Forskrift om kirkegårder i Longyearbyen og askespredning på Svalbard

DatoFOR-2008-02-15-153
DepartementJustis- og beredskapsdepartementet
PublisertI 2008 hefte 2 (Merknader)
Ikrafttredelse15.02.2008
Sist endret
Endrer
Gjelder forSvalbard
HjemmelLOV-1925-07-17-11-§4
Kunngjort22.02.2008   kl. 13.50
KorttittelForskrift om kirkegårder i Longyearbyen mv

Kapitteloversikt:

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 15. februar 2008 med hjemmel i lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 4. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

§ 1.Virkeområde

Forskriften gjelder for de kirkegårder som til en hver tid befinner seg innenfor Longyearbyen arealplanområde og for askespredning på Svalbard.

§ 2.Ansvar

Kirkegårdene i Longyearbyen er underlagt Svalbard kirkes administrasjon og myndighetsområde. Med Svalbard kirke menes soknepresten på Svalbard. Svalbard kirke fører register og kartverk, og skal godkjenne de gravminner som settes opp.

Longyearbyen lokalstyre er på vegne av Svalbard kirke ansvarlig for drift og regelmessig vedlikehold av de kirkegårder som er åpne for nye gravlegginger.

§ 3.Rett til grav

Med grav menes i denne forskriften urnegrav. Kistegrav tillates ikke.

Avdøde personer som ved dødsfallet var bosatt på Svalbard har rett til grav på kirkegård i Longyearbyen. Svalbard kirke kan i særlige tilfeller gi tillatelse til at personer som ikke var bosatt på Svalbard også kan gravlegges her. For slike tilfeller kan det kreves dekning av kostnadene ved gravleggingen.

§ 4.Feste av grav

Svalbard kirke kan inngå avtale med privatperson om fremfeste av grav for inntil 20 år. Et feste kan fornyes dersom graven er holdt i hevd og fornyelse ikke vil være til hinder for den alminnelige kirkegårdsdriften eller kirkegården som kulturminne. Ved feste av grav betales ingen festeavgift.

Ingen kan forhåndsfeste grav, eller ved dødsfall feste flere graver. Det er tillatt med flere urner på samme gravfeste. Brukte graver skal ikke benyttes på nytt.

I festetiden har festeren ansvar for oppsetting og vedlikehold av gravminne. Når festetiden er ute, overtar kulturminnevernet ved Sysselmannen på Svalbard ansvaret for graven.

§ 5.Gravminner

Med gravminne menes minnesmerke med navn og data på den gravlagte. Det kan som hovedregel bare plasseres ett gravminne på hver urnegrav. Svalbard kirke bestemmer gravens plassering og hvor gravminne kan settes opp.

De materialer og den dekor som anvendes til gravminne skal være tilpasset klimaet på Svalbard og stå i samsvar med kirkegården for øvrig. Det kan bare anvendes bestandige og lite vedlikeholdskrevende materialer. Tekst, dekor og symbolbruk må være sømmelig. Dekorgjenstander ved gravminnet satt ut ved spesielle anledninger, plasseres på eget ansvar, og skal fjernes av den som setter det ut.

Trekors skal være hvite og ha en maksimal høyde på 1,5 meter. På trekors kan det monteres en plate av metall.

Stående gravminne av stein skal være festet slik at telehiv og flom ikke underminerer det. Gravminner av stein skal som hovedregel ha en maksimal høyde på 0,7 meter og en maksimal bredde på 0,5 meter.

§ 6.Askeurner

Askeurner skal før gravleggingen oppbevares i avlåst skap på sokneprestens kontor. Askeurner kan ikke utleveres til andre enn soknepresten eller den vedkommende bemyndiger.

Askeurne skal gravlegges slik at den har minst 0,5 meter jordoverdekning og er omsluttet av jord på alle kanter. Materialer til bruk i askeurne skal være nedbrytbare i jord og skal være av slik kvalitet at den tåler vanlig håndtering og forsendelse i posten.

Soknepresten på Svalbard, eller den vedkommende bemyndiger, foretar gravleggingen.

§ 7.Gravlegat

Det kan ikke opprettes gravlegat.

§ 8.Spredning av aske

Sysselmannen på Svalbard kan etter søknad gi tillatelse til askespredning på øygruppen. Slik askespredning kan ikke finne sted i bebygde strøk eller dersom det for øvrig vil være til sjenanse. Sysselmannen kan sette vilkår for askespredningen.

Spredning av aske kan tillates for de personer som er omtalt i forskriftens § 3 dersom:

-avdøde var over 15 år og selv har søkt om slik tillatelse,
-det kan godtgjøres at avdøde ønsket askespredning, eller
-avdøde ved dødsfallet var under 15 år og nærmeste etterlatte ønsker askespredning.

Det kan ikke kreves kirkelig deltakelse ved spredning av aske. Ved askespredning kan det ikke i tillegg oppføres minnesmerke på kirkegård eller på stedet for spredningen.

§ 9.Klage

Vedtak fattet av Svalbard kirke i medhold av bestemmelsene i forskriften her kan påklages til Sysselmannen på Svalbard.

Vedtak fattet av Sysselmannen på Svalbard i medhold av forskriftens § 8 kan påklages til Kultur- og kirkedepartementet.

§ 10.Ikrafttredelse og endring

Forskriften trer i kraft straks. Justis- og politidepartementet kan gjøre endringer i forskriften.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Virkeområde

Forskriften gjelder for de kirkegårder som befinner seg innenfor Longyearbyen arealplanområde. I dag inkluderer området to kirkegårder. Kirkegården som er åpen for gravlegging ligger langs vei 300 mellom Skjæringa og «Huset» og den andre kirkegården ligger langs vei 600 mot flyplassen. I tillegg gjelder forskriften for askespredning på Svalbard.

Til § 2 Ansvar 

Til § 2, første ledd

Svalbard kirke har i forskriftsforslaget fått det overordnede ansvaret for kirkegårdene i Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyre (LL) må således forholde seg til de retningslinjer som blir gitt av Svalbard kirke når det gjelder drift og vedlikehold av kirkegårdene. I kirkegårdsvedtektene er det overordnede ansvaret gitt til Svalbard kirkeråd. Kirkerådet er et rådgivende organ og ligger hierarkisk under sokneprestens avgjørelsesmyndighet. At Svalbard kirke er gitt ansvaret innebærer således at det er soknepresten som har det siste ord, og at vedkommende kan rådføre seg med Svalbard kirkeråd etter ønske. Denne endringen vil ikke endre den praksis som til nå har foreligget på området. Departementet finner det derfor hensiktsmessig å legge ansvaret til kirken som sådan.

Videre skal Svalbard kirke føre registre og kartverk. Dette innebærer ingen flere krav enn den registreringen som allerede gjøres i dag. Kirken skal også godkjenne de gravminner som ønskes oppført. Det er med andre ord kirken som vil avgjøre om de regler som følger av forskriftsforslagets § 5 om gravminnene er tilfredsstilt i det enkelte tilfelle. Forslagets § 5 innebærer stor bruk av skjønn, slik at nye gravminner som oppføres vil være i tråd med resten av kirkegården og for øvrig sømmelig i sitt uttrykk. 

Til § 2, annet ledd

At LL er gitt vedlikeholdsansvaret etter forslaget inkluderer også det økonomiske ansvaret. Departementet kan ikke se at det økonomiske ansvaret vil beløpe seg til store summer. LL avgjør selv hvordan ansvaret praktisk gjennomføres, for eksempel om Bydrift Longyearbyen vil stå for utførelsen. Departementet vil imidlertid påpeke at det i forskriften fastsettes et krav om regelmessig vedlikehold. Det må etter dette være en regularitet over vedlikeholdet, gjerne knyttet til det vedlikeholdsbehovet som oppstår som følge av endring i årstidene. 

Til § 3 Rett til grav 

Til § 3, første ledd

I forslaget § 3 første ledd presiseres det at kistegrav ikke tillates på Svalbard. Begrunnelsen for dette er at telen i bakken kan presse begravde gjenstander opp, og således føre til at legemer ikke får hvile nedgravet i jorden. Urnegrav er tillatt. 

Til § 3, andre ledd

Bestemmelsen gir automatisk rett for bosatte på Svalbard til å bli begravet på kirkegård i Longyearbyen. Også dersom avdøde ikke var bosatt på Svalbard ved dødsfallet kan det i særlige tilfeller gis tillatelse til grav. «Særlige tilfeller» vil typisk være der vedkommende har nær tilknytning til Svalbard. Dette gjelder for eksempel dersom vedkommende tidligere har bodd på Svalbard eller dersom nær familie bor eller har bodd på øygruppen. Også andre tilfeller kan tenkes. Det er Svalbard kirke som i det enkelte tilfelle må vurdere om vilkåret er oppfylt.

Gravlegging på kirkegård i Longyearbyen er i utgangspunktet kostnadsfritt. For personer som ikke var bosatt på Svalbard kan det, dersom Svalbard kirke finner det nødvendig, kreves dekning av de reelle kostnadene ved gravleggingen.

Til § 4 Feste av grav 

Til § 4, første ledd

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) eier grunnen der kirkegårdene ligger, og det vil derfor være SNSK som fester bort grunnen til Svalbard kirke. Forskriftens § 4 åpner imidlertid for at det kan inngås avtale om fremfeste av grav i inntil 20 år. Kun én person kan inngå festeavtale med Svalbard kirke. Festeavtalen kan fornyes dersom to vilkår er oppfylt. For det første er det et krav om at vedkommende som innehar avtale om feste har holdt graven i hevd. Med dette menes at graven må være vedlikeholdt og stelt, blant annet ut i fra de forholdene som råder på Svalbard, jf. forskriftsforslagets § 4, tredje ledd. Det er ikke beplanting på kirkegårdene, så ordinært plantestell inngår ikke, jf. også svalbardmiljøloven § 27 som bl.a. fastsetter at ingen uten tillatelse fra miljøvernmyndighetene kan sette ut flora som ikke finnes naturlig på Svalbard fra før. Dersom det settes ut dekorgjenstander ved spesielle anledninger plikter man imidlertid å fjerne disse, jf. forslaget til forskrift § 5. Endringene i årstidene, og vær og klima krever ettersyn fra innehaveren av festeavtalen.

For det andre må ikke et forlenget feste være til hinder for driften av kirkegården eller for kirkegården som kulturminne. Endringer i planverket for kirkegården kan for eksempel innebære at fornyet feste vil være til hinder for planene. Også i forhold til kirkegården som kulturminne kan det tenkes at feste kan være til hinder. Selv om graven til en hver tid er et kulturminne, er det festeren som har ansvaret for vedlikeholdet av graven så lenge festetiden løper. Dersom det for eksempel kun er én løpende festeavtale, mens resten av kirkegården er overlatt til kulturminnevernet hos Sysselmannen på Svalbard, kan det tenkes at fornyet festeavtale kan være til hinder for en enhetlig forvaltning av kirkegården. Svalbard kirke må i det enkelte tilfelle vurdere om forlenget festeavtale vil være til hinder i slike situasjoner.

Det skal ikke betales vederlag for festeavtalen. 

Til § 4, andre ledd

Kirkegården er lite i bruk, og det er ikke ønskelig å inngå forhåndsavtaler om feste av gravplass. Dette gjelder både for enkeltpersoner i sin alminnelighet og for etterlatte som ønsker å feste grav etter dødsfall. Regelen er også begrunnet i at det må avgjøres etter det aktuelle dødsfallet om vedkommende har rett til grav på kirkegården.

Det åpnes for at det kan nedsettes flere urner på samme gravfeste. Dette vil kunne være aktuelt dersom to eller flere nærstående dør samtidig. Brukte graver skal imidlertid ikke benyttes på nytt. Bestemmelsen vil, i likhet med gravferdsloven § 8 første ledd, ikke nødvendigvis være til hinder for gravlegging i dobbel høyde, såfremt samme person står som ansvarlig for gravene. At graver ikke kan gjenbrukes medfører at Svalbard kirke vil måtte utvide kirkegården dersom kapasiteten på kirkegården skulle vise seg å bli utilstrekkelig. 

Til § 4, tredje ledd

Se kommentar til § 4, første ledd.

Til § 5 Gravminner

Bestemmelsen er en videreføring av kirkegårdsvedtektene. Reglene er dels relativt detaljerte. Det vises til forskriftsforslagets § 2 der det fremgår at Svalbard kirke skal godkjenne de gravminner som settes opp, også etter reglene i § 5.

Fjerde ledd gir regler for gravminner av stein. I dag er det kun trekors som er benyttet på kirkegårdene i Longyearbyen.

Til § 6 Askeurner

Reglene i forskriftsforslagets § 6 er i samsvar med de regler som gjelder for askeurner generelt på fastlandet og er også en videreføring av kirkegårdsvedtektene.

Til § 7 Gravlegat

Det kan ikke opprettes gravlegat. Bestemmelsen er en videreføring av kirkegårdsvedtektene.

Til § 8 Spredning av aske

Bestemmelsen er materielt lik de regler som gjelder for fastlandet. Etter forslaget er det Sysselmannen som får myndighet til å gi tillatelse til askespredning på Svalbard. Dette er i tråd med tidligere praksis og med fastlandsordningen der fylkesmennene har den tilsvarende kompetansen. 

Til § 8, første ledd

I forskriftsforslagets første ledd slås det fast at askespredning ikke skal finne sted i bebygde strøk eller på områder hvor spredning vil være til sjenanse. Videre heter det at Sysselmannen kan sette vilkår for askespredningen. Disse bestemmelsene viser til de vurderinger som skal tas før det gis tillatelse til askespredning på fastlandet. Kultur- og kirkedepartementet har utarbeidet en veiledning (rundskriv F-77-00) der det blant annet fremgår på hvilken måte og hvor spredning av aske som hovedregel kan foregå. Sysselmannen skal for sin avgjørelse følge de samme kriterier.

Veiledningen problematiserer både hvor spredning av aske kan skje til sjøs og hvor det kan skje til lands. Når det gjelder askespredning i sjøen fremgår følgende av veiledningen:

«Departementet vurderer det slik at det er grunnlag for å forstå ordlyden i lovens forarbeider fleksibelt når det gjelder hvilke steder askespredning kan tillates. Dette gjelder særlig i forhold til spredning i sjøen. Det kan således være grunn til å gi tillatelse til spredning av aske i fjorder og havområder som har umiddelbar forbindelse med åpen sjø, f.eks. enkelte fjorder. Man behøver således ikke stille krav om at spredning bare kan skje «utaskjærs» slik departementet har gitt uttrykk for tidligere. Tillatelse til spredning bør allikevel ikke gis dersom det er svært mye fritidstrafikk i området, eller det er strender eller mye bebyggelse i området. Departementet vil ikke anbefale at det blir gitt tillatelse til spredning i elver og vassdrag eller i øvrig ferskvann, med unntak av steder der det er ualminnelig store vannmengder som f.eks. Mjøsa. Dersom bruken av et område er underlagt særskilte restriksjoner etter f.eks. lov om naturvern, vil dette kunne legges vekt på ved behandlingen av en søknad om askespredning.»

Om askespredning på land påpekes følgende i veiledningen:

«Når det gjelder spredning over land kan departementet ikke se at det er grunn til å fastsette noen grense på antall meter over havet i forhold til at det kan skje en spredning. Det er heller områdets karakter som bør være avgjørende. Vi vil imidlertid fremheve at spredning bare bør tillates i områder som ikke er bebygd og der området har et øde preg. [ ... ] Også i disse tilfellene bør man ikke gi tillatelse til spredning i populære utfartsområder, da publikum vil kunne finne en slik praksis støtende.»

Sysselmannen må for sin avgjørelse tilpasse disse retningslinjene til forholdene på Svalbard.

Når det gjelder adgangen til å sette vilkår, fremheves det i veiledningen at det for det første er hensiktsmessig å sette en frist for gjennomføringen av spredningen. Videre ser Kultur- og kirkedepartementet det som en svært god ordning at flere av fylkesmennene krever erklæring fra to vitner om at spredningen har funnet sted og at urnen må tilbakeleveres til krematoriet eller kirkegårdsmyndighetene. Slik sikres det at ikke asken oppbevares ureglementert og at spredningen foregår innen fastsatt frist. Sysselmannen bør på tilsvarende måte vurdere sine prosedyrer i forbindelse med fastsettelse av vilkår knyttet til tillatelse til askespredning på øygruppen. 

Til § 8, andre ledd

Annet ledd viser til forskriften § 3. Henvisningen viser til at det er de personer som har rett til grav i Longyearbyen som også kan få tillatelse til askespredning på øygruppen. Hvilke avdøde personer som har rett til grav er som påpekt over gjenstand for en skjønnsmessig vurdering, på lik linje med at søknad om askespredning vil være det.

Videre er kravet til 15 års aldersgrense i samsvar med at man i følge gravferdsloven § 10 må være over fylte 15 år for å selv kunne bestemme kremasjon. Dersom nærmeste etterlatte til barn under fylte 15 år ønsker askespredning, kan imidlertid slik spredning likevel skje, såfremt Sysselmannen ikke finner andre grunner for avslag. Også dersom det kan godtgjøres at person over fylte 15 år ønsket askespredning til tross for at det ikke foreligger skriftlig erklæring, kan Sysselmannen gi tillatelse til dette. Sysselmannen må i det konkrete tilfellet avgjøre om dette ønsket synes tilstrekkelig godtgjort av avdødes etterlatte. 

Til § 8, tredje ledd

I forskriftsforslagets tredje ledd er det gitt bestemmelse om at det ikke kan kreves kirkelig deltakelse ved askespredning. Også denne bestemmelsen er materielt lik fastlandsreglene. I forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i gravferdsloven fremgår det at det fra kirkelig hold er uttalt at askespredning ikke lar seg kombinere med liturgien for kirkelig gravferd. Det vil også kunne være praktisk vanskelig for kirken å delta ved askespredning.

Forslaget inneholder også en regel om at det ikke i tillegg til askespredning kan nedsettes gravminne på kirkegården eller ved stedet for spredningen. Bestemmelsen er begrunnet i askespredningens hensikt; at asken skal tas opp i naturens eget kretsløp og ikke skal kunne gjenfinnes senere. Samtidig vil forbudet kunne bidra til å ivareta målet om et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard. Bestemmelsen utelukker også meradministrasjon.

Til § 9 Klage 

Til § 9, første ledd

Vedtak fattet av Svalbard kirke kan påklages til Sysselmannen. Dette innebærer en endring fra kirkegårdsvedtektene. I vedtektene er det «stiftsdireksjonen» som er klageorgan. Stiftsdireksjonen består av biskopen i Nord-Hålogaland og Sysselmannen på Svalbard. Departementet er ikke kjent med at det noen gang har vært behandlet klager av dette organet eller at organet ellers har vært i funksjon. Det foreslås derfor at Sysselmannen blir klageorgan. Løsningen er også i tråd med at det på fastlandet er fylkesmennene som utfører denne funksjonen. 

Til § 9, andre ledd

Vedtak fattet av Sysselmannen i tilknytning til askespredning, kan påklages til Kultur- og kirkedepartementet. Dette er i tråd med ordningen om at klage på fylkesmennenes vedtak om askespredning går til Kultur- og kirkedepartementet. På denne måten sikres det en ensartet praksis for askespredning i Norge.

Til § 10 Ikrafttredelse og endring

Forskriften trer i kraft straks. Den bygger på allerede eksisterende vedtekter eller praksis og innebærer ikke et særskilt behov for innrettelse av de berørte parter. Det er fordelaktig at Justis- og politidepartementet kan gjøre endringer i forskriften, særlig de bestemmelser som er av detaljert karakter.