ILO-konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke

Dato25.06.1958 nr. 1
DepartementUtenriksdepartementet
PublisertOverenskomster 1960 s 150, NT III s 351
Ikrafttredelse1960-06-15
Sist endret
Endrer
Gjelder for
MerknadSt.prp.nr.41 (1959), Innst.S.nr.153 (1959)
KorttittelILO-konvensjon nr. 111 om diskriminering

Den internasjonale arbeidsorganisasjons generalkonferanse

som av Styret for Det internasjonale arbeidsbyrå, er blitt sammenkalt i Genève, og har trådt sammen til sin 42. sesjon den 4. juni 1958, og

som har besluttet å vedta disse framlegg når det gjelder diskriminering i sysselsetting, og yrke, punkt 4 på dagsordenen, og

som har bestemt at disse framlegg skal ha form av en internasjonal konvensjon, og

som tar i betraktning at Filadelphia-erklæringen stadfester at alle mennesker har rett til under frie og verdige forhold, under økonomisk trygghet og med like muligheter å arbeide for sitt materielle velvære og sin åndelige utvikling uten hensyn til rase, tro eller kjønn, og

som tar i betraktning at diskriminering er en krenkelse av rettigheter fastslått i den alminnelige erklæring om menneskerettighetene

vedtar i dag den 25. juni 1958 følgende konvensjon som kan kalles Konvensjonen om diskriminering i sysselsetting og yrke 1958:

Artikkel 1.
1.I denne konvensjon betyr uttrykket «diskriminering»
a)enhver skilnad, utelukking eller særfordel som på basis av rase, farge, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal opprinnelse eller sosial herkomst virker slik at det opphever eller vanskeliggjør lik adgang til, eller behandling i sysselsetting eller yrkesutleving.
b)slik skilnad, utelukking eller særfordel for øvrig som enten bevirker opphevelse eller som vanskeliggjør lik adgang til, eller behandling i sysselsetting eller yrke, yrkesutøving etter bestemmelser fastsatt av vedkommende medlemsstat etter rådslagning med representative organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidstakere, der slike fins, og med andre egnede organer.
2.Skilnad, utelukking eller særfordeler med hensyn til et bestemt arbeid på grunnlag av arbeidets art skal ikke betraktes som diskriminering.
3.I denne konvensjon omfatter «sysselsetting» og yrkesutøving adgang til yrkesopplæring, adgang til sysselsetting og til bestemte yrker, og reglene og vilkårene for sysselsetting.
Artikkel 2.

Hver medlemsstat som denne konvensjon gjelder for, påtar seg å erklære sin tilslutning til og følge en nasjonal politikk som tar sikte på å fremme, ved metoder tilpasset nasjonale forhold og praksis, like muligheter og behandling med hensyn til sysselsetting og yrkesutøving, med henblikk på å fjerne all diskriminering på disse områder.

Artikkel 3.

Hver medlemsstat som denne konvensjon gjelder for, påtar seg, ved metoder tilpasset nasjonale forhold og praksis

a)å søke samarbeid med arbeidsgiveres og arbeidstakeres organisasjoner og andre egnede organer for å oppmuntre til godkjenning og iakttakelse av denne politikk;
b)å få vedtatt slik lovgivning og å fremme slike opplæringsplaner som anses egnet til å sikre godkjenning og iakttakelse av denne politikk;
c)å avskaffe alle lovforskrifter og lempe på enhver administrativ instruks eller praksis som ikke er i samsvar med denne politikk;
d)å følge denne politikk når det gjelder sysselsetting under direkte kontroll av en statlig myndighet;
e)å sikre iakttakelse av denne politikk i virksomhet som omfatter yrkesveiledning, yrkesopplæring og arbeidsformidling under ledelse av en statlig myndighet;
(f)å anføre i sine årlige rapporter om gjennomføringen av denne konvensjon hvilke tiltak blir gjort for å fremme denne politikk og de resultater som er oppnådd gjennom disse tiltak.
Artikkel 4.

Tiltak som berører en person som med god grunn mistenkes for eller som deltar i virksomhet som er til skade for Rikets sikkerhet, bør ikke betraktes som diskriminering forutsatt at den som berøres har rett til å klage til vedkommende organ som er opprettet i samsvar med nasjonal sedvane.

Artikkel 5
1.Spesielle sikrings- eller hjelpetiltak som hjemlet i andre konvensjoner eller rekommandasjoner vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferanse skal ikke betraktes som diskriminering.
2.Enhver medlemsstat kan, etter rådslagning med representative organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidstakere, der slike fins, bestemme at det ikke skal. betraktes som diskriminering å gjennomføre særlige tiltak for å imøtekomme spesielle behov hos personer som det, på grunn av kjønn, alder, uførhet, familieansvar eller sosial eller kulturell stilling, er allment godtatt trenger spesiell beskyttelse eller hjelp.
Artikkel 6.

Medlemsstater som ratifiserer denne konvensjon forplikter seg til å la den få anvendelse i områder utenfor medlemslandet i samsvar med bestemmelsene i konstitusjonen for Den internasjonale arbeidsorganisasjon.

Artikkel 7.

De formelle ratifikasjoner av denne konvensjon skal oversendes Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå til registrering.

Artikkel 8.
1.Denne konvensjon skal være bindende bare for de medlemsstater i Den internasjonale arbeidsorganisasjon som har fått registrert sine ratifikasjoner hos Generaldirektøren.
2.Den skal tre i kraft 12 måneder etter den dag da to medlemsstaters ratifikasjoner er blitt registrert hos Generaldirektøren.
3.Deretter skal denne konvensjon tre i kraft for enhver medlemsstat 12 måneder etter den dag da dens ratifikasjon er blitt registrert.
Artikkel 9.
1.En medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon kan oppsi den når 10 år er gått fra den da konvensjonen trådte i kraft, ved å sende melding herom til Generaldirektøren. for Det internasjonale arbeidsbyrå til registrering. Slik oppsigelse trer ikke i kraft før et år etter at den er blitt registrert.
2.Enhver medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon og som ikke innen et år eller utgangen av den 10-årsperiode som er nevnt i foregående punkt, gjør bruk av den oppsigelsesrett som er fastsatt i denne artikkel, er bundet for ytterligere 10 år, og kan deretter oppsi konvensjonen ved utgangen av hver 10-årsperiode på de vilkår som er fastsatt i denne artikkel.
Artikkel 10.
1.Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå skal underrette alle medlemsstater av Den internasjonale arbeidsorganisasjon om registreringen av alle ratifikasjoner og oppsigelser som er sendt ham av organisasjonens medlemsstater.
2.Når Generaldirektøren underretter medlemsstatene i Organisasjonen om registreringen av den annen ratifikasjon som er sendt ham, skal han henlede medlemsstatenes oppmerksomhet på den dag da konvensjonen vil tre i kraft.
Artikkel 11.

Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå skal sende generalsekretæren for De forente nasjoner fullstendige opplysninger om alle ratifikasjoner og oppsigelser som registreres av ham etter reglene i de foregående artikler, for at de kan bli registrert i samsvar med artikkel 102 i De forente nasjoners Charter.

Artikkel 12.

Styret for Det internasjonale arbeidsbyrå skal når det finner det nødvendig legge fram for Arbeidskonferansen en melding om hvordan denne konvensjon har virket og undersøke om det er ønskelig å sette på Konferansens dagsorden spørsmålet om hel eller delvis revisjon av konvensjonen.

Artikkel 13.
1.Dersom Konferansen vedtar en ny konvensjon som endrer denne konvensjon helt eller delvis, og intet. annet er bestemt i den nye konvensjon, skal
a)en medlemsstats ratifikasjon av den nye reviderende konvensjon ipso jure innebære en øyeblikkelig oppsigelse av denne konvensjon uten omsyn til reglene i artikkel 9 ovenfor, forutsatt at reviderende konvensjon er trådt i kraft;
(b)denne konvensjon ikke lenger kunne ratifiseres av medlemsstatene fra den dag da den nye reviderende konvensjon trer i kraft.
2.Denne konvensjon skal i alle tilfelle vedbli å være i kraft i sin nåværende form og med sitt nåværende innhold for de medlemsstater som har ratifisert den, men som ikke har ratifisert den reviderende konvensjon.
Artikkel 14.

Den engelske og den franske versjon av denne konvensjons tekst har samme gyldighet.