Forskrift om erstatning når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt

DatoFOR-2014-05-30-677
DepartementKlima- og miljødepartementet
PublisertI 2014 hefte 7
Ikrafttredelse01.06.2014
Sist endret
EndrerFOR-1999-07-02-720
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-2009-06-19-100-§19 jf FOR-2014-06-13-738
Kunngjort02.06.2014   kl. 12.30
Rettet29.01.2015 (Oppdaterte retningslinjer)
KorttittelForskrift om rovvilterstatning for husdyr

Kapitteloversikt:

Hjemmel: Fastsatt av Klima- og miljødepartementet 30. mai 2014 med hjemmel i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) § 19, jf. delegeringsvedtak 13. juni 2014 nr. 738.
Rettelser: 23.10.2014 (retningslinjer til § 8), 29.01.2015 (Oppdaterte retningslinjer).

§ 1.Formål

Formålet med forskriften er å erstatte dyreeierens tap og følgekostnader når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt. Forskriften skal også medvirke til å redusere tapene av husdyr på beite.

§ 2.Definisjoner

I forskriften menes med

a)husdyr: sau, geit, storfe, hest, gjeterhund, vokterhund og jakthund i bruk under lovlig jakt, lovlig trening eller jakthundprøver
b)rovvilt: gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn
c)tap av husdyr: det dyreeier mister av husdyr som er drept eller skadet av rovvilt
d)normaltap: tapet av husdyr som erfaringsmessig inntreffer i besetningen på utmarksbeite uten forekomst av rovvilt
e)erstatning for tap: dekning av direkte økonomiske tap som dyreeier er påført, jf. bokstav c
f)erstatning for følgekostnader: dekning av andre tap og ulemper som dyreeier er påført og som står i årsakssammenheng med tapet av husdyr.
§ 3.Hvem som har krav på erstatning

Dyreeier har etter søknad krav på erstatning for tap og følgekostnader når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt.

Det ytes likevel ikke erstatning når:

a)dyreeier har et produksjonsomfang som er lavere enn det som gir rett til produksjonstillegg etter jordbruksavtalen, såfremt dyreeier ikke er en værring, sauavlslag eller tilsvarende,
b)dyreeier ikke har fast bopel i Norge eller
c)dyreeier ikke fremmer søknad innen den fastsatte frist.

Bestemmelsen i annet ledd bokstav a gjelder ikke ved erstatning for hest og hund som nevnt i § 2 bokstav a.

§ 4.Vilkår for erstatning

Følgende vilkår må oppfylles for å få full erstatning:

a)dyreeier har handlet aktsomt og har gjort det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller redusere tap, vurdert i forhold til de verdier som står på spill og den foreliggende risiko
b)dyreholdet i besetningen er i samsvar med lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd og forskrifter til loven
c)dyreeier har bidratt til at tap oppdages så tidlig som mulig. Straks et taps- eller skadetilfelle oppdages skal det gis melding til Statens naturoppsyn for vurdering av årsak
d)dyreeier har gitt riktige og nødvendige opplysninger for å underbygge kravet om erstatning. Dette innebærer besetningsdata på individnivå, herunder data over tapte og skadde dyr. Dersom dyreeier har gitt fullstendige besetningsdata til sauekontrollen, og har samtykket i bruk av besetningsdata fra denne, anses dette kravet som oppfylt
e)dyr gjenfunnet i live etter at søknad om erstatning er sendt skal straks meldes fylkesmannen. Om dyreeier ikke melder om dyr som er gjenfunnet skal erstatning avkortes eller bortfalle.
§ 5.Særlige vilkår

Det kan i særlige tilfeller knyttes andre vilkår til utbetaling av erstatning.

§ 6.Rovvilttap påvist ved undersøkelse av gjenfunnet husdyr

Døde eller skadde husdyr anses drept eller skadet av rovvilt når de blir funnet og Statens naturoppsyns undersøkelser viser en sannsynlighetsovervekt for at husdyret er drept eller skadet av rovvilt.

§ 7.Rovvilttap sannsynliggjort ved oppfyllelse av faste kriterier

Tap av alle husdyr utover normaltap anses som tapt til rovvilt når følgende kriterier er oppfylt:

a)Beiteområdet har fast bestand av rovvilt,
b)det er påvist regelmessig rovviltskade på husdyr i beiteområdet i beitesesongen,
c)tapsbildet er sammenfallende med kunnskap og erfaring om skademønster voldt av tilstedeværende rovviltart og
d)tapsbildet er sammenfallende med sammenlignbare besetninger i beiteområdet eller nærliggende beiteområder.

Dersom ett eller flere av kriteriene ikke er oppfylt, skal sannsynlighetsvurderingen for hele tapet gjøres i henhold til § 8.

Dyr som er konstatert tapt til annet enn rovvilt, erstattes ikke i henhold til § 7.

§ 8.Rovvilttap sannsynliggjort ved øvrige omstendigheter

Tap ut over normaltap, som ikke er ansett tapt til rovvilt etter § 6 eller § 7, anses som tapt til rovvilt når øvrige omstendigheter viser en sannsynlighetsovervekt for at det enkelte dyr er drept eller skadet av rovvilt.

§ 9.Erstatning

Erstatning gis for husdyr som er påvist tapt til rovvilt etter § 6 og for husdyr som er sannsynliggjort tapt til rovvilt etter § 7 eller § 8. Tapte eller skadde hunder som nevnt i § 2 bokstav a erstattes kun når de er påvist tapt til rovvilt etter § 6.

§ 10.Avkortning eller bortfall av erstatning

Dersom vilkår for erstatning i § 4 og § 5 ikke er oppfylt, skal erstatningen avkortes eller bortfalle i sin helhet.

§ 11.Erstatning for tap av enkeltdyr

Full erstatning for tap av sau og geit ytes etter sats for grunnverdi fastsatt av Miljødirektoratet på bakgrunn av slaktevekter og priser for angjeldende tapsår.

Som full erstatning for sau og lam regnes den sats for grunnverdi som dekker forventet slakteverdi og verdi av biprodukter ved normal levering til slakteri.

Grunnverdien beregnes på grunnlag av gjennomsnittsverdier for leveranse av sau og lam på landsbasis. Distriktstilskudd beregnes for det enkelte bruk i henhold til brukets beliggenhet.

Som full erstatning for voksen melkegeit regnes slakteverdi pluss distriktstillegg, tapt melkeproduksjon og redusert melkeproduksjon året etter tapet. Som full erstatning for påsatt kje regnes dobbel slakteverdi pluss distriktstillegg.

For storfe, hest og hunder som nevnt i § 2 bokstav a fastsettes erstatningsverdien av erstatningsmyndigheten.

§ 12.Erstatning for følgekostnader knyttet til det enkelte dyr

I tillegg til erstatning etter § 11 kan det ytes erstatning for dokumenterte kostnader, ulemper og følgetap som står i direkte årsakssammenheng med tap av eller skade på det enkelte dyr. For sau ytes erstatning for følgekostnader knyttet til det enkelte dyr som

a)livdyrverdi for tapte lam
b)redusert fremtidig produksjon ved tap av voksne søyer.

For geit, storfe og hest må dyreeier legge frem nødvendig dokumentasjon som grunnlag for vurdering av følgekostnader. Slik erstatning kan ikke gis for hunder som nevnt i § 2 bokstav a.

§ 13.Erstatning for følgekostnader i besetningen

I tillegg til erstatning etter § 11 og § 12 kan det ytes erstatning for dokumenterte omkostninger, ulemper og følgeskader på besetningsnivå. Slik erstatning kan ikke gis for hunder som nevnt i § 2 bokstav a.

Erstatning for følgekostnader i sauebesetninger ytes etter satser som gir økt erstatning ved økende tap. Det ytes erstatning for

a)redusert avlsmessig fremgang som skyldes rovvilttap
b)økt arbeidsforbruk i beitetida og andre følgekostnader.

Erstatningen for andre følgekostnader kan ikke settes høyere enn erstatningen for økt arbeidsforbruk.

§ 14.Individuell beregning av erstatning

Dyreeier kan kreve at fastsettelse av erstatning i henhold til § 11 utføres med bakgrunn i individuelle besetningsdata og nødvendig dokumentasjon av disse. Valget av denne behandlingsmåten er bindende for dyreeier.

§ 15.Om søknad

Søknad om erstatning skal fremmes elektronisk gjennom Elektronisk søknadssenter senest 1. november i tapsåret.

Fylkesmannen behandler søknadene og utbetaler erstatning. Utbetaling skal som hovedregel skje innen 31. desember i tapsåret.

§ 16.Klageadgang

Miljødirektoratet er klageinstans for fylkesmannens vedtak.

§ 17.Krav om tilbakebetaling

Dersom dyreeier har mottatt erstatning i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Utbetalt erstatning skal kreves tilbakebetalt dersom dyreeier uaktsomt har gitt feilaktige, mangelfulle eller misvisende opplysninger. Dersom utbetalingen skyldes feil fra myndighetenes side og dyreeier burde ha forstått dette, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Dersom mottatt forskudd eller à konto utbetaling overstiger endelig erstatningsbeløp, skal overskytende beløp tilbakebetales.

Den som i forbindelse med søknad om erstatning gir uriktige eller ufullstendige opplysninger som han eller hun vet eller må forstå kan føre til at det blir utbetalt erstatning han eller hun ikke har krav på, mister ethvert erstatningskrav i anledning samme beitesesong. Dersom forholdet bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet eller dersom det ellers foreligger særlige grunner, kan han eller hun likevel få delvis erstatning.

§ 18.Erstatning for andre arter i særlige tilfeller

Miljødirektoratet kan etter søknad fra dyreeier i særlige tilfeller utbetale erstatning for tap av eller skade på andre husdyrarter enn de som er nevnt i § 2 bokstav a. Et vilkår for å ta slike søknader under behandling er at undersøkelse i samsvar med § 6 har påvist at rovvilt har forårsaket tapet eller skaden. Erstatningen i slike tilfeller fastsettes i samsvar med reglene i § 11 femte ledd og § 12 annet ledd.

Direktoratet kan tilsvarende også utbetale erstatning dersom det ved undersøkelse i samsvar med § 6 er påvist tap eller skade forvoldt av havørn på husdyrarter som nevnt i § 2 bokstav a.

Departementet er klageinstans for Miljødirektoratets vedtak.

§ 19.Dispensasjon

Miljødirektoratet kan i særlige tilfeller dispensere fra bestemmelsene i § 4 første ledd bokstav c og e, samt § 10.

§ 20.Ikrafttredelse

Forskriften gjelder fra 1. juni 2014.

Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 2. juli 1999 nr. 720 om erstatning for tap og følgekostnader når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt.

Retningslinjer til forskrift om erstatning når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt.

0Retningslinjene oppdatert i sin helhet ved departementets vedtak 9 jan 2015.

Retningslinjer til § 1

Etter loven vil erstatning ytes når husdyr er drept eller forsvunnet, og erstatningsmyndigheten finner at det er sannsynlighetsovervekt for at tapet skyldes rovvilt. Det kan også gis erstatning hvis husdyr blir skadet av rovvilt, men ikke drept. Dersom et skadet dyr lar seg restituere fullt ut gjennom f.eks. veterinærbehandling, skal kostnadene ved denne behandlingen dekkes, såfremt den ikke overstiger dyrets verdi. Der skadde dyr ikke lar seg restituere, og skaden beviselig fører til en verdiforringelse ved levering på slakteri, kan differansen mellom oppnådd verdi og forventet verdi dekkes.

I enkelte tilfeller kan rovvilt opptre i et område eller i en besetning og føre til betydelig uro, uten at husdyr blir drept eller skadet. Dersom slik påvirkning er langvarig kan det tenkes at husdyr påføres redusert produksjon. Omfang og økonomisk betydning av et slikt eventuelt tap vil imidlertid være vanskelig å beregne. Det forutsettes at brukere som omfattes av slik påvirkning straks tar kontakt med fylkesmannen for vurdering av mulige forebyggende tiltak. Eventuelle effekter som følge av slik uro i besetninger som ikke lider tap av dyr, omfattes ikke av dette regelverk. For besetninger som har erstatningsberettigede tap vises det til § 13.

Ved god dokumentasjon av driftsmessige forhold og påvisning av rovviltskade, vil dyreeier bygge et godt kunnskapsunderlag vedrørende tap av dyr i egen besetning. Kombinert med solide bestandsoversikter fra Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt ved Rovdata, kan erstatningsmyndigheten få et godt beslutningsunderlag for vurdering av erstatning ved tap. Det samme grunnlaget vil gi dyreier og forvaltningsmyndigheter bakgrunn for å iverksette tiltak for å redusere tap gjennom beitesesongen og for senere beitesesonger.

Retningslinjer til § 2 

Bokstav a og b:

Forskriftens virkeområde er avgrenset til å gjelde situasjoner der én av de fem rovviltartene: gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn fører til tap eller skade på husdyrartene sau, geit, storfe og hest, samt de nevnte typer brukshunder. Dette innebærer at det normalt ikke ytes erstatning for tilfeller der rovvilt volder tap eller skade på andre husdyrarter, selv om skaden er påvist ved undersøkelse i samsvar med § 6. Miljødirektoratet kan likevel i særlige tilfeller fravike dette, jf. § 18. 

Bokstav c:

Forskriften definerer tap av husdyr som det eller de dyr som dyreeier mister eller gjenfinner som skadet, og der årsaken med sannsynlighetsovervekt fastslås å være rovvilt. Dette omfatter dyr som gjenfinnes som kadaver og hvor undersøkelse viser sannsynlighetsovervekt for at dødsårsaken er rovvilt, jf. § 6. Det omfatter også dyr som forsvinner, og hvor det foreligger en sannsynlighetsovervekt for at årsaken er rovvilt, jf. § 7 og § 8. 

Bokstav d:

Normaltapet er det tapet av husdyr som erfaringsmessig inntreffer i en besetning på utmarksbeite uten forekomst av rovvilt. Det er søkerens ansvar å dokumentere normaltap i egen besetning. Normaltap beregnes primært på bakgrunn av besetningsdata som oppgis av dyreeier. Det må her forutsettes av dyreeier kan fremlegge dokumentasjon for slike data for en periode på minst 8–10 foregående år.

Det kan imidlertid også benyttes satser for normaltap for ett enkelt beiteområde, eller ved bruk av gjennomsnittlig tap for fylket, regionen eller kommunen basert på data fra Organisert beitebruk. Erstatningsmyndigheten har anledning til å beregne normaltapet på andre måter der dette er hensiktsmessig. Der slik dokumentasjon fra brukeren ikke foreligger, fastsetter erstatningsmyndigheten normaltapet på bakgrunn av generelle data i vedkommende sankelag, kommune eller region, fortrinnsvis basert på data fra Organisert beitebruk. 

Bokstav e:

Erstatning for tap innebærer dekning av det direkte økonomiske tap som dyreeier er påført for tap av dyr i henhold til forskriften § 2 bokstav c. Dette økonomiske tapet skal beregnes i henhold til de regler som er gitt i forskriften, jf. § 11 og § 14. Normalt vil tapet beregnes som forventet slakteverdi for det/de tapte dyr med tilhørende tilskudd. For enkelte kategorier tap kan det imidlertid ikke benyttes slakteverdi ved beregningene, jf. § 11 femte ledd. I slike tilfeller kan det også være gjenanskaffelsesverdien som skal benyttes. 

Bokstav f:

Erstatning for følgekostnader er normalt knyttet til tap av ett eller flere dyr. Det vil i mange tilfeller ikke være mulig å komme frem til en dekkende og presis beregning av slike kostnader, men det finnes et betydelig erfaringsmateriale for enkelte tapssituasjoner og skadetyper, hvor beregning av erstatningene er gitt i forskriften. For slike tilfeller skal forskriftens beregningsregler i § 12 og § 13 benyttes, selv om dette kan gi et utbetalt beløp som avviker fra de faktisk dokumenterte kostnader. Dette gjelder også der bruker ber om individuell behandling i henhold til forskriften § 14.

Retningslinjer til § 3

Dyreeier har etter søknad krav på erstatning etter de vilkår som er nevnt i forskriften. Bestemmelsen forutsetter at det faktisk foreligger en søknad fra den som har vært berørt av tap eller skade. Søknad skal fremmes i tråd med bestemmelsene i forskriften § 15. Den som ikke fremmer slik søknad innen den fastsatte frist taper retten til erstatning.

Reglene innebærer også et skille mellom erstatning for tap og erstatning for følgekostnader. Det forhold at en søker tilkjennes erstatning for tap av ett eller flere dyr vil ikke automatisk gi erstatning for følgekostnader. Bakgrunnen for denne sondringen er at det i enkelttilfeller ikke vil foreligge merkostnader utover det som følger direkte av erstatning for tap. I slike tilfeller skal det ikke tilstås erstatning for følgekostnader. For de vanlige skadetyper er likevel hovedregelen at tap fører til følgekostnader. For slike er følgekostnadenes økonomiske effekt gitt direkte i regelverket og skal beregnes i henhold til dette, jf. § 12 og § 13.

Forskriften gjelder også normalt for dyr som norske dyreeiere taper på beite i naboland, forutsatt at de er sluppet på beite på norsk side av riksgrensen. Det avgjørende er hvorvidt eier tilfredsstiller kravene gitt i forskriften § 3. For enkelte bruk/driftsformer er det likevel ikke anledning til å yte erstatning. Disse begrensninger er gitt direkte i forskriften: 

Bokstav a:

Eier som har et produksjonsomfang som er lavere enn det som gir rett til produksjonstillegg etter jordbruksavtalen, har ikke rett til erstatning. Værringer, sauavlslag eller tilsvarende kan likevel få tilkjent erstatning dersom de lider tap. Denne muligheten er avgrenset til de tilfeller slike strukturer enten selv står som eier av dyr, eller på vegne av en eiersammenslutning disponerer dyr på vegne av fellesskapet. 

Bokstav b:

Dersom dyreeier er et selskap eller liknende, må selskapets hovedsete ligge i Norge for at det kan ytes erstatning. 

Bokstav c:

Fristen for innlevering av søknad er 1. november i tapsåret. Dersom dyreeier ikke overholder fristen, skal søknaden avvises. Det vil i enkelte tilfeller være mulig for søker å få utsatt frist for innlevering av søknad. Dette må skje i samråd med erstatningsmyndigheten, jf. § 15 med retningslinjer.

Retningslinjer til § 4

For å kunne yte full erstatning for alle dyr som er påvist tapt til eller sannsynliggjort tapt til rovvilt etter § 6 til § 8, forutsettes det at nødvendige vilkår er oppfylt. Slike vilkår vil kunne variere bl.a. med hvilke husdyrarter som benyttes, og hvilke rovviltarter som opptrer. Erstatningsmyndigheten må derfor utøve et skjønn i vurderingen av om alle relevante vilkår er oppfylt. 

Bokstav a:

Erstatningsutmålingen skal ses i sammenheng med de forebyggende tiltak som iverksettes. Det er de skadetilfellene som en ikke klarer å unngå, som skal dekkes gjennom erstatningsordningen. Spørsmålet om reduksjon eller bortfall i erstatningen etter forskriften § 4 bokstav a vil bero på en bred vurdering der spørsmålet om hva som vil være relevante handlingsalternativer for å forebygge tap må vurderes opp mot de verdier som står på spill og den foreliggende risiko. Høyesterett har i dom avsagt 10. oktober 2012 redegjort nærmere for hva som ligger i dyreeiers plikt til å handle aktsomt og gjøre det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller redusere tap.

Ved fylkesmannens avgjørelse av om erstatningen helt eller delvis skal falle bort, skal det legges opp til en bred vurdering hvor alle tilgjengelige virkemidler kan trekkes inn, forutsatt at det er rimelig å kreve at den næringsdrivende benytter disse. Her vil ingen virkemiddel etter sin art være utelukket. Det gjelder også tiltak som innebærer at buskapen benytter andre beitearealer enn de som tilligger gården, selv om dette vil kunne bli en mer varig situasjon. Retten til erstatning bygger på den forutsetning at dyreeier selv har et ansvar for å ta nødvendige initiativ for å iverksette relevante forebyggende tiltak, det vil si en slags tilpasningsplikt.

Det forutsettes ikke at dyreeier avvikler driften eller omstiller til annen næringsvirksomhet for å unngå avkorting eller bortfall av erstatning etter denne bestemmelsen.

Dyr på utmarksbeite må være friske. Det er større risiko for å tape syke dyr på utmarksbeite enn friske dyr. Når syke enkeltdyr registreres eller det er forhold i besetningen som kan tyde på utbrudd av sykdom det ikke er vaksinert mot, skal ikke dyr slippes på utmarksbeite.

Det må ikke slippes dyr for tidlig på utmarksbeite. Det må ikke sendes dyr på utmarksbeite før beitet gir tilstrekkelig næring. Reduseres dyrenes kondisjon, øker dette risikoen for at dyret enten blir drept av rovvilt eller tapes av andre årsaker. Spesielt små lam kan være utsatt for predasjon fra blant annet kongeørn og rev i den første tida på beitet (reveskader er ikke erstatningsberettiget). I områder hvor en kan forvente tidlige lammetap kan det settes vilkår fra fylkesmannen eller Mattilsynet. Vilkårene kan gjelde blant annet størrelse på lam og at de er i god kondisjon før de slippes på utmarksbeite. Dette gir en direkte forebyggende effekt.

Lam og morløse lam må ikke sendes for tidlig på utmarksbeite. Lam bør være minst 14 dager gamle ved beiteslipp. Søyer med lam skal ha tilstrekkelig melkeproduksjon i forhold til lammenes behov. Morløse lam kan ikke sendes ut på beite før de har utviklet god drøvtyggerfunksjon med tilstrekkelig fôropptak.

Mottar en dyreeier erstatning for tap til fredet rovvilt, skal besetningen påfølgende år kodemerkes for lammetall.

Forebyggende helsetiltak for å redusere tap og unødvendig risiko skal gjennomføres. Forebygging av sykdommer, snyltedyr og parasittisme er viktig for å hindre tap. Dette sikrer at besetningen består av friske dyr som i større grad kan unngå å bli drept av rovvilt eller gå tapt av andre årsaker. De enkelte helsetiltak er avhengig av hva lokale forhold krever.

Innsanking av dyr fra utmarksbeite skal tilpasses beitekvalitet, værforhold og rovviltsituasjon. Den generelle risiko for tap av husdyr øker jo lenger dyra går ute på beite om høsten. Spesielt i områder med bjørn og jerv, er det høy sannsynlighet for økt skadefrekvens utover høsten. Samtidig øker sjansen for frost og snøfall samt at beiteplantenes kvalitet reduseres. Dyreeier er derfor ansvarlig for å sanke inn dyra ved normal sankedato for området. I tilfeller der husdyr har beitet i utmark etter normal sankedato, skal dyreeier opplyse om årsak til at dette har skjedd.

Dyreeier har selvstendig ansvar for å følge opp en akutt situasjon, herunder på eget initiativ å oppsøke aktuelle tiltak og mulige støtteordninger. Dette omfatter alle tiltak som kan redusere tap av bufe på utmarksbeite uansett tapsårsaker. Det er naturlig at dyreeier selv søker råd og/eller faglig assistanse for å løse problemer som oppstår. Oppstår det akutte situasjoner, enten ved stor uro i flokken, savnede, drepte eller skadde dyr, bør dyreeier henvende seg til fylkesmannen for eventuell utredning av løsninger som kan virke forebyggende.

For tiltak som går utover det som med rimelighet kan forventes iverksatt av brukeren, jf. § 4 bokstav a, kan det offentlige stille til rådighet midler til aktuelle forebyggende tiltak. Slike midler stilles normalt til disposisjon etter søknad fra brukeren. Tilsagn og aksept skal være skriftlig med avklarte økonomiske rammer.

Når tilskudd til forebyggende tiltak er gitt, er dyreeier pliktig til å gjennomføre tiltak etter de avtaler som er inngått. Dersom brukeren etter at avtale er inngått likevel ikke følger opp slike tiltak, skal erstatningen avkortes eller bortfalle helt, jf. § 10.

Bortfall eller avkorting av erstatning er ikke begrenset til de tilfeller hvor dyreeier har akseptert et tilbud om støtte, eller at bindende avtale om forebyggende tiltak er inngått. Fylkesmannen kan i akutte tapssituasjoner pålegge dyreeier å gjennomføre forebyggende tiltak som et vilkår for eventuell fremtidig erstatning. 

Bokstav b:

Dyreeieren er selv ansvarlig for at dyreholdet er i tråd med lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd og tilhørende forskrifter, herunder også retningslinjer gitt av Landbruks- og matdepartementet og/eller Mattilsynet. 

Bokstav c:

Det skal føres tilsyn med dyr på utmarksbeite i et omfang som er tilpasset besetningsstørrelse og lokal risikovurdering. Med tilsyn forstås en inspeksjon av beiteområdet og et nødvendig antall av dyra for å fastslå om det er behov for tiltak. Tilsynsfrekvens vil være avhengig av hvor oversiktlig beiteområdet er og størrelse på besetningen. En målsetting er å hindre unødvendig lidelse hos dyra. I områder der det er kjent at rovvilt er en risikofaktor, må tilsynsfrekvens være høyere enn i områder uten eller med tilfeldig forekomst av rovvilt. Det skal uansett utføres tilsyn minst én gang i uka.

Dyreeier har plikt til å avdekke tap så tidlig som mulig, og det er dyreeiers selvstendige ansvar å sannsynliggjøre at tap er forårsaket av rovvilt. Det er SNO som utfører skadedokumentasjon. Straks et taps- eller skadetilfelle avdekkes, hvor det antas at rovvilt er skadevolder, skal det gis melding til SNOs rovviltkontakter.

Innmelding av kadavre og skadde dyr har bl.a. følgende målsettinger:

-gi grunnlag for å yte erstatning til skadelidte, og for å sannsynliggjøre skade i beiteområdet
-bidra til å fastslå hvilken eller hvilke rovviltarter som volder skade innenfor en besetning eller et beiteområde
-øke kunnskap om aktuelle skadevoldere for å iverksette og tilpasse tiltak som kan forebygge skader
-øke den generelle kunnskap om skademønster, skadetidspunkt og tapssammensetning for ulike rovviltarter.

Dyreeiere som unnlater å melde om funn av kadavre og skadde dyr, forhindrer også andre brukere i samme område og forvaltningsmyndigheter i å avdekke/sannsynliggjøre tap, og i neste omgang å iverksette tiltak for å avverge tap. Mangel på innmelding kan derfor forårsake at det ikke oppnås tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne erstatning til andre brukere innenfor et beiteområde. Dersom brukere unnlater å melde fra om kadaverfunn hvor rovvilt antas å være skadevolder skal erstatningsmyndigheten avkorte eller avslå erstatning, jf. § 10. 

Bokstav d:

For å kunne gjøre en helhetlig vurdering av skade og tap i en besetning, er erstatningsmyndigheten avhengig av en rekke opplysninger om tapet i besetningen. Dette innebærer også opplysninger som tilsier at rovvilt ikke er årsak til det enkelte dyrs skade eller død. De grunnleggende opplysningene skal opplyses i søknaden. Søknaden leveres elektronisk, jf. § 15.

Som vedlegg til søknaden skal det gis opplysninger om individspesifikke data over alle dyr i besetningen. Dette innebærer ID-merker, relasjon mellom søye og lam, samt oversikt over skade-/dødsårsak, herunder sykdomstilfeller.

For medlemmer i sauekontrollen kan man i søknaden samtykke i at erstatningsmyndigheten henter denne typen data fra sauekontrollen. Forutsatt at disse data er korrekte og fullstendige, er kravet om individspesifikke data oppfylt, og søker trenger ikke å levere lister med søknaden.

Erstatningsmyndigheten kan ved behov kreve ytterligere opplysninger. 

Bokstav e:

Dyr gjenfunnet i live etter sendt søknad skal straks varsles fylkesmannen. Dersom slik melding ikke gis skal erstatningen avkortes eller bortfalle.

Retningslinjer til § 5

I enkelttilfeller vil erstatningsmyndigheten kunne tilstå erstatning til tross for at det foreligger en betydelig usikkerhet omkring eksempelvis utøvelse av dyrehold eller om årsakene til tapet. I slike tilfeller kan erstatningsmyndigheten fastsette særlige vilkår for å tilstå erstatning for påfølgende år. Forholdene må være av en slik karakter at de krever avklaring for å kunne tilkjenne erstatning ved eventuelle fremtidige søknader.

Slike særlige vilkår kan eksempelvis omfatte:

-dokumentert loggbok for tilsyn av besetning som legges frem sammen med søknad
-veterinærundersøkelse av besetning før beiteslipp
-tilstandsrapport for besetningen i løpet av beitesesongen
-frist for nedsanking av dyr om høsten og hvordan dette skal gjennomføres
-minstevekt på lam ved beiteslipp.

Opplistingen av mulige vilkår er ikke uttømmende. Vilkårsfastsettelsen må tilpasses en individuell behovsvurdering.

Det presiseres at slike vilkår kun kan gis i tilfeller der det faktisk ytes hel eller delvis erstatning. Det er ikke adgang til å sette vilkår overfor en dyreeier som får avslag på sin søknad om erstatning. Også klageinstansen kan fastsette vilkår i tråd med denne bestemmelse, selv om ikke slike er gitt av førsteinstansen.

Retningslinjer til § 6

Sannsynlighetsovervekt innebærer at vurderingen av konkrete funn på dyret og åstedet tilsier høyere sannsynlighet for at rovvilt er skadevolder enn andre mulige årsaker til sammen.

Det er SNO som er ansvarlig for skadedokumentasjon og vurderinger i tilknytning til denne. Alle tilfeller der skadeundersøkelsen gir konklusjon «Dokumentert» eller «Antatt» rovviltskade, regnes som påvist etter § 6.

Erfaringsmessig kan ett enkelt skadetilfelle være vanskelig å tolke, og ikke gi grunnlag for endelig konklusjon på skadevolder. SNO kan derfor gjøre en vurdering av det samlede antall skademeldinger i et område eller i en besetning, og har dermed myndighet til å endre status for enkeltkadavre basert på et helhetsbilde av skadene gjennom sesongen.

I områder der SNO gjennomfører kadaverundersøkelser av et større omfang det enkelte år, og der konklusjonen gir status «Dokumentert» til en spesifikk rovviltart, kan SNO i samråd med fylkesmannen nedprioritere feltkontroll videre i beitesesongen for det aktuelle området. Kadaverfunn meldt av dyreeier eller andre, som viser samme skademønster, kan i slike tilfeller gis status «Antatt» og bli erstattet etter § 6 uten videre kadaverundersøkelse.

Dyreeier er selv ansvarlig for å sikre at melding blir gitt til riktig instans, slik at skadedokumentasjon kan utføres av tilstrekkelig kompetent personell oppnevnt av SNO. SNO har anledning til å be om utfyllende dokumentasjon og til å vurdere et funn til ikke påvist rovviltskade der fremlagt dokumentasjon ikke tilfredsstiller faglige krav.

Ved skadedokumentasjon skal det føres opplysninger på skjema fastsatt av Miljødirektoratet. Opplysningene forutsettes samlet og benyttet med sikte på å forbedre analysegrunnlaget både for den enkelte dyreeier og for kommunen eller området.

Retningslinjer til § 7

I tilfeller hvor dyr ikke erstattes i henhold til § 6, må det foretas en skjønnsmessig vurdering av om det er sannsynlighetsovervekt for at rovvilt er tapsårsak. Sannsynliggjøring av rovvilt foretas enten i henhold til § 7 eller § 8. Dersom kriteriene i § 7 bokstav a til d er oppfylt, anses alt tap over normaltap i beiteområdet som forvoldt av rovvilt. Dersom ett eller flere av kriteriene i § 7 bokstav a til d ikke er oppfylt, må vurderingen av hele tapet gjøres i henhold til § 8. Der erstatning ikke ytes i henhold til § 7 er det tilstrekkelig å vise til hvilke kriterier som ikke anses oppfylt.

Dyr som er konstatert tapt til andre årsaker enn rovvilt (eksempelvis hund, trafikk, tog) vil i enkelte tilfeller være erstatningsberettiget i henhold til andre ordninger. Disse dyrene skal ikke erstattes etter denne forskriften.

Dersom en rovviltart har regelmessig tilhold i et beiteområde, kan rovvilttap oppstå. Tilfeldigheter kan imidlertid spille en rolle i forhold til hvilken beitebruker i beitelaget som får størst tap og hvilken beitebruker som påviser flest rovviltskader i den enkelte beitesesong. Dette skal ikke være utslagsgivende for erstatningen. Vurderingen av kriteriene i bokstav a, b og c skal derfor gjøres samlet for beiteområdet. 

Bokstav a:

Rovviltartene bruker store områder og kan vandre langt på kort tid. Dette betyr at et individ kan bevege seg gjennom mange beiteområder i løpet av en beitesesong. Selv om et slikt individ på et tidspunkt i beitesesongen gjør skade i beiteområdet, vil ikke tap før og etter dette i samme område nødvendigvis skyldes rovvilt. Tilfeldig forekomst av rovvilt er derfor ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at alt tap over normaltap skyldes rovvilt.

For å oppfylle kravet etter § 7 bokstav a må det dokumenteres fast bestand av rovvilt i beiteområdet. Med fast bestand menes at det foreligger verifisert kunnskap om at arten reproduserer jevnlig i området. Områder med stabil reproduksjon har også i større grad forutsigbar arealbruk for den aktuelle bestand. Slike områder vil kunne dekke ett eller flere beiteområder. Beiteområdet må helt eller delvis være omfattet av aktuell rovviltart sin normale arealbruk.

Vurderingen av bokstav a må ses i sammenheng med bokstav b og c. Kongeørn har vid utbredelse og finnes over store deler av landet. Fast bestand av kongeørn i et beiteområde er ikke tilstrekkelig for å oppfylle kriteriet i bokstav a i de tilfeller hvor vurdering etter bokstav b og c indikerer en eller flere andre skadevoldere.

Med beiteområde menes det areal som normalt benyttes av beitedyr tilhørende enkeltbrukere eller beitelag slik de er avgrenset i organisert beitebruk. 

Bokstav b:

Funn av skadde eller drepte dyr i beiteområdet, der undersøkelse etter § 6 påviser at fredet rovvilt er dødsårsak, er en forutsetning for erstatning etter § 7. Områder med stabil reproduksjon av rovvilt har normalt en forutsigbar tetthet av individer, og regelmessige skader i beitesesongen må påregnes.

Hvilken besetning man finner igjen dyr fra, der undersøkelser etter § 6 påviser rovviltskade, kan i noen grad variere. Vurderingen av hvorvidt kriteriet i bokstav b er oppfylt, skjer samlet for beiteområdet.

Dersom samme dyreeier har tap over normaltap over flere år, men ikke påviser tap til rovvilt etter § 6 i egen besetning, må erstatningsmyndigheten vurdere om det skal settes vilkår etter § 5. 

Bokstav c:

Fordelingen av tap mellom voksne sauer og lam i en besetning, samt tidspunktet for når tapet skjedde, kan bidra til å sannsynliggjøre skadevoldende art selv om skadedokumentasjon etter § 6 ikke foreligger. Det vil avhenge av rovviltart i hvor stor grad kriteriet alene kan benyttes for å sannsynliggjøre rovvilt som skadevolder. Erfaringsmessig vil tap som skyldes de ulike rovviltartene oppstå til ulike tidspunkt, av ulikt omfang og ramme ulike deler av besetningen.

Gaupe: Tap skjer i hovedsak jevnt utover beitesesongen, og tap kan oppstå kort tid etter beiteslipp. Fordelingen av tap mellom voksne sauer og lam er sjelden høyere enn forholdet 1:5.

Jerv: Tap skjer i hovedsak etter 1. august og med økende skadefrekvens utover siste del av beitesesongen. Fordelingen av tap mellom voksne sauer og lam er sjelden høyere enn forholdet 1:5.

Bjørn: Tap kan skje gjennom hele beitesesongen, men store tap skjer fortrinnsvis i første del av beitesesongen. Det er også vanlig med økende skadefrekvens i siste del av beitesesongen. Det er i hovedsak voksne sauer som blir drept. Tap av lam som følge av at mordyret drepes kan være en følge av skaden. Det kan oppstå tilfeller med mange skadde dyr. Bjørn kan opptre som skadevolder på storfe og hest.

Ulv: Tap kan skje i hele beitesesongen. Det kan oppstå store skader over kort tid med mange drepte og skadde dyr. I hovedsak blir lam angrepet, men fordelingen kan variere. Ulv er den vanligste skadevolder på hunder.

Kongeørn: Tap skjer i hovedsak tidlig i beitesesongen på lam under 12–15 kg, men kongeørn kan også i enkelte tilfeller angripe og drepe/skade voksne sauer. Det bør være minst ett påvist skadetilfelle ved undersøkelse etter § 6 innenfor et beiteområde før erstatning kan tilkjennes. Voksne dyr bør ikke erstattes uten at kongeørn er påvist som skadevolder gjennom undersøkelse av gjenfunnet dyr.

Draps- og spisemønster: De enkelte rovviltartene har spesifikke draps- og spisemønster. Disse forhold vektlegges i forbindelse med dokumentasjon av skade, og vil inngå i den samlede vurdering av potensielle skadevoldere i et område. 

Bokstav d:

Dersom tapsbildet for en bruker avviker fra kjent tapsmønster og tapsmønsteret i beiteområdet for øvrig, kan dette indikere at andre tapsårsaker har gjort seg gjeldende i besetningen. Erstatningsmyndigheten må da vurdere hvorvidt sannsynliggjøring bør foretas i henhold til § 8.

Retningslinjer til § 8

Det skal ytes erstatning når det er sannsynlighetsovervekt for at tapet skyldes rovvilt. I de fleste tilfeller kan det ikke påregnes at alle tapte dyr gjenfinnes og kan undersøkes i henhold til § 6. Erstatningsmyndigheten blir derfor henvist til å utøve en betydelig grad av skjønn i vurderingen av om et tap skal erstattes, og eventuelt i hvilket omfang. Det skal gjøres en bred vurdering av alle aktuelle årsaksfaktorer.

Med «øvrige omstendigheter» menes tilfeller der ulike indisier, funn, observasjoner mv. som omhandler en tapssituasjon enkeltvis eller i kombinasjon gir tilstrekkelig grunnlag for sannsynliggjøring av rovvilt som tapsårsak. Kadaverfunn hvor dødsårsak ikke kan fastslås kan også vurderes i denne sammenheng.

Svært ofte vil det være et betydelig antall mulige tapsårsaker. Erstatningsmyndigheten må vurdere alle mulige tapsårsaker, og herunder vurdere om enkelte tapsårsaker kan elimineres som lite sannsynlige. Denne vurderingen vil også kunne innebære at ikke alt tap skal erstattes fordi det bare kan etableres sannsynlighetsovervekt for at rovvilt er tapsårsak for en del av de omsøkte dyra.

Vurderingen av sannsynlighet i det enkelte tilfelle innebærer en systematisering av en rekke faktorer som berører tapssituasjonen. I tillegg til skadedokumentasjon i egen besetning, bidrar forhold som dokumenterte skader i beiteområdet, driftsforhold, tapshistorikk, forekomst av rovvilt, skademønster og kunnskap om andre tapsårsaker hver for seg eller samlet til å vurdere om det er sannsynlighetsovervekt for at tapene skyldes rovvilt. Det vises i denne sammenheng til retningslinjene til forskriften § 7.

I et beiteområde hvor rovvilt er påvist som skadevolder ved undersøkelse etter § 6, kan tap som i tid og sted kan knyttes opp mot det påviste tapet erstattes.

I tilfeller der undersøkelse etter § 6 har påvist tap i en besetning fra tidligere år, kan dette vurderes som betydningsfullt når det oppstår tap over normaltap også i et år hvor slik undersøkelse ikke foreligger. Tapsmønsteret, tapsområdet og tapstidspunktet i besetningen må imidlertid vurderes opp mot tidligere kunnskap fra besetningens beiteområde. Det er tap fra år som logisk kan videreføres til tapsåret som er relevant, og ikke hendelser som skjedde for lang tid siden isolert fra den nåværende situasjon.

Tilfeldig forekomst av rovvilt innenfor et beiteområde kan som hovedregel ikke benyttes som grunnlag alene for å vise sannsynlighetsovervekt for rovvilt som skadevolder. Med tilfeldig forekomst menes at rovvilt på ett eller flere tidspunkt har opptrådt i beiteområdet. I områder med fast bestand av rovvilt som i lengre tid har vært skadevolder, men hvor det i et enkeltår ikke er påvist tap gjennom undersøkelse etter § 6, kan fast bestand av rovvilt bidra til å sannsynliggjøre tapet. Med fast bestand menes i denne sammenheng områder der det foreligger verifisert kunnskap om at arten reproduserer i området, eller at arten i flere år har hatt fast tilhold.

Når mordyr er tapt i samme tidsrom som avkom er påvist drept ved undersøkelse etter § 6, kan det tapte mordyret anses som sannsynlig drept av rovvilt dersom skadevolderen er bjørn, jerv, ulv eller gaupe. For kongeørn er det imidlertid såpass uvanlig at voksne dyr tas at dette ikke kan vurderes på samme måte. Se merknadene til § 7 bokstav c. Ved motsatt problemstilling, der avkom er tapt og mordyret er påvist drept av rovvilt gjennom undersøkelse, kan det ytes erstatning også for avkommet. Dette er en situasjon som er mest aktuell i områder med skader voldt av bjørn. Imidlertid må den enkelte situasjon vurderes med hensyn til andre mulige tapsfaktorer, herunder særlig på hvilket tidspunkt i beitesesongen mordyret ble tapt til rovvilt.

Det kan oppstå tap i besetninger uten tidligere skadehistorikk som skyldes rovvilt. Siden dyreeier ikke er forberedt på tap, kan det oppstå en situasjon der det ikke foreligger skadedokumentasjon. I tilfeller der det enten er dokumentert etablert aktivitet av rovvilt i området, eller beiteområdet grenser til kjerneområder for bjørn eller revirområder for familiegrupper av ulv, kan det ytes erstatning første tapsår uten skadedokumentasjon etter § 6, såfremt øvrige vilkår for erstatning er oppfylt.

Det bør imidlertid settes krav som kan forbedre beslutningsgrunnlaget påfølgende år. Dette begrunnes med at dyreeier har et selvstendig ansvar for å følge opp en akutt skadesituasjon og ansvar for å avdekke tapsårsaker, jf. § 4. Hvis tap over normaltap fortsetter påfølgende år, men hvor rovvilt ikke kan påvises som tapsårsak ved undersøkelse etter § 6, skal skjønnet for hva som anses som sannsynliggjort tapt til rovvilt praktiseres strengt.

Hvilket område vurderingene av sannsynlighet for rovvilttap skal vurderes på bakgrunn av vil variere. Innenfor områder med faste bestander av rovvilt kan arealet for sannsynlighetsvurderingen omfatte flere beiteområder der foreliggende kunnskap i stor grad kan sammenstilles. I områder med kun sporadisk forekomst av rovvilt, bør vurderingen av sannsynlighetsovervekt begrenses til beiteområdet.

I et beiteområde oppnås det økende kunnskap etter flere år med rovvilttap. Foreligger det god dokumentasjon gjennom undersøkelser etter § 6, vil dette omfatte kunnskap om skadevoldende art, geografisk lokalisering av kadavre, skademønster i forhold til fordeling av tap mellom søyer og lam, variasjoner i tapsbilde mellom år, samt når i beitesesongen tap i hovedsak oppstår. I en besetning eller et område der det i tapsåret eller i tidligere år er gjennomført kadaverundersøkelser i et slikt omfang at tapsbildet og de aktuelle skadevoldere anses kjent, kan fylkesmannen i samråd med berørte dyreeiere redusere kravene til skadedokumentasjon. Dermed vil tap over normaltap kunne erstattes forutsatt at tapsomfang, fordeling, tidspunkt mv. er i tråd med faktisk opparbeidet erfaring i området. Det er SNO som til enhver tid vurderer behovet for skadedokumentasjon gjennom undersøkelser etter § 6 i et gitt område.

Den til enhver tid foreliggende kunnskap vil variere, og vil særlig kunne utvikles på bakgrunn av systematisert kunnskap fra gjennomførte undersøkelser i henhold til § 6. Det er derfor i dyreeiers egen interesse at en størst mulig andel av skader/tap kan henføres til § 6, og ikke bli gjenstand for skjønnsmessige vurderinger i henhold til § 7 og § 8.

Retningslinjer til § 9

I besetninger der hele det omsøkte tapet er påvist tapt til rovvilt i henhold til § 6, skal hele tapet erstattes fullt ut uten fratrekk for normaltap.

Når dyr erstattes i henhold til § 7 og § 8 skal normaltapet være trukket fra før sannsynlighetsvurderingen blir foretatt.

Retningslinjer til § 10

Erstatningsregelverket bygger i stor grad på tillit til at dyreeier gjennomfører nødvendige tiltak for å unngå eller redusere tap, og samtidig tillit til at de opplysninger som gis er riktige og tilstrekkelige for erstatningsmyndighetens vurdering. Dersom erstatningsmyndigheten finner at vilkår som er gitt i eller i medhold av forskriftens § 4 og § 5 ikke er tilfredsstillende oppfylt, skal erstatning avkortes eller bortfalle i sin helhet. Dersom det gis avkorting eller avslag med hjemmel i denne bestemmelsen, skal erstatningsmyndigheten i vedtaket orientere om begrunnelsen for avkortingen/avslaget.

Retningslinjer til § 11 - § 14 

Beregning av erstatning og kompensasjon

Den erstatning som beregnes for det enkelte tapte dyr er full erstatning. Med full erstatning for sau og lam menes den verdi av dyret som dyreeier normalt ville oppnådd ved ordinær leveranse til slakteri. Forskriften gir anvisning for hvordan slik full erstatning skal beregnes.

Saueholdet i Norge kan ikke defineres innenfor et enkelt sett med parametre og rammevilkår. Produksjonen kan variere med en rekke ulike faktorer, som f.eks. geografi, driftsform, rase, beitekvalitet, beitetidsrom, vær, nedbør, rovvilt, landbrukspolitikk, etc. Konsekvensen av dette er at det eksisterer en rekke faktorer på individnivå, besetningsnivå og regionnivå som påvirker det endelige sluttresultatet i produksjonen, selv i områder helt uten rovvilt. Med rovvilt tilstede blir imidlertid bildet enda mer sammensatt. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har gjennomgått enkeltvise faktorer som påvirker det endelige resultat, og deretter forsøkt å se disse i sammenheng.

Det finnes ikke et forsvarlig faglig grunnlag for å fastsette en fullstendig dekkende individuell sats i forskriften. Dette innebærer at det nedfelte mål om å yte full erstatning ikke kan oppnås på individuelt grunnlag uten at det foretas en omfattende gjennomgang av samtlige faktorer på det enkelte bruk eller for det enkelte tapte dyr. Forskriften skiller derfor mellom:

1)Søknadsbehandling på generelt grunnlag, der søkere behandles etter en generell gjennomsnittsløsning i henhold til § 11 til § 13.
2)En individuell behandling av den enkelte dyreeier i henhold til § 14, der søkeren plikter å fremlegge dokumentasjon på de faktorer som skal inngå i beregningsgrunnlaget. Ved en individuell behandling forutsettes det at denne omfatter samtlige faktorer, og ikke en enkeltfaktor, jf. retningslinjene til § 14. En gjennomsnittsberegning vil i praksis innebære at noen enkeltbrukere vil kunne komme dårligere ut enn de ville gjort ved en rovviltfri produksjon, mens andre kommer bedre ut.

I beregningen av faktisk utbetalt beløp skilles det mellom:

-dyrets slakteverdi, § 11
-følgekostnader knyttet til det enkelte tapte dyr, § 12
-følgekostnader knyttet til en sum av tapte dyr, § 13.

Retningslinjer til § 11 

Første ledd:

Satsene for erstatning av tapt sau og geit fastsettes av Miljødirektoratet om høsten i tapsåret som en grunnverdi. Fastsettelsen skjer på bakgrunn av en faglig vurdering fra NILF. 

Annet og tredje ledd:

Erstatningssatsen bygger på at produksjonen av sauekjøtt tar sikte på å levere et sluttprodukt som slakt. Uavhengig av tapstidspunkt skal dermed verdien som sluttprodukt erstattes. Det er en betydelig spredning i den økonomiske effekt av ulike produksjonsformer, produksjonstid, produksjonssted etc. Satsen bygger på målte gjennomsnittsverdier som fanger opp hovedtyngden av det norske saueholdet.

Grunnverdien beregnes ved hjelp av følgende faktorer:

-Slaktevekter fastsettes ut fra gjennomsnittlige slaktevekter registrert hos Norsk Kjøtt siste tre år. For lam vil det være aktuelt å bruke gjennomsnittsvekter fra sesongen august til oktober. For søyer brukes gjennomsnittsvekter på årsbasis.
-Det legges til grunn en slaktekvalitet tilsvarende den som hovedtyngden av alt slakt blir klassifisert i. Det gjøres ingen fratrekk for fettmengde.
-Det brukes forhåndsestimerte noteringspriser (prisløype) fra Norsk Kjøtt for ukene 36–43 i tapsåret. Det legges til grunn en vektklasse tilsvarende den gjennomsnittsvekten som blir brukt.
-Ullverdien beregnes som et produkt av ullvekt og pris. Satsen fastsettes basert på gjennomsnittspris for høstull av crossbreed type levert norsk kjøttsamvirke. Det benyttes en ullvekt på 1,3 kg for lam og 2,2 kg for søyer multiplisert med snittprisen.

Distriktstilskuddet inngår ikke i grunnverdien. Dette beregnes separat for den enkelte dyreeier basert på brukets beliggenhet i forhold til sonegrensene. Distriktstilskuddet fremkommer som et tillegg pr. kg slaktevekt. 

Femte ledd:

Erstatningssatser for storfe, hest og hunder som nevnt i § 2 bokstav a fastsettes av fylkesmannen. For produksjonsdyr av storfe skal satsene normalt være basert på slakteverdi ved forventet slaktetidspunkt, men i enkelte situasjoner kan det imidlertid være hensiktsmessig å nytte gjenskaffelsesverdi av tilsvarende dyr. For hest brukes gjenanskaffelsesverdien som hovedprinsipp. Opplysninger om relevante priser kan hentes fra landbrukets prissentral eller andre hensiktsmessige institusjoner.

Erstatning for hunder skjer etter fullverdiprinsippet og baseres på bruksverdi. Hunden må være registrert i Norsk Kennel Klub og være ID-merket med chips eller øretatovering. Det ytes full erstatning hvis hunden dør eller må avlives av dyrevernhensyn. Dersom hunden får varig nedsatt bruksverdi ytes 50 prosent erstatning. Dokumenterte veterinærutgifter erstattes med inntil kr 15 000. Eventuell utbetaling fra forsikringsselskap kommer til fradrag i erstatningsbeløpet.

For jakthunder fastsettes erstatningssatsene i tråd med verdiskalaen som gjelder for Norges Jeger- og Fiskerforbunds jakthundforsikring. For gjeterhunder og vokterhunder benyttes gjenanskaffelsesverdi med tillegg for bruksverdi etter tilsvarende prinsipper. Eventuelt offentlig tilskudd til anskaffelse og opplæring av hunden kommer til fradrag i erstatningsbeløpet.

Retningslinjer til § 12

I tillegg til erstatning for det enkelte dyr kan det ytes erstatning for dokumenterte omkostninger og ulemper som står i direkte årsakssammenheng med tap av eller skade på det enkelte dyr. For sau og lam fremkommer disse som følger: 

Lam

Livdyrverdi: Det er et marginalt antall dyr som omsettes som livdyr, og hoveddelen av livverdien må anses å være knyttet til rekruttering til egen besetning. For værlam innebærer dette at et gjennomsnittlig tillegg i en besetning vil utgjøre en begrenset del av slakteverdien (< 5 %). For søyelam vil et tilsvarende tillegg utgjøre et gjennomsnittlig livdyrtillegg på 16 % (beregnet ut fra 25 % påsett i besetningen).

Livdyrtillegget utbetales for alle erstattede lam i besetningen, og skal dekke merverdien som produksjonsdyr i forhold til slakteverdien. Tillegget er satt til 10 % av fastsatt grunnverdi for både søyelam og værlam. 

Voksne søyer

Det ytes erstatning for redusert fremtidig produksjon ved tap av voksne søyer etter faste satser basert på forslag fra NILF.

Retningslinjer til § 13

Det kan oppstå følgekostnader i besetningen ved at dyr enten drepes eller skades av rovvilt. Det kan imidlertid også oppstå akutte tilfeller i en besetning der det ikke foreligger verken skade eller tap. Dette vil i hovedsak være tilfeller der det er aktuelt å iverksette forebyggende tiltak. I slike tilfeller må dyreeier ta kontakt med kommunen eller fylkesmannen.

For sau gjelder følgende forhold når tap eller skade har oppstått: 

Bokstav a: 

Redusert avlsfremgang

De avlsmessige forhold påvirkes begrenset av et tap på ett enkelt dyr. Imidlertid vil det ved økende tapsomfang bli vanskeligere å opprettholde avl og korrekt utvelgelse av livdyr. Erstatningen ytes pr. vinterfora sau og som kapitalisert verdi over 20 år. I tillegg ytes erstatning for reduksjon i avlsfremgang som skyldes mer usikre indekser i besetningen. Erstatningen fremgår av tabellverk som foreslås årlig av NILF. 

Bokstav b: 

Økt arbeidsforbruk i beitetida

Økt arbeidsforbruk i beitetida som følge av rovviltskade beregnes ut fra data fra Organisert beitebruk, og det er beregnet en kostnad pr. beitedyr ved økende prosentvis tap av sau og lam. Kostnaden er beregnet ut fra sau på utmarksbeite, og er utarbeidet i tabellarisk form av NILF. Erstatningen ytes pr. sluppet beitedyr i besetningen når tap eller skade overstiger 2 % av voksen sau og 3 % av lam, eller 1 voksen sau og 3 lam dersom prosentberegningen gir et lavere resultat enn dette. Det ligger inne i beregningene at brukerne skal yte en egeninnsats i form av arbeid ved å ha sau på utmark, og arbeidsomfanget vil være betydelig lavere ved sau på innmarksbeite kontra utmarksbeite. Ved rovviltskade på innmarksbeite vil arbeidsforbruket i tilknytning til skaden være begrenset, og vil i de aller fleste tilfeller ikke overstige det en regner som egeninnsats ved sau på utmarksbeite. Det skal derfor ikke beregnes kompensasjon for økt arbeidsforbruk for rovviltskade på sau på innmarksbeite. 

Andre følgekostnader:

En del andre kostnadselementer vil ofte inngå i de samlede kostnadene i forbindelse med rovvilttap. Slike kostnader kan være knyttet til f.eks. driftsforstyrrelser, reduserte vekter på hjemkomne lam, veterinærkostnader, kjørekostnader, administrasjonskostnader, økt behov for investeringer, rentetap, tap av bjøller og klaver mv. Disse kostnadene kan variere mye mellom ulike bruk, og det finnes ikke et tilfredsstillende datagrunnlag som kan brukes i en standardisert gjennomsnittsberegning. Erstatning for slike ekstra kostnader kan derfor gis som et skjønnsmessig fastsatt beløp. Erstatningen kan ikke settes høyere enn den beregnede erstatning for økt arbeidsforbruk i beitetiden. Rovviltskade på sau på innmarksbeite vil kun unntaksvis medføre følgekostnader som gir grunnlag for erstatning. Veterinærkostnader er eksempel på kostnader som vil kunne være erstatningsberettiget.

Retningslinjer til § 14

Dersom dyreeier ikke ønsker å bli behandlet etter de standardiserte satser, men ønsker en individuell beregning av erstatningen, må søker krysse av for dette på søknadsskjemaet. Gjennom å velge en slik behandlingsform krever søker en særskilt håndtering av sin søknad. Gjennomsnittsberegningen som ligger til grunn for en standardisert behandling av søknaden bygger på en vurdering om at denne skal være dekkende for saueholdet i Norge. Søkere som krever særskilt behandling av søknaden må derfor være oppmerksom på at utfallet av en slik særskilt behandling kan gi et dårligere økonomisk resultat enn standardberegningen. Det er ikke anledning til å endre ønske om behandlingsmåte når søknaden er behandlet, selv om annen behandlingsmåte kunne gitt høyere erstatning.

De samme faktorer som ligger til grunn for gjennomsnittsberegningen vil måtte beregnes individuelt for de som ønsker slik behandling i henhold til § 14. I tillegg vil enkeltfaktorer som har marginal betydning i en gjennomsnittsberegning også tas med i den individuelle vurderingen.

For å gjennomføre en individuell analyse, må dyreeier fremlegge følgende nødvendige dokumentasjon, der alle individer i besetningen kan identifiseres:

-antall dyr som søkes erstattet, fordelt på søyer og lam
-antall søyer som må utrangeres pga. skade forårsaket av rovdyr (veterinærbekreftet)
-antall tapte lam som tilhørte tapte søyer
-antall lam ved beiteslipp tilhørende tapte søyer
-totalt antall dyr sluppet, fordelt på søyer og lam
-alder på tapte dyr
-slakteresultater i tapsåret og eventuelle resultater fra tidligere år; aktuell dokumentasjon er årsutskrift fra sauekontrollen eller avregninger fra slakteri
-avregning ulloppgjør, dersom dyra er klippet hjemme før slakting
-sone for distriktstilskudd, eventuelt brukets beliggenhet (dette vil som oftest gå frem av andre dokumenter)
-veterinærutgifter til behandling/attestasjon av skadde dyr.

Analysen skal gjennomføres av NILF eller annen uavhengig forskningsinstitusjon. Det må påregnes en vesentlig økning i behandlingstid i forhold til en vanlig behandlingsmåte, noe avhengig av antallet søkere som ønsker slik behandling. På bakgrunn av den lengre behandlingstiden vil søkerne i første omgang bli behandlet på lik linje med andre søkere, etter de standardiserte reglene angitt i § 11. Fylkesmannen må på grunnlag av den utførte analysen fatte endelig vedtak om erstatning på et senere tidspunkt. Dette kan resultere i en eventuell etterbetaling eller krav om tilbakebetaling av allerede utbetalt erstatning, jf. § 17.

Søker kan ikke endre krav om individuell erstatning når søknad er sendt. Muligheten til å anmode om individuell behandling er avgrenset til beregning av erstatningsverdi for tapte dyr. Ordinær behandling etter reglene i § 11 er basert på en beregning som ligger over hva man gjennomsnittlig kan forvente av resultater ved ordinær produksjon. Reglene vil imidlertid ikke dekke de enkeltprodusenter som ved driftsmessige tiltak forventer produksjonresultater langt over gjennomsnittet. I slike tilfeller kan individuell behandling gi en riktigere individuell erstatningsberegning enn ordinær behandling i henhold til § 11.

Analyse som gjennomføres av NILF omfatter kun beregninger knyttet til grunnverdiene og tilleggene til disse. Individuell beregning av følgekostnader som angitt i § 12 og § 13 (økt arbeidsomfang, annen ulempe), er ikke gjenstand for analyse ved NILF, men skal vurderes av erstatningsmyndigheten.

Retningslinjer til § 15

Dyreeieren skal fylle ut elektronisk søknad i Elektronisk søknadssenter (ESS). Etter korrekt og fullstendig utfylling, vil søker kunne levere søknaden elektronisk gjennom søknadssenteret til fylkesmannen. Dette skal skje innen 1. november i tapsåret. Dersom det skal være mulig for fylkesmannen å ferdigstille saksbehandlingen innenfor tapsåret er det avgjørende at søknadsfristen overholdes. Det kan imidlertid være situasjoner som gjør det vanskelig for dyreeier å overholde fristen. I slike tilfeller må dyreeier ta kontakt med fylkesmannen for å bli enige om den videre prosedyre for innsending av søknadsskjema. Søknader som kommer inn etter fristen skal avvises dersom forsinket innlevering ikke er avtalt med fylkesmannen før fristen.

Retningslinjer til § 16

Det er klageadgang på fylkesmannens avgjørelse etter forvaltningslovens regler. Det er imidlertid ikke klageadgang på de satser som er fastsatt av Miljødirektoratet og som ligger til grunn for behandlingen. Beregningen av følgekostnader i henhold til § 12, § 13 annet ledd a og b følger av den fastsatte grunnverdi og de faktorer som inngår i denne. Det kan følgelig heller ikke klages på disse forhold. Når det gjelder § 13 annet ledd bokstav b om andre følgekostnader fastsettes disse skjønnsmessig og kan dermed påklages.

Miljødirektoratet er klageinstans for fylkesmannens vedtak om utbetaling av erstatning. Fylkesmannen skal i vedtaket opplyse om klageadgangen. Det anbefales at standard klageskjema vedlegges. Klagen skal stiles Miljødirektoratet, men sendes fylkesmannen for klagebehandling, jf. forvaltningsloven § 32. Klagen skal nevne den endring som ønskes og de grunner som anføres. Dersom fylkesmannen ikke fullt ut tar klagen til følge, skal den sendes direktoratet for endelig avgjørelse, jf. forvaltningsloven § 33. Direktoratet kan i sin behandling prøve alle sider av saken og omgjøre fylkesmannens vedtak, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd.

I særlige tilfeller vil Miljødirektoratet kunne omgjøre fylkesmannens vedtak uten at det foreligger klage, jf. forvaltningsloven § 35. Direktoratet vil da bli førsteinstans i saken, og direktoratets avgjørelse kan påklages til Klima- og miljødepartementet.

Etter forvaltningsloven § 27b kan erstatningsmyndigheten bestemme at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak eller krav om erstatning som følge av vedtaket, ikke skal kunne reises uten at søkeren har benyttet sin klageadgang.

Retningslinjer til § 17

Det kan oppstå tilfeller der det er utbetalt for mye i erstatning. Dette kan skyldes feil beregning av erstatningsmyndighet eller at det er gitt feil opplysninger fra søker. I begge tilfeller er dyreeier pliktig til å betale tilbake det som urettmessig er utbetalt i erstatning.

I § 17 er det fire grunnlag for tilbakekreving:

-Når en dyreeier har mottatt erstatning i strid med redelighet og god tro etter bestemmelsens første ledd, første punktum.
-Når dyreeier har gitt feilaktige, mangelfulle eller misvisende opplysninger etter første ledd, annet punktum.
-Når utbetalingen skyldes feil fra myndighetenes side etter første ledd, tredje punktum.
-Når det er gitt forskudd på utbetaling eller à kontoutbetaling etter § 14, og forskudds- eller à kontoutbetaling overstiger det endelig fastsatte erstatningsbeløpet (etter første ledd fjerde punktum).

Disse fire alternative grunnlagene for tilbakekreving fra dyreeier er uttømmende. Tilbakekreving overfor en dyreeier skal bare skje dersom minst ett av grunnlagene er til stede.

Etter samtlige alternativer i første ledd må det foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering av om det feilutbetalte beløp skal kreves tilbake. Det avgjørende spørsmål etter de tre første grunnlagene er om søker har oppfylt kravet til uaktsomhet slik dette er beskrevet.

Ved en tilbakekreving etter annet ledd skal en tilbakekreving skje automatisk uten noen skjønnsmessig vurdering.

Det er ikke noe vilkår for tilbakekreving at det feilutbetalte beløp er i behold.

Argumenter om at det feilutbetalte beløp er brukt opp må avvises. Dersom vilkårene i § 17 er oppfylt, skal beløpet kreves tilbakebetalt.

Når det gjelder alternativet «dyreeier har mottatt erstatning i strid med redelighet og god tro», må dyreeier enten selv bevisst eller ved grov uaktsomhet ha forårsaket feilutbetalingen, eller feilen må ha vært så åpenbar at det må antas at han har vært klar over den. Disse sakene kan ofte være av en så alvorlig art at det vil være rimelig å anmelde forholdet som bedrageri.

Ved tilbakekreving etter første ledd annet punktum; «dyreeier uaktsomt har gitt feilaktige, mangelfulle eller misvisende opplysninger», omfattes for det første det forhold at dyreeier ved sin uaktsomme handling har forårsaket en feilutbetaling. Videre omfatter bestemmelsen tilfeller hvor dyreeier uaktsomt unnlater å gi melding slik at feilutbetaling skjer. Dyreeier plikter å gi melding om enhver endring i de forhold som er avgjørende for hans rett til erstatning. Bestemmelsen vil alltid kunne brukes dersom dyreeier er klar over at han gir feil opplysninger eller han med vilje unnlater å gi opplysninger han plikter å gi. Tilfeller der dyreeier burde forstått at han ikke var berettiget til ytelsen og feilutbetalingen ikke skyldes myndighetene, rammes også av bestemmelsen. Bestemmelsen rammer derfor både forsettlig og uaktsom handling eller unnlatelse av å handle.

Vedrørende alternativet; «utbetalingen skyldes feil fra myndighetenes side og dyreeier burde forstått dette», vil denne bestemmelsen komme til anvendelse når myndighetene har forårsaket feilutbetalingen og mottakeren burde forstått at utbetalingen skyldes en feil fra myndighetenes side. Bestemmelsen kan også brukes i tilfeller hvor feilen verken skyldes dyreeier eller myndighetene, for eksempel i tilfeller hvor pengene settes inn på feil konto eller om de heves urettmessig. Ved vurderingen av hva dyreeier burde ha forstått, er det avgjørende hvor åpenbar eller synlig feilen var, og om vedkommende har utvist vanlig aktsomhet.

Etter § 17 første ledd første og annet punktum er det en forutsetning at feilutbetalingen i utgangspunktet er forårsaket av dyreeier. Feil utbetaling som skyldes myndighetene behandles etter tredje punktum. Det er ikke nødvendig at myndighetene er å bebreide for at feilutbetalingen har funnet sted, det er tilstrekkelig at grunnen til feilutbetalingen ligger innenfor myndighetenes ansvarsområde.

Etter § 17 første ledd annet punktum skal det skje en automatisk tilbakekreving. Dette skyldes at utbetalingen kun er en forskuddsutbetaling etter en foreløpig beregning uten endelig vedtak, og at et endelig oppgjør først kan skje når det foreligger et gyldig vedtak fra fylkesmannen. En tilbakekreving skal her skje i alle tilfeller der dyreeier etter den foreløpige beregning har fått mer utbetalt enn han får etter en individuell behandling av søknaden.

Tilbakekreving vil normalt innebære at fylkesmannen i brev redegjør for begrunnelse for kravet. Kravet vil deretter bli oversendt dyreeier fra Miljødirektoratet. Krav som er fremmet vil bli purret i henhold til ordinære purrerutiner i Miljødirektoratet. Dersom krav ikke innfris vil Miljødirektoratet dekke kravet ved fratrekk i fremtidige erstatningsutbetalinger.

Retningslinjer til § 18

Bestemmelsen åpner for at det i særlige tilfeller kan utbetales erstatning for andre husdyrarter enn de som er nevnt i § 2 bokstav a. Hovedprinsippet om at det er tap for næringsinteresser som baserer sin inntekt på bruk av utmarksbeite som skal erstattes ligger imidlertid fast. Det samme gjelder prinsippet om at produksjoner hvor det finnes effektive forebyggende tiltak skal henvises til dette. Arter som for eksempel struts, fjørfe, gris og hjortevilt i oppdrett faller derfor utenfor ordningen. Det samme gjelder skader på bifolk/bikuber. Det vil imidlertid være mulig å søke om offentlig tilskudd over ordningen for forebyggende tiltak for å forebygge slike skader. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan oppstå andre taps- eller skadetilfeller som ut fra en rimelighetsvurdering burde erstattes, eksempelvis ved rovviltangrep på lama brukt som vokterdyr på utmarksbeite. Det er slike tilfeller unntaksbestemmelsen tar sikte på å dekke. Med sikte på å få en enhetlig vurdering av slike søknader, er myndigheten lagt til Miljødirektoratet med Klima- og miljødepartementet som klageinstans.

De rovviltarter som utløser erstatningsrett er nevnt i § 2 bokstav b. Prinsippet er at dette skal gjelde rovviltarter som både kan gjøre betydelig skade på husdyr og tamrein, og som har en bestandssituasjon som krever særskilte hensyn for å kunne opprettholde levedyktige bestander i Norge. Foruten de nevnte artene, er det bare havørn som kan tenkes å komme inn under disse kriteriene. Erfaringene tilsier imidlertid at havørn bare i meget sjeldne tilfeller kan opptre som slik skadevolder, og tilfredsstillende faglig dokumentasjon for slike tilfeller er svært mangelfull. Det er derfor ikke grunnlag for å ta inn arten i definisjonen av hvilke rovviltarter som gir rett til erstatning på et generelt grunnlag. Dersom det i sjeldne tilfeller likevel kan påvises at havørn har voldt slik skade gjennom undersøkelse i samsvar med § 6, vil Miljødirektoratet kunne utbetale erstatning i samsvar med forskriftens øvrige bestemmelser. Også i slike saker vil Klima- og miljødepartementet være klageinstans.

Retningslinjer til § 19

Miljødirektoratet kan i særlige tilfeller dispensere fra forskriftens bestemmelser i § 4 bokstav c og e, samt § 10. Hensikten med slik dispensasjon kan særlig være å unnlate å foreta avkorting i erstatning dersom det foreligger helt spesielle årsaker til at vilkårene ikke er oppfylt som forutsatt, for eksempel som følge av familiære eller sosiale omstendigheter.

Retningslinjer til § 20

Forskriften kan endres av Klima- og miljødepartementet. Endring vil for eksempel kunne skje ved endringer i rammevilkår for bruk av utmarksbeite som kan ha betydning for erstatning av dyr som er tapt på grunn av rovvilt. Endringer vil i forkant bli drøftet med parter som omfattes av endringene.

Retningslinjene kan endres av Miljødirektoratet i samråd med Klima- og miljødepartementet. Endringer kan være aktuelle når det skjer forandringer i formelle forutsetninger for vurdering av erstatning, eller når ny faglig kunnskap påvirker grunnlaget for tolkninger eller beregninger som er nedfelt i retningslinjene.