Utelukkelsen kan forlenges med inntil 3 døgn dersom særlige grunner gjør det påkrevet.

Domfelte som er fullstendig utelukket fra fellesskapet skal flere ganger daglig tilses av fengselets tilsatte. Lege skal varsles om utelukkelsen uten ugrunnet opphold.

Utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak kommer til fradrag i en eventuell etterfølgende reaksjon på brudd etter straffegjennomføringsloven.

Kapittel 5. Prøveløslatelse fra forvaring

§ 14.Forberedelse til prøveløslatelse

Det skal utarbeides gjennomføringsplan med nærmere angivelse av aktuelle kontroll- og støttetiltak i prøveperioden. Planen skal være skriftlig. Dersom det er nødvendig og hensiktsmessig, kan det i samarbeid med den prøveløslatte foretas endringer i planen i løpet av prøveperioden.

Det skal utarbeides forslag til vilkår for løslatelsen, herunder bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller behandling.

Prøveløslatelse fra forvaring kan begjæres av lokalt nivå eller av domfelte selv.

Begjæring om prøveløslatelse forelegges for påtalemyndigheten som bringer saken inn for tingretten til avgjørelse eller samtykker i at løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.

Dersom det er av stor betydning for fornærmede og etterlatte i straffesaken å få kjennskap til tidspunktet for løslatelse, skal fornærmede varsles på forhånd.

§ 15.Prøveløslatelse av kriminalomsorgen etter straffeloven § 39f, fjerde ledd

Regionalt nivå treffer vedtak om prøveløslatelse når påtalemyndigheten samtykker og når regionen selv anser slik løslatelse som sikkerhetsmessig forsvarlig.

Regionalt nivå fastsetter samtidig prøvetidens lengde jf. straffeloven § 39f, første ledd og vilkårene for prøveløslatelsen. Prøvetiden kan ikke strekke seg utover lengstetiden for forvaringen.

Det skal settes som vilkår for prøveløslatelsen at domfelte følges opp av friomsorgen. Ved prøveløslatelse av kriminalomsorgen kan det i tillegg settes vilkår som omhandlet i straffeloven § 53 nr. 2, § 53 nr. 3, bokstav a-g, nr. 4 og nr. 5.

Når det anses påkrevet kan forlengelse av prøvetiden besluttes av forhørsretten i medhold av straffeloven § 54 nr. 1.

§ 16.Prøveløslatelse etter rettens avgjørelse, jf. straffeloven § 39f, annet ledd

Når påtalemyndigheten ikke finner å kunne samtykke i at domfelte prøveløslates eller kriminalomsorgen, til tross for påtalemyndighetens samtykke, ikke anser løslatelse som sikkerhetsmessig forsvarlig, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten som avgjør den ved dom.

Det samme gjelder dersom det anses nødvendig å fastsette andre eller mer omfattende vilkår for prøveløslatelsen enn det som kan fastsettes av kriminalomsorgen.

Retten kan sette som vilkår at domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen og sette vilkår som omhandlet i straffeloven § 53 nr. 2 til 5. Etter straffeloven § 39g kan retten sette som vilkår at domfelte tar opphold i institusjon eller kommunal boenhet hvis særlige grunner tilsier det og kommunen/institusjon samtykker.

Regionalt nivå bestemmer innholdet i det enkelte vilkår innenfor de rammer retten har fastsatt i dommen. Settes det som vilkår at den prøveløslatte skal overholde bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller behandling fastsetter regionalt nivå det nærmere innhold i bestemmelsene.

§ 17.Oppfølgning av kriminalomsorgen

Har retten eller kriminalomsorgen satt som vilkår for prøveløslatelse at domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen, bestemmer friomsorgen innholdet i oppfølgningen og iverksetter tiltak som anses nødvendig for en hensiktsmessig og sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen.

Den prøveløslatte kan i prøvetiden pålegges å møte til fastsatt tid og sted for å gjennomføre samtaler med friomsorgen. Den prøveløslatte skal ved fremmøte være upåvirket av berusende eller bedøvende midler.

Friomsorgen kan gjennomføre uanmeldte hjemmebesøk hos den prøveløslatte.

Prøveløslatte skal oppholde seg i landet.

Friomsorgen skal påse at vilkår overholdes og kan pålegge den prøveløslatte å gi opplysninger som sikrer denne kontroll. Er det satt som vilkår at den prøveløslatte avholder seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, kan friomsorgen pålegge vedkommende å underkaste seg kontrolltiltak for å avdekke bruk av rusmidler når undersøkelsen kan skje uten fare eller særlig ubehag.

Friomsorgen skal bistå den prøveløslatte i kontakten med offentlige myndigheter eller andre som kan gi egnet bistand med sikte på en best mulig tilnærming til samfunnet.

Innholdet i friomsorgens oppfølgning av den prøveløslatte kan endres i løpet av prøvetiden dersom det er nødvendig av hensyn til sikkerheten eller den prøveløslattes behov. Oppfølgningen avsluttes ved prøvetidens utløp.

Kontaktperson utenfor kriminalomsorgen kan engasjeres til å bistå i forbindelse med oppfølgningen av den prøveløslatte.

§ 18.Endring av vilkår for prøveløslatelse

Vilkår fastsatt av retten eller kriminalomsorgen kan endres eller oppheves ved kjennelse av forhørsretten i medhold av straffeloven § 54 nr. 1 når den prøveløslattes forhold gir grunn til det. Tilsvarende kan nye vilkår fastsettes.

Det nærmere innhold i vilkåret kan endres av regionalt nivå når hensynet til sikkerheten eller den prøveløslattes behov tilsier det.

§ 19.Brudd på vilkår

Den prøveløslatte skal overholde vilkår fastsatt av retten eller kriminalomsorgen.

Brudd på vilkår skal straks meddeles påtalemyndigheten. Det anses som brudd dersom den prøveløslatte unndrar seg oppfølgning fra kriminalomsorgen, herunder nekter å underkaste seg kontrolltiltak med sikte på å avdekke bruk av ulovlige rusmidler.

Regionalt nivå skal avgi uttalelse om valg av reaksjon på brudd, herunder om hvorvidt tettere oppfølgning av den prøveløslatte, endring av vilkår eller fastsettelse av nye vilkår, eventuelt forlengelse av prøvetiden kan anses tilstrekkelig til å ivareta hensynet til sikkerheten.

Den domfelte skal underrettes om at brudd på vilkår vil bli gjort kjent for påtalemyndigheten og om at alvorlige eller gjentatte brudd vil kunne medføre dom på gjeninnsettelse i fengsel.

Påtalemyndigheten skal underrettes dersom den prøveløslatte begår nye straffbare forhold eller dersom hans adferd ellers gir grunn til tvil om løslatelsen er sikkerhetsmessig forsvarlig.

Kapittel 6. Særlig om prøveløslatelse med hjemmel i straffeloven § 39g, første ledd, tredje punktum

§ 20.Avtaleinngåelse

Dersom retten har satt som vilkår for prøveløslatelse at den forvaringsdømte tar opphold i institusjon eller kommunal boenhet, skal det inngås avtale mellom regionalt nivå og vedkommende kommune om gjennomføringen av prøveløslatelsen.

Avtalen skal inneholde bestemmelser om

a)Den prøveløslattes boforhold,
b)eventuell behandling den prøveløslatte skal få under oppholdet,
c)sikkerhetstiltak, herunder nødvendig bemanning,
d)oppfølgning og kontroll fra friomsorgen,
e)bistand fra andre samarbeidspartnere,
f)oppholdets varighet,
g)utgiftsdekning.

Kriminalomsorgen har ansvaret for at gjennomføringen av prøveløslatelsen er sikkerhetsmessig forsvarlig. Det skal fremgå av avtalen at påtakelige forandringer i den prøveløslattes tilstand skal gjøres kjent for kriminalomsorgen. Det samme gjelder andre forhold av betydning for sikkerheten og for den prøveløslattes velferd.

Avtalen skal fastslå kommunenes plikt til å fatte vedtak om sosiale tjenester etter ordinære regler.

Avtalen skal være skriftlig.

§ 21.Samtykke - oppsigelse - opphør

Regionalt nivå treffer vedtak om gjeninnsettelse i fengsel dersom kommunens samtykke til prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet trekkes tilbake.

Vedtaket kan ikke påklages.

Ny prøveløslatelse kan begjæres av kriminalomsorgen eller den forvaringsdømte selv innen utløpet av ettårsfristen i straffeloven § 39f, siste ledd.

§ 22.Endring eller opphevelse av vilkår etter straffeloven § 39g, 1. ledd 3. punktum

Den prøveløslatte kan begjære at vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet endres eller oppheves av forhørsretten etter § 54 nr. 1. Begjæring kan tidligst fremsettes ett år etter at dom om prøveløslatelse eller forhørsrettens siste kjennelse var rettskraftig.

§ 23.Gjeninnsettelse i fengsel når de særlige grunner for prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet ikke lenger er til stede

Dersom de særlige grunner for vilkåret om prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet ikke lenger anses å være til stede, kan regionalt nivå, vedkommende kommune eller institusjon eller den prøveløslatte selv kreve at påtalemyndigheten vurderer om det bør reises sak om gjeninnsettelse i fengsel, jf. straffeloven § 39g, fjerde ledd. Dersom begjæringen ikke tas til følge, kan ny begjæring på samme grunnlag ikke fremsettes før seks måneder etter at forrige vedtak var endelig.

Dersom den prøveløslatte begjærer gjeninnsettelse i fengsel kan slik gjeninnsettelse besluttes uten domstolsbehandling dersom påtalemyndigheten samtykker og regionalt nivå er enig i dette. Ny prøveløslatelse kan i så fall begjæres uavhengig av fristen i straffeloven § 39f, femte ledd.

§ 24.Utgiftsdekning

Staten v/Justisdepartementet skal etter nærmere regler dekke kommunens utgifter i forbindelse med gjennomføring av prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet.

Dersom avtalen opphører og dette medfører at kommunen eller institusjonen må si opp ansatte, skal utgifter til lønn i oppsigelsestiden dekkes av Justisdepartementet. Dette gjelder likevel ikke dersom oppsigelsen av avtalen skyldes forhold hos kommunen eller institusjonen.

Kapittel 7. Ikrafttredelse

§ 25.Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft straks.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Virkeområde

Bestemmelsen angir forskriftens virkeområde.

Forskriften gjelder domfelte som idømmes særreaksjonen forvaring i medhold av straffeloven § 39c.

Med mindre noe annet er bestemt i lov eller forskriften selv, kommer den også til anvendelse for domfelte som er dømt til tvungent psykisk helsevern i medhold av straffeloven § 39b og som etter rettens bestemmelse overføres til anstalt under kriminalomsorgen, jf. § 5-6 i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven).

Forskriften må ses i sammenheng med straffeloven § 39c flg., med lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff og med forskrift 22. februar 2002 nr. 183 til straffegjennomføringsloven fastsatt ved Kronprinsregentens resolusjon.

Bestemmelsens tredje ledd fastslår prinsippet om at spesialregler går foran generelle regler dersom det oppstår motstrid.

Til § 2 Formål

Forvaringsordningens formål er først og fremst å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet fra den domfeltes side. Samfunnsbeskyttelsen forutsettes ivaretatt ved at den forvaringsdømte endrer adferd og dyktiggjøres for et liv utenfor fengsel. Formålet med forvaringsstraffen tilsier imidlertid at tiltak som settes i verk for å fremme domfeltes sosiale tilpasning og rehabilitering må la seg forene med hensynet til samfunnets sikkerhet. Dette innebærer at en sikkerhetsmessig vurdering må legges til grunn for alle beslutninger vedrørende domfelte både under gjennomføring av forvaring i fengsel og i forbindelse med prøveløslatelse.

Til § 3 Forvaringens innhold

Forvaring er en inngripende reaksjon. Reaksjonens varighet skal blant annet vurderes i forhold til om domfelte oppnår en tilfredsstillende egenutvikling og ansvarlighet i løpet av gjennomføringen. Reaksjonen skal likevel ikke vare lenger eller være strengere enn det som er nødvendig av hensyn til sikkerheten. En viktig forutsetning er at forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og at innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov. Dette krever fagkompetanse på mange ulike områder og et omfattende samarbeid med andre offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Tiltak som adferdstrening, arbeidstrening, lovbruddsrelatert og annen programvirksomhet, undervisning og fritidsaktiviteter vil være viktige elementer i gjennomføringen av straffen. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet. Det vil være viktig å kartlegge den enkeltes forutsetninger og utarbeide systematiske gjennomføringsplaner. Kartlegging og observasjon er nødvendig for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin adferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig.

Til § 4 Beslutningsmyndighet

Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffegjennomføringsloven § 6, jf. forskrift til straffegjennomføringsloven § 2-1. Hovedregelen om at vedtak skal treffes av regionalt nivå opprettholdes.

Til § 5 Beregning av tidsrammen for forvaring

Bestemmelsen tilsvarer § 3-2 i forskrift til lov om straffegjennomføring. Hensynet til rettssikkerhet og forutberegnelighet tilsier at domfelte så snart som mulig etter påbegynt straffegjennomføring underrettes om de beregnede tidspunkter for utløpet av forvaringstiden og eventuell minstetid. Tilsvarende skal domfelte orienteres om adgangen til forlengelse av reaksjonen.

Høyesterett har slått fast at også forvaringsdømte har krav på varetektsfradrag fordi denne særreaksjonen er å anse som straff.

Til § 6 Innsettelse

En grunnleggende forutsetning for innføring av forvaringsstraffen er at den skal gjennomføres mer individuelt tilrettelagt enn vanlig fengselsstraff. Dette er også forutsatt i straffegjennomføringsloven § 11, 3. ledd jf. § 10, 2. ledd. I påvente av plass i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov kan vedkommende likevel plasseres i annet fengsel.

Noen forvaringsdømte vil fylle vilkårene for innsettelse i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå, jf. straffegjennomføringsloven § 11, 2. ledd og § 10, 2. ledd. Det foreslås en uttrykkelig bestemmelse om adgangen til slik innsettelse når hensynet til sikkerheten tilsier det. Adgangen er kun tenkt benyttet i unntakstilfelle.

I motsetning til fengselsstraff, kan forvaring ikke påbegynnes i fengsel med lavere sikkerhetsnivå, jf. straffegjennomføringsloven § 11, 4. ledd.

Domfelte som overføres til fengsel fra tvungent psykisk helsevern i medhold av psykisk helsevernloven § 5-6 er ikke straffedømt og skal derfor ikke plasseres i en ordinær fengselsavdeling uten eget samtykke.

Til § 7 Overføring til annet fengsel

Bestemmelsen tilsvarer straffegjennomføringsloven § 14, 3. ledd. Utgangspunktet er at forvaringsstraffen skal gjennomføres i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov. Overføring til annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå kan likevel besluttes dersom domfelte samtykker og slik overføring anses hensiktsmessig for hans rehabilitering. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom fengselet har tilbud som anses særlig egnet for vedkommende. Det antas at slik overføring bør kunne skje relativt tidlig i straffegjennomføringen.

Overføring til annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå kan også være aktuelt som et ledd i progresjon frem mot mindre restriktive gjennomføringsformer og prøveløslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 15, første ledd.

En grunnleggende forutsetning for at domfelte kan overføres fra avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov til annet fengsel er at hensynet til samfunnets sikkerhet ikke er til hinder for det.

Til § 8 Overføring til annet fengsel i strid med domfeltes eget ønske

Straffegjennomføringsloven § 14, 1. og 2. ledd angir uttømmende de tilfelle hvor domfelte, i strid med sitt eget ønske, kan overføres fra ett fengsel til et annet. I henhold til lovens § 1 kommer bestemmelsen også til anvendelse for forvaringsdømte. Forvaring skal som utgangspunkt gjennomføres i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov. Departementet foreslår derfor at adgangen til å ta den forvaringsdømte ut av slik avdeling begrenses i forhold til det som er hjemlet i straffegjennomføringsloven § 14, 1. og 2. ledd. Dette innebærer at de vilkår som er oppregnet i lovens § 14, 1. ledd a-f i seg selv ikke vil være tilstrekkelig til slik overføring. Det bør likevel åpnes adgang for overføring i særlige tilfelle når dette er nødvendig av hensyn til sikkerheten eller bygnings- eller bemanningsmessige hensyn. Overføring bør kreve sterke grunner.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse for domfelte som er overført til kriminalomsorgen fra tvungent psykisk helsevern.

Til § 9 Overføring til mindre restriktive gjennomføringsformer

Bestemmelsen utfyller straffegjennomføringsloven § 15 og omhandler overføring fra avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov eller annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå til fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller overgangsbolig, jf. straffegjennomføringsloven § 10, 1. ledd bokstav b og c.

Forvaringsstraffen bygger i likhet med fengselsstraff på forutsetningen om en gradvis tilbakeføring til et liv i frihet. Som et ledd i den sosiale tilpasning, bør domfelte etter hvert gis mulighet for overføring til mindre restriktive og mer ansvarskrevende gjennomføringsformer. At retten har funnet det nødvendig å idømme forvaring tilsier imidlertid forsiktighet med hensyn til en for rask progresjon. Tidspunktet for overføring må vurderes konkret med utgangspunkt i blant annet det straffbare forholds art og forvaringstidens lengde. Er det fastsatt minstetid for forvaringen skal minst 2/3 av denne, etter forslaget, være utholdt i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov eller annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå før overføring kan besluttes. Sikkerheten må vurderes nøye ut fra domfeltes utvikling under straffegjennomføringen herunder hvordan eventuelle utganger har forløpt.

Bestemmelsene om overføring til straffegjennomføring i overgangsbolig trådte i kraft med virkning fra 1. august 2003.

Overføring kan, ifølge straffegjennomføringsloven § 15, 3. ledd, besluttes når det anses hensiktsmessig for å fremme en positiv utvikling og for å motvirke ny kriminalitet. Målgruppen omfatter domfelte, herunder forvaringsdømte, som har et særlig behov for bo- eller sosial trening, planlegging av løslatelse, nettverksarbeid mv. som ikke kan tilbys gjennom et opphold i ordinært fengsel. Opphold i overgangsbolig forutsettes å være det siste ledd i straffegjennomføringen før prøveløslatelse, og oppholdet skal normalt ikke strekke seg ut over ett år. I betraktning av overgangsboligenes regime med utstrakt kontakt med omverdenen og forholdsvis hyppige utganger må sikkerheten vurderes særlig nøye ved overføring av forvaringsdømte. Domfelte må anses egnet for straffegjennomføring i fengsel med lavere sikkerhetsnivå også i de tilfelle hvor han overføres direkte fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå til overgangsbolig. Domfelte bør ha gjennomført noen permisjoner uten svikt før slik overføring kan finne sted.

Tilbakeføring til avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov kan besluttes dersom vilkårene i straffegjennomføringsloven § 14, 1. ledd a-e er oppfylt med mindre domfelte selv samtykker i slik tilbakeføring.

Til § 10 Gjennomføring av forvaring i institusjon

Bestemmelsen må leses i sammenheng med straffegjennomføringsloven § 12 og går foran § 3-5 i forskrift til straffegjennomføringsloven. Mange forvaringsdømte har problemer som tilsier at de i løpet av straffegjennomføringen vil kunne få behov for opphold i institusjon utenfor fengsel. Straffegjennomføringsloven § 12 åpner adgang for at også forvaringsdømte, under visse forutsetninger, kan gjennomføre straffen i institusjon. Departementet foreslår at adgangen til å gjennomføre forvaring i institusjon begrenses til å gjelde deler av straffen. Overføring bør imidlertid kunne skje på ethvert tidspunkt når det anses hensiktsmessig, også som et midlertidig opphold i løpet av straffegjennomføringen. En forutsetning for overføring er at hensynet til sikkerheten kan ivaretas på en tilfredsstillende måte. Ved valg av institusjon må det derfor foretas en streng vurdering av om institusjonen tilfredsstiller de sikkerhetsmessige behov, herunder om institusjonen er villig til å overholde kriminalomsorgens bestemmelser om kontroll, undersøkelser for å avdekke rusmisbruk, fravær fra institusjonen mv. Straffegjennomføringsloven § 12 åpner adgang for at domfelte kan holdes tilbake i institusjonen og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet. Forutsetningene for overføringen og institusjonens ansvar for sikkerheten må avklares før vedtak treffes.

Til § 11 Permisjon. Avbrudd

Bestemmelsen må leses i sammenheng med straffegjennomføringsloven § 33 og § 36 og forskrift til straffegjennomføringsloven § 3-30 og § 3-31. Permisjon er et viktig virkemiddel i domfeltes rehabilitering og tilpasning til samfunnet. Permisjonsordningen skal også gjøre det mulig for domfelte å opprettholde kontakten med sine pårørende og redusere skadevirkningene av isolasjon. En grunnleggende forutsetning er imidlertid at permisjon er sikkerhetsmessig forsvarlig. Dette vil bero på en individuell vurdering, blant annet med utgangspunkt i det straffbare forholds art og forvaringstidens lengde samt domfeltes utvikling under straffegjennomføringen. Uavhengig av hensynet til sikkerheten tilsier formålet med forvaringsordningen at permisjon ikke innvilges for tidlig. Dersom det er fastsatt en minstetid for forvaringen, foreslår departementet at domfelte må ha gjennomført minst 2/3 av denne før ordinær permisjon eller korttidspermisjon kan innvilges. Er det ikke fastsatt minstetid, må tidspunktet for slik permisjon vurderes ut fra hva som anses for en hensiktsmessig og fornuftig progresjon i straffegjennomføringen.

Utover bestemmelsene om tidspunktet for når permisjon tidligst kan innvilges, foreslås ingen endringer i forhold til de bestemmelser som ellers gjelder. Dette gjelder særlig på bakgrunn av forslaget om at forvaringsdømte ikke skal kunne innvilges avbrudd i straffegjennomføringen. Forutsatt at vilkårene for øvrig foreligger vil bestemmelsene om velferdspermisjon kunne komme til anvendelse også for forvaringsdømte. Det samme gjelder bestemmelsene om fremskutt permisjonstid og utvidet permisjonskvote i unntakstilfelle, jf. forskrift til straffegjennomføringsloven § 3-31.

Av straffegjennomføringsloven § 36, siste ledd følger at fornærmede i straffesaken skal varsles på forhånd dersom det er av stor betydning for vedkommende å få kjennskap til tidspunktet for permisjonen.

Straffegjennomføringsloven § 35 åpner adgang for at domfelte kan innvilges avbrudd i straffegjennomføringen dersom hans helsetilstand eller andre særlig tungtveiende grunner tilsier det. Avbrudd i straffegjennomføringen er å anse som en midlertidig løslatelse, noe som harmonerer dårlig med formålet med forvaringsordningen og med straffelovens bestemmelser om prøveløslatelse. Bestemmelsene om avbrudd bør etter departementets oppfatning ikke gjøres gjeldende for forvaringsdømte. De problemer som ellers vil kunne begrunne avbrudd bør i stedet søkes løst på annen måte, jf. bestemmelsene om permisjon. Ved alvorlig sykdom kan innleggelse i sykehus eller institusjon være aktuelt med mindre vilkårene for prøveløslatelse anses oppfylt. Før utholdt minstetid kan et alternativ være å søke om benådning dersom domfelte er soningsudyktig og soningsudyktigheten er av varig karakter.

Til § 12 Frigang

Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffegjennomføringsloven § 20 og forskrift til straffegjennomføringsloven § 3-14 og § 3-15. Også for forvaringsdømte kan frigang til arbeid, opplæring, program eller andre tiltak utenfor fengsel være hensiktsmessige virkemidler som ledd i en gradvis tilpasning til samfunnet. En grunnleggende forutsetning er at frigang er sikkerhetsmessig forsvarlig. Eventuell frigang forutsettes innvilget etter at domfelte på forhånd har oppnådd en viss grad av progresjon gjennom permisjoner og overføring til mindre restriktive og mer ansvarskrevende gjennomføringsformer. Det antas at frigang for forvaringsdømte i praksis først vil være aktuelt mot slutten av gjennomføringstiden.

Til § 13 Utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak

Bestemmelsen må leses i sammenheng med straffegjennomføringsloven § 17. § 17, 2. ledd gir en generell hjemmel for fullstendig utelukkelse eller begrensing i fellesskapet i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov. Fullstendig eller delvis utelukkelse fra fellesskapet kan besluttes når det er nødvendig av hensyn til ro, orden, sikkerhet, av hensyn til domfelte selv eller miljøet i avdelingen. For forvaringsdømte som er plassert i annet fengsel gjelder straffegjennomføringsloven § 37. Begrensing eller utelukkelse fra fellesskapet skal kompenseres med utvidet kontakt med tilsatte samt aktivitets- eller fritidssysler.

Til kapittel 5. Prøveløslatelse fra forvaring

Spørsmålet om det er grunnlag for prøveløslatelse beror på en konkret vurdering av om domfelte, ut fra kartlegging og observasjon i løpet av straffegjennomføringen, antas å ha oppnådd en så stor grad av egenutvikling og ansvarlighet at prøveløslatelse er sikkerhetsmessig forsvarlig. Aktuelle vilkår for prøveløslatelsen og tiltak som ellers kan etableres i prøvetiden må også tas i betraktning.

Ifølge straffeloven § 39f kan domfelte ikke begjære løslatelse før det er gått ett år etter at forvaringsdommen eller dom som nekter prøveløslatelse er endelig. Dom på gjeninnsettelse må likestilles med dom som nekter prøveløslatelse, jf. Ot.prp.nr.46 (2000-2001) side 72. Kriminalomsorgen er ikke bundet av fristene i straffeloven § 39f. Prøveløslatelse kan under enhver omstendighet ikke skje før eventuell minstetid for forvaringen er utholdt.

Til § 14 Forberedelse til prøveløslatelse

Prøveløslatelse skal forberedes i god tid. Leder av fengsel skal i samarbeid med domfelte og friomsorgen søke å tilrettelegge for en mest mulig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen. Det bør på et tidlig tidspunkt etableres kontakt med politi og påtalemyndighet.

Domfeltes behov for støtte og veiledning skal vurderes. Leder av fengsel skal ta kontakt med offentlige myndigheter, organisasjoner og privatpersoner som kan yte egnet bistand, for eksempel til å skaffe egnet bolig, arbeid eller opplæringstilbud. Gjennomføringsplan skal utarbeides og domfelte skal gis anledning til å uttale seg om aktuelle vilkår, herunder vilkår i henhold til straffeloven § 30g, 1. ledd, 3. punktum, jf. straffeloven § 39g, 3. ledd.

Straffegjennomføringsloven § 42, sjuende ledd bestemmer at fornærmede i straffesaken på forhånd skal underrettes om tidspunktet for løslatelse dersom det er av stor betydning for vedkommende å få kjennskap til dette. Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd kun for løslatelse fra fengselsstraff. Det foreslås at en tilsvarende bestemmelse tas inn i forskrift til gjennomføring av forvaring.

Til § 15 Prøveløslatelse av kriminalomsorgen etter straffeloven § 39f, fjerde ledd

Prøveløslatelse av kriminalomsorgen forutsetter samtykke fra påtalemyndigheten. Kriminalomsorgen må imidlertid foreta en selvstendig vurdering av spørsmålet om prøveløslatelse er forsvarlig. Nekter kriminalomsorgen løslatelse til tross for påtalemyndighetens samtykke, kan domfelte begjære saken fremmet for retten.

Prøvetidens lengde fastsettes skjønnsmessig fra ett til fem år med utgangspunkt i resttiden frem til lengstetidens utløp, type kriminalitet, aktuelle vilkår for prøveløslatelsen og hvilke støtte og kontrolltiltak det er mulig å etablere i prøvetiden. Prøvetiden kan ikke strekke seg ut over lengstetiden for forvaringen. Forlengelse av prøvetiden kan besluttes av forhørsretten innenfor tidsrammen for forvaringen, dog ikke til mer enn fem år i alt, jf. straffeloven § 54 nr. 1.

Kriminalomsorgens kompetanse til å sette vilkår er mer begrenset enn rettens. Kriminalomsorgen kan således bare fastsette vilkår som omhandlet i straffeloven § 39g, annet ledd jf. § 53 nr. 2, § 53 nr. 3, bokstav a-g, nr. 4 og nr. 5. Vilkår fastsettes etter en konkret vurdering av hva som anses nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen. Det bør normalt settes som vilkår at domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen.

Forhørsretten kan oppheve, endre eller fastsette nye vilkår for prøveløslatelsen, jf. straffeloven § 54 nr. 1.

Til § 16 Prøveløslatelse etter rettens avgjørelse, jf. straffeloven § 39f, annet ledd

Dersom påtalemyndigheten og kriminalomsorgen ikke er enige om prøveløslatelsesspørsmålet, må saken fremmes for tingretten som avgjør den ved dom. Det samme gjelder dersom det er nødvendig å fastsette andre vilkår enn dem som kan fastsettes av kriminalomsorgen.

Retten kan bestemme at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen og kan for øvrig sette et hvilket som helst saklig begrunnet vilkår for prøveløslatelsen, jf. straffeloven § 39g, 1. ledd og § 53 nr. 2 til 5. Vilkår om at domfelte skal ta opphold i institusjon eller kommunal boenhet i medhold av straffeloven § 39g, 1. ledd, 3. punktum kan bare fastsettes av retten.

Innenfor rammen av det som er fastsatt av retten, bestemmes det nærmere innhold i vilkåret av kriminalomsorgen. Dersom den prøveløslatte skal overholde bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller behandling, fastsetter således kriminalomsorgen det nærmere innhold i bestemmelsene. Settes det som vilkår at vedkommende skal følges opp av kriminalomsorgen bestemmer kriminalomsorgen hvordan oppfølgningen skal gjennomføres og hvilke tiltak som skal settes i verk.

Til § 17 Oppfølgning av kriminalomsorgen

Oppfølgningen bør i størst mulig utstrekning skje i nært samarbeid med den prøveløslatte.

Hvilke kontroll og støttetiltak som skal settes i verk må avgjøres etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det skal tas utgangspunkt i domfeltes kriminalitet. Tiltakene skal ta sikte på å motvirke ny kriminalitet og fremme den prøveløslattes rehabilitering og tilpasning til samfunnet.

Personlig kontakt med den prøveløslatte, ved samtaler på friomsorgens kontor eller ved hjemmebesøk, er viktig for å sikre at kriminalomsorgen til enhver tid har oversikt over den prøveløslattes livssituasjon og utvikling. Kontakten skal være så hyppig som anses nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen. Etter friomsorgens vurdering bør uanmeldte hjemmebesøk foretas med jevne mellomrom.

Oppfølgning av kriminalomsorgen omfatter kontroll med at fastsatte vilkår overholdes. Er det satt som vilkår at den prøveløslatte skal avholde seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler kan vedkommende pålegges kontrolltiltak for å avdekke bruk av rusmidler.

Oppfølgningen skal vare hele prøvetiden med mindre forhørsretten beslutter å oppheve vilkåret i medhold av straffeloven § 54 nr. 1. Den prøveløslatte bør undergis en forholdsvis tett oppfølgning, særlig den første tiden etter løslatelsen.

Oppfølgningens nærmere innhold og omfanget denne, herunder kontakthyppighet, møtested, kontrolltiltak for å avdekke bruk av rusmidler mv. kan endres i løpet av prøvetiden i samsvar med den prøveløslattes situasjon og utvikling. Intensivering av kontrolltiltak kan besluttes dersom det er nødvendig av hensyn til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen.

Den prøveløslatte skal oppholde seg i landet i prøvetiden. Det følger av behovet for kontroll med den prøveløslatte at utenlandsreiser er uforenlig med en forsvarlig gjennomføring av forvaringsstraff.

Til § 18 Endring av vilkår for prøveløslatelse

Vilkår for prøveløslatelse fastsatt av retten eller kriminalomsorgen kan bare endres ved kjennelse av forhørsretten i medhold av straffeloven § 54 nr. 1. Nye vilkår kan fastsettes.

Innenfor rammen av det enkelte vilkår kan det nærmere innhold endres av kriminalomsorgen. Er det bestemt at den prøveløslatte skal overholde bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning mv. kan kriminalomsorgen gi samtykke til endring av bostedsadresse eller oppholdssted, arbeidssted og type arbeid uten at saken fremmes for forhørsretten.

Til § 19 Brudd på vilkår

Påtalemyndigheten skal straks underrettes om brudd på vilkår, nye straffbare forhold eller andre forhold av betydning for sikkerheten. Muntlig underretning skal følges opp skriftlig. Regionalt nivå skal uttale seg om valg av reaksjon, herunder om hvorvidt intensivering av friomsorgens oppfølgning, fastsettelse av nye vilkår, endring av vilkår eller eventuelt forlengelse av prøvetiden kan anses tilstrekkelig til å ivareta sikkerheten.

Alvorlige eller gjentatte brudd på vilkår kan medføre at påtalemyndigheten bringer spørsmålet om gjeninnsettelse inn for tingretten, jf. § 39g, siste ledd. Vilkårsbruddet må vurderes opp mot faren for gjentakelse av straffbare handlinger og hvor alvorlige straffbare handlinger det er fare for. Før dom avsies skal friomsorgen avgi uttalelse dersom den prøveløslatte har vært undergitt slik oppfølgning.

Straffbare handlinger i prøvetiden medfører ikke automatisk gjeninnsettelse. Dersom den straffbare handlingen ikke samtidig er å anse som et vilkårsbrudd må påtalemyndigheten reise alminnelig straffesak for det nye forholdet, eventuelt med påstand om forvaring.

Til kapittel 6. Særlig om prøveløslatelse med hjemmel i straffeloven § 39g, første ledd, tredje punktum

Kapittelet utfyller straffeloven § 39g, 1. ledd, 3. punktum og gir nærmere bestemmelser for de tilfelle hvor det settes som vilkår for prøveløslatelse at den prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet utover fristen i straffeloven § 53 nr. 3, bokstav g. Vilkåret kan bare fastsettes av retten, ikke av kriminalomsorgen. Bestemmelsene om forberedelse til prøveløslatelse gjelder tilsvarende, jf. § 14.

Vilkåret forutsetter at det på forhånd foreligger samtykke fra vedkommende kommune/institusjon og at særlige grunner tilsier et slikt opplegg. Samtykket må også omfatte eventuelle bestemmelser fastsatt av retten om at domfelte skal kunne holdes tilbake i institusjonen eller boligen mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, jf. straffeloven § 39g, 1. ledd 4. punktum.

Til § 20 Avtaleinngåelse

Avtalen skal inngås mellom kriminalomsorgen regionalt nivå og kommunen, fortrinnsvis domfeltes hjemkommune. Dette gjelder selv om vedkommende skal oppholde seg i en privat institusjon. De nærmere bestemmelser om opplegget for prøveløslatelsen skal fastsettes i avtalen. Det foreslås at det i forskriften tas inn bestemmelser som det er særlig viktig at avtalen regulerer.

Avtalen skal regulere den prøveløslattes boforhold og sikre en forsvarlig bo- og levestandard. Avtalen må inneholde bestemmelser om oppfølgning av friomsorgen, samt bestemmelser om eventuell bistand fra kommunen eller andre samarbeidspartnere.

Avtalen skal inneholde bestemmelser om hvilke sikkerhetstiltak som skal gjennomføres, herunder om nødvendig bemanning og om eventuelle bygningsmessige tiltak. Omfanget av tilsynet med den prøveløslatte bør også reguleres nærmere, for eksempel når det gjelder spørsmålet om vedkommende fritt skal kunne forlate boligen, om dørene skal være låst mv.

Kriminalomsorgen har det overordnede ansvar for at prøveløslatelsen er sikkerhetsmessig forsvarlig. Nærmere bestemmelser om tilsyn og kontroll fra kriminalomsorgens side skal tas inn i avtalen. Kriminalomsorgen (friomsorgen) skal varsles om påtakelige forandringer i den prøveløslattes tilstand og om forhold som ellers kan ha betydning for sikkerheten og den prøveløslattes velferd. Varslingsrutinene bør reguleres nærmere i avtalen.

Vedkommende kommune/institusjon vil ha ansvaret for at de krav som settes i avtalen blir oppfylt.

Avtalen bør inneholde nærmere bestemmelser om på hvilket grunnlag kommunens samtykke til prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet kan trekkes tilbake, herunder om frister.

Lov om sosiale tjenester, herunder lovens kapittel 6A, kommer til anvendelse for prøveløslatte forvaringsdømte. Avtalen skal også regulere kommunens plikt til å fatte vedtak om sosiale tjenester etter ordinære regler.

Avtalen skal inneholde bestemmelser om utgiftsdekningen.

Til § 21 Samtykke - oppsigelse - opphør

Dersom en endret situasjon for kommunen eller institusjonen medfører at prøveløslatelsesopplegget må opphøre, skal regionalt nivå treffe vedtak om gjeninnsettelse i fengsel. Kriminalomsorgen bør forsikre seg om at varsel om opphør gis i rimelig tid, jf. § 20 om avtaleinngåelse og merknadene ovenfor. Som en konsekvens av at prøveløslatelsesordningen forutsetter samtykke og at kommunen/institusjonen ikke kan pålegges å ta imot domfelte, er det ikke naturlig at domfelte gis adgang til å påklage vedtaket om gjeninnsettelse dersom han ønsker å bli i boligen/institusjonen.

Gjeninnsettelse som følge av at kommunens/institusjonens samtykke trekkes tilbake påvirker ikke fristen i straffeloven § 39f, siste ledd. Ny prøveløslatelse kan fortsatt begjæres innen utløpet av ettårsfristen etter rettskraftig dom.

Til § 22 Endring eller opphevelse av vilkår etter straffeloven § 39g, første ledd, tredje punktum

Vilkår for prøveløslatelse kan endres eller oppheves av forhørsretten i medhold av straffeloven § 54 nr. 1 når domfeltes forhold gir grunn til det. Vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet anses som meget inngripende og avviker fra annen type løslatelse. Straffeloven åpner derfor adgang for at den prøveløslatte selv kan begjære at forhørsretten med jevne mellomrom vurderer vilkåret om opphold i institusjon eller boenhet.

Til § 23 Gjeninnsettelse i fengsel når de særlige grunner for prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet ikke lenger er til stede

I likhet med det som gjelder for andre prøveløslatte kan alvorlige eller gjentatte brudd på vilkår medføre gjeninnsettelse i fengsel jf. straffeloven § 39g, siste ledd.

Prøveløslatelse med vilkår etter straffeloven § 39g, 1. ledd, 3. punktum forutsetter at særlige grunner tilsier det. Eksempler på tilfeller hvor slik løslatelse kan være aktuelt er når domfelte i forbindelse med løslatelsen har behov for hjelp og omsorgstiltak som går utover de ytelser vedkommende ellers ville ha krav på etter sosialtjenesteloven. Dette kan dreie seg om psykisk utviklingshemmede med spesielle behov eller domfelte med psykiske problemer kombinert med rusproblemer. Straffeloven § 39g siste ledd åpner adgang for at fornyet vurdering av spørsmålet om det fortsatt foreligger «særlige grunner» skal kunne foretas av retten. Det foreslås at kriminalomsorgen, vedkommende kommune eller institusjon eller den prøveløslatte selv med jevne mellomrom skal kunne begjære at påtalemyndigheten reiser sak om gjeninnsettelse i fengsel fordi særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet. Dersom begjæringen ikke tas til følge foreslås, etter mønster av § 5-5 i psykisk helsevernloven og § 13 i forskrift om særreaksjonen tvungen omsorg, at ny begjæring ikke skal kunne fremsettes før det er gått seks måneder etter at forrige vedtak var endelig.

Til § 24 Utgiftsdekning

Utgifter til prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet skal dekkes av staten ved Justisdepartementet. Justisdepartementet kan gi nærmere regler om utgiftsdekningen.

Dersom prøveløslatelsesopplegget avsluttes uten tilstrekkelig forhåndsvarsling, for eksempel fordi den prøveløslatte varetektsfengsles/gjeninnsettes som følge av vilkårsbrudd, skal eventuelle utgifter til personale i oppsigelsestiden dekkes. Unntak gjelder dersom avvikling av avtalen skyldes at kommunen/institusjonen ikke har oppfylt sine forpliktelser.

Til § 25 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft straks.