Forskrift om krav til føring av atskilte regnskaper mv.

DatoFOR-2014-12-19-1820
DepartementHelse- og omsorgsdepartementet
PublisertI 2014 hefte 18
Ikrafttredelse01.01.2015 - 01.01.2025
Sist endret
Endrer
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-1983-06-03-54-§1-3, LOV-1983-06-03-54-§5-3
Kunngjort06.01.2015   kl. 11.00
KorttittelForskrift om krav til føring av atskilte regnskaper mv.

Kapitteloversikt:

Hjemmel: Fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet 19. desember 2014 med hjemmel i lov 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjenesten (tannhelsetjenesteloven) § 1-3 tredje ledd og § 5-3.

§ 1.Formål

Formålet med forskriften er å bidra til å unngå kryssubsidiering mellom tannhelsetjenester som fylkeskommunen tilbyr i områder av fylket der det ikke foreligger annet tilstrekkelig tilbud, og tannhelsetjenester som tilbys i et marked i konkurranse med private tjenesteytere. Med «kryssubsidiering» menes i forskriften her at offentlige midler brukes til å subsidiere tannhelsetjenester som tilbys voksne pasienter mot betaling, slik at fylkeskommunen oppnår en konkurransemessig fordel i forhold til private tjenesteytere.

§ 2.Virkeområde

Forskriften gjelder for tannhelsetjenester som fylkeskommunen har ansvar for etter tannhelsetjenesteloven § 1-3, og som tilbys eller ytes av fylkeskommunen eller private som har avtale med fylkeskommunen.

For tjenester som nevnt i § 5 første ledd bokstav b, gjelder EØS-avtalen vedlegg XV nr. 1h (beslutning 2012/21/EU) og forskrift 14. november 2008 nr. 1213 om unntak fra notifikasjonsplikt til ESA for offentlig støtte, med de tilpasninger som følger av forskriften her.

§ 3.Forholdet til kommuneloven

Regler gitt i og i medhold av lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner, herunder bestemmelser om årsregnskap og årsberetning og om internt tilsyn, kontroll og revisjon, gjelder for de forskjellige deler av fylkeskommunens virksomhet, med de særlige bestemmelser som følger av forskriften her.

§ 4.Plikt til å sørge for tannhelsetjenester til voksne mot betaling

Fylkeskommunen skal tilby tannhelsetjenester til voksne mot betaling i områder av fylket der det ikke foreligger annet tilstrekkelig tilbud. Fylkestinget selv bestemmer i hvilke områder det kan ytes subsidierte tjenester. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på befolkningstetthet og tjenestebehov, tilgjengelighet til private tannhelsetilbud, reiseavstand til nærmeste behandlingstilbud og hensynet til hensiktsmessig klinikkdrift.

§ 5.Plikt til å utarbeide atskilte regnskaper

Fylkeskommunen skal for hvert regnskapsår utarbeide en oppgave med resultatoppstillinger for de forskjellige deler av virksomheten. Resultatoppstillingene skal presenteres som tilleggsopplysninger i note til årsregnskapet. Med «de forskjellige deler av virksomheten» menes i forskriften her:

a.tannhelsetjenester som tilbys helt eller delvis vederlagsfritt til pasienter som omfattes av gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav a til e
b.tannhelsetjenester som tilbys voksne mot betaling i områder der det ikke foreligger annet tilstrekkelig tilbud (tjenester av allmenn økonomisk betydning)
c.tannhelsetjenester som tilbys voksne mot betaling i områder med konkurranse fra private tjenesteytere.

Alle direkte og indirekte inntekter og utgifter skal fordeles mellom de forskjellige deler av virksomheten etter konsekvent anvendte og objektivt begrunnede prinsipper på en slik måte at den fylkeskommunale tannhelsetjenestens økonomiske og organisasjonsmessige struktur gjenspeiles korrekt i de atskilte regnskapene.

Fylkeskommunen skal ved utarbeiding av resultatoppstillingene benytte samme regnskapsprinsipper som fylkeskommunen har benyttet i årsregnskapet. Prinsippene for fordeling av inntekter og utgifter skal opplyses og begrunnes.

Virksomhet som nevnt i første ledd bokstav b og c skal gå med overskudd og inntektene må dekke alle utgiftene ved virksomheten, herunder alle variable kostnader og en forholdsmessig andel av fylkeskommunens faste kostnader.

§ 6.Øvrige vilkår for offentlig finansiering av tannhelsetjenester til voksne mot betaling

Kompensasjon for utgifter til virksomhet som nevnt i § 5 første ledd bokstav b må ikke overstige det som er nødvendig for å dekke utgiftene ved tjenesteytingen, inkludert en rimelig fortjeneste. Med «rimelig fortjeneste» menes i forskriften her den forrentning av kapitalen som en gjennomsnittsvirksomhet vil stille som betingelse for utføring av tjenester som nevnt i § 5 første ledd bokstav b i en periode på inntil 10 år, og som tar hensyn til virksomhetens risiko.

Kompensasjonen må være fastsatt på forhånd på en forutsigbar, objektiv og gjennomsiktlig måte. Fylkeskommunen må på egnet måte synliggjøre hvordan den fastsetter vederlag for virksomheten.

Fylkestinget selv skal etablere systemer for kontroll og innkreving av eventuell overkompensasjon som overstiger 10 prosent av den årlige gjennomsnittlige støtten. Slik kontroll må utføres minst hvert tredje år. Eventuell overkompensasjon kan kreves tilbakebetalt av departementet.

§ 7.Oppbevaring og dokumentasjon av regnskapsopplysninger

Oppgave som nevnt i § 5 skal oppbevares og være tilgjengelig for innsyn i hele perioden hvor forskriften her er i kraft og i minst 10 år etter at forskriften er opphevet.

§ 8.Ikrafttredelse mv.

Forskriften trer i kraft 1. januar 2015 og oppheves med virkning fra 1. januar 2025.

Merknader til de enkelte bestemmelsene i forskriften 

Til § 1

Bestemmelsen i § 1 første punktum angir formålet med forskriften. Utgangspunktet er at det er fylkeskommunen selv som er ansvarlig for at tannhelsevirksomheten er i samsvar med EØS-avtalens statsstøtteregler. Dette kommer til uttrykk i § 1 ved at forskriften skal «bidra til» at kryssubsidiering av tjenester unngås. Begrepet «marked» henspeiler på områder i fylket der det finnes private behandlingstilbud og hvor det er reell konkurranse om å yte tannhelsetjenester til den voksne delen av befolkningen. I områder der det ikke er etablert private tannhelsetilbud eller er manglende kapasitet hos de få som finnes, vil det vanligvis ikke være et fungerende marked.

Bestemmelsen i annet punktum inneholder en definisjon av begrepet «kryssubsidiering», slik det benyttes i tannhelsetjenesteloven § 5-3 og i denne forskriften. Med formuleringen «voksne pasienter mot betaling» menes pasienter som ikke har rett til helt eller delvis vederlagsfri tannhelsehjelp fra fylkeskommunen, og som betaler fullt vederlag for behandlingen i henhold til fastsatte takster. Uttrykket «private tjenesteytere» tar høyde for mulig konkurranse ikke bare mellom fylkeskommunen og private tannleger, men også mellom fylkeskommunen og tannpleiere som har etablert privat praksis i fylket. Det sistnevnte kan særlig være aktuelt når det gjelder tilbud om tannhelseundersøkelser og forebyggende tannhelsetiltak overfor den voksne delen av befolkningen. 

Til § 2

Bestemmelsen i § 2 første ledd angir det saklige virkeområdet for forskriften. Forskriften får anvendelse på alle tannhelsetjenester som fylkeskommunen har ansvar for etter tannhelsetjenesteloven § 1-3, inkludert organisering av forebyggende tiltak for hele befolkningen. Forskriften gjelder uavhengig av hvordan fylkeskommunen organiserer tjenesteytingen. Om det skjer ved hjelp av egne ansatte eller etter avtale med private tjenesteytere, har ingen betydning. Forskriften gjelder enten virksomheten er organisert som en fylkeskommunal etat (egenregi), i fylkeskommunalt foretak eller som interkommunalt samarbeid etter kommuneloven. Forskriften omfatter også tannhelsetjenester som ytes av kommunalt eide foretak organisert som egne rettssubjekt, for eksempel interkommunale selskaper. Det betyr at forskriften omfatter deler av virksomheten ved de regionale odontologiske kompetansesentrene, for så vidt gjelder spesialisttjenester til pasienter mot betaling, basert på henvisning og som ytes i konkurranse med private tannlegespesialister.

Av bestemmelsen i andre ledd fremgår at fylkeskommunen må oppfylle kravene som fremgår av EU-kommisjonens beslutning av 20. desember 2011 (2012/21/EU), som er tilgjengelig her: http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:32012D0021&rid=1. Beslutningen gjelder for foretak som er tillagt oppgaven med å utføre tjenester av allmenn økonomisk betydning etter EØS-avtalen artikkel 59 (2). Beslutningen er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XV om statsstøtte. Beslutningen er allerede gjort til en del av norsk rett gjennom forskrift 14. november 2008 nr. 1213, som gjør unntak fra plikten til å notifisere offentlig støtte til ESA. Bestemmelsene i forskriften her innebærer en ytterligere tilpasning av kriteriene i EU-kommisjonens beslutning til den fylkeskommunale tannhelsetjenestens virksomhet. Beslutningen gjelder i praksis for tannhelsetjenester som fylkeskommunen tilbyr voksne mot betaling i områder der det ikke foreligger annet tilstrekkelig tilbud. 

Til § 3

Bestemmelsen henviser til reglene om årsregnskap mv. fastsatt i og i medhold kommuneloven. Bestemmelsen er tatt inn i forskriften av pedagogiske grunner. Utgangspunktet er at fylkeskommunens regnskapsplikt følger av kommuneloven og tilhørende forskrift. Kommunelovens regelverk ligger til grunn for bestemmelsene i forskriften her. Forskriften her gir utfyllende regler om separat regnskapsføring for den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. 

Til § 4

Bestemmelsene i § 4 er i sin helhet en tilpasning som følge av kravene i EU-kommisjonens beslutning 2012/21/EU.

Det fremgår av bestemmelsen i § 4 første punktum at fylkeskommunen bare har plikt til å yte tjenester til voksne mot betaling i områder av fylket der det ikke foreligger et tilstrekkelig privat behandlingstilbud. I områder hvor det er et fungerende marked, kan fylkeskommunen fortsatt velge om den vil tilby slike tjenester. I slike områder kan fylkeskommunen imidlertid ikke bruke offentlige midler til å finansiere disse tjenestene.

Bestemmelsen i andre punktum åpner for at fylkeskommunen kan subsidiere tjenester som den har plikt til å tilby voksne mot betaling i områder uten et fungerende marked. Plikten til å tilby tjenester innebærer ingen plikt til å yte subsidierte tjenester. Spørsmålet om subsidiering og størrelsen på eventuell subsidiering må forelegges fylkestinget for avgjørelse dersom administrasjonen i fylkeskommunen innstiller positivt på at det er behov for subsidiering i enkelte områder av fylket. Formuleringen «fylkestinget selv» betyr at fylkestinget ikke kan delegere beslutningsmyndigheten til administrasjonen. Saken behøver likevel ikke å forelegges fylkestinget i tilfeller der administrasjonen finner at det ikke er behov for å subsidiere tjenester til voksne mot betaling i noen deler av fylket. Det samme gjelder dersom det tidligere har vært ytt subsidierte tjenester i visse områder, men dette behovet ikke lenger vurderes å være tilstede. Det kan likevel være nødvendig å oversende saken til fylkestinget dersom den inngår som en del av en ordinær budsjettsak, men dette forholdet reguleres ikke av forskriften her.

Bestemmelsen i tredje punktum inneholder en angivelse av hvilke hensyn fylkestinget særlig skal legge vekt på ved vurderingen av i hvilke deler av fylket hvor det ikke er et fungerende marked for tannhelsetjenester til voksne mot betaling. Det er fylkeskommunen som har kjennskap til de lokale forholdene og som er ansvarlig for å undersøke lovligheten av finansieringen av tannhelsetjenester av økonomisk art i lys av den lokale markedssituasjonen i de ulike områdene i fylket. Bestemmelsen gir bindende retningslinjer for fylkeskommunens skjønn, men opplistingen av hensyn som skal tillegges vekt er ikke uttømmende. Fylkeskommunen står fritt til å legge vekt på andre hensyn i tillegg til de som uttrykkelig fremkommer av § 4. 

Til § 5

Bestemmelsene i § 5 innebærer at det må trekkes opp et klarere skille mellom den lovpålagte og den kommersielle delen av fylkeskommunens tannhelsevirksomhet. Ordlyden i § 5 bygger på det som gjelder for private foretak eller andre som følger regnskapsloven i de tilfellene de driver kommersiell virksomhet av et visst omfang, samtidig som de er tillagt oppgaven med å utføre tjenester av allmenn økonomisk betydning, jf. EØS-avtalen artikkel 59 (2). Bestemmelsen i § 5 første ledd første punktum pålegger fylkeskommunen plikt til å føre resultatoppstillinger for de forskjellige deler av virksomheten (atskilte regnskaper). Bestemmelsen i § 5 første ledd andre punktum innebærer at den kommersielle delen av virksomheten må synliggjøres i note til årsregnskapet. Det vises til forskrift 15. desember 2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning (for kommuner og fylkeskommuner) § 9, som gir en generell hjemmel for å stille krav om tilleggsopplysninger i noter til årsregnskapet.

Bestemmelsen i § 5 første ledd tredje punktum bokstav a til c angir hva som menes med «de forskjellige deler av virksomheten». Tjenester som nevnt i bokstav a betraktes som tjenester av ikke-økonomisk art og faller utenfor statsstøttereglenes anvendelsesområde. Tjenester som nevnt i bokstav b og c regnes som tjenester av økonomisk art. Blant kommersielle tjenester sondres det mellom tjenester som tilbys henholdsvis i et fungerende og i et ikke-fungerende marked. Plikten til å føre atskilte regnskaper innebærer som et minimum en todeling av regnskapene. Dersom fylkeskommunen tilbyr tjenester til voksne mot betaling både i områder med og uten et fungerende marked, må det foretas en regnskapsmessig tredeling. Regnskapsføring knyttet til administrering av forebyggende befolkningsrettet tannhelsearbeid og kostnader forbundet med dette, regnes som tjenester av ikke-økonomisk art og inngår blant de tjenester som er nevnt i § 5 første ledd tredje punktum bokstav a.

Bestemmelsen i andre ledd omhandler regnskapsføringen. Et eksempel på indirekte utgifter er renteutgifter, som bør synliggjøres i resultatoppstillingen.

Bestemmelsen i tredje ledd legger til grunn at det er kommunelovens prinsipper for årsregnskapet som skal følges ved utarbeiding av resultatoppstillingene.

Bestemmelsen i fjerde ledd slår fast at den økonomiske aktiviteten må gå med overskudd. De kommersielle tjenestene må generere en rimelig fortjeneste, på lik linje med hva en privat investor ville forvente fra et lignende foretak. Med «faste kostnader» menes fellesutgifter til for eksempel lokaler, husleie, utstyr, forbruksvarer, administrasjon og personellressurser, inklusive opplæring og etterutdanning. 

Til § 6

Bestemmelsene i § 6 får bare anvendelse når fylkeskommunen tilbyr tannhelsetjenester til voksne mot betaling i områder uten et fungerende marked. Med begrepet «kompensasjon» i § 6 menes offentlig støtte som et foretak mottar til dekning av utgifter ved utføring av tjenester av allmenn økonomisk betydning.

Bestemmelsen i første ledd andre punktum slår fast prinsippet om at det ikke må forekomme overkompensasjon. Videre må tjenesteytingen gi en «rimelig fortjeneste». Etter EU-kommisjonens beslutning 2012/21/EU kan det velges mellom flere alternative modeller for beregning av et rimelig overskudd, så lenge valg av modell begrunnes godt. I henhold til beslutningen vil en beregnet kapitalavkastning som er mindre enn den relevante swaprenten pluss ett prosentpoeng i alle tilfelle anses som en rimelig fortjeneste. Alternativt kan for eksempel den gjennomsnittlige forrentningen av egenkapitalen eller fortjeneste av salg benyttes som indikatorer på overskuddets størrelse.

Bestemmelsen i § 6 andre ledd stiller krav til fylkeskommunens beregning av vederlag for behandlingen. Fylkeskommunen står fritt til å ta samme priser i distriktene som i sentrale områder. For å unngå eventuell overkompensasjon, må imidlertid fylkeskommunen kunne synliggjøre hvordan prisfastsettelsen skjer for tjenester som ytes til voksne mot betaling i utkantområdene. Bestemmelsen i andre ledd utfyller reglene i forskrift 24. mai 1984 nr. 1268 om vederlag for tannhelsetjenester. Det fremgår av § 1 i denne forskriften at voksne som ikke omfattes av noen av gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav a til e, skal betale fullt vederlag i henhold til fastsatte takster.

Bestemmelsen i tredje ledd første punktum legger myndigheten til å føre kontroll med eventuell overkompensasjon til fylkestinget. Med begrepet «overkompensasjon» menes den kompensasjon for utgifter til tjenesteyting som fylkeskommunen mottar og som overstiger det som er nødvendig for å dekke nettokostnadene ved utføringen av tjenestene. Bestemmelsen inneholder en delegasjonssperre, jf. formuleringen «fylkestinget selv». Dette har sammenheng med at det er fylkestinget som etter kommuneloven § 76 har ansvar for å føre tilsyn med den fylkeskommunale forvaltningen og som blant annet skal påse at fylkeskommunens regnskaper revideres på en betryggende måte. Fylkestinget velger dessuten et kontrollutvalg som forestår det løpende tilsynet med denne type arbeid. EU-kommisjonens beslutning 2012/21/EU er ikke til hinder for å legge kontrollmyndigheten når det gjelder eventuell overkompensasjon legges til et regionalt nivå, i stedet for til staten. Fylkestinget må i tillegg etablere systemer for innkreving av eventuell overkompensasjon fra de offentlige tannklinikkene.

Bestemmelsen i tredje ledd andre punktum fastsetter videre at departementet gis myndighet til å kreve tilbakebetalt eventuell overkompensasjon fra fylkeskommunene. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med at ESA kan kreve at norske myndigheter betaler tilbake eventuelt for mye utbetalt støtte. 

Til § 7

Bestemmelsen gjelder krav til oppbevaring av regnskapsinformasjon med tilknytning til den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og er i sin helhet en tilpasning til reglene i artikkel 8 i EU-kommisjonens beslutning 2012/21/EU. 

Til § 8

Bestemmelsen fastsetter at forskriften trer i kraft fra 1. januar 2015 og gjelder fra og med regnskapsåret 2015. Videre gis forskriften en begrenset gyldighetstid på inntil 10 år regnet fra ikrafttredelsestidspunktet. Såfremt den ikke gis forlenget varighet, bortfaller forskriften uten videre fra 1. januar 2025. Bortfall av forskriften vil bety at offentlig subsidiering av tannhelsetjenester til voksne mot betaling i områder uten et fungerende marked, ikke lenger vil være forenlig med EØS-reglene om statsstøtte. Bestemmelsen i § 8 har sammenheng med at det i utgangspunktet bare kan gjøres unntak fra plikten til å notifisere offentlig støtte til tjenester av allmenn økonomisk betydning til ESA i en periode på inntil 10 år. Dette er likevel ikke til hinder for en forlengelse av forskriften utover denne perioden.