ILO-konvensjon nr. 156 om like muligheter og lik behandling for kvinner og menn i arbeidslivet: arbeidstakere med familieforpliktelser

Dato23.06.1981 nr 1
DepartementUtenriksdepartementet
PublisertOverenskomster 1988 s 314
Ikrafttredelse1983-08-11
Sist endret
Endrer
Gjelder for
MerknadSt.prp.nr.124 (1981-1982), Innst.S.nr.241 (1981-1982), Stortingsvedtak 28. mai 1982.
KorttittelILO-konvensjon nr. 156 om likestilling

Den internasjonale arbeidsorganisasjons generalkonferanse, som av Styret for Det internasjonale arbeidsbyrå, er blitt sammenkalt i Genève og som har trådt sammen til sin 67. sesjon den 3. juni 1981, og

som merker seg Philadelphia-erklæringen om mål og oppgaver for Den internasjonale arbeidsorganisasjonen som erkjenner at «alle mennesker, uten hensyn til rase, religion og kjønn, har rett til å arbeide for sin materielle velstand og åndelige utvikling, i frihet og verdighet, økonomisk trygghet og med like muligheter», og

som merker seg reglene i erklæringen om like muligheter og lik behandling for kvinnelige arbeidstakere og resolusjonene om en handlingsplan med sikte på å fremme like muligheter og lik behandling for kvinnelige arbeidstakere, vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferanse i 1975, og

som merker seg reglene i internasjonale arbeidskonvensjoner og rekommandasjoner med det mål å sikre like muligheter og lik behandling for mannlige og kvinnelige arbeidstakere, særlig likelønnskonvensjonen og rekommandasjonen, 1951, konvensjonen og rekommandasjonen om diskriminering i sysselsetting og yrke, 1958, og del VIII i rekommandasjonen om utviklingen av menneskelige ressurser, 1975, og

som minner om at konvensjonen om diskriminering i sysselsetting og. yrke, 1958, ikke uttrykkelig omhandler forskjeller som springer ut fra familieforpliktelser, og som mener det er nødvendig med tilleggsbestemmelser på dette området,

som merker seg reglene i rekommandasjonen om sysselsetting av kvinner med familieforpliktelser, 1965, og tar i betraktning de forandringer som har skjedd siden den ble vedtatt,

som merker seg at instrumenter om like muligheter og lik behandling av menn og kvinner også er blitt vedtatt av FN og andre særorganisasjoner, og som særlig minner om punkt fjorten i innledningen til FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner, 1979, som sier at de stater som konvensjonen gjelder for er «klar over at så vel den tradisjonelle mannsrollen som kvinnerollen i samfunnet og i familien må endres for å oppnå full likestilling mellom menn og kvinner», og

som erkjenner at de problemer som arbeidstakere med familieforpliktelser har, er sider av mer omfattende familie- og samfunnsspørsmål som det bør tas hensyn til i nasjonale retningslinjer, og

som erkjenner behovet for å skape fullt ut like muligheter og lik behandling både mellom mannlige og kvinnelige arbeidstakere med familieforpliktelser, og mellom disse og andre arbeidstakere,

som anser at mange av de problemer som alle arbeidstakere har, slår sterkere ut for arbeidstakere med familieforpliktelser, og som erkjenner at behovet for å bedre vilkårene for dem både ved tiltak som ivaretar deres spesielle behov og tiltak som har som mål å bedre forholdene for arbeidstakere i sin alminnelighet, og

som har besluttet å vedta visse framlegg om like muligheter og lik behandling for mannlige og kvinnelige arbeidstakere: arbeidstakere med familieforpliktelser, punkt 5 på konferansens dagsorden, og

som har besluttet at disse framlegg skal gis form av en internasjonal konvensjon,

vedtar i dag 23. juni 1981 følgende konvensjon, som kan kalles konvensjonen om arbeidstakere med familieforpliktelser, 1981:

Artikkel 1
1.Denne konvensjon gjelder mannlige og kvinnelige arbeidstakere med forpliktelser overfor barn som er avhengige av dem, der slike forpliktelser begrenser deres muligheter til å forberede seg til, gå ut i, delta i eller avansere i arbeidslivet.
2.Reglene i denne konvensjon skal også omfatte mannlige og kvinnelige arbeidstakere med forpliktelser overfor andre medlemmer av sin nærmeste familie som åpenbart trenger deres omsorg og støtte, der slike forpliktelser begrenser deres muligheter til å forberede seg til, gå ut i, delta i eller avansere i arbeidslivet.
3.«Barn som er avhengige» og «andre medlemmer av sin nærmeste familie som åpenbart trenger omsorg og støtte» betyr i denne konvensjon de personer som det enkelte land definerer slik i henhold til en av de iverksettingsmåtene som er omtalt i artikkel 9 i denne konvensjon.
4.Arbeidstakere som omfattes av punktene 1 og 2 i denne artikkel blir heretter omtalt som «arbeidstakere med familieforpliktelser».
Artikkel 2

Denne konvensjon gjelder alle deler av arbeidslivet og alle kategorier arbeidstakere.

Artikkel 3
1.Med sikte på å skape fullt ut like muligheter og lik behandling for mannlige og kvinnelige arbeidstakere, skal enhver medlemsstat ha som mål i sin nasjonale politikk å gjøre det mulig for personer med familieforpliktelser som deltar i arbeidslivet eller som ønsker det, å utøve sin rett til å gjøre dette uten å bli diskriminert, og i størst mulig utstrekning uten konflikt mellom arbeid og familieforpliktelser.
2.I punkt 1 i denne artikkel betyr uttrykket «diskriminering» diskriminering i sysselsetting og yrke, slik dette er definert i artiklene 1 og 5 i konvensjonen om diskriminering i sysselsetting og yrke av 1958.
Artikkel 4

Med sikte på å skape fullt ut like muligheter og lik behandling for mannlige og kvinnelige arbeidstakere, skal alle tiltak som er forenlig med nasjonale forhold og muligheter settes i verk

a)for å gjøre det mulig for arbeidstakere med familieforpliktelser å bruke sin rett til fritt å velge arbeid, og
b)for å ta hensyn til deres behov når det gjelder arbeidsvilkår og arbeidsforhold og trygderettigheter.
Artikkel 5

Alle tiltak som er forenlig med nasjonale forhold og muligheter skal også settes i verk

a)for å ta hensyn til behov hos arbeidstaker med familieforpliktelser i planlegging i lokalsamfunnet,
b)for å utvikle eller fremme offentlige eller private hjelpeordninger i lokalsamfunnet som f.eks. barnetilsyn og hjelpeordninger og servicetiltak for hjemmene.
Artikkel 6

Vedkommende myndigheter og organer i det enkelte land skal settes i verk passende tiltak for å fremme informasjon og utdanning som kan skape en bredere allmenn forståelse av prinsippet om like muligheter og lik behandling av mannlige og kvinnelige arbeidstakere og de problemer som arbeidstakere med familieforpliktelser har, og dessuten fremme et opinionsklima som kan bidra til å overvinne disse problemene.

Artikkel 7

Alle tiltak som er forenlig med nasjonale forhold og muligheter, også tiltak innen yrkesopplæring og utdanning, skal settes i verk for å gjøre det mulig for arbeidstakere med familieforpliktelser å bli integrert i arbeidslivet, å kunne fortsette i arbeidslivet, og å kunne gå tilbake til arbeidslivet etter å ha vært borte på grunn av slike forpliktelser.

Artikkel 8

Familieforpliktelserskal i seg selv ikke være gyldig grunn for oppsigelse.

Artikkel 9

Reglene i denne konvensjon kan settes i verk ved lover eller forskrifter, tariffavtaler, arbeidsreglementer, voldgiftskjennelser, domsavgjørelser eller kombinasjon av disse, eller på andre måter som er forenlig med nasjonal praksis og som tar nasjonale forhold i betraktning.

Artikkel 10
1.Reglene i denne konvensjon kan gjennomføres trinnvis om nødvendig, i det som nasjonale forhold tas i betraktning. Det er forutsatt at iverksettingstiltakene under alle omstendigheter skal gjelde alle arbeidstakere som omfattes av Artikkel 1, punkt 1.
2.I den første rapport som avgis om gjennomføringen av konvensjonen etter artikkel 22 i ILOs konstitusjon, skal hvert medlemsland som ratifiserer denne konvensjon angi om og overfor hvilke regler det i konvensjonen vil gjøre bruk av mulighetene i punkt 1 i denne artikkel. Videre skal det i påfølgende rapporter gjøre rede for i hvilken utstrekning det har iverksatt, eller foreslått iverksatt konvensjonen i forhold til de nevnte regler.
Artikkel 11

Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner skal på en måte som passer med nasjonale forhold og nasjonal praksis, ha rett til å delta i utarbeiding og gjennomføring av tiltak med sikte på å sette i verk reglene i denne konvensjon.

Artikkel 12

De formelle ratifikasjoner av denne konvensjon skal oversendes Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå til registrering.

Artikkel 13
1.Denne konvensjon skal være bindende bare for de medlemsstater i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen som har fått registrert sine ratifikasjoner hos Generaldirektøren.
2.Den skal tre i kraft 12 måneder etter den dag da to medlemsstaters ratifikasjoner er blitt registrert hos Generaldirektøren.
3.Deretter skal denne konvensjon tre i kraft for enhver medlemsstat 12 måneder etter den dag da dens ratifikasjon er blitt registrert.
Artikkel 14
1.En medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon kan når 10 år er gått fra den dag da konvensjonen trådte i kraft oppsi den ved å sende melding om dette til Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå til registrering. Slik oppsiing trer ikke i kraft før et år etter at den er blitt registrert.
2.Enhver medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon, og som ikke innen et år etter utgangen av den 10-årsperiode som er nevnt i foregående punkt, gjør bruk av den oppsiingsrett som er fastsatt i denne artikkel, er bundet for ytterligere 10 år, og kan deretter oppsi denne konvensjon ved utgangen av hver 10-årsperiode på de vilkår som er fastsatt i denne artikkel.
Artikkel 15
1.Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå skal underrette alle medlemsstater av Den internasjonale arbeidsorganisasjon om registreringen av alle ratifikasjoner og oppsiinger som er sendt ham av Organisasjonens medlemsstater.
2.Når Generaldirektøren underretter medlemsstatene i Organisasjonen om registreringen av den annen ratifikasjon som er sendt ham, skal han henlede medlemsstatenes oppmerksomhet på den dag da konvensjonen vil tre i kraft.
Artikkel 16

Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå skal sende Generalsekretæren for De forente nasjoner fullstendige opplysninger om alle ratifikasjoner og oppsiinger som registreres av ham etter reglene i de foregående artikler; for at de kan bli registrert i samsvar med artikkel 102 i De forente nasjoners pakt.

Artikkel 17

Styret for Det internasjonale arbeidsbyrå skal når det finner det nødvendig, legge fram for Arbeidskonferansen en melding om hvordan denne konvensjonen har virket og undersøke om det er ønskelig å sette på Konferansens dagsorden spørsmålet om hel eller delvis revisjon av konvensjonen.

Artikkel 18
1.Dersom Konferansen vedtar en ny konvensjon som endrer denne konvensjon helt eller delvis, og intet annet er bestemt i den nye konvensjon, skal
a)en medlemsstats ratifikasjon av den nye reviderende konvensjon ipso jure innebære en øyeblikkelig oppsiing av denne konvensjon uten omsyn til reglene i artikkel 14 ovenfor, forutsatt at den nye reviderende konvensjon er trådt i kraft.
b)denne konvensjon ikke lenger kunne ratifiseres av medlemsstatene fra den dag da den nye reviderende konvensjon trer i kraft.
2.Denne konvensjon skal i alle tilfelle vedbli å være i kraft i sin nåværende form og med sitt nåværende innhold for de medlemsstater som har ratifisert den, men som ikke har ratifisert den reviderende konvensjon.
Artikkel 19

De engelske og franske versjoner av denne konvensjons tekst har samme gyldighet.